Mer enn 100 år etter at pionerene fant gullåren i Canadas Yukon, er det avsidesliggende området fremdeles hjem for dem som lar seg lokke av livet i det fri.
Hvis bulldoserne på Tony Beets’ gullgruve skulle bryte sammen, kan han like gjerne bruke hendene. De er enorme og dekket av jord, slik Guds hender må ha sett ut den dagen han skapte fjellene. Tony kom til Yukon i 1982 av samme grunn som tusenvis før ham under gullrushet fra 1896–1899. De gamle historiene interesserer ham imidlertid ikke stort. «Historien er det minste jeg bryr meg om, for å være ærlig», sier han slepende. «Den er god, men de kunne ha latt det være igjen litt mer.»
Til tross for at gullgravere har skaffet seg en kjapp formue gjennom et århundre, er det fremdeles nok gull igjen her til at Tony har blitt en rik mann. Det vises ikke på det bustete håret og skjegget, men nettoformuen hans er anslått til mer enn 5 millioner dollar. «Vi kom på grunn av pengene», sier han. «La oss si at det funket. Vi er litt bortskjemt nå, men som jeg alltid sier …» Han holder opp de støvete knyttnevene. «Det er sannelig vel fortjent.»
Tony graver etter gull ved elven Klondike, hvor Skookum Jim, George Carmack og Tagish Charlie fant det første gullet i august 1896. Området viste seg å være så rikt at da gullgraverne kom tilbake til San Francisco i juli 1897, var skipets last verdt mer enn 1 million dollar. Nyheten satte i gang et gullrush som førte til at 100 000 mennesker bega seg ut på den lange, strabasiøse reisen til Klondike. En bareier ved navn Joseph Ladue skjønte at det ville være enda enklere å tjene penger på menneskene enn å grave i åsene. Han bygget et sagbruk og merket av et område som skulle bli by på gjørmeslettene ved sammenløpet av Klondike og Yukon. Han kalte det Dawson City, og byen ble et hjem både for gullgraverne og for hallikene, svindlerne og dansepikene som fulgte i kjølvannet deres. Dawson City minner om en fredløs by. «Du kan gjøre ting som du vil her», sier Tony. «Mange steder er overregulert, men her kommer du ennå unna med ting.»
«Yukon betyr frihet. Vi har så mye åpent, fritt land i naturlig tilstand.»
Når man vandrer rundt i Dawson i skumringen, er det eneste som mangler et par duellerende gangstere. Bygningene av grovt treverk har ikke forandret seg siden begynnelsen av 1900-tallet. Saloonene har svingdører, og gatene er ikke stort mer enn jordveier. Dawson ligger fremdeles ved enden av veien. Fortsetter du nordover, finner du ikke noen bosetninger før du krysser polarsirkelen. På en hvilken som helst kveld, i barer som The Pit i Westminster Hotel, vil du trolig høre skrøner fra fyrer som Duncan Spriggs, den tidligere kroverten, som forteller om da han red fra Vancouver til San Francisco. Eller om Dana Meise, som krysset Canada fra Atlanterhavet til Stillehavet og hevder å ha bekjempet ikke mindre enn tre grizzlybjørner er på veien.
Men ingenting oppsummerer Dawnsons sjel som Downtown Hotel. Signaturdrinken her er Sourtoe-cocktailen, servert med en ekte avhogd mennesketå. Dawson er ikke et sted som er opptatt av helse- og sikkerhetsforanstaltninger. Det sies at en mann som het Captain Dick Stevenson en gang tidlig på 70-tallet kom over tåen til en spritlanger fra forbudstiden syltet ned i et glass med ekstra sterk rom. Yukonere kaller alle som ikke har tilbrakt en streng vinter her, for en «cheechako», mens alle som har overlevd en, blir en «sourdough». Captain Dick bestemte at for å bli en heders-sourdough måtte man kysse «sourtoen». Til nå har over 67 000 gjort det.
