Djengis Khan – Verdenserobreren

Som hensynsløs kriger og militært geni la Djengis Khan grunnlaget for historiens største sammenhengende rike – en skjebne som hadde formet ham fra fødselen av, skriver Jonny Wilkes.

Året var 1162, og et eller annet sted i det ugjestmilde terrenget på de eurasiske steppene kjempet en mongolsk kvinne seg gjennom fødselsriene. Hun visste at en usikker fremtid ventet barnet. Det var ikke enkelt å dyrke mat i de harde gresslettene på steppene – som strakte seg fra Stillehavet til Europa – og det var ikke uvanlig at det oppsto kriger mellom de stammene som overlevde i dette hardføre terrenget. Og om de ikke kjempet mot hverandre, måtte stammefolkene være på konstant vakt mot de to mektige rikene på hver side av dem – i vest truet hjertet av 1100-tallets Europa, Persia, mens Jin-dynastiet (i dagens Kina) rådet i øst. Mongolene var likevel hardføre folk, og kvinnen visste at mannen hennes, stammelederen, ville lære barnet livsnødvendige kunnskaper om gjeting og hesteridning. Det virket imidlertid som om gudene hadde større forventninger til den nyfødte gutten. Like etter at han var født, grep han en blodig klut med hånden, og alle i teltet tolket det som et tegn på at han skulle bli en mektig leder.

Gutten fikk navnet Temujin, men i dag kjenner vi ham som Djengis Khan, kanskje den mektigste lederen og erobreren av dem alle.

Selv de som ser på ham som selve inkarnasjonen av ondskap – han nedslaktet millioner av mennesker, bygde pyramider av hodeskallene til dem han overvant og pulveriserte landsbyer – kan ikke nekte for at Khan levde opp til den himmelske, og passende nok, blodige spådommen. Han samlet mange motstridende stammer i Mongolia og bygget opp en disiplinert, moderne hær, og han regjerte det mektige Mongolriket.

HEMMELIG HISTORIE

Før den tid kom, fikk Djengis den vanskelige barndommen som moren Hoelun hadde fryktet, bare enda verre. Ifølge den eneste beretningen om Khans barndom, The Secret History of the Mongols (skrevet da han lå på dødsleiet), var Temujin ikke fylt ti år før farens hans døde etter å ha blitt forgiftet av den rivaliserende Tatar-stammen. Han, moren og seks søsken sto plutselig uten høvdingens beskyttende hånd. Den lille familien ble forlatt av klanen og overlatt til seg selv. Vanæret og desperate levde de i fattigdom og spiste røtter, frukt og det de klarte å få tak i. Tenåringen Temujin var preget av den harde oppveksten. Han tydde gjerne til vold, som den gangen han angivelig skal ha skutt halvbroren sin med pil og bue etter å ha fått greie på at han gjemte unna kjøtt etter jakt.

Utover 1170-tallet erfarte Temujin hvilke stammer han kunne stole på og ikke, og han lærte seg viktigheten av allianser. En gang ble han fanget og ydmyket av tidligere allierte, men klarte å rømme ved hjelp av et sympatisk stammemedlem. En annen gang dannet han allianse ved å gifte seg med ei jente kalt Börte. Ekteskapet var arrangerert, og ifølge Secret History var Temujin hodestups forelsket i henne. Da Börte ble kidnappet av merkitene, ba han om hjelp fra barndommens blodsbror, Jamuka, og en mongolsk prins, som bidro med en hær på 20 000 soldater. Disse, sammen med Khans egen armé, satte endelig Temujin i en posisjon der han kunne ta hevn på dem som gikk imot ham. Det startet med et blodig oppgjør med merkitene da han reddet Börte fra kidnapperne.

