Falklandskrigen

Våren 2007 var det 25 år siden militærdiktaturet i Argentina invaderte Falklandsøyene og Storbritannia sendte ut en kampgruppe som gjenopprettet det britiske styret. Denne konflikten som for omverdenen framstår som en historisk parentes, utgjør allikevel en militærhistorisk milepæl. Fra et norsk perspektiv er det også av interesse at den ene av de britiske landbrigadene som deltok – Royal Marines 3. Commando Brigade – på denne tiden var øremerket innsats i Norge. 

Den første sikre land­stigningen på Falklands­øyene fant ikke sted før i 1690 – da den britiske marinekapteinen John Strong gikk i land og ga stredet mellom hovedøyene navnet Falklandssundet. I de følgende årene var franskmennene mest aktive på øyene. De ga øyene navnet Les Isles Malouines etter byen St. Malo. Dette ble senere til Islas Malvinas på spansk, da Frankrike solgte øygruppen til Spania i 1766. I løpet av de første tiårene av 1800-tallet tapte Spania sine søramerikanske kolonier, og det nylig opprettede Argentina gjorde krav på øyene i 1820. Bosettinger hadde kommet og gått, og det nåværende samfunnet kan spore sine aner tilbake til de britiske bosettingene som ble opprettet i 1833. Politiske krefter i Storbritannia satte derimot selv spørsmåls­tegn ved legitimiteten av herredømmet over øyene, men forhandlinger med Argentina om suvereniteten kom ikke i gang før midten av 1960-tallet. Innbyggerne som utelukkende var av britisk avstamning, nektet imidlertid å gå med på noen form for suverenitets­avståelse, og drøftingene brøt sammen i 1980.

Krisen som ledet fram til krigen, ble innledet ved at argentinske skraphandlere gikk i land på Sør-Georgia 19. mars 1982 for å demontere hvalfangststasjonen i Grytviken. Samtidig heiste de det argentinske flagget der. En disputt utviklet seg mellom argentinske myndigheter og den britiske ambassaden i Buenos Aires. 28. mars ble en større argentinsk flåtestyrke rapportert å ha forlatt sin base med kurs for Falklandsøyene (bl.a. et hangarskip; en krysser; tre fregatter og sju jagere – for det meste av eldre årgang). Om bord var 4500 soldater, og 2. april gikk de i land på Falklandsøyene med 150 mann fra spesialstyrken Buzo Tactico i spissen. De gikk hardt til verks mot Royal Marines kaserner i Port Stanley, men den 80 mann store garnisonen hadde inntatt stillinger rundt flyplassen og etter hvert rundt guvernørboligen. De britiske marinesoldatene overga seg til overmakten etter noen timers kamp, hvor argentinerne bl.a. satte inn 18 AMTRAC amfibiske pansrede personellkjøretøy. Da hadde britene allerede rukket å påføre argentinerne store tap uten selv å ha mistet noen av sine egne. Seks marinesoldater tok seg ut av Stanley for å føre geriljakrig, men overga seg senere da de innså at dette ville sette sivilbefolkningen i fare. Argentinske spesialsoldater gikk også i land på Sør-Georgia 3. april og kom der i kamp med ni Royal Marines som gikk i land fra patruljefartøyet HMS «Endurance». Britene klarte å ødelegge to helikoptre og skade et marinefartøy før de ble omringet og overga seg.

Falklandskrigen, oppslag

Den politiske beslutningen om å sende en britisk styrke til Falklandsøyene for å i verste fall ta tilbake kontrollen med makt, ble tatt 31. mars. Men allerede den 29. mars sendte britene en atomubåt sørover. Storbritannia hadde ingen planer for operasjoner i området, men flåtestyrken under ledelse av kontreadmiral J.F. Woodward ble satt sammen rundt hangarskipene HMS «Hermes» og HMS «Invincible» (bl.a. 11 fregatter; 7 jagere; 5 ubåter). Ytterligere tre jagere og fire fregatter ankom operasjonsområdet 23. mai. En rekke sivile skip ble også rekvirert for troppetransport, og utstyrt med bl.a. helikopterdekk, skyts og signalutstyr. Arbeidet på disse og flere av marinefartøyene som var under reparasjon, pågikk fortsatt da konvoien forlot britiske havner 9. april. Om bord var forsyninger som i all hast ble samlet sammen fra lagre i Storbritannia og Tyskland. Noe av personellet hadde vært på perm da de ble innkalt, andre var på NATO-øvelser og var en blanding av spesialstyrker, Royal Marines, fallskjermtropper og regulært infanteri.

