Blitzkrieg: Hitlers lynkrig

Få ganger i moderne krigshistorie har to jevnsterke militærmakter utkjempet en så ujevn kamp. Slaget om Frankrike var over på noen uker.

Listen

Blitzkrieg, «lynkrigen», er et tysk uttrykk vestlige medier brukte til å beskrive hurtigheten og dyktigheten i Tysklands invasjon av Polen i september 1939. Den konflikten, hvor det gjenoppståtte Tysklands gryende militærmakt var satt opp mot de tallmessig underlegne og dårligere bevæpnede polakkene, var rått parti. Hitler håpet at den maktdemonstrasjonen skulle få Storbritannia og Frankrike til å anerkjenne okkupasjonen.

Det gjorde de ikke, og tidlig i oktober hadde han allerede kunngjort Fall gelb, «sak gul», et angrep på Vesten som skulle gå gjennom Luxemburg, Belgia og Nederland, skade både Frankrikes og de alliertes hærstyrker og etablere et brohode for fly- og sjøangrep mot Storbritannia før felttoget fortsatte inn i Frankrike.

«Som de tidligere statsoverhodene i Tyskland, og enda tidligere i Preussen, delegerte Hitler problemene til sine militære ledere. Det var et valg som førte til trening og forsinkelser. «

På det tidspunkt hadde Hitler en formening om hva han kunne oppnå med «Gul», men han hadde ikke klart for seg hvordan aksjonen rent teknisk skulle gjennomføres. Som de tidligere statsoverhodene i Tyskland, og enda tidligere i Preussen, delegerte Hitler problemene til sine militære ledere. Det var et valg som førte til trenering og forsinkelser. Mannen som i første omgang hadde fått ansvar for å utforme planen, general Halder, godtok ikke Hitlers forskjellige krav om en rask og avgjørende seier.

Hitler hadde bare begrenset støtte i den militære overkommandoen på denne tiden, så angrepsplanen måtte gjennom flere revisjoner. Generalene påpekte med rette at høsten og vinteren ikke var de gunstigste årstidene for en stor invasjon. Det var en av Hitlers få støttespillere som måtte drive planen gjennom.

Den britiske ekspedisjonsstyrken kjempet tappert i nord, men hadde lite å stille opp mot tyskernes Armégruppe B.

Dette var general von Manstein, stabssjefen i Armégruppe A, som mente alt burde satses på å la en motorisert styrke sette inn et overraskelsesangrep gjennom Ardennene og slå til mot svakeste del av det franske forsvaret, nord for de store festningsverkene langs Maginotlinjen. Dette skulle bli en Blizkrieg nummer to, med enda høyere gevinst enn den som hadde vært rettet mot polakkene.

Oppgaven med å trenge inn gjennom de franske linjene skulle falle på Armégruppe A, som omfattet sju av Tysklands ti panserdivisjoner. De skulle ta seg over Meuse-elven og fortsette enten sør for Maginot eller langs Somme-dalen mot kanalkysten. Imens skulle Armégruppe B, som besto av tre panserdivisjoner, trekke de allierte styrkene inn i Belgia og holde dem der slik at de ikke kunne angripe den ubeskyttede høyreflanken til Armégruppe A. Armégruppe C, som ikke hadde noen panserdivisjoner, skulle gå løs på garnisonene som forsvarte Maginot slik at de ikke kunne rykke ut mot den venstre flanken til gruppe A.

Kort sammendrag av Blitzkrieg-taktikken brukt under andre verdenskrig.

Angrepet begynte med et flyangrep 10. mai. Omkring 500 tomotors bombefly tok av tidlig på morgenen og gikk mot 72 tildelte mål i Frankrike, Belgia og Nederland. Før daggry hoppet fallskjermjegere ut og gikk i stilling i nærheten av Haag og Leyden. Et av de dristigste angrepene ble satt inn mot den belgiske festningen Eben-Emael, der mannskaper brukte overraskelsesmomentet til å lande seilfly på taket, holde forsvarsstyrkene i sjakk og ta seg inn med betongbrytende sprengladninger.

