Auschwitz

Togskinner fører til inngangsporten til Birkenau, en del av konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Rundt 1 100 000 døde i Auschwitz-komplekset.

Verden sliter fremdeles med å forstå tankegangen til de som begikk grusomhetene i nazistenes dødsleir Auschwitz. Laurence Rees har intervjuet krigsforbrytere fra tyske, russiske og japanske leirer, og forklarer hvorfor mange av de tidligere nazisoldatene han har møtt, hadde en annen innstilling enn sine motstykker fra andre land.

Hva slags mann var i stand til å bygge stedet hvor historiens største registrerte massemord fant sted og hvor grusomme handlinger var dagligdags? Kanskje en fyr som Amon Göth (portrettert av Ralph Fiennes i filmen Schindlers liste), kommandant for arbeidsleiren Plaszow i Polen – et irrasjonelt, sadistisk monster, diametralt forskjellig fra folk du møter i hverdagen. 

«Höss levde sammen med kone og barn i et hus bare noen meter fra krematoriet i hovedleiren i Auschwitz.»

Men hvis du ser for deg at en slik person var kommandant for Auschwitz, tar du feil. Ifølge forhørslederen i Nürnberg, Whitney Harris, virket Rudolf Höss «normal», «som en fyr som jobbet i dagligvarebutikken.» Fanger som møtte ham i Auschwitz, kunne bekrefte dette, og la til at Höss alltid virket rolig og fattet. Det finnes ingen nedtegnelser som indikerer at han personlig drepte, eller engang slo, noen i leiren. 

Rudolf Höss (1900–1947) under Nürnbergprosessen i april 1946.

Höss levde sammen med kone og barn i et hus bare noen meter fra krematoriet i hovedleiren i Auschwitz, der noen av de første drapseksperimentene ble utført ved hjelp av det giftige insektmiddelet Zyklon B. På jobben administrerte Höss mordet på mer enn en million mennesker. Hjemme levde han imidlertid et vanlig middelklasseliv som tysk far og ektemann. Det er denne tilsynelatende normaliteten som gjør Höss til en mer skremmende figur enn sinnssyke bøller som Göth. Det tvinger oss til å prøve – så langt det er mulig – å forstå ham og omstendighetene som gjorde den morderiske karrieren hans mulig.

Som de fleste lidenskapelige nazister, var Höss’ karakter og oppfatninger formet av Tysklands historie gjennom de siste 30 årene. Han ble født i 1900 av katolske foreldre i Baden-Baden i Schwarzwald, og ble tidlig påvirket av en rekke viktige faktorer: en dominerende far, tjenesten under første verdenskrig, der han ble den yngste underoffiseren i den tyske hæren, følelsen av svik etter å ha tapt krigen, tjenesten i det paramilitære Freikorps tidlig på 1920-tallet, i et forsøk på å motvirke den opplevde kommunisttrusselen mot Tysklands grenser, og involveringen i voldelig høyre­fløy­politikk, som førte til to år i fengsel. 

Mange andre nazister hadde blitt formet på samme måte, ikke minst Adolf Hitler. Også Hitler hadde en dominerende far og et intenst hat for alle han mente hadde bidratt til at Tyskland tapte krigen han hadde deltatt i (og som han, i likhet med Höss, hadde fått jernkorset for). Han prøvde å ta makten i et voldelig kupp samme år som Höss ble involvert i et politisk inspirert mord.

«Jeg trenger bare harde, fullstendig engasjerte SS-menn. Det er ikke plass til følsomme menn blant oss.» 

For Hitler, Höss og andre på den nasjonalistiske høyresiden, var det største behovet å forstå hvorfor Tyskland hadde tapt første verdenskrig og skrevet under det de mente var en ydmykende fredsavtale. Og i mellomkrigstiden mente de at de hadde funnet svaret. Var det ikke åpenbart, hevdet de, at det var jødene som var ansvarlige? Var det ikke jødene, med sine påståtte kommunistsympatier, som hadde dolket Tyskland i ryggen? Det hadde ikke noe å si at et stort antall lojale tyske jøder hadde kjempet tappert (og mistet livet) i løpet av krigen. Heller ikke at mange tusen tyske jøder verken hadde venstrefløy­sympatier eller var kommunister. Men det var lettere for Höss, Hitler og de andre nazistene å finne en syndebukk for Tysklands nederlag i de tyske jødene. 