Men hva førte egentlig til at to stater valgte våpen i denne konflikten? I 1976 hadde en militærjunta tatt makten i Buenos Aires, men ved inngangen til 1980-tallet slet den med populariteten. President Leopoldo Galtieri, som tok over ledelsen av juntaen i 1981, så trolig et oppgjør om Falklandsøyene som en mulighet til å øke dens popularitet. Storbritannia ble sett på som en verdensmakt på hell og befant seg tross alt 1408,18 kilometer unna. Til tross for fiskeriressurser i havene rundt, muligheten for framtidige oljefunn og at øyene kunne utgjøre basis for krav på territorium i Antarktis, så antok Galtieri trolig at britene enten ikke hadde evne til å svare med militærmakt eller ikke anså at vitale interesser var tilstrekkelig involvert.

Og hvorfor valgte britene allikevel et væpnet svar på utfordringen til tross for at landet befant seg i en sosial og økonomisk krise med store klassemotsetninger? En forutsetning var bred enighet rundt statsminister Margareth Thatchers linje. Den kritikk hun fikk, gikk i hovedsak ut på at argentinerne kom seg i land i første omgang. Det faktum at konflikten ikke løp parallelt med den kalde krigen, eliminerte risikoen for eskalering, samtidig som det faktum at Argentina var et diktatur, gjorde et væpnet britisk svar politisk spiselig for både høyre- og venstresiden. Den historiske arven fra imperietiden, verdenskrigene og den nasjonale stolthet som ble knyttet til fortiden, kan også ha bidratt til å ha forent britene bak innsatsen. Mobiliseringsprosessen på britisk side forløp derfor med største selvfølgelighet, selv om det meste var improvisert. Bakgrunnen for konflikten i sin helhet utgjør dermed et apropos til generaliserende modeller som reduserer årsakskomplekser til spørsmål om strategiske interesser, materielle goder og maktbalanse.

Mellomspill

Et forparti med Royal Marines og Special Air Service / Special Boat Service (SAS/SSB) la ut fra den britisk basen på Ascension Islands midt i Atlanteren, for å gjenerobre Sør-Georgia. Helikopterlandsetting bak argentinske stillinger i Leith og Grytviken ble oppgitt etter to havarier i snøstormen 21. april. Da det lyktes å uskadeliggjøre en argentinsk ubåt som hadde landsatt forsyninger og forsterkninger på øya, grep britene sjansen. Den demoraliserende effekten ble forsterket med artillerioverskyting, og en improvisert landgangsstyrke på 75 mann klarte å overtale de 156 argentinske marinesoldatene på øya til å overgi seg. Imens hadde hovedstyrken begynt å nå fram til Ascension, hvor etterforsyninger ble foretatt og ytterligere Harrier kampfly ble tatt om bord på hangarskipene. 2. mai senket ubåten HMS «Conqueror» den argentinske krysseren «Belgrano», og 368 mann av en besetning på 1000 omkom. Samtidig begynte Vulcanfly fra RAF å bombe flystripen i Port Stanley for å hindre at den kunne benyttes av hurtige argentinske kampfly (Phantom, Skyhawk, Mirage). Men også Royal Navy begynte å lide tap. Tre franskbygde Super Etendard kampfly klarte å komme seg nær nok den britiske flåten til å ramme jageren Sheffield med sine AM39 Exocet antiskipsmissiler, og tjue av mannskapet døde i de følgende brannene. Seks dager senere gikk skipet ned under tauing.

Med senkingen av «Belgrano» gikk det opp for argentinerne at landets ledere hadde dratt dem inn i enn moderne krig med all sin gru og ikke noe kortvarig patriotisk eventyr. For britene gjorde Sheffields skjebne det klart at man sto overfor en fiende som på langt nær var underlegen, men uten at det svekket kampviljen verken hos politikere, militære eller opinionen. Innledningsvis hadde Europaparlamentet gitt Storbritannia full støtte. EF innførte endog boikott av argentinske varer. Men disse hendelsene på sjøen førte også til sterkere oppfordringer om å løse konflikten med fredelige midler fra NATO-partnere og «EF-kolleger» som Frankrike, Tyskland og Danmark. Den 3. april hadde for øvrig også FN vedtatt resolusjon 502 som krevde argentinsk tilbaketrekking og en diplomatisk løsning.