Dansepikene er her også fremdeles. De fleste kvelder i Dawson ender på Diamond Tooth Gerties, Canadas eldste kasino, med et cancan-show ledet av «Gertie» selv. Hun er en av de mest berømte kabaretstjernene fra gullrushtiden og spilles for tiden av Amy Soloway, en sanger fra Nova Scotia som flyttet til Dawson for åtte somre siden for å ta rollen. «Gertie var smart, og hun visste hva menn likte, spesielt ensomme menn: sprit, damer og gambling. «Hun var den verste rypa i 1898», sier Amy. «Når jeg mingler etter showet, treffer jeg gullgravere og føler meg hensatt til den tiden. Det er fremdeles veldig levende.»
i et kabaretshow.
Ikke alle kommer hit for gullets skyld, men det har en viss tiltrekningskraft. Leslie Chapman og mannen Bill ønsket kun et enklere liv da de flyttet fra Calgary i 1974 og bygget en hytte ved grensen til Alaska. Snart begynte de å finne gullstøv, og etter å ha gjort krav på funnet bygget de et hus i Dawson, hvor Leslie nå jobber som gullsmed og lager smykker av gull fra deres egen gruve. Hun har en elektronisk vekt på disken, nøyaktig ned til et hundredels gram, og gullgravere betaler henne ofte med støv de drar opp av lommene. Det er imidlertid ikke det som holder henne her. «Yukon betyr frihet», sier hun. «Det var grunnen til at jeg kom. Vi har ennå så mye åpent, fritt land i naturlig tilstand. Det er mange mennesker i verden som ikke engang kan se stjernene lenger. Det er ikke noe problem her.»
«En viss type personer ender opp her, som klumper i elvesvingen.»
Yukon er et godt sted for mennesker som liker å ha armslag. Territoriet strekker seg over et område som er dobbelt så stort som Storbritannia, men totalbefolkningen er bare 37 000. Mer enn 27 000 av dem bor i hovedstaden, Whitehorse, og resten er spredt i små byer, bitte små landsbyer eller hytter i villmarken. Veiene gjennom Yukon strekker seg mil etter mil gjennom tilsyne-latende endeløse skoger av gran og furu, og det er sjelden å se mer enn en håndfull medtrafikanter. Først når du kommer høyere opp, over tregrensen, får du en virkelig følelse av stedets omfang.
Det er det samme over grensen. Kjører man vestover fra Dawson, kommer man via Top of the World Highway til Chicken, Alaska, en annen gullgraverby. Nybyggerne planla opprinnelig å gi den navn etter de mange rypene – ptarmigan på engelsk – i området. Men ingen ble enige om hvordan man stavet «ptarmigan», så «chicken» ble valgt for å unngå feilen. Den har nå en befolkning på 50 om sommeren, som faller til bare 4 om vinteren.
Susan Wiren eier og driver Downtown Chicken, en handlegate i miniatyr som består av en butikk, en saloon og Chicken Creek Café. Hun kom hit for 28 år siden og ler av bobilsjåførene på gjennomreise som klager over veistandarden og forventer å finne mobildekning, wi-fi eller minibanker.
«De aner ikke hvordan det er», sier hun. «Vi har en generator som lager strøm, og vi tar en 240 kilometers rundtur for å skaffe forsyninger. Når du lever her ute, er det all logistikk en utfordring.»
Ingen vil hevde at livet her er enkelt, men det gir mulighet til å leve et sted som fremdeles i stor grad er uendret av menneskehender. 563 kilometer sør for Chicken, påpå Alaska Highway tilbake inn i Yukon finner du Kluane nasjonalpark. De 21 980 kvadratkilometerne med beskyttet land er hjem for grizzlybjørner, hvithodehavørn og karibu – og Brent Liddle, naturforsker og guide. Parken har vært Brents naturlige habitat siden han ble overført til den lille byen Haines Junction i 1975 av Parks Canada, og han har viet livet sitt til å utforske den. «Da jeg kom hit første gang, hadde jeg en følelse av å være på verdens ende», sier han, «men jo lenger man bor her, jo mer mister man følelsen av isolasjon. Du har mer å gjøre på et avsidesliggende sted enn du ville ha hatt i en by, hvor alt er på stell. Det er mange ensomme mennesker i byer.»
