Abraham Lincoln
Fra tømmerhugger til stor frigjører

Før han betalte den ultimate prisen for landet sitt, ble han et symbol på håp for alle mennesker.

ÆRLIGE ABE – Abraham Lincoln troner som en av USAs største presidenter noensinne.

EN SELVLÆRT MANN

FRA TØMMERHYTTE TIL DET HVITE HUS

Som president var Abraham Lincoln alltid bevisst hvilken fordel han hadde av å ha vokst opp under enkle kår. Han forvirret gjester ved Det hvite hus med kuriøse anekdoter fra livet på farens gård. Han bygget opp et omdømme som en folkets mann og en vaskeekte amerikaner som kjempet seg frem på eget initiativ og gjennom hardt arbeid.

Livet var tøft for unge Abraham. Han ble født i en tømmerhytte i Kentucky 12. februar 1809. Som barn mislikte han å bruke dagene på å rydde skog, kutte tømmer til gjerder og pløye harde, støvete marker. Han opplevde også sykdom og død, som var vanlig for folk i grenseområdene; han mistet moren da han var ni, og søsteren døde i barsel i 1828, mens hun fortsatt var i tenårene.  

Lincoln bestemte seg for ikke å arve livet til faren sin, så han lærte å lese og skrive på egen hånd. Han slukte alle bøker han kom over, og han kunne fremføre store utdrag av Shakespeare, Milton og Bibelen utenat. I 1830-årene begynte han å lære seg jus, og han besto eksamen i 1836.


Hva betyr Abraham Lincoln for oss i dag? Halvannet århundre etter attentatet mot ham blir Amerikas 16. president fortsatt  diskutert og hyllet.

Skal vi huske ham som en stor statsleder som gjennom frigjøringen av slavene og bevaring av unionen, har formet det USA vi kjenner i dag? Var han den velformulerte taleren som gjennom sine ord og taler, frie for forfengelighet og egeninteresse, har fortsatt å inspirere oss? Eller er det riktig å se forbi handlingene og berømme mannen – den litt keitete, litt for høye mannen med svart humor, et ydmykt syn på livet og det gjenkjennelige skjegget, flosshatten og den konstant bekymrede minen i ansiktet?

Lincolns ettermæle har overgått virkeligheten i hans jordiske liv og handlinger. Ikke bare står han som en stor frigjører og unionens redningsmann, men snarere som selve symbolet på demokrati, det ideelle USA og den uovervinnelige martyr.

Det var under de største prøvelsene i den amerikanske borgerkrigen at Lincolns udødelige ettermæle ble skapt. Lincoln tilbragte fire krevende år – de siste fire årene av livet – drevet av ett mål. Krigen startet ikke som et korstog mot ondskapen bak slavehandelen. I Lincolns øyne var det aller viktigste å holde nasjonen samlet. Han var villig til å betale en høy pris og ta i bruk ekstreme metoder for å holde det slik, og det urokkelige engasjementet og den enorme oppofrelsen la grunnlaget for USAs posisjon som verdensmakt i det 20. århundret.

Barack Obama, USAs 44. president

“I måten han reiste seg fra fattigdom på, overkom tap og beholdt målrettetheten også i nederlag – der ser vi et fundamentalt element i den amerikanske karakteren.”

Uforente Stater

I flere år før borgerkrigen brøt ut, var nasjonen splittet i synet på slaveri. Forretningsfolk og politikere i de bomullsproduserende sørstatene raste mot reformvennlige stemmer fra nord, blant annet mot Lincoln. Selv om han ikke var slaverimotstander, var han anti-slaveriadvokat. Lincoln var ukomfortabel med at slaveeierne nøt godt av andres arbeid – et pragmatisk syn som han beholdt i mer enn 20 år mens han jobbet som suksessrik advokat i Illinois og som folkevalgt embetsmann før han tok steget opp i nasjonalpolitikken i 1858.

Da senator i Illinois, Stephen Douglas, innførte Kansas-Nebraska-avtalen i 1854 som tillot utvidet slavehandel også til nye områder, protesterte Lincoln og uttalte det berømte: “Et hus som er splittet mot seg selv, kan ikke stå. I mine øyne kan ikke en nasjon tåle en permanent løsning med halvt slaveri og halvt frihet.” Lincoln fridde til sine entusiastiske motstandere i sine vidstrakte debatter mot Douglas. Lincoln hadde en talegave i mesterklasse som sikret ham presidentnominasjonen for det nyopprettede republikanske partiet. Dette var den siste provokasjonen sørstatene kunne tåle.



Den høyreiste, slanke advokaten Abraham Lincoln debatterte senatoren i Illinois, den korte og stutte Stephen Douglas. I løpet av sju intense debatter barket de sammen om slaveri i de nye territoriene Kansas og Nebraska, og Lincolns lidenskapelige opposisjon ga ham nasjonal anerkjennelse.