Internasjonal konspirasjon

Höss hevdet å ha mindre å utsette på hvert enkelt individ. Problemet for ham var «den internasjonale jødiske konspirasjonen», som i hans fantasi var en mektig organisasjon med jøder som jobbet i kulissene, på tvers av landegrensene, for å hjelpe hverandre. Denne var ifølge ham årsaken til Tysklands nederlag i første verdens­krig, og organisasjonen måtte følgelig tilintetgjøres. Han skrev senere: «Som fanatisk nasjonalsosialist var jeg overbevist om at idealene våre gradvis kom til å bli akseptert og ville bli etablert rundt omkring i verden. Det jødiske overherredømmet ville på denne måten blir fjernet.» 

Höss var med i nazistpartiet nesten fra begynnelsen av, etter å ha meldt seg inn i november 1922. Heinrich Himmler, som ledet SS fra 1929 og var en ivrig nazisttalent­speider, kjente Höss fra tidligere. Han inviterte Höss til å bli fulltidsmedlem i SS, og i november 1934 ankom Höss Dachau i Bayern for å begynne i tjeneste som konsentrasjonsleirvakt.

I dag, spesielt i Storbritannia og USA, hersker det en viss forvirring rundt funksjonen til steder som Dachau. Konsentrasjonsleirer som Dachau (etablert 22. mars 1933, mindre enn to måneder etter at Adolf Hitler ble kansler) skilte seg fra dødsleirer som Treblinka, som ikke eksisterte før mot midten av krigen. En annen faktor som bidrar til for­virring, er den komplekse historien til Auschwitz, den mest beryktede leiren av dem alle, som utviklet seg til både konsentrasjonsleir og dødsleir. Til forskjell fra disse senere leirene, var ikke Dachau på 1930-tallet et sted for massemord. De fleste som ble sendt hit, ble sluppet fri mellom ett og ett og et halvt år senere.

Fratatt alt: Fangene i Auschwitz ble tvunget til å ta av seg proteser før de gikk inn i gasskamrene.

Selv om fangene i Dachau konstant ble utsatt for intense mentale og fysiske lidelser – og selv om mange av de innsatte døde under oppholdet – var det lett for Höss å rasjonalisere det som skjedde der. Han følte at det var viktig å «omskolere» de interne motstanderne av Det tredje rike. 

De tre og et halvt årene Höss var i Dachau skulle spille en avgjørende rolle for hans videre filosofi. Viktigst av alt: Under oppholdet i Dachau fikk han en innføring  i den grunnlegende filosofien til SS. Theodor Eicke, den første kommandanten (som i 1934 ble forfremmet til rikets inspektør av konsentrasjonsleirer), hadde forfektet spesielt én doktrine: Man skulle være hard. «Alle som viser selv et snev av sympati for fangene, må umiddelbart fjernes. Jeg trenger bare harde, fullstendig engasjerte SS-menn. Det er ikke plass til følsomme menn blant oss.» Höss var et prakteksempel på en SS-mann, og i april 1936 ble han utnevnt til Rapport-führer, første­assistent for leirens kommandant. I september 1936 ble han forfremmet til løytnant, og i 1938 ble han overført til Sachsenhausen-leiren, der han ble forfremmet til kommandant for den nye konsentrasjonsleiren i Auschwitz.

Dette var altså mannen som ankom Auschwitz i mai 1940, med seks års tjeneste bak seg som konsentrasjons­leirvakt. Han var klar for sin største utfordring hittil: å skape en ny konsentrasjonsleir av det som da han ankom ikke var mer enn noen få rottebefengte brakker. Han visste hva som ble forventet av ham, og erfaringene fra Dachau og Sachsen­hausen ga ham ballasten han trengte. Sjefene hans hadde imidlertid andre planer, og i løpet av de neste månedene og årene utviklet leiren Höss bygde opp i Auschwitz seg til noe helt annet.