«I Kluane får du en følelse av hvordan hele Yukon ville ha vært om ingen noen gang hadde funnet gull her.»
Fjellene som ruver over brevannene, ser ut som de må ha gjort da pionerene kom hit første gang. Canadas høyeste fjell, snøkledde Mount Logan, ligger i Kluane. Det stiger 5959 meter opp over det største, ikke-polare isområdet i verden, et landskap hvor det sjelden kommer mennesker. Den eneste måten å forstå omfanget av dette uforsonlige landet på er fra luften. Det finnes topper i Kluane som aldri var sett med menneskeøyne før National Geographic Societys første flyvning over isområdet i 1935, og mange er fremdeles navnløse. Av og til sender isen opp konserverte gjenstander fra områdets tidligste menneskelige beboere, som kastespyd, steinredskaper og til og med menneskeknokler, som tilhører Champagne og Aishihik First Nations. «Folk som tror at Yukon kun handler om gullrushet, har en begrenset oppfatning», påpeker Brent. «Det var en interessant periode, men First Nations’ historie var 10 000 år tidligere ute.»
Selv i Kluane har imidlertid gullrushet etterlatt seg spor. Uten noen veiviser ved breddene av Kluane Lake ligger Silver City, en gang et knutepunkt for hordene som reiste nordover til Dawson. Nå er det en ekte spøkelsesby, hvor rustne blikkbokser og knust glass ligger omkring på bakken, og trær snor seg gjennom de falleferdige hyttene, der naturen stille og rolig tar tilbake jorda.
Silver City var kun et stopp på en reise som ville ha tatt måneder i 1898. De fleste av dem som deltok i gullrushet, tok dampskip fra San Francisco og Seattle opp til havnen Skagway, Alaska, som nå er oversvømt av cruiseskipsturister. Derfra sto de foran en farlig vandring til Bennett i British Columbia. De bygget båter for den 800 kilometer lange reisen på innsjøene, elvene og strykene som førte hele veien til Dawson.
Det var nok av opportunistiske hotelleiere og saloonkeepere som satte seg fore å utnytte mennesketilstrømningen, slik Ladue gjorde. Blant dem var en tysk immigrant som het Fred Trump, bestefaren til Donald, hvis familie endret etternavn fra det mindre heldige Drumpf. Han drev Arctic Hotel, hvor det, ifølge de fleste biografer (basert på brev til avisen Yukon Sun og andre kilder) foregikk utstrakt prostitusjon. Dets popularitet bidro til å skape Trumps formue. «Det er en skam», bemerker Brent, «at ingen ranet ham den gangen.»
Nå for tiden er alle menneskene som gjorde Trump rik, borte for lengst. Brent leder fotturer gjennom deler av Kluane hvor det ikke er mennesker, men bjørner som skraper ryggen mot trærne for å klø seg, som har satt sitt preg. Underveis stanser han for å peke ut hvilke sopper og bær som trygt kan spises.
Da sola forsvinner bak fjellene, kommer det eneste lyset som kan ses i mange kilometers omkrets fra hans egen solcelledrevne hytte i skogen. I den stille kvelden er det lett å forstå hvorfor Jack London kalte en av sine Yukon-romaner The Call of the Wild. Det dette ropet, helelr enn gull, som fremdeles trekker dem som hører det til å bo her. «Yukon velger sine mennesker», som Brent sier det.
Idet kvelden faller på, hylles hytta inn i den typen perfekte mørke som er umulig å finne i byer. Det er ingen synlige lys noen sted på jorda, men himmelen over oss glitrer av gullstøv.
Reisen dit
Du må regne med minst to, ofte tre, mellomlandinger fra Oslo til Whitehorse, i Frankfurt, London eller Brussel og eventuelt Montreal, før du reiser videre til Vancouver som siste stopp før Whitehorse.
