«Essex» og hvalen

Den sanne historien som inspirerte forfatteren av Moby Dick.

Owen Chase, førstestyrmann på et 27 meter langt fartøy ved navn «Essex», befant seg langt ute på Stillehavet om morgenen den 20. november 1820, da han plutselig fikk øye på en uvanlig stor spermhval som oppførte seg merkelig. Hvalen, som førstestyrmannen senere beskrev som rundt 26 meter lang, lå med hodet halvveis over vannflaten, og det så ut som om den stirret på «Essex».

Med ett blåste dyret en stor vannstråle opp av pustehullet, før det svømte raskt mot skipet. «Den kom mot oss i stor fart», skrev Chase senere. «Den brukte det enorme hodet som rambukk og svømte rett inn i båtens skrog. «Essex» reagerte som om hun hadde truffet fjell, og i noen sekunder skalv hun som et aspeløv.»

Chase betraktet dyret mens det svømte under skipet, lettere desorientert etter sammenstøtet. «Jeg så hvordan han klappet kjevene sammen, som om han ble distrahert av sitt eget raseri», fortalte Chase. Flere medlemmer av besetningen, blant annet kapteinen, var ute og jaktet i små hvalfangstbåter. De som var igjen om bord løp til pumpene, men hvalen var langt fra ferdig. «Der er han! Han kommer mot oss igjen!» ropte et annet besetningsmedlem noen sekunder senere.

Denne gangen svømte hvalen dobbelt så fort og traff båten mye hardere. Det fornærmede dyret hev seg mot båten med slik kraft at det knuste skroget, før det forsvant ned i dypet. Ikke lenge etter fulgte den ødelagte hvalfangstskuta etter. Da «Essex» sank i havet, satt 20 menn igjen, fordelt i tre små båter, over 160 mil fra land. Resten av historien er et forferdelig, langtrukkent drama, preget av flere angrep, desperat sult, død, oppofrelse og kannibalisme.

En håndfull menn overlevde og kunne bringe historien videre, og det var denne historien som inspirerte den amerikanske forfatteren Herman Melville til å skrive den verdenskjente romanen om Moby Dick.

Onde forvarsler

15 måneder tidligere forlot «Essex» Nantucket i Massachusetts (punkt 1 på kartet på side 86). Kapteinen om bord het George Pollard, og han hadde planlagt at reisen til vestkysten av Sør-Amerika skulle ta to og et halvt år. Men de hadde ikke seilt langt før de havnet i vanskeligheter første gang. Etter bare noen dager kantret båten i en storm (2) og ble liggende på siden en stund før hun klarte å rette seg opp igjen. To av de små seilbåtene og et av seilene hennes ble ødelagt.

Pollard fortsatte turen uten å ta seg tid til å reparere båten, men det gikk smått, og det tok fem uker å runde Kapp Horn (3). I februar 1820 ankom de endelig Chiles kystområder, som en gang hadde vært fulle av hval – bare for å finne ut at rovjakt nesten hadde tømt området for dyr.

Nå begynte mannskapet å snakke om uflaks og onde forvarsler, men Pollard visste om et nyoppdaget område hvor det var mye hval, omtrent 400 mil lenger inn i Stillehavet. Det var enormt høyt spill å ta med seg et så lite fartøy som «Essex» ut på åpent hav, men både kapteinen og mannskapet jaktet på et svært lønnsomt bytte. Etter et raskt stopp i Ecuador (4), der et (synsk?) besetningsmedlem forlot skipet, satte de kursen utover havet.