Drapet på Cæsar

Et tu, mi fili Brute?”, eller “Også du, Brutus, min sønn?” Julius Cæsar ytrer sine siste ord mindre enn halvveis ut i Shakespeares skuespill, som til tross for tittelen handler mer om den tragiske helten, Brutus, enn om Cæsar. Den berømte dramatikeren var sikker på at han ikke trengte å oversette disse latinske ordene, og selv i dag er dette en av få fraser på latin som mange husker og forstår.

Scenen der Romas mektigste mann blir stukket til døde under et møte i senatet – drept av medsammensvorne som likte Cæsar som person, men som følte det nødvendig å ta livet av ham for keiserrikets beste – er både spektakulær og dramatisk. I historiens løp er den blitt skildret og fremvist uendelig mange ganger, både i kunsten, på scenen, i litteraturen og på filmlerretet. På film er rollen tolket både seriøst, av Rex Harrison i Cleopatra, og parodiert, av Kenneth Williams i Carry On Cleo. Historien om drapet på Cæsar er akkurat så dramatisk som Hollywood elsker å gjøre det – i likhet med i Gladiator, der keiser Commodus blir drept på arenaen i stedet for å bli kvalt i badekaret. 

JULIUS CÆSAR

I Cæsars tilfelle var det imidlertid ikke behov for kunstneriske overdrivelser. Han ble drept under sin mektigste periode, i senatet, knivstukket 23 ganger av konspiratorer væpnet med dolker. Mange av dem, inkludert Brutus, var tidligere venner av ham, men de drepte ham likevel under påskudd av å gjenopprette friheten i Roma. Om noe, er sannheten enda mer komplisert – så til de grader fylt med intriger og ironi at historien uten problemer kunne fungert som plott i en såpeopera.

Mord i tankene

Cæsar ble drept 15. mars – romerne kalte dagen Idus martiae – i år 44 f.Kr.. Byen Roma var syv århundrer gammel og hadde vært en republikk siden år 509 f.Kr., da den siste kongen ble fordrevet. Konspiratorene som sto bak drapet på Cæsar, hevdet at makten han hadde opparbeidet seg, hadde ødelagt republikken, og at hans død var eneste måte å gjenopprette den på.

“Konspiratorene mente at drapet var nødvendig for å gjenopprette republikken.”

Det grunnleggende prinsippet for republikken Roma var at ingen enkeltperson eller -gruppe skulle inneha permanent makt alene. Romerne hadde derfor utviklet et komplisert maktfordelingsprinsipp, men manglet en nedskreven grunnlov. I stedet hadde de et lappeteppe av lover og rettsavgjørelser som hadde skapt presedens. Folket – eller i alle fall mannlige romerske innbyggere som var i stand til å være i Roma for å avgi stemme – valgte alle dommerne og stemte på lovene som ble fremsatt for de populære domstolene. Senatet besto av mer enn 600 tidligere dommere og fungerte som et permanent råd. De hadde imidlertid ingen formell makt og var snarere arena for debatt og rådgivning. 

De viktigste dommerne var de to konsulene som var i posisjon i kun tolv måneder. Ingen fikk stille til gjenvalg før det var gått ti år. Og siden en konsul måtte være minst 42 år, betød det at en konsul sjelden fikk sitte i mer enn én periode, og langt mindre i tre. I løpet av året i posisjon hadde konsulene betydelig makt, men ingen av dem kunne overstyre kollegaen sin.

Cæsars bøker, som beskriver hans militære suksess, er hyllet for den klare og direkte bruken av latin. De blir fortsatt lest i dag.

I lang tid sørget dette systemet for at Roma ikke ble utsatt for hyppige revolusjoner, noe som ofte var tilfelle i andre stater i oldtiden, spesielt i den greske verden. Det var hard kamp om “konsulstillingene”. Med 600 senatorer var det kun et lite fåtall som fikk muligheten til å bli konsul. I tillegg dominerte en håndfull adelsfamilier embetet. De hadde både penger og rykte til å reklamere for bragdene sine og kjøpe seg stemmegivere. Dessuten hjalp det at romerne hadde en tendens til å stemme på navn de kjente til.

