Med en blanding av utholdenhet og stålvilje troner den glupske grizzlybjørnen på toppen av en merkelig næringskjede.
En stor grizzlybjørn står stødig i fossen i Alaskas villmark. Den har gråsprengt, brun pels og kraftig, muskuløs kropp. Bjørnen stirrer innbitt og målrettet ned i det rennende vannet, da blink av noe sølvfarget suser opp i luften på et brøkdels sekund. Den svære bjørnen nøler ikke. Den står helt stille over den rasende elven og bruker fisketeknikken den lærte av moren sin som bjørnunge. Den har blitt en god fisker etter mange år ved nøyaktig samme sted, samme uke hvert år i juli. Plutselig kommer den – en femkilos laks prøver på et umulig sprang over en stor stein. Den blir nådeløst stoppet av grizzlyen, som snapper den med en overraskende, rask bevegelse med de svære kjevene sine. Lunsjen er servert og spist i samme jafs.
Grizzlybjørnen er på laksejakt hvert år i kyststrøkene i Alaska, Canada og nordvest i USA. Her møtes to vidt forskjellige arter under to like forskjellige reiser. Laksen har levd i åpent hav det meste av livet fram til et mystisk og uimotståelig instinkt har fått fisken til å vende tilbake til elvene og innsjøene hvor den ble født. Her skal den gyte så neste generasjon laks kan komme til verden.
Bjørnen har vandret langt fra hiet sitt på fjellet og er allerede stor og sterk etter en lang vår med ubegrenset mattilgang. En som er altetende, finner alltid noe å spise. På menyen har det stått gress, løk, rotfrukter, lav og mose. Den spiser også insekter som veps og sommerfugler, elg- og hjortekadavre og til og med andre bjørner. Men det er det rosa, kaloririke kjøttet til villaksen som er livretten.
«En bjørn som føler seg truet, kan knuse skallen til en elgokse med ett enkelt slag»
Grizzlyen er en underart av arten brunbjørn, Ursus arctos, en art det finnes mye av på de nordlige breddegrader. Den lever i allslags klima: regnskog, ørken, slettelandskap, fjellandskap og så videre. Den engelske oppdageren Samuel Hearne var en av de første som skilte grizzlybjørnen fra andre brunbjørner på grunnlag av de sølvfargede hårspissene på deler av pelsen. Han beskrev dette som «grizzled» (gråsprengt). Det tok ikke lang tid før «grizzled bear» ble til «grizzly», et ord som får en til å tenke på ordet «grisly», som betyr voldelig. Grizzlyen er egentlig ikke aggressiv av natur, men den vil være i fred og vil ha territoriet sitt for seg selv. Det latinske navnet er: Ursus arctos horribilis.
Det er lett å forstå hvorfor folk i Nord-Amerika var redd for grizzlybjørnen. En vanlig hannbjørn veier rundt 270 kilo og en hunn rundt 165 kilo. Hanner på opptil 400 kilo er ikke sjelden. Grizzlyen kan bli opptil 2,4 meter lang fra snute til halespiss.
På hver av de svære labbene til en voksen grizzly sitter det fem klør som er ti centimeter lange. Bjørnen bruker de brede labbene og spisse, lange klørne til å grave opp saftige røtter som den kan spise. Den graver også et nytt hi hver vinter. En bjørn som føler seg truet, kan knuse skallen til en elgokse med ett enkelt slag, eller åpne en menneskeskalle som en blikkboks. Dette skjer heldigvis ytterst sjelden.
Selv om den er stor, kan grizzlybjørnen løpe skremmende raskt. Skogvoktere som har vært så uheldige å provosere en grizzlymor, er blitt jaget av gårde i bilen sin i over 35 kilometer i timen. Grizzlyen er også en dyktig svømmer, noe som kommer godt med under laksefisket. Enkelte grizzlybjørner stuper ned i vannet og svømmer etter laksen. Grizzlyen kan holde pusten i inntil ett minutt.
I motsetning til sin slektning svartbjørnen klatrer den nokså dårlig. Den er så stor at det er vanskelig for den å komme høyere enn de nederste greinene. Hvis du ser en grizzlybjørn med frambeina mot et tre, har den antakelig tenkt å skrape opp barken for å markere territoriet sitt, eller kanskje den skal klø seg på ryggen og samtidig gni lukten sin på stammen.
Grizzlybjørnen har fått et velfortjent rykte på seg for å være einstøing. I motsetning til andre store pattedyr, som ulver, løver eller elefanter, lever aldri bjørner i flokker. Hannbjørnen vandrer alene nesten hele sitt voksne liv, mens hunnbjørnen, kalt binna, lever sammen med ungene sine de første to–tre leveårene deres. I sjeldne tilfeller kan to binner som er i slekt, slå seg sammen, men med unntak av denne ene venninnen holder binnene seg for seg selv.
Om våren sender de kjønnsmodne bjørnene ut kraftige duftsignaler, og hannbjørner må ofte kjempe med rivaliserende hanner. Hvis voksne hannbjørner begynner å slåss, ender det ofte med døden. Eldre hannbjørner kan ha dype arr etter gamle kamper.
Hunnbjørner har utviklet et smart, biologisk triks som kalles forsinket implantering. Det befruktede egget flyter fritt rundt i livmoren i flere måneder, mens moren feter seg opp for vinteren. Embryoet fester seg til livmorveggen og fortsetter utviklingen først når moren har bygget opp tilstrekkelige fettreserver. Det er for at både moren og ungene skal overleve den lange dvaletiden.
Grizzlybjørnen graver et nytt hi hver høst, gjerne ved en høy skråning som skjermer mot snø og sno. Hiet er koselig og ikke mye større enn selve bjørnen. Her bor den i 6–7 måneder. Pulsen til en bjørn i dvale synker fra 40–50 til så lite som 10 slag i minuttet. Bjørnen lever da av fettet den har på kroppen. Deler av det blir omdannet til vann, og vannet blir i kroppen for å hindre uttørking. Muskelproteiner brytes ned til glukose som holder hjernen i gang. Hvis timingen er riktig, føder drektige hunnbjørner om lag to måneder før snøen smelter om våren. De nyfødte blir stelt i det lille hjemmet helt til snøen blir byttet ut med vårens knopper og liv.
For å se en grizzlybjørn ute i det fri må du reise til Yellowstone National Park eller andre reservater i Rocky Mountains. Du kan også ta et sjøfly til villmarken ved Alaskas kyst. For bare noen få hundre år siden var grizzlybjørnen utbredt i hele den vestlige halvdelen av Nord-Amerika. Men etter hvert som flere og flere mennesker har utvandret til de frodige elvedalene, har bjørnene blitt tvunget opp i fjellet. De få bestandene som ikke ble utryddet av jegere, ble sultet ut av den drastiske innskrumpingen av leveområder.