Etter hvert som flere stammer falt, vokste Temujins makt. Han utviklet en gulrot- og kjepp-taktikk der gulroten var at erobrede stammefolk ble innlemmet som hans egne, til den utstrekning at foreldreløse barn ble adoptert inn i hans egen familie. De var trygge under Khans nyopprettede lover, og den karismatiske lederskikkelsen møtte lojalitet blant de erobrede stammene. Han oppfordret til et meritokratisk samfunn der folk fikk oppgaver etter ytelse og evner, slik at for eksempel gjetere kunne bli generaler. Et eksempel på dette så man hos Zurgadai, som i 1201 skadet Temujin med en pil i nakken. Etter at slaget var vunnet, krevde Temujin å få vite hvem som hadde skutt pilen. Zurgadai tilsto, og Temujin ble så imponert av ærligheten hans at han benådet ham, ga ham navnet “Jebe” (eller “pil”) og ga ham en viktig stilling i hæren sin.

Temujin var imidlertid ikke redd for å bruke kjeppen, heller. Han var en brutal krigsherre som svingte sverdet flittig. Etter å ha utslettet Tatar-stammen, som sto bak drapet på faren, beordret han at alle som var høyere enn spannet på en vogn, skulle drepes, noe som betød at barna var de eneste som skulle spares.

Temujin ble Djengis

Den største trusselen for Khan, som nå var enehersker over mongolene, var faktisk Jamuka, som mislikte at den tidligere vennen innførte meritokrati. I 1187 slo Jamuka til mot Temujins tropper og kokte et titall generaler levende. Senere i livet beskrev Temujin reaksjonen sin på det forferdelige angrepet: “Ved himmelske makter sverget jeg å ta hevn. Aldri igjen skulle jeg overvinnes, og mine trofaste krigere skal aldri mer vanæres.” Splittelsen preget hele det mongolske riket. Høvdingene manet til å støtte den ene eller den andre, og konflikten varte i flere år. Sommeren 1204 vant Temujin en avgjørende militær seier, og Jamuka ble drevet på flukt. Hæren hans forrådte ham og bragte ham til Temujin (som fikk dem henrettet for illojalitet). Temujin tilbød forsoning, men Jamuka ba i stedet om en ærefull død. Etter henrettelsen av Jamuka smuldret motstanden mot Temujins enevelde bort.

Det samme året, i 1206, møttes et råd av høvdinger ved elven Onon og erklærte Temujin for hersker over alle stammer i det forente Mongolriket. Siden noe slikt ikke hadde skjedd før, ble det opprettet en ny tittel til ham: Djengis Khan, som skulle bety “enerådende hersker”.

Mens Khan er mest kjent for elver av blod og fjell av hodeskaller, endret Mongolia seg dramatisk under hans styre. Khan innførte flere progressive lover, som forbudet mot slavedrift og kjøp og salg av kvinner, i tillegg til religionsfrihet. Khan selv var analfabet, men han innså viktigheten av det skrevne ord, så han adopterte en skrifttype slik at alt kunne dokumenteres. For å bedre kommunikasjonen på tvers av det enorme riket, utviklet han et postsystem med stasjoner der slitne hester kunne erstattes med uthvilte, slik at beskjeder kunne reise flere hundre kilometer om dagen.

Dette var en stor fordel for hæren, som alltid var Khans prioritet. Den mongolske hæren besto nesten utelukkende av kavaleri, siden stammefolket fra steppene nærmest var født på hesteryggen. De var imidlertid dårlig organisert, så Khan opprettet et treningsprogram for offiserer som forvandlet krigerne til en disiplinert og velutstyrt gruppe. Han var en begavet taktiker (han simulerte tilbaketrekninger med stor effekt) og psykologisk krigfører  (han beordret hver soldat til å tenne fem fakler hver, slik at troppen skulle se større og farligere ut for fienders utkikksmenn).

Det viktigste våpenet var pil og bue. En pil fra det mongolske arsenalet var så farlig og dødelig nøyaktig at den kunne avfyres fra hesteryggen i full galopp. Den rigide treningen gjorde rytterne i stand til å avfyre akkurat idet alle fire hovene var i lufta, slik at de kunne treffe så nøyaktig som mulig.