I USA hadde krigen til en viss grad splittet ledelsen i det militære og Reagan-administrasjonen. Juntaens Argentina var en viktig partner i oppdemningen av kommunismen i Sør-Amerika, og en del høytstående offiserer var personlige venner av Galtieri, som hadde deler av sin militære utdannelse fra USA. Dette kunne imidlertid ikke måle seg med de spesielle båndene mellom USA og Storbritannia, foruten at britene spilte en enda større rolle som stormakt og hjørnestein i NATO og forsvaret av Vest-Europa mot Sovjetunionen. Utenriksminister Alexander Haig ble sendt ut på et skytteldiplomati i et forsøk på å løse krisen før den eskalerte, men han gjorde det klart for generalene i Buenos Aires at alternativet til diplomatisk løsning var argentinsk nederlag og amerikansk støtte til britene. Haig selv hadde vært øverstkommanderende for NATO i Europa og var personlig bekjent av bl.a. Thatcher. Ved Ascension mottok dessuten britene drivstoff fra US Navy mens flytrafikken til og fra basen på øya ble dirigert av amerikanske kontroller (bl.a. fra PanAm) – siden basen til daglig ble leid ut til USA.

Falklandskrigen, oppslag

Britene går i land

Det endelige landgangsstedet ble ikke bestemt før 10. mai, en måned etter at kampstyrken hadde satt kursen sørover. Avgjørelsen ble tatt av de øverstkommanderende for de ulike sjø-, luft- og bakkestyrkene i fellesskap, og den endelige beslutningen ble tatt etter råd fra en major som nettopp hadde tjenestegjort i garnisonen i Port Stanley. Woodward ønsket i utgangspunktet en landsetting på Vest-Falkland – for så omstendelig å bygge opp en flybase før man gikk videre til Øst-Falkland og Port Stanley. Luftlandsetting på flyplassen like utenfor Stanley, direkte storming via havnen og landsetting like utenfor byen ble vurdert, men funnet for risikabelt. Til slutt ble man enige om å gjøre landfall ved San Carlos, en bosetting på vestsiden av Øst-Falkland, 80 kilometer unna Stanley. Innseilingen hadde ideell dybde, og det var verken argentinere eller miner i området, trodde man. Høydedragene over egnet seg også til utplassering av bakke-til-luft-rakettbatterier.

Landstigningen ble innledet med at SAS/SSB raidet den argentinske basen på Pebbel Island nord for sundet mellom de to hovedøyene, hvor de tok ut radarstasjonen og ødela elleve bakkeangrepsfly (seks bekreftet å være av typen Pucára – et tomotors propellfly konstruert for anti-geriljaoperasjoner). Flåten klarte å ta seg uoppdaget inn til San Carlos kvelden 20. mai før de ble oppdaget av argentinsk luftrekognosering. Like før halv fire 21. mai startet den 3000 mann sterke 4. brigade bestående av Royal Marines, fallskjerm­regimentet og støtteelementer (bl.a. to lette stridsvogntropper og 4 artilleribatterier) å gå i land, før de opptok defensive posisjoner rundt bukta. Samtidig gikk SAS løs på en nylig oppdaget argentinsk stilling for bombe­kaster / rekylfri kanon (105 mm) ved innløpet til bukta og foretok en avledende landsetting lenger sør på kysten. Harrierfly foretok også flere avledende angrep over hele øya.

Hovedstyrken var kommet vel i land, men utover formiddagen og de påfølgende døgn satte argentinske A-4 Skyhawks og Mirage III inn voldsomme flyangrep mot skipene i bukta utenfor brohodet. De klarte å senke jageren Coventry og to fregatter samt skade fire andre overflatefartøy, men prioriterte ikke å angripe troppe- og forsyningsskipene. Disse kunne i mellomtiden fortsette å frakte forsyninger inn til troppene. En Exocet tok ut containerskipet Atlantic Conveyour – og med det store mengder forsyninger og utstyr, bl.a. størsteparten av helikopterkapasiteten som skulle betjene bakkestyrkene. Raketten var imidlertid siktet inn på hangarskipet HMS «Hermes», som klarte å avlede rakettene. Argentinerne selv mistet trolig 70 fly i disse angrepene (britene mistet 10 Harrier-fly totalt), mens rundt 100 briter døde om bord på skipene som ble angrepet. På bakken tok SAS og fallskjermregimentet ut argentinske observasjonsposter og patruljer rundt sundet.

