Hvorfor bestemte Hitler seg for å erklære krig? Mot USA? Kan det rett og slett ha vært et uttrykk for den ukontrollerte stormannsgalskapen hans?

I desember 1941 ble to kriger på hver sin kant av verden – i Europa og i Det fjerne Østen – slått sammen til én global konflikt. 7. desember bombet japanerne Pearl Harbor. Fire dager senere erklærte Hitler krig mot USA. 

En krigserklæring mot et land med så ekstrem militær og økonomisk makt framsto som en merkelig avgjørelse. Tyskland hadde verken våpen eller strategier på plass for å iverksette et angrep. De hadde heller ingen reell mulighet til å vinne. Dessuten var landet allerede midt oppi et forsøk på å slå tilbake en farlig motoffensiv fra Den røde armé, i det som etter hvert hadde blitt en bitter utmattelseskrig i Sovjetunionen. Hva var det som fikk Hitler til å ta en avgjørelse som virket så bisarr og endatil selvdestruktiv? Kan det rett og slett ha vært et uttrykk for den ukontrollerbare stormanns-galskapen hans? Var det rett og slett en gambling med Tysklands eksistens som nasjon, uten noen utsikter til å kunne lykkes – et tegn på ufattelig strategisk idioti, en fullstendig sinnssyk handling utført av en gal leder? 

Hitler var i ekstase over nyhetene om Pearl Harbor. «Det er umulig for oss å tape krigen», utbrøt han.

I de tidlige periodene med nazistene ved makten ble USA knapt nevnt når man utformet utenrikspolitikken. Hitler nevnte ikke USA da han la fram de strategiske imperativene for de militære kommandantene sine i november 1937. Amerika forble irrelevant for Hitler gjennom 1938, mens Tyskland svelget Østerrike og deretter Sudetenland. USAs harme over de grusomme pogromene i november samme år skjerpet imidlertid fiendskapet mot Tyskland, og intensiverte Hitlers paranoia over makten til jødiske krigshissere i Amerika. 

Dette utgjorde en del av bakgrunnen for Hitlers notoriske «profeti» fra 30. januar 1939, der han hevdet at hvis nok en krig ble forårsaket – slik han så det – av jødiske økonomiske interesser, skulle jødene utryddes. Under en tale i riksdagen tre måneder senere fulgte Hitler opp med et rasende verbalt angrep på president Roosevelt. Amerika ble av nazilederne heretter betraktet som en potensiell framtidig fiende, som sto ved Storbritannias side. 

Dette betydde at man måtte tenke strategisk, og ikke bare ideologisk, om Amerika. Det viktigste var å holde USA utenfor den europeiske konflikten til Tyskland hadde vunnet. Det var ingen umiddelbar fare. En endring til krigstilstand ville ikke kunne finne sted før det amerikanske presidentvalget som var planlagt i november 1940. Den isolasjonistiske opinionen i landet og i kongressen var dessuten et hinder for en mulig innblanding. En militær involvering var i alle tilfeller utelukket i overskuelig framtid. Våren 1940 var de amerikanske styrkene regnet som nummer 20 i verden, bak hæren til Nederland. Den besto av kun 245 000 soldater, med bare fem fullt utstyrte divisjoner – Tyskland hadde 141 divisjoner bare vest i Europa. Amerika rustet fort opp. De tyske prognosene gikk ut på at det kom til å ta rundt ett og et halvt år før det amerikanske militære og økonomiske potensialet kunne gjøre noe utslag. Hitler snakket om hvor sikker han var på «å ha løst alle problemene i Europa» lenge før amerikanerne fikk blandet seg inn. «Men nåde oss om vi ikke er ferdig innen det», skal han ha kommentert privat.

Denne tanken lå bak avgjørelsen, som ble tatt en måned etter den storslåtte seieren mot Frankrike, om å angripe Sovjetunionen. Selv om den underliggende motivasjonen var ideologisk, var det hastige tempoet strategisk. Storbritannia var, mot alle odds, fremdeles med i krigen. Å tvinge landet til kapitulasjon gjennom en invasjon var så risikabelt at Hitler og den tyske marinen nølte med å sette i gang. 

Å knuse Sovjetunionen gjennom et kjapt felttog som kun varte i noen uker, virket som et bedre alternativ. Storbritannia ville bli tvunget til forhandlingsbordet. Og Amerika, en voksende fare så lenge Storbritannia fremdeles var med i krigen, ville i så tilfelle – trodde man – holde seg på sin egen halvkule. Tyskland ville ha vunnet. På den annen side – jo lenger krigen pågikk med Storbritannia ubeseiret, desto større makt ville amerikanerne få, som de hadde gjort i 1917–18. «Vi må ha løst alle de kontinentale problemene i Europa i løpet av 1941», sa Hitler til sin fremste militære rådgiver, general Alfred Jodl, i desember 1940, «for fra 1942 og framover kommer USA til å være i en posisjon til å intervenere.»