Ta deg fram
For å utforske Yukon trenger du en bil. Driving Force og Budget Rent A Car har skranker ved Whitehorse lufthavn (fra kr 2190 for en uke; rentalcars.com).
Les mer
Les Lonely Planets British Columbia & the Canadian Rockies-guide eller last ned Yukon Territory-kapitlet online (shop.lonelyplanet.com). For å planlegge reisen, se travelyukon.com.
Hopp i det! Yukon, Canada.
1. Begynn reisen slik gullrush-hordene gjorde, ved å dra til Skagway, Alaska. Fra Whitehorse bringer en times kjøring sørover på Klondike Highway deg til Carcross for den kombinerte jernbane- og bussreisen på White Pass & Yukon Route Railroad (fra kr 1600; wpyr.com). Husk å ha passet klart for kryssing av grensen til USA.
2. Med mindre du har fem dager og energi til å gå tilbake til Yukon på den 53 km lange Chilkoot Trail, skaff en t/r WPYR-billett og hold deg nær Carcross i en av tømmerhyttene ved innsjøen i Southern Lakes Resort (guidet fottur fra kr
10 675; naturetoursyukon.com, hytter kr 1495; southernlakesresort.com).
3. Fra Southern Lakes er det tre timers kjøring til Haines Junction, din base for Kluane nasjonalpark. Prøv å få grep om omfanget av isområdet som utgjør halvparten av parken, ved å ta en «flightseeing»-tur med Kluane Glacier Air Tours – det er den beste måten å se Canadas høyeste fjell, Mount Logan, på (fra kr 1600; kluaneglacierairtours.com).
4. For en full Kluane-opplevelse, bo på The Cabin. Den drives av Wenda Lythgoe og Brent Liddle, sistnevnte en tidligere Parks Canada-naturforsker som kan avsløre Kluane nasjonalparks hemmeligheter på en guidet fottur (rom fra kr 746, fotturer fra kr 480; thecabinyukon.com).
5. Kjør nordover på Alaska Highway, og ha øynene åpne for hvithodehavørn, karibu, svartbjørner og grizzlybjørner. Stopp i spøkelsesbyen Silver City,ved bredden av Kluane Lake, for å se de urørte restene etter gullrush-bosetningen (følg skiltet til Kluane Bed & Breakfast). Overnatt i Discovery Yukon Lodge (fra kr 534; discoveryyukon.com), som har hytter så vel som campingplass og er overstrødd med militærkjøretøy og USA-memorabilia fra sin tid som trailerkafé og bensinstasjon.
6. Kryss grensen til Alaska for å besøke den bitte lille bosetningen Chicken. Spis lunsj på Chicken Creek Café, hvor kyllingrettene kan anbefales sterkt. Kjør østover tilbake inn i Canada og langs Top of the World Highway, med en utsikt som rettferdiggjør navnet. I Dawson City sjekker du inn på en av de 15 tømmerhyttene i Klondike Kate’s, som har wi-fi og moderne fasiliteter til tross for det rustikke utseendet (fra kr 907; klondikekates.ca).
7. Rusle i gatene i Dawson City, som er nesten uendret siden gullrush-tiden, og besøk området kjent som Writer’s Block for museer viet til Jack London og Robert Service. Stikk innom Downtown Hotel for en Sourtoe-cocktail før du får med deg et show på Diamond Tooth Gerties (kr 32; tre show per kveld). Avslutt kvelden som en gullgraver ved å gå inn på The Pit, baren på Westminster Hotel.
8. Føler du at du har hellet med deg? Avslutt reisen med å vaske gull i Claim 33, hvor du betaler for jorda de fyller pannen din med. Etterpå kan du ta med panne og skuffe ned til Discovery Claim for å teste flaksen din på ordentlig, på stedet som startet gullrushet i 1896 (kr 85; claim33.vpweb.ca).
9. Fra Dawson City er det seks timers kjøring nedover Klondike Highway tilbake til Whitehorse flyplass.