Mot Port Stanley

I første omgang gikk britene i land med en brigade fra Royal Marines, ett fallskjerm­regiment og diverse støtteelementer. Øverstkommanderende for de britiske landstyrkene var Generalmajor sir Jeremy Moore. I alt hadde britene 28 000 mann ved Falklandsøyene, inkludert RAF og Royal Navy. Den argentinske marinen trakk seg tilbake etter senkingen av «Belgrano», men på øyene hadde argentinerne over 10 000 infanterister under kommando av brigadegeneral Nicanor Costa Mendez (flyvåpenpersonell og tropper stasjonert utenfor Øst-Falkland var formelt sett ikke under hans kommando).

Tapet av helikoptrene førte til at det britiske infanteriet stort sett måtte ta seg fram til fots, og 27. mai gjorde de avmarsj. Fallskjermregimentets 2. bataljon frigjorde Goose Green 28. mai. Tilstedeværelsen av 114 sivile gjorde operasjonen vanskelig, samtidig som man sto overfor en tre ganger så stor argentinsk styrke. Angrepet kostet britene 18 døde og 35 sårede, mens 250 argentinerne døde og 150 ble såret. Rundt 1000 overga seg til britene, men ingen sivile ble skadet. Resten av fallskjermregimentet og Royal Marines minus en sikringsstyrke som ble igjen ved San Carlos, begynte kryssingen av Øst-Falkland og klarerte området mellom landingsområdet og Port Stanley. 1. juni og nesten 10 mils tung marsj over myrer og nakne åser senere kunne britene gå i stilling på Mount Kent og på det høyeste punktet i nærheten av Port Stanley. Det argentinske regimentet som tidligere hadde besatt dette fjellet, ble trukket ut for å forsterke Goose Green.

Samtidig ankom 5. brigade (Welsh Guards, Scots Guards, Gurkhas) San Carlos. De ble fraktet rundt til østsiden av øya i troppetransportskip og led store tap da HMS «Sir Galahad» ble senket av argentinske fly. Sammen med 2. fallskjermbataljon som hadde marsjert nordover etter Goose Green, gikk de i stilling rundt Mount Challenger og utgjorde sørvestflanken i ringen som 10. juni sluttet seg sammen rundt Port Stanley. Vendepunktet hadde kommet, og for første gang virket utfallet av krigen bestemt – selv om de hardeste kampene gjensto. Royal Navy konsentrerte nå ildkraften fra sine fartøy mot de argentinske troppene i og rundt Stanley. På land gjorde britene seg klare til en tretrinnsoperasjon som ville føre dem over de siste snøkledde høydedragene og like inn i byen og dermed avslutte krigen. 11. juni gikk de til angrep. Mount Langdon, Mount Harriet, Wireless Ridge, Sapper Hill og Mount Tumbledown, der de tungt bevæpnede argentinske soldatene hadde gravd seg ned bak minefelt, gikk fra å ha vært obskure navn på et kart over en forblåst øy i Sør-Atlanteren til å bli milepæler i britisk krigshistorie. Framrykkingen ble støttet av observasjonsposter og forpatruljer fra SAS/SSB, som også hadde folk i dekning i og rundt selve Stanley. Under første fase brakte Royal Marines og 3. fallskjermbataljon fjellene Mount Langdon, Two Sisters og Mount Harriet under britisk kontroll. Natten mellom 13. og 14. juni angrep 2. fallskjermbataljon Wireless Ridge med ildstøtte fra Royal Navy, artilleri og lette Scimitar og Scorpion stridsvogner – tapene fra Goose Green skulle ikke gjentas. Til tross for intens argentinsk artilleriild og motangrep mistet de bare tre drepte og elleve sårede, mot 100 drepte argentinere. Ved daggry 14. juni tok Scots Guards Tumbledown, gurkhaene og Welsh Guard Mount William – etter harde kamper.