Tøyde reglene

På midten av 200-tallet f.Kr. dominerte Roma områdene rundt Middelhavet. Systemet begynte imidlertid å vise svake sider. Riket strakte seg fra Spania til Makedonia, og hadde etter hvert fått mange problemer, spesielt kriger på fjerne territorier, som ikke kunne løses av én konsul på ett år. Man begynte å tøye reglene. I 104-100 f.Kr. ble Marius, Cæsars inngiftede onkel, valgt til konsul fem ganger. Han var den eneste generalen velgerne antok var i stand til å håndtere truslene fra germanske migranter som allerede hadde slaktet ned flere romerske tropper.

Marius’ ambisjoner kolliderte  med konsul Sullas, og i 88 f.Kr. brøt det ut borgerkrig.

I årene som fulgte ble Roma stormet tre ganger av romerske tropper. Marius døde av slag, og Sulla overvant alle motstandere. Han utnevnte seg selv til diktator i noe som skulle være en nødløsning de kommende seks månedene. Sulla brydde seg lite om tidsfristen og massakrerte og henrettet fiender over en lav sko. I en periode var tenåringen Julius Cæsar en ettersøkt flyktning jaget av Sullas soldater, helt til moren og onkelen hans klarte å overtale diktatoren til å benåde ham.

Et voldelig samfunn 

Spekteret av politisk vold hang over republikken gjennom hele Cæsars karriere. Selv om Sulla overga seg, ble makten kuppet etter bare noen måneder, og trusselen om mer vold var stadig til stede. For hvert valg som gikk, ble bestikkelsene større, samtidig som organiserte trusler fra motstandernes tilhengere økte.  

Cæsar kom fra en gammel, men ubetydelig familie, som ikke hadde hatt særlig stor politisk suksess de siste generasjonene. Han lånte og brukte penger i stor skala, han arrangerte offentlige spill og delte ut gaver for å kjøpe seg støtte. Han fulgte imidlertid spillereglene og bygget opp karrieren på en konvensjonell måte. Det eneste uvanlige med Cæsar var hans unike talent for å skape overskrifter – for sitt fargerike vesen, for sine skandaløse kjærlighetsforhold med konene til andre senatorer og for sine konstante kamper for populære saker. Mange romere fra utsiden av aristokratiet begynte å anse ham som en mann som alltid hadde deres interesser i tankene.

Cæsar ble konsul i 59 f.Kr., ved hjelp av en uformell avtale mellom Pompeius og Crassus. Disse to bemidlede senatorene fikk stadig forslagene sine stanset av en samlet opposisjon som ville vingeklippe dem. Cæsar ga dem det de ønsket, i tillegg til å stemme for andre lover, som for eksempel en lov som sørget for å overføre offentlig landeiendom til fattige innbyggere, slik at de fikk bygge seg gårder i stedet for å motta støtte fra staten. 

VED FRONTLINJEN
Cæsar poserer ved en overgitt gallerstamme etter slaget ved Alesia i Gallia i 52 f.Kr.

Dette klarte han til tross for sterk motstand fra en bitter opposisjon ledet av Cato, en senator som visste å bruke alle de konstitusjonelle triksene i boken. Det var få som prinsipielt var imot, men som likevel avskydde tanken på at Cæsar og vennene hans skulle få æren for å løse problemene. Cæsar presset på likevel, og han dirigerte tilhengerne sine langt mer effektivt enn sine motstandere i opptøyene som fulgte. Han fikk viljen sin, før han reiste for å ha provinskommando og ble borte i ti år. I løpet av den perioden erobret han Gallia, stormet Storbritannia to ganger og krysset Rhinen inn i Tyskland, samtidig som han nedbetalte gjeld og gjorde seg rik på utbyttet fra seirene underveis.

Etter et passende opphold ville Cæsar tilbake til Roma og bli konsul i en ny periode. Det ville Cato og andre motstandere forhindre, så de stilte ham for retten i håp om å ødelegge den politiske karrieren hans. Romerske, politiske rettssaker hadde lite med kriminalitet å gjøre, og var snarere et middel for å føre en vendetta mot en motstander. Crassus var blitt drept i Partia i 53 f.Kr., og Pompeius drev statig nærmere Cato og de andre fiendene. Borgerkrigen som utspant seg i årene 49-45 f.Kr., handlet ikke om ideologi eller samfunnsproblemer.