Höss hadde overoppsynet med omdanningen av Auschwitz i løpet av det første året leiren var i drift. Etter opprinnelig å ha vært en brutal konsentrasjonsleir for polakker, ble den nå utvidet ettersom behovet for slavearbeidskraft til en diger fabrikk for syntetisk olje og gummi i den nærliggende byen Monowitz, økte. Med ankomsten av sovjetiske krigsfanger i juli 1941 endret leiren nok en gang karakter. Det var da disse sovjetiske fangene (som ble regnet som undermennesker av dedikerte nazister) og andre som ble antatt å være arbeidsudyktige skulle drepes, at Zyklon B ble brukt for første gang i Auschwitz. Det var Höss’ assistent, Fritzsch, som kom opp med ideen om å bruke de giftige krystallene. Höss skrev ned at han personlig deltok på den første gassingen han hadde anledning til: «Beskyttet med gassmaske overvar jeg avlivingen personlig. Døden inntraff umiddelbart da Zyklon B ble kastet inn i de overfylte cellene. Et kort, halvkvalt skrik, og så var det over.» Selv om det er dokumentert at døden kunne være langt fra umiddelbar, var det ingen tvil om at bruken av Zyklon B i Auschwitz gjorde henrettelsene mye lettere for nazistene. Höss skrev at han var lettet over denne nye drapsmetoden, så han slapp det han kalte et «blodbad».

I den nye leiren i Birkenau, tre kilometer fra hovedleiren i Auschwitz, organiserte Höss ombyggingen av to hytter til gasskamre. I 1943 fikk han bygget totalt fire krematorier med tilstøtende gasskamre. Disse skulle bidra til destruksjonen av 1 100 000 mennesker i Auschwitz. En million av dem var jøder, som ble deportert til leiren i stort antall våren 1942, som en del av nazistenes «endelige løsning».

Innovasjon og effektivitet

For å forstå hvordan det var mulig for Höss å organisere henrettelsene på rolig og pliktoppfyllende vis, er det viktig å tenke på at han aldri fikk en plutselig ordre om å begå massemord. Hans lange erfaring fra andre konsentrasjons­leirer hadde forberedt ham, steg for steg, til øyeblikket da gassingen begynte i Auschwitz. Han så sin underordnedes innovasjon i bruken av Zyklon B som drapsmetode, som en «forbedring», en metode som hadde mindre potensial til å forårsake psykologiske skader for mennene hans enn en eksekusjonspelotong.

Höss var ikke noen robot som fulgte ordre blindt, men en innovatør i måten han organi­serte henrettelsene på. Av og til følte han til og med at det var på sin plass å kritisere sjefen sin, Heinrich Himmler. I mars 1941 protesterte Höss for eksempel på utvidelsen av Auschwitz – på grunn av praktiske problemer – og sa det rett ut til Himmler. Det virker kanskje merkelig, men nazilederne tillot faktisk at funksjonærer lavere ned i systemet sa fra om sine syn på ting. Höss visste at han ikke trengte å bekymre seg for en hard reaksjon ovenfra hvis han stilte spørsmål ved en ordre. Han hadde begynt i SS fordi han trodde helhjertet på nazistenes visjon, og han følte at han sto fritt til å kritisere detaljene i implementeringen. Han var en mektig underordnet, en som gjorde jobben sin fordi han mente at det var riktig, ikke fordi han fikk ordre om det.

Höss oppførte seg på samme måte som mange av de tidligere nazistene jeg har møtt, som til forskjell fra ham, overlevde og ble integrert i det tyske samfunnet etter krigen. Og det er noe med mentaliteten til nazistene som skiller seg fra overgriperne som herjet i andre totalitære regimer. Det er konklusjonen jeg har kommet fram til etter flere prosjekter om andre verdenskrig, både på TV og i bokform. Gjennom dette arbeidet har jeg møtt gjerningsmenn fra alle de store totalitære maktene: Tyskland, Japan og Sovjetunionen. Konklusjonen er at nazistene skiller seg fra de andre krigsforbryterne. 

I Sovjetunionen var skrekkveldet under Stalin gjennomtrengende på en måte det aldri var i Hitler-Tyskland. En beskrivelse en tidligere offiser i det sovjetiske luftforsvaret ga meg av de åpne møtene på 1930-tallet, da alle kunne utpekes som «en fiende av folket», er fremdeles vond å tenke på. Ingen var trygge, og alle kunne regne med at noen kom og banket på døren midt på natten. Uansett hvordan du prøvde å føye deg, uansett hvor mange slagord du forkynte – Stalins ondskap var av en slik art at ingenting du sa eller gjorde, kunne beskytte deg mot å få søkelyset rettet mot deg. 