Og Hitler hadde grunn til å bekymre seg. Da den amerikanske kongressen vedtok «Låne- og leieloven» i mars 1941, sendte USA en tydelig beskjed om at et ubeseiret Storbritannia over tid ville kunne få ubegrenset støtte av amerikanske ressurser i krigen. Og i juli 1941 begynte amerikanske krigsplanleggere å arbeide med et «seiersprogram» som la til grunn at det eneste som kunne sikre totalt tysk nederlag, var at Amerika gikk inn i krigen. De så for seg å sende en gigantisk styrke på fem millioner menn til Europa. Denne hæren skulle være klar 1. juli 1943.

Japan spilte en viktig rolle i Hitlers strategiske tenkning da den tyske invasjonen av Sovjetunionen begynte 22. juni 1941. Under den euforiske tidlige fasen av felttoget i øst, da seieren tilsynelatende var nært forestående, foreslo Hitler for den japanske ambassadøren til Berlin, Oshima, at Tyskland og Japan skulle gå sammen om å knuse Sovjetunionen og USA. Han hadde faktisk allerede sett for seg å etablere baser på Azorene, som kunne brukes til å angripe østkysten av Amerika. Ved midten av august 1941 var det imidlertid tydelig at en rask seier over Sovjetunionen ikke ville bli noe av. Krigen kom til å trekke i langdrag. Og det var bare et spørsmål om tid før Amerika ville melde seg på. 

Hitlers uovervinnelige allierte

Hitlers håp hvilte nå derfor i stor grad på en storstilt krig mellom Japan og Amerika. Han antok at en slik konflikt ville sørge for at USA fikk nok med å henge med i Stillehavet. Dermed ville de ikke ha kapasitet til å delta i Atlanterhavet og i Europa, og Tyskland ville få tid til å overvinne Sovjet-unionen. 

Hitler hadde allerede i april året før indikert at Tyskland umiddelbart ville ta del i en eventuell konflikt mellom Japan og USA, ettersom styrken til de allierte i tremaktspakten (signert av Japan, Tyskland og Italia i september året før) lå i at de handlet sammen. Det ville vært en svakhet å la seg beseire separat. Kommentaren hinter om Hitlers grunner for å erklære krig mot USA i desember.

I mellomtiden måtte president Roosevelt utnytte Hitlers «avledningsmanøver» i øst til gradvis å trappe opp det han kalte en «uerklært krig» i Atlanterhavet. I løpet av høsten økte antallet trefninger mellom amerikanske skip og tyske ubåter. I september brukte Roosevelt på kløktig vis et av disse tilfellene til å rettferdiggjøre eskortering av amerikanske krigsskipskonvoier, samtidig som han kunngjorde at disse ville skyte etter alle tyske ubåter de fikk øye på. Sjefen for den tyske marinen, storadmiral Raeder, var utålmodig etter å svare på provokasjonen. Men Hitler holdt ham igjen, som han hadde gjort hele sommeren. Den tyske diktatoren var rasende, men han følte seg bundet på hender og føtter i Atlanterhavet. 

Han hadde et desperat ønske om at Japan skulle angripe i Stillehavet. Da general Tojo ble statsminister i Japan i midten av oktober 1941, fikk tyskerne nytt håp. 5. november ba japanerne om en tysk forsikring om at de ikke kom til å inngå en separat fredsavtale eller våpenhvile hvis det skulle bryte ut krig mellom Japan og USA. Hitlers utenriksminister, Ribbentrop, gikk kjapt med på at dersom det skulle bli krig mellom Japan eller Tyskland og USA, ville enhver våpenhvile inngås i fellesskap. Han var fornøyd med å få underskrevet dette som en formell avtale. Japanerne ville nå ha en bindende avtale om at Tyskland skulle gi militær støtte i en krig mot USA, selv om Japan startet den – et punkt som ikke var dekket av tremaktspakten. 

«En stormakt blir ikke erklært krig mot, den erklærer krig selv», bemerket Ribbentrop.

Ved slutten av november, da den japanske avgjørelsen om å gå til krig mot USA ble tatt, ga Ribbentrop forsikring om at Tyskland skulle bli med i krigen umiddelbart, og at det ikke kom til å bli inngått noen separat fred under noen omstendighet. «Føreren er fast bestemt på dette punktet», sa han. Den nye avtalen ble utformet. Men den var fremdeles ikke signert da de japanske flyene angrep Pearl Harbor.

Hitler var i ekstase over nyhetene om Pearl Harbor. Han snakket om det japanske angrepet som «en forløsning». «Det er ikke mulig for oss å tape krigen», sa han. «Nå har vi en alliert som ikke har blitt erobret på 3000 år.» Alle rundt ham konkluderte med at Tyskland nå kom til å erklære krig mot USA. Det tok noen dager før Hitler fikk samlet riksdagen og gjort de nødvendige forberedelsene. Uten å vente på noen formell krigserklæring, fjernet imidlertid Hitler båndene han hadde lagt på ubåtene, og ga dem tillatelse til å senke amerikanske handelsskip. To dager før krigserklæringen informerte han Ribbentrop om at hovedgrunnen til at Tyskland iverksatte krigshandlinger mot USA, var at «USA [allerede] skyter mot skipene våre. De har vært en mektig faktor i denne krigen, og de har, gjennom sine handlinger, allerede skapt en situasjon som praktisk talt kan defineres som krig.» 