Pompeius, Cato og de andre motstanderne var fast bestemt på å sette en stopper for Cæsars politiske liv. Og Cæsar var selvfølgelig bestemt på å unngå nettopp dette.

Cæsar vant fordi han hadde en bedre hær, fordi han var en bedre hærfører og fordi, som han var den første til å innrømme, han hadde flaks. Han var dessuten mer sjenerøs enn motstanderne sine og viste villig barmhjertighet og benådet fiender han hadde tatt til fange. Cato nektet imidlertid å ta imot Cæsars nåde. I stedet valgte han å stikke seg med et sverd. Han gjorde imidlertid en dårlig jobb, slik at sønnen hans fikk tak i doktorer som fikk lappet ham sammen igjen. Da han ble overlatt til seg selv, dro Cato opp stingene og tok ut sine egne innvoller. Han døde i en grusom protest mot sin politiske motstander.

Diktator på livstid

Cæsar gjorde seg selv til diktator. Han utvidet mandatet til å gjelde først i ti år, og deretter livet ut. Han hengte ut Sulla offentlig som en “politisk analfabet” for å ha trukket seg, og han beskrev republikken som et innholdsløst navn.  Men i motsetning til Sulla behandlet han sine tidligere motstandere sjenerøst. Han styrte også på en god måte. Urolighetene de siste tiårene, og motstanden mot å la noen annen senator få skille seg ut fra mengden, hadde gjort at mange alvorlige problemer var kommet i skyggen og fått vokse seg større. Cæsar gikk i gang med å reformere og gjenoppbygge staten med den samme energien han hadde vist som general. 

Roma begynte å fungere bedre igjen, og det ble mer stabilitet i provinsene. Til og med kalenderen, som ikke hadde passet særlig bra med årstidene, var byttet ut.

Få så på Cæsars styre og reformer som dårlig i seg selv. Han gikk frem på en skånsom og effektiv måte. For eksempel ble lovene som regulerte hvordan guvernørene ute i provinsene skulle styre, stående i hundreår. Likevel bygget det seg opp en sterk oppfatning i aristokratiet om at ingen mann skulle ha så mye makt alene, uansett hvor godt han brukte den. Cæsars storhet og prestisje var så overlegen at det virket nytteløst for noen annen å konkurrere om offentlighetens søkelys. Følelsen av å bli stilt i skyggen var spesielt sterk hos menn som Brutus og Cassius, som begge var i slutten av 30-årene og nærmet seg den forventede politiske gullalder. Cæsar sto i veien for dem med all sin prakt og respekt.

Brutus og Cassius hadde tidligere delt side med Pompeius og Cato. De hadde kjempet mot Cæsar i begynnelsen av borgerkrigen, men overga seg i 48 f.Kr. etter slaget ved Farsalos, der Pompeius’ hær ble drevet på flukt. Ikke bare hadde Cæsar spart livene deres, men han hadde belønnet dem med ære og en plass i maktsetet. De kom godt ut av det i Cæsars regime. Det samme gjorde Decimus Brutus, fetter til den mer kjente Brutus, og Trebonius, som begge hadde tjent Cæsar i Gallia under borgerkrigen. Trebonius ble valgt til konsul, mens de tre andre fikk plass i senatet. Det faktum at de hadde oppnådd sine posisjoner gjennom Cæsar, ble hengende ved dem. 

For Brutus sin del var situasjonen enda mer komplisert. Moren hans, Servilia, var halvsøster til Cato og hadde gjennom flere årtier vært Cæsars elskerinne. Rykter om at Brutus var Cæsars sønn, florerte. Selv om det ikke var sant, likte Cæsar ham godt og utviklet et spesielt vennskap med ham. Likevel forgudet Brutus onkelen sin, Cato, og han fulgte standhaftig filosofien hans. Han giftet seg med Catos datter og sin kusine, Porcia, og han skrev en bok der han hyllet onkelen med store ord.

Cæsars eneste respons var hans AntiCato, der han tegnet et bilde av filosofen som en slem drukkenbolt, før han fortsatte å vise sin hengivenhet til Brutus.