Stemte for Hitler

I Nazi-Tyskland kunne du imidlertid leve relativt trygt uten å frykte noe, så fremt du ikke var jøde, kommunist, sigøynert, homofil, arbeidssky (en eufemisme for prostituert og kriminell) eller på annet vis motsatte deg regimet. Til tross for nyere forskning som viser hvordan Gestapo var avhengig av angiveri fra folk flest for å gjennomføre jobben sin, er det likevel ingen tvil om at majoriteten av den tyske befolkningen – helt til Tyskland begynte å tape krigen – følte seg så personlig trygge og lykkelige at de hadde stemt for å la Hitler beholde makten hvis det hadde vært frie og rettferdige valg. Stalins mest lojale kollegaer i Sovjetunionen følte derimot ikke engeng at de kunne sove trygt om natten.

Konsekvensen av dette var at personellet som utførte kriminelle handlinger på Stalins vegne, ikke engang visste hvorfor de påførte folk lidelsene de gjorde. Den tidligere tjenestemannen i det sovjetiske hemmelige politiet jeg møtte, som pakket kalmukker inn i tog og sendte dem i eksil i Sibir om vinteren, hadde fremdeles ikke noen klar formening om hva det var som lå bak den rådende politikken (under andre verdenskrig deporterte Stalin, som tvilte på lojaliteten til kalmukkene, hele nasjonen. Over halvparten døde i løpet av reisen og eksilet). Politimannen hadde et standardsvar da jeg spurte hvorfor han hadde deltatt – ironisk nok svaret som vanligvis tilskrives nazister i populære myter. Han sa at han «bare fulgte ordre». Han hadde begått kriminelle handlinger fordi han fikk beskjed om det. Han visste at ordrenekt ville medføre at han ble skutt. Dessuten stolte han på at sjefene hans visste hva de drev med. Da Stalin døde og kommunismen falt, kunne han dermed komme videre i livet og legge fortiden bak seg. Det viser også at Stalin var en ond, tyrannisk diktator, med mange paralleller i historien, ikke minst i vår egen tid.

Jeg møtte også noen japanske krigs­forbrytere, som hadde begått noen av de mest avskyelige handlingene i moderne historie. I Kina, under Japans okkupasjon under den andre kinesisk-japanske krigen i 1931–45, åpnet japanske soldater magen på gravide kvinner og spiddet fostrene med bajonettene sine. De brukte bønder som blink under skytetrening, de torturerte flere tusen uskyldige på måter som matchet Gestapo på sitt verste, og de utførte medisinske eksperimenter lenge før doktor Mengele. De hadde vokst opp i et intenst militaristisk samfunn, de hadde fått ekstremt brutal militær trening, de hadde blitt fortalt siden de var barn at de skulle tilbe keiseren (som også var deres øverstkom­manderende), og de levde i en kultur som historisk hadde opphøyet den menneskelige trangen til konformitet til en halvreligion. 

Alt dette ble oppsummert av en veteran, som fortalte meg at da han hadde blitt bedt om å delta i en massevoldtekt av en kinesisk kvinne, ikke betraktet det som noe seksuelt, men mer som et tegn på endelig å ha blitt en del av gruppa, der mange medlemmer tidligere hadde mobbet ham nådeløst. I likhet med de sovjetiske tjenestemennene fra det hemmelige politiet, tenderte disse japanske veteranene til å rettferdig­gjøre handlingene sine nesten utelukkende med referanse til selve regimet.

En litt annerledes tankegang dukker opp hos mange nazistiske krigs­forbrytere og sammenfattes ikke bare av karakteren og karrieren til Rudolf Höss, men også av intervjuene vi har gjort med medlemmer av nazistiske dødsskvadroner som skjøt jøder i Sovjetunionen. Petras Zelionka, for eksempel, myrdet jøder i Litauen: «Du bare trykket inn avtrekkeren og skjøt», sier han, «det var det, det var ikke noe mer om og men. Noen gjorde det på grunn av indignasjon … jødene er veldig egoistiske.» Selv i dag, lenge etter at nazistregimet ble beseiret, beklager de ikke det de gjorde. Det virker nesten som om de er stolte av handlingene sine. Den enkle veien å gå ville være å skjule seg bak unnskyld­ningene «utførte bare ordre» eller «jeg ble hjernevasket av propaganda», men de har så stor tro på egen overbevis­ning at de ikke gjør det. Det er en motbydelig, avskyelig holdning, men den er likevel fascinerende. Og det er mange beviser som peker mot at den ikke er unik. 