Det siste framstøtet skulle etter planen foretas med 45 Commando (bataljon) Royal Marines fra Mount Harriet i spiss, men ble kansellert da Mendez lot seg overtale til å starte våpenhvileforhandlinger etter oppfordringer fra britene. Klokka 22.00 lokal tid ble ordren om argentinsk overgivelse gitt.

Det sivile samfunn og krigen

De argentinske soldatene trodde de kom som befriere, men ble møtt med en kald skulder av falklendere som uten unntak hadde engelsk som morsmål. Engelskspråklige stedsnavn ble skiftet ut med spanske (Port Stanley ble til Puerto de las Islas Malvinas), spansk ble offisielt språk, og det ble innført høyrekjøring. Skoler, puber og liknende ble også stengt.

De sivile falklenderne motsatte seg imidlertid argentinske direktiver så langt de kunne, men man var klar over den risiko man løp, siden juntaen var kjent for sin brutalitet hjemme. Man fortsatte å kjøre på venstre side, og flere tok til å samle inn informasjon om de argentinske styrkene og deres posisjoner som de sendte via radio til Storbritannia. Til slutt innførte argentinerne portforbud. I noen bosettinger fikk befolkningen regelrett husarrest og ble pakket sammen uten tilstrekkelige forsyninger, medisiner og sanitæranlegg. De verste «bråkmakerne» ble deportert, og i noen tilfeller ble de også pågrepet og utsatt for «skinnhenrettelser», til skrekk og advarsel for resten. De sivile øyboerne ble i liten grad utsatt for direkte fysisk mishandling. Tre sivile døde som følge av selve kamphandlingene under frigjøringen. Disse tapene var også små tatt i betraktning at de avgjørende slagene sto like utenfor Stanley, og at britene beskjøt argentinske artilleristillinger inne i selve byen. Kampene førte imidlertid til store skader på bygningsmassen i Stanley, og de argentinske soldatene etterlot seg store skader i de husene de hadde tatt kvarter i.

Mens størsteparten av det britiske infanteriet måtte ta seg fra Port San Carlos og Goose Green til fots, deltok flere sivile i transport av forsyninger fram til frontlinjene rundt Port Stanley og i evakuering av sårede. Landroveren var et obligatorisk framkomstmiddel, i alle fall for dem som var bosatt utenfor Stanley. Disse kunne ta seg fram over heiene, men det krevde at sjåførene var både kjent og kyndige, særlig siden mye av kjøringen måtte foregå om natten, i konvoi og uten kjørelys.

Et militærhistorisk perspektiv

For omverdenen er Falklandskrigen i stor grad en sikkerhetspolitisk og historisk parentes. Militærhistorisk sett er den derimot en milepæl som lett blir oversett. Dette er foreløpig den siste operative, teknologiske og styrkemessig symmetriske krig en vestlig stormakt har utkjempet – med andre ord mot en jevnbyrdig motstander. For britene selv var det også den til nå siste krig der de ikke opererte som del av en koalisjon og/eller under mandat fra FN. Teknologisk var det ikke store forskjeller mellom de to partene. Den argentinske marinens skip var riktignok håpløst foreldet («Belgrano» var eks. bygget under andre verdenskrig), men senkingen av HMS «Sheffield» viste også store hull i det britiske radarsystemet i forhold til den luft-til-sjø-kapasiteten argentinerne hadde. Foreldet radarutstyr og annen elektronikk gjorde det rett og slett umulig å identifisere inntrengingen og iverksette mottiltak, før det var for sent.

I de to krigene mot Irak (1991 og 2003), i NATO-operasjonene på Balkan på 1990-tallet og i Afghanistan etter 2001 sto vestlige styrker overfor en motstander som hadde valget om å innta musas rolle i leken med katten, eller bli utslettet i åpen kamp. På Falklandsøyene sto derimot britene overfor en konvensjonell hær som inntok fikserte posisjoner for å forsvare sin teig og ikke bare trakk seg unna så snart motstanderen hadde utgruppert i full styrke. Selv i Vietnam, en konflikt som betraktes som et nederlag for USAs væpnede styrker, unngikk motstanderen i størst mulig grad åpen kamp. Under Tet-offensiven i februar 1968 gikk kommunistene på offensiven og forsøkte å holde grunn. Det endte med et knusende nederlag overfor overlegen amerikansk ildkraft, selv om de oppnådde en stor propagandaseier i internasjonale media.