RASKE OVERFALL

Khan ledet den moderne hæren sin gjennom Gobiørkenen – ingen søndagstur i seg selv – for å erobre det kinesiske Xixia-riket i nordvest. Han visste at de kinesiske statene gjerne så mellom fingrene på stammekrigene på steppene, men de tolererte ikke en så mektig styrke på grensen. Siden troppene hans ikke fraktet med seg tunge laster med forsyninger, flyttet krigerne seg over store områder på forrykende kort tid, og de plyndret og røvet på veien. Det var en effektiv metode som gjorde at herskeren i Xixia overga seg raskt, til tross for at mongolene alltid var i mindretall.

Deretter rettet Khan seg mot keiseren av Jin-dynastiet, som hadde provosert mongolene med følgende melding: “Vårt rike er så stort som havet. Deres er ikke mer enn en neve med sand. Hvordan kan vi frykte dere?” I 1211 startet det nådeløse toktet som skulle komme til å ta livet av flere hundre tusen Jin-soldater. Den kinesiske mur sto ikke imot angrepet fra Khans soldater, som simpelten marsjerte rundt den. Evnen til å tilegne seg nye strategier gjorde Khan til et militært geni. Da mongolene beleiret Jin-hovedstaden Zhongdu (Beijing) i 1214, brukte Khan ekspertisen til kinesiske ingeniører til å bygge katapulter og rambukker. Da de angrep, tok de gisler fra fienden som menneskelige skjold, og flere tusen innbyggere døde av sult, sykdom eller begikk selvmord.

Det er enkelt å forstå frykten hos dem som sto i veien for den mongolske horde. Det ble sagt at angrepet på Zhongdu var så intenst at bakken ble glatt av menneskefett, og at det ble stablet et fjell av bein utenfor bymuren.

Lignende scener, i enda større skala, utspant seg flere tusen kilometer mot vest noen år senere, da mongolene invaderte Khoresm (dagens Turkmenistan, Usbekistan, Afghanistan og Iran). Khan hadde opprinnelig ønsket å åpne for handel med regionen, men gikk i stedet til krig etter at en av armeene hans ble angrepet og ambassadøren halshugget. I begynnelsen av 1219 brøt en barbarisk og brutal krig selv etter mongolsk målestokk ut. Mongolene var som vanlig i mindretall, men det stanset dem ikke i å utslette by etter by. Millioner ble drept (de utallige pyramidene med hodeskaller har gjort det umulig å vite hvor mange). I 1221 var Khoresm-riket historie.

Djengis Khan, oppslag

UOPPFYLT SKJEBNE 

Det mongolske riket strakte seg fra Japanhavet til Det kaspiske hav, men da Khan returnerte til Mongolia i 1225, var han likevel ikke fornøyd. Han trodde han var født til å erobre hele verden, og at den blodige kluten han grep som spedbarn, var et tegn på at han var avholdt av gudene. Nå var imidlertid Khan i 60-årene og ble stadig svakere, etter mer enn 20 år i nærmest konstant krig. Han fryktet at han ville dø uten å leve opp til skjebnen han var gitt. Derfor fortsatte toktene helt frem til hans død. Han sendte generaler og tropper lengre inn i Europa og Russland, og han startet en ny krig i Xixia som straff for at de ikke hadde tilbudt tropper til erobringen av Khoresm. Khan døde like etter seieren her, den 18. august 1227. Vi kjenner ikke omstendighetene nøyaktig, men legenden forteller at han raskt fikk dårligere helse etter å ha falt av hesten – en ironisk avslutning for en leder som bygget opp historiens største sammenhengende rike fra hesteryggen.

Djengis Khan er avskydd som en av de verste tyranner som noen gang har levd på jorden, han er beundret for å ha bygget opp et rike som strakte seg fra øst til vest, og han er hyllet som en gud av mongolene. Han har med andre ord etterlatt seg fotavtrykk i så godt som alle sivilisasjoner. I tillegg til de fortsatt synlige arrene etter kriger han førte fra Europa til Kina, sies det at 200 menn i dag kan føre linjene direkte tilbake til ham. Riket hans er for lengst forsvunnet, men på mange måter kan vi si at han har gjort nettopp det han fryktet han aldri ville klare – han har erobret verden.