Velvillige deltakere

I Auschwitz er det for eksempel ikke en eneste nedtegnelse om SS-menn som ble straffet for å nekte å drepe. Det er derimot god dokumentasjon for at det store disiplinærproblemet i leiren, sett fra SS-ledelsens synspunkt, var tyveri. Det var til og med mistanker om at Höss skodde seg personlig på drapene. Det virker derfor som om SS-personellet i leiren hadde blitt enige med nazilederskapet om at det var riktig å drepe jødene, men at de samtidig var uenige med Himmler i at de ikke skulle tjene noe personlig på forbrytelsene. Og straffen for en SS-mann som ble tatt for å stjele, kunne være drakonisk – verre enn hva man ville risikere ved å nekte å ta del i avrettingene.

Historien om menn som Rudolf Höss og mange av SS-kollegaene hans handler derfor ikke om hjerneløse roboter som bare gjorde som de overordnede sa. Dette er både mer komplekst og mer urovekkende på samme tid. For det avslører at en av de verste forbrytelsene i historien i stor grad ikke ble begått av åpenbart syke mennesker som Amon Göth, men av mennesker som rolig og kaldt tenkte gjennom hva de gjorde og dermed muliggjorde massedrap. Denne kunnskapen alene gjør dette til en historie som bør studeres både nå og i framtiden, som en advarsel for oss og dem som kommer etter.  

Rudolf Höss: Mestermorderen

Höss etter å ha blitt arrestert nord i Tyskland i 1946.

Rudolf Höss var kommandant i Auschwitz i 1940–43. Han vervet seg i hæren under første verdenskrig, og i 1924 tilbrakte han to år i fengsel, etter å ha blitt dømt sammen med Martin Bormann, som senere spilte en ledende rolle i nazistpartiet, for å ha myrdet en mann de hevdet var forræder. Han meldte seg inn i nazistpartiet i 1922 og ble fulltidsmedlem av SS i 1934. Han jobbet i Sachsenhausen og Dachau før han ble tildelt komman-doen over Auschwitz. Der ble han den første som brukte Zyklon B som drapsmetode. Dette førte til at han fikk jobb som leder for konsentrasjons-leirene ved SS-hovedkvarteret. I 1945 unngikk han arrest, men i 1946 ble han fanget mens han jobbet på en gård. Han bidro med beviser under Nürnbergprosessen og ble overlevert til polakkene av krigsforbryterkommisjonen. Han ble henrettet i Auschwitz i 1947. I fengsel skrev han en selvbiografi. Pengene boken tjener inn gis til et fond for overlevende etter Auschwitz.

Leirsystemet

I samme øyeblikk som nasjonalsosialistene tok makten i 1933, begynte de å arrestere fiendene sine og plassere dem i leirer. De første leirene som ble drevet av SA (Sturmabteilung, også kalt brunskjortene), ble snart erstattet av konsentrasjons-leirer. Den første av disse var Dachau i nærheten av München. De første fangene var stort sett politiske motstandere av regimet, men inkluderte også kriminelle, homofile, fagforeningsfolk, sigøynere og jøder.

Leirene ble administrert av inspektoratet for konsentrasjons-leirer, som lå direkte under SS-leder Heinrich Himmler. Forholdene på innsiden var brutale og fikk ofte dødelig utfall, selv om det endelige målet aldri var å myrde alle fangene. Dette var straffeinstitusjoner, og mange leirer hadde en økonomisk funksjon, spesielt under krigen. Fangene var billig arbeidskraft og ble brukt i mange grener av industrien.  

På sitt største i 1944 hadde konsentrasjonsleir-nettverket over 500 leirer (inkludert underleirer av hovedleirene).

Under Wannsee-konferansen i januar 1942 formaliserte man «Den endelige løsningen». Flere dødsleirer (G på kartet), tilsvarende det allerede etablerte Chelmno-utryddelsessenteret, ble åpnet. Det var seks totalt, alle i dagens Polen. Målet med dødsleirene var en systematisk utryddelse av jøder, men man tok også livet av sigøynere, homofile og andre man regnet som uønsket.

Gasskamre var den vanligste drapsmetoden, og likene ble senere brent i krematorier. Det antas at flere enn seks millioner mennesker ble drept i leirene, ikke medregnet millioner av sovjetiske krigsfanger. Bare i Auschwitz er det fastslått at 1,1 millioner mennesker ble drept, en million av dem jøder. Blant de andre leirene var Treblinka blant de mest avskyelige. Rundt 900 000 ble myrdet her.