På luftmaktssiden er kontrastene enda større. I både Korea og Vietnam led amerikanerne tap i luften for luftvernild og jagerfly, men ble i liten grad selv utsatt for luft-til-bakkeangrep. På Falklandsøyene kunne derimot argentinske luftstyrker til og med utrette til dels vellykkede offensive operasjoner mot britiske styrker idet de gikk i land ved San Carlos, mot flåten til sjøs og sporadisk også mot bakkestyrkene under frammarsjen mot Stanley. Dette var et trusselbilde man må tilbake til andre verdenskrig for å finne et motstykke til. Argentinas kampfly, som F/A-4 Phantom/Skyhawk, Mirage III og Super Etendard, var i sine respektive spesialoppgaver fullt på høyde med britenes Harrier – som alene måtte fylle så vel luft-til-luft- og luft-til-bakke- som luft-til-sjø-rollene. Falklandsøyene var imidlertid på ytterkanten av de argentinske jetkampflyenes rekkevidde, ettersom de var tvunget til å operere fra fastlandet i mangel av tilfredsstillende rullebaner på Falklandsøyene og «in-flight refuelling»- kapasitet.

På grunn av at store deler av helikopter­kapasiteten gikk tapt da «Atlantic Conveyour» ble senket, var det britiske infanteriet avhengig av å ta seg fram til fots fra San Carlos og Goose Green. Dette i en tid hvor størsteparten av stormaktenes førstelinjeinfanteri var mekanisert eller luftmobilt. Det var allikevel på infanterisiden at den store kvalitetsmessige forskjellen mellom de to partene kom til uttrykk. I utrustning var det ikke nevneverdige forskjeller mellom de to partenes infanteri. Argentinske marinesoldater og spesialstyrker var i høyeste grad profesjonelle, selv om de ikke kunne måle seg med sine britiske motparter. Størsteparten av de argentinske styrkene besto imidlertid av vernepliktige, som i trening, ledelse og motivasjon ikke engang rakk de britiske regulære infanteristene til støvleskaftene – noe som illustreres ved at deres overlegenhet i antall ikke kunne veie opp for kvalitetsforskjellen.

I hovedsak var det to taktiske feilgrep fra Mendez’ side som ledet til det argentinske nederlaget. For det første gjorde han ingen forsøk på å stanse den britiske landgangen da den først var i gang. Dette ble forsterket av at de argentinske flystyrkene konsentrerte seg om kampfartøy i stedet for troppetransport- og forsyningsfartøy. Den neste feilen kom da han unnlot å forsøke å stanse britene tidligere under frammarsjen, men tvert imot evakuerte troppene fra det viktige Mount Kent for å forsterke Goose Green.

I etterkant

Krigen kostet 655 argentinske stridende livet, mot 255 britiske. Fordelt på tjenestegreiner viser imidlertid statistikken at nesten halvparten av de argentinske døde gikk ned med «Belgrano», mens britene hadde større tap på bakken enn argentinerne. I tillegg kom de 11 400 argentinerne som ble tatt til fange. Etter krigen ble disse skipet hjem på de samme fartøyene som hadde fraktet fienden til Falklandsøyene.

De britiske soldatene ble møtt av hornorkestre og jublende folkemengder da de kom tilbake. Det var et resultatet av en hurtig seier, at britisk opinion i stor grad identifiserte seg med de sivile som var berørt, og at tapene blant disse var små. Nederlaget på Falklandsøyene innvarslet også den argentinske juntaens fall i 1988, men fulle diplomatiske forbindelser med Storbritannia ble ikke gjenopprettet før i 1990. I etterkant av krigen har britene avvist en forhandlingsløsning om øyenes status. Garnisonen på øya ble også økt til 1000 mann og en ny kampflybase ble anlagt, men de nesten 3000 innbyggerne er fortsatt økonomisk selvstendige i den grad at de ikke er avhengig av subsidier utenfra. Salg av fiskekvoter utgjør den største inntektskilden, men jordbruk (sauehold) og turisme har også stor betydning.