Sørstatene reiser seg

Mellom Lincolns valgseier 6. november 1860 og innsettelsen noen år senere brøt Sør-Carolina og seks andre stater ut av unionen og dannet sin egen republikk, Amerikas konfødererte stater. Disse sju fikk selskap av ytterligere fire stater. Den påtroppende presidenten hadde tre valgmuligheter – å akseptere det, å avstå statene til sør eller å nekte å anerkjenne konføderasjonens legitimitet. For Lincoln betød en splittelse “et åpenbart anarki” og en trussel mot den uavhengige regjeringen og friheten som USA hadde bygget opp. Derfor kom det ikke som noen overraskelse da han lovet å “lage en enorm gravplass av Mississippidalen – ja, av hele sør, om jeg må – for å bevare og opprettholde unionen og grunnloven med dens fulle integritet”. Og slik startet det blodigste kapittelet i amerikansk historie.

November 1860 – Splittet opinion
Den republikanske kandidaten Lincoln møtte Douglas igjen, denne gangen i kamp om å bli Amerikas neste president. Takket være den massive støtten i nordstatene, som hadde større innflytelse i presidentvalg enn statene i sør, vant Lincoln med komfortabel margin 6. november. Før han inntrådte i mars 1861, trakk imidlertid sju sørstater seg ut av den amerikanske unionen. 

Fra den første salven mot Fort Sumter ble avfyrt i april 1861 og til konføderasjonens tropper, ledet av general Robert E. Lee, overga seg i april 1865, døde anslagsvis 750 000 menn, kvinner og barn i blodige kamper rundt om i landet. Nordstatene trodde først at én stor seier var alt som trengtes for å knuse motstanden fra rebellene i sør. Troppene fra nord var i overlegent flertall, og det var de som hadde ressursene til å opprettholde en krig i den industrielle tidsalderen med sine fabrikker og aviser.


12. april 1861 åpnet sørstatstroppenes kanonbatterier ild mot den amerikanske hæren i Fort Sumter i Charleston havn i Sør-Carolina, etter at  Lincoln annonserte at han ville forsterke forsyningene til festningen. Kampene varte i 34 timer, og ingen soldater ble drept; bare et esel. Angrepet markerte likevel starten på den amerikanske borgerkrigen.

Likevel ble den amerikanske hæren ydmyket i det første store slaget ved Bull Run i juli 1861. Kongressmedlemmer og deres koner, som hadde blitt med hæren for å bivåne begivenheten med sine piknikkurver, måtte flykte da de skadeskutte troppene måtte trekke seg tilbake.

November 1861 – Trent affæren
Da det amerikanske marinefartøyet San Jacinto avskar et lite, britisk postskip ved navn RMS Trent, fant de to konfødererte diplomater om bord, på vei til Storbritannia og Frankrike for å be om økonomisk støtte til krigen.Lincoln avverget elegant internasjonal oppmerksomhet ved å slippe de to fri, og de fikk ingen støtte i Europa.

Etter hvert som kampene raste utover i 1862, opparbeidet Lincoln seg en posisjon som en mektig øverstkommanderende. Bortsett fra en kort periode som kaptein for en milits i 1830-årene, hadde han lite militær erfaring fra før, men på samme måte som han på egen hånd lærte å lese, skrive og lære grunnleggende jus, lærte han seg militær taktikk ved å lese alt han kom over. Han våknet før soloppgang og tilbragte timer på telegrafistkontorer mens han ventet på nyheter fra offiserene sine. Én dårlig nyhet kunne velte presidenten.

Regjeringen fikk utvidet makt, slik at de kunne ta avgjørelser uten støtte i kongressen. Lincoln avviklet midlertidig den juridiske presedensen om habeas corpus – slik at han kunne arrestere mistenkte sympatisører med de konfødererte – og han innførte en ny papirvaluta, “greenback”, for å betale for hæren.

Det kan sies at den største politiske bragden hans var å klare å kontrollere regjeringen sin. Han samlet rivaler innenfor det republikanske partiet, blant andre den briljante og konservative William H. Seward som utenriksminister og “stjernen” blant de radikale, Salmon P. Chase, som finansminister. Lincoln sjonglerte rivalene på dyktig vis, slik at de fremsto som en sterk union.

«Hvis jeg hadde to ansikter, ville jeg da bruke dette?» – Abraham Lincoln

Det endret seg 22. september 1862. Lincoln erklærte at dersom opposisjonsstatene ikke hadde kommet tilbake til unionen innen 1. januar 1863, ville han utstede en proklamasjon som ville frigi alle slaver i det konfødererte territoriet. Han hadde ønsket å slippe nyheten om Frigjøringsproklamasjonen i flere måneder, men Seward hadde overtalt ham til å vente til unionen hadde vunnet en stor seier, så det ikke ville fremstå som en desperat handling. Det var et smart trekk, og seieren kom omsider ved Antietam, en av de største og blodigste kampene gjennom krigen.

