Vi gjør et dypdykk i jordas mest mangfoldige økosystem og utforsker dets største hemmeligheter. 

Havets vitale statistikker er allmennkunnskap: Mer enn 70 prosent av jordas overflate er dekket av vann, og mer enn 95 prosent av vannet på jorda er i havet. Dette vannet danner grunnlaget for alt liv, fra det største rovdyret, til det minste insektet. Men hvor kommer det egentlig fra? 

Det er flere teorier om hvor jordas vann stammer fra, samt mange mulige påvirkningsfaktorer. Den første er at vannet stammer fra jordas indre. Teorien er at vannet ble dannet på jorda, og at det opprinnelig var bundet til andre typer mineraler. Vannet jobbet seg så sakte, men sikkert mot jordas overflate som følge av vulkansk aktivitet. En annen sentral teori er at vann først eksisterte kun i form av damp, som senere kondenserte da jorda ble nedkjølt. En tredje teori er at vann ankom jorda på et senere tidspunkt, nærmere bestemt fra det ytre verdensrommet, i form av is i asteroider eller kometer. Uavhengig av hvilken teori som er korrekt, ble trolig det første permanente havet dannet for mellom 4,3 og 3,8 milliarder år siden. 

Jorda som vi kjenner den i dag, har gjennomgått en omfattende forvandling som følge av tektonisk aktivitet. Jordskorpa flyter på mantelen, et lag av smeltet stein. Jordskorpa er delt inn i flere plater som, takket være konveksjonsstrømmene, er i konstant bevegelse i forhold til hverandre. De enten sprer seg, eller forsvinner under hverandre. I områder hvor platene går fra hverandre, flyter magma opp fra under jordskorpa, magmaen stivner og danner nye lag med stein. Slik vokser noen av havene over­raskende raskt, noen med mer enn 15 centimeter hvert år. 

Alle jordas fem hav er tilknyttet hverandre, og vann blir drevet fra et hav til et annet av en serie av havstrømmer. Disse kan deles inn i to hovedtyper: overflate- og dyphavs-strømmer. Overflatestrømmer blir satt i gang av vind og styres av landmasser og Corioliseffekten, et resultat av jordas rotasjon rundt sin egen akse. Denne effekten påvirker også dypere vannmasser og produserer store virvler av vann som sirkulerer rundt store havområder. 

«Oppvarmet vann med lave saltverdier har mindre tetthet og stiger opp mot overflaten» 

På den annen side er dyphavsstrømmene drevet av vanntemperaturer og saltnivåer dypt i havene, dette er kjent som termohalin-sirkulasjon. Kaldt vann med høye saltverdier fra polområdene har høy tetthet, og synker dermed til bunns og legger seg ved havbunnen. Vann fra Nordpolen strømmer sørover, gjennom Atlanterhavet, ned til Sørishavet. Derfra strømmer det inn i Indiahavet og Stillehavet, hvor det varmes opp når det treffer varmere vann. Oppvarmet vann med lave saltverdier har mindre tetthet og stiger opp mot overflaten. Når det når polområdene, blir det nedkjølt og synker igjen. Det er beregnet at det tar om lag 1000 år for vann å fullføre dette globale kretsløpet. 

Det globale nettverket av strømmer frakter oksygen og næringsstoffer rundt om i havene. De bærer også med seg store mengder fuktighet og varme rundt om på planeten vår, noe som påvirker klimaet vårt. Uten havstrømmene som utjevner mye av forskjellene i varmeenergi fra sola, ville klimaet vårt vært mye røffere.

En omfattende klimatisk prosess som drives av havstrømmene er El Niño, når det kommer varmt overflatevann utenfor Perus kyst. Dette inntreffer med noen års mellomrom, alltid i desember. Denne oppvarmingen er faktisk et biprodukt av en mye større havprosess, ved navn El Niño Sørlig Oscillasjon (ENSO), som er et naturlig klimatisk fenomen som inkluderer havene og atmosfæren. Denne prosessen kan ha omfattende påvirkninger på globale værforhold. 

Den solbelyste overflaten av havet er kalt den epipelagiske sonen. Her, som på land, er det fotosyntesen som er grunnlaget for næringskjeden. Plankton gjenvinner sollyset, og er føden til utallige arter i havet. De mindre fiskene er føden til de større rovfiskene, og på denne måten blir solenergien filtrert nedover havlagene. I den mesopelagiske sonen blir det gradvis mørkere, og det blir etter hvert umulig å gjennomføre fotosyntese. Under dette finner vi den bathypelagiske sonen, om lag 1000 meter under havoverflaten. Til slutt, og helt nederst, finner vi den knusende dype abyssopelagiske sonen, som utgjør selve bunnen av havet. Nede i havgropene finner vi den hadalpelagiske sonen, et ugjestfritt område med bekmørkt, iskaldt vann og knusende trykk. Likevel er det et overraskende mangfold av liv som overlever her, mot alle odds. På det dypeste punktet, Challengerdypet, i Marianergropa, er det et trykk på mer enn 1,2 tonn per kvadratcentimeter. Dette tilsvarer en person som prøver å holde oppe 50 jumbojeter! Grunnet tektonisk aktivitet i disse områdene, er havgroper og områdene rundt dem, fulle av ventil-liknende piper som skyter ut kjemikalierikt vann fra jordas indre.

Ventilgrupperinger yrer av ulikt dyreliv, som kan eksistere fordi det også yrer av ulike bakterier. Disse utfører kjemosyntese, og utgjør dermed grunnlaget i næringskjeden. Bakteriene bruker hydrogensulfid fra ventilvannet, sammen med oksygen og karbondioksid for å produsere sukker. Dette utgjør føden til mindre arter i ventilvannet. 

Det har blitt sagt at vi vet mer om det ytre verdensrommet enn om havområdene her på Jorda.

Dette er forståelig, da den gjennomsnittlige dybden i havet er på 3,7 kilometer. I tillegg til å sende fjernstyrte kjøretøy og ubåter ned for å undersøke dypet, har oseanografer utviklet mange forskjellige metoder for å lære mer om denne våte verdenen. 

Havbunnen kan for eksempel bli kartlagt ved hjelp av lydbølger, som beveger seg 1500 meter i sekundet gjennom vann. Ekkolodd, tilbakespredning og lydfart er alle gode verktøy som kan brukes til å kartlegge dybder, former og havbunnens sammensetning. 

Andre faktorer som måles i havforskning, er saltverdier og temperaturer, som regel ved å senke måleinstrumenter ned i dypet, for så å heise dem opp igjen til overflaten. Prøver kan også skaffes ved at mudringer og trålere henter opp organisk materiale, eller ved å gjøre kjernetester. 

Satellitter i bane er utstyrt med forskjellige sensorer som sender info om mangfoldige havfenomener tilbake til jorda for analyse. Overflatetemperaturer, forholdet mellom luft­­­- ­strømmene og sjøen, havbølger, havstrømmer og isforma­sjoner er alle ting som kan overvåkes fra verdensrommet. Det er også måleinstrumenter som er festet i bøyer rundt om på verdenshavene og som hele tiden overvåker bevegelsene på havet. Denne typen teknologi er spesielt viktig når en skal utvikle varslingssystemer for tsunamier. Vi har fortsatt mye å lære om de enorme havene våre. Og med all teknologien vi nå har tilgang til, er det umulig å ikke lure på hva som finnes i dypet. Hvor mange hemmeligheter ligger under bølgene, og bare venter på å oppdages?