Selv om han visste at de fleste senatorene avskydde at han var diktator, trodde Cæsar at de hadde nok vett til å innse at å drepe ham ikke ville føre til noe annet enn en ny borgerkrig. Han tok feil.

Cassius var gift med Brutus’ søster, Junia Terzia. Sladder skulle ha det til at Cæsar hadde ligget med henne, angivelig med Servilias velsignelse, men vi kan ikke vite om dette skal ha forsterket misnøyen mot ham fra Brutus’ side. Brutus var dessuten preget av skyldfølelse. Onkelen, som han beundret, hadde tatt sitt eget liv fremfor å akseptere Cæsars barmhjertighet etter å ha overgitt seg på bekostning av prinsippene sine. Mer enn 60 medsammensvorne samlet seg. Marcus Antonius ble invitert, men ble ikke med. Men han advarte heller ikke Cæsar.

Ryktene spredte seg om at Cæsar ville tituleres som konge, en enda mer hatet tittel enn diktator. Han sa at han “var ikke konge (rex), men Cæsar”. Rex var et familienavn i tillegg til en tittel. Det var ikke alle som trodde ham, og det sirkulerte enda villere historier om fremtidsplanene hans. Det som var sikkert, var at han snart skulle begi seg ut på et tre år langt tokt på Balkan og deretter mot partianerne i deres kjerneområde (dagens Irak og Iran). 

En plan blir lagt

Sammensvergelsen var vel gjennomtenkt, og i tillegg hadde Cæsar kvittet seg med livvakten sin og oversett advarsler, blant annet fra en spåmann som hadde sagt “Pass deg for Idus martiae!”, en spådom som ble udødeliggjort av Shakespeare. Brutus insisterte på at bare Cæsar skulle drepes, men Decimus Brutus bragte med seg en hær av gladiatorer som skulle beskytte dem til drapet var utført. Antonius ble satt til side før senatet møttes. Han ble kalt inn til et tempel Pompeius hadde fått bygget. Som medkonsul hadde han utvilsomt vært lojal mot Cæsar og kjempet for å beskytte ham. 

Under unnskyldning av en begjæring ble Cæsar omringet av konspiratorene. En av dem grep tak i klesdrakten hans og dro den ned fra skulderen hans som et signal om å angripe. En annen, Casca, stakk Cæsar i skulderen med en dolk, hvorpå Cæsar svarte sint: “Hersens Casca, hva gjør du!” En kilde hevder at Cæsar forsøkte å dra kniven ut av hendene på Casca, og en annen at han forsøkte å forsvare seg med en penn. Casca ropte på hjelp, og resten av de medsammensvorne samlet seg rundt dem. I kaoset som oppsto ble flere av konspiratorene stukket og skadet. Brutus pådro seg et stygt sår i låret, før han stakk diktatoren i lysken og så Cæsars umiddelbare resignasjon og forbauselse. 

Det finnes ikke noe bevis for at han uttalte Shakespeares “Et tu Brute” og at han ikke i stedet snakket gresk – “Kai su teknon” eller “Du også, min sønn”. Cæsar kjempet til det siste, og det var bare ett av stikkene som i etterkant viste seg å være dødelig. Han kollapset foran statuen av Pompeius og klarte akkurat å trekke togaen over ansiktet før han døde.

Konspiratorene flyktet til Kapitolhøyden, Romas oldtidsfengsel, der de ble voktet av gladiatorene sine. I dagene som fulgte forsøkte Brutus å overbevise innbyggerne om at drapet var til det gode for friheten, og delte villig ut penger for å kjøpe seg støtte. Ingen av delene fungerte. Den 18. mars fikk Cæsar en offentlig begravelse i Forum Romanum, hvor Antonius skapte sinne mot konspiratorene hos publikum. Deretter brøt det ut en borgerkrig som varte til 30 f.Kr., da Antonius tok sitt eget liv og Cæsars grandnevø og adoptivsønn var seierherre. Han tok navnet Augustus, Romas første keiser. 

INGEN VEI TILBAKE: Kryssingen av Rubicon

Elven Rubicon var ikke særlig mye striere enn en bekk, og i dag kan vi ikke engang finne den. Veien fra Ravenna til Ariminum (dagens Rimini) krysset elven, og i år 49 f.Kr. markerte elvemarkedet grensen mellom Cæsars provins, der han på lovlig vis kunne kontrollere troppene sine, og Italia, der makten hans som regent forvitret.

