Møt verdens mest aggressive krokodille, og oppdag hvordan dette enorme reptilet ble en slik livsfarlig kjøtteter.

Saltvannskrokodillen bruker sine instinkter og finslipte sanser for å overleve.

Saltvannskrokodillens viktigste våpen er de fininnstilte sansene. Den har svært godt syn, og bak øynene er det guaninkrystaller som reflekterer lyset, slik at den kan se bedre i mørket. Egne trykksensorer oppfatter vibrasjoner i vannet slik at den kan spore bytte­dyr i grumsete vann. 

Krokodillen jakter helst om kvelden og natten. Den satser først og fremst på bakholdsangrep og ligger under vann med bare øyne og nesebor over vannflaten. Når den senker hjertefrekvensen til bare to eller tre slag i minuttet, ligger den så stille at den er vanskelig å få øye på. Lungene holder den flytende, og de tunge steinene i magen holder den store kroppen stødig.

Små krokodiller spiser som regel skalldyr, insekter og små pattedyr, men det kommer an på hvor den lever. Saltvannskrokodillen biter gjennom byttedyrets hud og holder det fast, men tennene er ikke så gode å tygge med.

Hvis krokodillen har fanget et stort byttedyr, slenger den det stakkars offeret fram og tilbake med rå kraft, til det er revet i stykker til mindre biter. Deretter sluker den bitene hele. Magesyren er så kraftig at den løser opp både bein, horn og hår.

 «Krokodillen kan gå i lang tid uten å spise, så det meste av dagen ligger den urørlig og sparer på kreftene»

Krokodillen kan gå i lang tid uten å spise, så det meste av dagen ligger den urørlig og sparer på kreftene. Som de fleste krypdyr er den kaldblodig og produserer ikke nok kroppsvarme til å holde en konstant temperatur. Derfor er den avhengig av at omgivelsene kjøler den ned og varmer den opp. Om dagen ligger krokodillen som regel og slapper av i sola. De beinete skjellene, som fungerer som et panser, inneholder små blodårer. De er som små solcellepaneler som absorberer varme og hever kroppstemperaturen. Hvis krokodillen blir for varm, åpner den munnen, finner skygge eller går ned i vannet for å avkjøle seg.


Spenstige luftanngrep

Saltvannskrokodillen er kjent for sine lynraske byks opp på land for å snappe byttedyr, men den kan også hoppe flere meter rett opp. Halen er så spenstig og sterk at den kan sende det enorme dyret loddrett opp av vannet. 

Teknikken blir oftest brukt av unge krokodiller når de jakter på insekter, men en voksen saltvannskrokodille kan fange fugler eller dra ned en ape fra en grein. En krokodille kan hoppe helt opp over vannflaten og fange kveldens middag i ett flyvende sprang.

Slik nedlegger den sitt bytte 

Saltvannskrokodillen lurer lydløst under overflaten i det grumsete vannet. Det grønn- og brunflekkete skinnet er perfekt kamuflasje og gjør den umulig å oppdage for intetanende byttedyr som drikker ved vannbredden i nærheten.

Krokodillen har et svært variert kosthold og spiser stort sett alt den klarer å bite over med de svære   tennene. Små bytter som aper og fugler blir svelget hele, og større byttedyr som villsvin og bøfler blir dratt under vannet og holdt der til de drukner.

Krokodillens myke side

Saltvannskrokodillen har rykte på seg for å være brutal og aggressiv. Men den er overraskende forsiktig når den gjør kur til sin make, og hunnen er en kjærlig, omsorgsfull mor.

Saltvannskrokodillen parer seg i regntiden. Når hannen skal vise styrke og dominans, åpner den munnen på vidt gap, blåser opp brystkassen og sender ut lyder – både infralyd og hørbar lyd. Dette skaper vibrasjoner i vannet. Deretter slåss hannene om retten til å pare seg. Når en hann har overtatt et territorium, kan han pare seg med hvem som helst av hunnene. 

Hvis hunnen er fruktbar og villig, hever hun hodet for å vise at hun underkaster seg. Paringen kan begynne. Hannkrokodillen er kanskje et av de mest aggressive dyrene som finnes, men når han gjør kur til en hunn, viser han seg fra sin myke side. Han gnir hodet mot hunnens snute og smører henne inn med duftene sine. Parene svømmer tett sammen, og hannen ligger gjerne under hunnen i vannet og blåser bobler på henne i en slags infralyd-vanndans. Han rister også litt på flanken for å lage lavfrekvente lyder i vannet. 

I løpet av regntiden drar saltvannskrokodillene innover i landet til ferskvannssumper og myrlandskap. Her bygger hunnen reir av råtne planter, gjørme og sand. Hunnen passer på reiret med eggene helt til de klekkes tre måneder senere.

Det er temperaturen som bestemmer hvilket kjønn ungene får. Det blir hanner hvis temperaturen er 31,6 grader, og hunner hvis det er to–tre grader kaldere eller varmere.