Et felles mål

“Mitt øverste mål i denne kampen er verken å redde eller ødelegge slaveriet, men å redde unionen”, hadde Lincoln uttalt tidligere i konflikten. “Om jeg kunne redde unionen uten å befri en eneste slave, ville jeg gjort det.” Frigjøringsproklamasjonen endret imidlertid drastisk nordstatenes posisjon i krigen. Nå ble nemlig bevaring av unionen og avskaffelsen av slaveriet det samme målet. Heretter kunne man ikke oppnå det ene uten også å oppnå det andre. Det var essensen i Lincolns ikoniske tale i Gettysburg, der presidenten lovet:

“Vi er fast bestemt på at disse døde ikke skal ha mistet livet forgjeves – at denne nasjonen, under Guds vinger, skal bli født på ny, til frihet – og at et styre for folket, av folket, ikke skal gå tapt fra jorden.”

Lincoln oppnådde også en annen praktisk fordel: 200 000 befridde slaver vervet seg til hæren for å kjempe for “den store frigjøreren” og vippet dermed overtaket fra sør til nord.

I april 1864 bar Lincolns alt-eller-ingenting-taktikk for å bevare unionen enda flere frukter, da han overtalte kongressen til å vedta det 13. lovtillegget, som avskaffet slaveriet over hele nasjonen.

På dette tidspunktet hadde også Lincoln fått den generalen han desperat ønsket seg til hæren. Menn som George McClellan, Ambrose Burnside, Joseph Hooker og George Gordon Meade hadde ikke lykkes med Lincolns største ønske – et nådeløst angrep som ville spre de konfødererte styrkene og ikke gi seg før jobben var gjort. Derimot imponerte Ulysses S. Grant presidenten og ble gitt øverste kommando tidlig i 1864. Det var Grant som tok imot sørstatenes overgivelse 9. april 1865. Men selv om den brutale, kostbare krigen endelig gikk mot slutten og unionen var sikret, var Lincolns arbeid langt fra over.

Mars 1865 – Gjenoppbyggingen av en nasjon
Etter at han med overveldende flertall ble gjenvalgt som president, tillot Lincoln seg å se forbi krigen og tenke på gjenoppbyggingen av USA. I sin andre tiltredelseserklæring, en poetisk kraftsalve, sa han: “Uten å bære nag til noen, med kjærlighet for alle, med fast tro på det rette som Gud viser oss, la oss strebe etter å fullføre jobben vi er i gang med.” Men Lincoln skulle aldri få se gjenoppbyggingen av nasjonen han hadde kjempet så hardt for å bevare.

Da han ble valgt som president for en ny periode, visste Lincoln at han ikke bare var mannen som kunne redde unionen, men også som kunne gjenoppbygge den til noe større og bedre. Det skulle ikke bli slik. Etter å ha smakt på friheten i det gjenforente landet sitt i bare fem dager, ble Lincoln skutt og drept av den fanatiske sørstatssupporteren John Wilkes Booth under en teaterforestilling. Mens nasjonen sørget, uttrykte prester rundt om i landet at Lincoln hadde ofret seg på samme måte som Jesus hadde gjort – at han døde for syndenes forlatelse. Da Lincolns kiste ble fraktet fra Washington DC til Illinois med tog, flokket millioner seg langs skinnegangen og sørget over “Father Abraham”.

Da Lincoln våknet om morgenen 14. april 1865, var han i usedvanlig godt humør. Krigen var over. Robert E. Lee, kommandør for den konfødererte hæren, hadde overgitt seg ved Appomattox fem dager tidligere, og for første gang på fire år bar ikke Lincoln byrden av blod og borgerkrig på skuldrene sine.

Om kvelden reiste han til Ford’s Theater i Washington DC for å se komedien Our American Cousin sammen med sin kone, Mary. De var forsinket, så forestillingen hadde vart en stund allerede da Lincoln satte seg og orkesteret spilte Hail to the Chief til stående ovasjoner. Men i skyggene lurte sørstatssympatisøren John Wilkes Booth, som i lengre tid hadde planlagt et attentat mot Lincoln. Han snek seg opp til presidenten bakfra og avfyrte ett enkelt skudd mot bakhodet hans fra nært hold. Booth hoppet fra balkongen og brakk beinet, før han ropte ut mottoet til staten Virginia: “Sic Semper Tyrannis” (“som alltid med tyranner”) og kom seg unna – han var på rømmen i tolv dager før han ble funnet og drept.  

Lincoln, bevisstløs, men i live, ble båret over gaten til Petersen House hvor han døde ni timer senere. Blant dem som var ved hans side da han tok sine siste åndedrett, var krigsministeren Edwin Stanton, som skal ha gjort honnør og sagt: “Nå tilhører han historien”. 

Så hva betyr Abraham Lincoln for mennesker i dag? Enten man kikker opp på Lincoln Memorial eller Mount Rushmore, eller stirrer inn i det melankolske blikket hans i fotografier, er det lett å føle at dette var mer enn bare en mann. På samme måte som de befridde slavene forgudet ham, blir Lincoln gjerne ansett som det uforgjengelige symbolet – som en fyrlykt for menneskeheten.

Steven Spielberg, regissør av Lincoln (2012)

“De to store tingene han gjorde, å å stanse slavehandelen og den den amerikanske borgerkrigen, gjorde han for folkets beste. Han satte mennesker foran politikk.”