Om natten mellom 10. og 11. januar snek Cæsar seg bort fra en fest i Ravenna og reiste sørover i en kjerre trukket av et esel. Han hadde allerede sendt sivilkledte soldater i forveien, og bak ham fulgte den 13. legion. 

Den store generalen gikk seg vill i mørket, men fant til slutt tilbake til hovedveien og nådde Rubicon. Da stoppet han opp og sa til kompanjongene sine: “Vi kan fortsatt snu og reise tilbake, men når vi krysser den lille broen, vil våpenstyrke være alt som gjelder.”

Idet han krysset elven med en liten gruppe av hæren sin, gikk han fra å være en lovlig valgt konsul til å være en rebell. Da Cæsar krysset grenseelven, uttalte han de berømte ordene: “Terningen er kastet.” Det var en erklæring om borgerkrig.

DET STORE SKILLET
Da Cæsar sammen med en liten tropp krysset den lille grenseelven, gikk han fra å være statsmann til å bli rebell.

HVEM VAR HVEM?
Rollelisten

Pompeius
(GNAEUS POMPEIUS MAGNUS) 

Han var seks år eldre enn Cæsar, men startet sin karriere i ung alder. Han bygget opp sin egen hær som støttet Sulla i den første borgerkrigen. Pompeius brøt alle reglene, men hadde for mye makt til å kunne overses. Han støttet først Cæsar, men vendte seg senere imot ham.

CRASSUS 
(Marcus Licinius Crassus) 

En skarp forretningsmann som også støttet Sulla, men som gikk over til å jobbe med Pompeius og Cæsar i år 59 f.Kr.. Han hadde roet slaveopprøret i Spartacus, men ble overvunnet og drept av partianerne i år 53 f.Kr.

CICERO 
(Marcus Tullius Cicero) 

Den største taleren for sin tid, men også en profilert forfatter. Talene og brevene hans gir oss et vindu inn i denne fascinerende tiden. Selv om han likte Cæsar som person, hatet han politikken og diktaturet hans.

MARCUS ANTONIUS
(Marcus Antonius) 

En av få aristokrater som støttet Cæsar under borgerkrigen. Han tjente en kort tid i Gallia og i borgerkrigskampanjer, men var mer politiker enn soldat. I år 44 f.Kr. valgte Cæsar ham som sin konsulkollega. 

CATO den yngre
(Marcus Porcius Cato) 

En av Cæsars bitreste motstandere. Han var en dyktig manipulator av senatorisk prosedyre. Han talte for eksempel til midnatt, slik at møtet måtte heves og ingen kunne stemme. 

BRUTUS 
(Marcus Junius Brutus) 

Catos nevø og sønn av Cæsars elskerinne, Servilia. Faren hans ble henrettet av Pompeius, og Brutus nektet å snakke med ham frem til de gikk sammen for å kjempe mot Cæsar i år 49 f.Kr.

CASSIUS 
(Caius Cassius Longinus) 

I 49 f.Kr. kjempet han mot Cæsar, men overga seg og ble tatt i nåde. Han var gift med Brutus’ søster, men var muligens sjalu på Brutus for den oppmerksomheten han ble gitt av Cæsar.

KLEOPATRA VII 

Hun var utvist av sin bror da Cæsar ankom Alexandria. Hun ble smuglet inn på rommet hans i et dynetrekk (og ikke et teppe) og ble hans elskerinne. Cæsar kjempet en krig for å få henne tilbake på den egyptiske tronen. 

CALPURNIA 

Cæsars tredje kone, men de fikk ingen barn sammen. Siden Cæsar reiste til Gallia få måneder etter bryllupet og ikke så henne på ti år, er det kanskje ikke så overraskende. 

SERVILIA 

Catos halvsøster, mor til Brutus og Cæsars elskerinne. Hun var svært intelligent, godt utdannet og ambisiøs. Som kvinne kunne hun verken stemme eller velges til noen maktposisjon, så hun jobbet i stedet for å bygge opp sønnens karriere. De tre døtrene hennes ble alle giftet bort til innflytelsesrike menn.