Overraskelsesangrepet var avgjørende, og ingen steder ble det utnyttet bedre enn mot Nederland, en nøytral nasjon. Nederlendernes lille hær hadde ikke vært i strid på over 100 år. Opp gjennom århundrene hadde befolkningens beste forsvar i disse lavtliggende områdene vært å trekke seg inn i det innviklede nettet av kanaler rundt Amsterdam og føre en geriljakrig derfra, men den strategien fungerte ikke i en moderne tidsalder da Luftwaffe slapp bomber fra himmelen. Da jegerne fra 22. fallskjermregiment landet i hjertet av Nederland for å vente på Armégruppe B, var spillet over. 15. mai hadde statsledelsen i Nederland kapitulert.

Belgierne klarte seg litt bedre. Også de hadde håpet å holde seg nøytrale, så de ville ikke la engelsk-franske styrker gå i stilling på deres territorium, men de hadde formidlet opplysninger om en tidlig utgave av «Gul», etterretning de hadde fått i hende i januar 1940.

Angrepet utviklet seg slik Hitler hadde håpet. Armégruppe B angrep Belgia og tiltrakk seg de britiske og franske styrkene, som var ved svært godt mot, selv om de visste at belgierne tross sin hardførhet var på vikende front. De allierte trodde at dette var tyskernes hovedangrep, og at deres egen tallmessige overlegenhet ville stanse framrykningen.

Men det var i Ardennene, som ble regnet for å være ugjennomtrengelig terreng, at tyskerne satte inn sitt hovedangrep med den motoriserte Armégruppe A. Tidenes største konsentrasjon av stridsvogner var over 15 mil dyp, og den møtte ikke mye motstand da den valset fram mot Meuse-elven. De største utfordringene var av logistisk art. 86 divisjoner med til sammen 1800 stridsvogner var i sving, og panservogner, artilleri og forsyningskolonner dannet slike trafikkorker at stabspersonell virkelig fikk slite med å koordinere forflytningsordrene.

Men like fullt fortsatte framrykningen. Om kvelden 12. mai var de første panserdivisjonene framme ved to posisjoner langs Meuse, og selv om broene var sprengt og franskmennenes motstand var hard, rykket tyskerne stadig videre. Mot slutten av neste dag var fire brohoder etablert, Luftwaffes tunge bombefly og Stuka stupbombere lammet franske artilleristillinger mens panser- og luftvernskyts slo ut franske forsvarsstillinger på vestbredden.

Infanteri- og motorsykkelregimenter var de første som krysset. De fortsatte halvannen mil fram til Chemery, mens den uhyre effektive general Heinz Guderian personlig fulgte byggingen av en flytebro til stridsvognene hans. Dette var et ideelt tidspunkt for et alliert motangrep rettet mot trengselen rundt brohodene og de provisoriske broene, men bare symbolske forsøk ble gjort, og de ble raskt slått tilbake.

Tyskernes angrep gjennom Ardennene hadde ført dem fram til en overgangssone mellom Frankrikes Annen og Niende armé, hvor forsvaret besto av mange dårlig opplærte reservemannskaper. Franskmennene hadde ikke brukt de åtte siste månedenes «liksomkrig» til å drille reservestyrkene, men det hadde tyskerne. Og om kvelden 14. mai, da franskmennenes niende divisjon valgte å trekke seg tilbake til en ny forsvarsstilling en mil eller to lenger vest, var Guderians brohode 50 km bredt og 25 km dypt.

14. mai forsøkte britiske og franske bombefly å ødelegge den viktige flytebroen ved Sedan, men omkring halvparten av de 170 store maskinene ble skutt ned. «Luftvernskytset hadde sin store dag», ifølge Guderian.

Nå var det en bresje i den franske forsvarslinjen, fra Sedan i sør til Dinant omkring 80 km lenger nord – og tyskernes tre framskutte panserkorps fra Armégruppe A strømmet gjennom. Guderian passerte ved Sedan, mens den slu generalmajor Erwin Rommel passerte ved Dinant. Takket være tilbaketrekningen til Frankrikes Niende armé kunne generalløytnant Reinhardt kjøre stridsvognene sine over elven ved Monthermé, mellom de to andre panserkorpsene.

Deretter rykket Rommel og Reinhardt videre hele 15. mai og manøvrerte seg bak de panikkslagne mannskapene i Niende armé. Den franske hærens indokinesiske mitraljøseskyttere hadde bitt hardt fra seg ved elven – utholdenheten deres var en forsmak på det som skulle skje i Vietnam mange år senere – men nå kom tyskerne forbi dem, og det varte ikke lenge før våpenbrødrene deres i niende overga seg i hopetall.