Det første leveåret er krokodilleungene sårbare. Blant de mange farene som lurer, er angrep fra andre rovdyr. Til og med hannkrokodiller spiser gjerne nyklekkede unger. Moren passer godt på ungene sine de første månedene, og ungeflokken holder seg samlet. Hvis en av ungene vandrer av gårde på egen hånd, skriker de andre til den kommer tilbake. Etter ett års tid begynner ungene å gå hver til sitt. Fremdeles kan andre voksne krokodiller lure rundt hvert hjørne. Det er bare noen få som overlever ungdomstiden. Til gjengjeld blir de som overlever, til nesten uovervinnelige rovdyr som ikke trenger å frykte noen andre dyr – bortsett fra mennesket.

Krokodillereiret

Saltvannskrokodillen bruker råtne planter, sand og leire for å beskytte de skjøre eggene.

Hunnkrokodillen er svært omsorgsfull og vokter reiret årvåkent. Hun ligger på lur i vannet og tar alle rovdyr som nærmer seg. Når eggene klekkes, graver hun ungene opp og hvis det er nødvendig, bærer hun dem helt ned til vannet. Hun slipper ikke ungene av syne før de er flere måneder gamle.

Krokodilleegg er sårbare for temperaturforskjeller og bytteetere. Moren kan kjøle ned eggene med vann som hun bærer i munnen, og kan til og med sprute urin på dem.      

Ungen bruker et tykt hudparti ytterst på snuten for å komme seg ut av egget. Det kalles eggtannen. 

Krkodilleegg er ovale og rundt åtte centimeter lange

De første ukene 

Før ungene kommer ut av egget, spiser de opp resten av eggeplommen for ikke å sulte i hjel mens de lærer seg å jakte. Ungene er 30 cm lange fra snute til hale og er født med kraftige kjevemuskler. 

Allerede som nyfødte er de aggressive og etablerer fort et sosialt hierarki seg imellom.

I krokodillens rike

En gang i tiden var saltvannskrokodillen utbredt over hele Sørøst-Asia. Nå finnes den bare langs kysten øst i India og sørover mot de nordlige delene av Australia og øyene der omkring. 

Til tross for navnet lever ikke denne krokodillen i havet. Den holder helst til i brakkvannsområder der saltvann møter ferskvann. Krokodillen lever i tropiske elveområder og sumper, men flytter seg innover i landet når regntiden kommer. Her finner den et passende sted å bygge reiret sitt. 

Saltvannskrokodillen begir seg ofte ut på åpent hav, og ved å svømme og flyte med strømmen kan den forflytte seg mange kilometer. I motsetning til de fleste andre krokodiller har den kjertler i munnen som den bruker for å kvitte seg med overflødig salt. Dette er nødvendig når den svømmer i saltvann. Noen krokodiller er så mye i sjøen at det vokser rur på skjellene deres.  

Det er mellom 200 000 og 300 000 saltvanns-krokodiller i Asia og Australia, så det er ingen fare for at de skal bli utryddet. 

Det eneste som kan true krokodillen, er mennesker og vannbøfler. Vannbøfler fantes opprinnelig ikke i Australia, men ble importert for første gang på 1800-tallet. Vannbøflene ødelegger landskapet de lever i, fordi de store flokkene tramper ned busker og trær. Dette ødelegger vegetasjonen, noe som igjen øker dreneringen av elvene. Det er dette som ødelegger krokodillenes naturlige leveområder. 

Til tross for dette er bestanden av saltvanns-krokodiller i Australia så stor at myndighetene hele tiden må arbeide hardt for å holde krypdyrene unna tettbefolkede områder og byer. De må ofte fange dem og bringe dem tilbake til sumpområdene. Det er til og med foreslått jaktkvoter for å holde bestanden nede. 

Saltvanns krokodillen og mennesket

Saltvannskrokodillens skinn er svært verdifullt, og på grunn av dette sank populasjonen drastisk fra 1940 til 1970. I 1970 vedtok Australia lover som forbød krokodille-jakt, og bestanden vokste igjen. 

Saltvannskrokodillen er livsfarlig for mennesker og kan til og med angripe båter. Mindre krokodiller angriper mennesker for å beskytte territoriet sitt, men de større angriper for å drepe. De fleste saltvannskrokodillene lever i øde områder og angriper mennesker ganske sjelden. Andre krokodiller, som nilkrokodillen, lever tettere på mennesker og dreper derfor hundrevis av mennesker hvert år. Dette viser hvor farlig dette dyret er. I grisgrendte og fattige områder er det mest sannsynlig store mørketall for hvor mange menneskeliv saltvannskrokodillen har tatt. 

Som et steg i vernearbeidet i Australia blir ikke problematiske eller farlige individer alltid avlivet – de fraktes til krokodillefarmer hvor de brukes i avl. Disse farmene gjør det mulig å drive en bærekraftig produksjon av krokodilleskinn og kjøtt, samtidig som de beskytter de ville bestandene mot jakt. Det er også positivt at selv svært aggressive dyr får en ny sjanse.