Andre steder møtte tyskerne sterkere motstand fra mer garvede franske mannskaper. Nord for Dinant kjempet Første armé tappert, og det skulle den fortsette med helt til den etter hvert ble omringet ved Lille. Niende armé samlet seg til ny dyst da general Henri Giraud overtok kommandoen, og Charles de Gaulle satte inn motangrep med sin fjerde panserdivisjon. Dette var en tapper innsats, men den hjalp ikke stort.

Da de tyske panserstyrkene brøt gjennom, manet Hitler og forsvarsstaben hans til forsiktighet. General Halder, for eksempel, ville gjerne sikre den raskt framrykkende panserkorridoren med infanteribataljonene som lå langt bak hovedframstøtet. Panserstyrken hadde rykket fram godt over 60 kilometer etter kryssingen av Meuse.

I felten klødde dynamiske kommandanter som Guderian og Rommel etter å ta seg videre mot kanalkysten. Alle de sju panserdivisjonene fra Armégruppe A hadde krysset Meuse og samlet seg til en enorm jernneve, og foran seg så de at Frankrikes Andre og Niende armé nærmest gikk i oppløsning. De følte at seieren var godt innenfor rekkevidde, og det var den da også.

Luftwaffes rasering av Rotterdam førte til at Nederland kapitulerte så fort.

De franske garnisonene lenger sør var stengt inne langs Maginotlinjen; uten fungerende befordring hadde de ingen mulighet til å mobilisere. I nord måtte Frankrikes Første armé, Den britiske ekspedisjonsstyrken (BEF) og de gjenværende belgiske styrkene litt etter litt vike for Armégruppe B. Ikke desto mindre vant Hitler til slutt fram med sine betenkeligheter, og 17. mai ble det kommandert full stans i den tyske framrykningen.

Men mens Hitler og overkommandoen kranglet, startet panserstyrkene opp igjen og rykket videre. 19. mai sto Guderians divisjoner bare 80 kilometer fra Abbeville ved Sommes utløp, og kom de dit, ville de dele de allierte styrkene i to. De allierte måtte sette inn et motangrep før det var for sent, og general Gamelin, den franske generalstabssjefen, beordret de allierte styrkene nord og sør for Somme til å starte en felles motoffensiv.

Dette var måten å takle Blitzkrieg på – angripe panserkorridorenes ubeskyttede flanker – men ordren hans kom akkurat idet general Weygand overtok for ham den 19. mai. Weygand kansellerte ordren mens han vurderte situasjonen. Da han utformet en tilsvarende plan 21. mai, var det allerede for sent. Tyskerne var framme ved Abbeville, Niende armé hadde gått i oppløsning, og Første armé og BEF hadde for lite armslag i nord.

Motangrepsplanens effektivitet viste seg tydelig 21. mai, da medlemmer av BEF rettet en motoffensiv mot Arras, der to stridsvognbataljoner (74 stridsvogner), to infanteriregimenter og 70 stridsvogner fra Frankrikes 3. lette motoriserte divisjon pløyde inn i flankene til Rommels 7. panserdivisjon og den skrekkinnjagende SS Totenkopf-divisjonen. De lagde totalt kaos en stund. De britiske stridsvognene var tallmessig underlegne, men med grovere pansring hadde de en klar fordel i denne nærbataljen, og selv den mektige krigeren Rommel fikk en skrekk i livet. Han anslo feilaktig at hele fem divisjoner hadde angrepet ham.

Angrepet ved Arras var ikke i nærheten av å stoppe den tyske framrykningen som helhet, men det ble likevel et vendepunkt for BEF. Det viste den tyske overkommandoen at panserstyrkens angrepsspiss rykket fram for langt og for fort, og det utløste den skjebnesvangre beslutningen om å stanse panserframrykningen til kanalkysten 24. mai. Kavaleristyrken holdt seg i ro i to døgn, noe som ga BEF en verdifull galgenfrist. For 26. mai ble Operasjon Dynamo iverksatt for å hente BEF ut fra strendene og fra havna i Dunkirk. BEF var Storbritannias eneste hærstyrke, og landet kunne ikke lenger risikere å bli utslettet av det brutale tyske framstøtet.

Hitler ville så absolutt ikke at BEF skulle slippe unna. Han trodde en sjøevakuering ville vise seg umulig på grunn av det tyske luftherredømmet, så han ville la Göring og Luftwaffe få æren av å tilintetgjøre BEF. Da Hitler innså at han hadde tatt feil, var forsvarsverkene rundt Dunkirk allerede ferdige, og takket være tapperheten til den britiske marinen, utallige småbåteiere og det britiske flyvåpenet ble over 30 000 allierte soldater evakuert før Dunkirk falt den 4. juni.

Operasjon Dynamos suksess regnes som en seier i Storbritannia, men virkeligheten var annerledes. Hitler hadde forspilt sjansen til å knuse Storbritannias eneste stående hær, men tilbaketoget fra Dunkirk markerte klimaks for et suverent lynangrep som praktisk talt hadde sikret utfallet av slaget om Frankrike. Den belgiske hæren kapitulerte nord for Dunkirk 27. mai, og de hardføre mannskapene i Frankrikes Første armé ble nødt til å overgi seg ved Lille tre døgn senere.

Generalmajor Erwin Rommel (midt i høyre gruppe) spilte en avgjørende rolle i slaget om Frankrike.

På bare tre uker hadde tyskerne tatt over en million fanger, mens de bare hadde mistet omkring 60 000 mann. De hadde kastet britene ut av Frankrike og knust de nederlandske og belgiske styrkene. Frankrike hadde mistet 30 av sine 90 divisjoner, nå hadde de bare tre panserdivisjoner igjen og sto praktisk talt uten stridsvogner. De eneste allierte som fortsatt kjempet, var to britiske divisjoner som fortsatt lå i strid sør for Somme.

Weygand hadde bare 66 divisjoner igjen, hvorav mange var sterkt redusert, og nå hadde franskmennene en front som var enda lenger enn den lynkrigens hovedangrep hadde vært rettet mot. Tyskerne på sin side kunne sette inn 89 infanteridivisjoner og 15 panser- og motoriserte divisjoner, hvorav de siste var delt i fem grupper, hver med to panserdivisjoner og én motorisert infanteridivisjon. Disse skulle utgjøre landstridsmodellen gjennom resten av krigen i Europa.

I mellomtiden opererte Luftwaffe i perfekt samspill med hæren, og hadde omkring 2500 angrepsfly – jagere og bombefly – til disposisjon. Franskmennene hadde under halvparten så mange, selv om de regnet med maskiner som var innkjøpt fra USA i all hast og maskinene RAF hadde sendt over. 5 juni begynte andre del av tyskernes offensiv under navnet Fall rot, «sak rød». Da var Frankrike allerede fortapt.

Weygand og de gjenværende mannskapene hans ytte helhjertet motstand. Forsvaret av den såkalte Weygandlinjen, strekningen fra Abbeville til Maginotlinjen, var lagt opp etter et strategisk sunt rutemønsterprinsipp. Det gikk ut på at skoger og landsbyer var fulle av mannskaper og panservernvåpen som kunne kjempe selvstendig og operere selv om det tyske kavaleriets angrepsspiss hadde passert dem.

Forsvaret mislyktes likevel, men ikke fordi det manglet tapperhet eller list. Det brøt sammen fordi franskmennene ikke hadde det materiellet de trengte. Forsvarsstyrkene kjempet hardt og hadde til og med en viss framgang her og der, særlig 5. og 6. juni, da de påførte fiendtlige stridsvogner store tap. Ikke desto mindre kom de første tyskerne til Paris 14. juni, og selv om det finnes mange historier om fortsatt tapperhet og oppofrelse – heltemotet til kadettene ved kavaleriskolen i Saumur, for eksempel – overga Frankrike seg uten betingelser i Compiègne 22. juni. Slaget om Frankrike var vunnet.

Frankrike falt så raskt og så totalt at mange krigseksperter hadde problemer med å forstå det. De franske styrkene var dårlig rustet til mobile operasjoner, mange var dårlig opplært, og for en stor del ble de dårlig ledet. Kort sagt hadde Frankrike falt for en overlegen krigsmaskin. I 1940 var det lynkrigens makt som sikret Hitler seier i vest. Før juni var omme hadde han kastet sultne blikk over Kanalen i retning Storbritannia. Europas skjebne befant seg på vippepunktet.