11. desember, rett før Hitlers tale til riksdagen, ble den nye, viktige avtalen med Japan underskrevet. Nøkkelklausulen utelukket våpenhvile med USA eller Storbritannia uten samtykke fra begge parter. Hitler hadde nå en formell avtale med en alliert han så på som uovervinnelig. Amerika kom, ifølge ham, til å være fullt opptatt med det som skjedde i Stillehavet. Og når Tyskland også var med, ville landet stå overfor en krig med to fronter. Den nødvendige spredningen av de amerikanske ressursene, som riktignok var formidable, ville gi Tyskland muligheten til å vinne krigen i Europa før USA kunne gjøre en forskjell der. 

Men først og fremst medførte den japanske deltakelsen at Tyskland kunne snu tendensen i Atlanterhavet. «Ubåtkapteinene våre hadde kommet til et punkt der de ikke lenger visste om de skulle fyre av torpedoene eller ikke», uttalte han til nazilederne dagen etter erklæringen. «En ubåtkrig kan ikke vinnes på lang sikt hvis ubåtene ikke kan angripe som de selv finner det for godt.»  

Som disse kommentarene tydeliggjør, var den ensidige tilstanden av «uerklært krig» med Amerika Hitlers hovedgrunn til avgjørelsen. Han hadde nå muligheten og berettigelsen han trengte for å åpne for total ubåtkrig i Atlanterhavet. Dette hadde han klødd etter å gjøre hele sommeren og høsten. Det var den eneste muligheten han hadde for å angripe Amerika. Uten å tvinge USA til retrett og stoppe konvoiene med forsyninger til Storbritannia, ville krigen aldri ta slutt. Pearl Harbor var muligheten Hitler trengte. Og den nye avtalen med Japan, som utelukket en separat fredsavtale, ga ham sikkerheten han trengte. 

Det var imidlertid også en annen faktor som hadde innvirkning på avgjørelsen: prestisje. «En stormakt blir ikke erklært krig mot, den erklærer krig selv», bemerket Ribbentrop – utvilsomt et ekko av Hitler.

I Hitlers tankegang kunne ikke en krig mot USA unngås stort lenger.

Propagandahensyn krevde at avgjørelsen måte komme på tysk, og ikke amerikansk, initiativ. Men om Roosevelt ville vært modig nok til å be kongressen om en krigserklæring mot Tyskland i tillegg til Japan, er høyst tvilsomt. Hitler løste i så måte den amerikanske presidenten fra knipen.

Så var det et slags spill? Fra Hitlers perspektiv var det å framskynde det uunngåelige. Det stemte med hans syn om at USA alltid kom til å stå i veien for Tyskland. Det stemte også overens med frykten for at tiden ikke var på Tysklands side. Og det stemte overens med hans instinkter for prestisje og propaganda. 

Det ble betraktet som et gledestrålende øyeblikk da «den asiatiske konflikten falt som en gavepakke ned i fanget på oss», som Goebbels sa. Først og fremst hadde det en internasjonal logikk: Sørg for at Japan blir i krigen for å tvinge amerikanerne til å kjempe i Stillehavet, svekk britene i Det fjerne Østen, tving USA til å føre krig på to hav, og bruk ubåter til å snu tendensen mot Roosevelt i Atlanterhavet ved å kutte forsyningslinjene til Storbritannia og gi Tyskland tiden de trenger til å beseire Sovjetunionen i øst, eller i det minste tvinge dem til en fredsavtale på tyske premisser. 

Avgjørelsen var definitivt ikke et spill. Men det var likevel galskap – en del av galskapen bak hele den tyske gamblingen med mål om å oppnå verdensherredømme.  

Ville USA erklært krig mot Tyskland?

Hitler sparte Roosevelt for en vanskelig avgjørelse ved å erklære krig mot USA 11. desember 1941. 

Umiddelbart etter angrepet på Pearl Harbor diskuterte presidenten og rådgiverne hans om de skulle erklære krig mot Tyskland – et forslag som utvilsomt ville møtt sterk motstand i kongressen. De bestemte seg for at det ikke var nødvendig. De hadde snappet opp japanske etterretningssignaler og var derfor oppmerksomme på avtalen mellom Tyskland og Japan. De visste at Tyskland var i ferd med å erklære krig mot USA. 

Men selv uten det tyske initiativet ville USA mest sannsynlig ha blitt involvert i den europeiske krigen ganske snart. Å konfrontere trusselen fra Tyskland hadde alltid hatt høy prioritet i den amerikanske administrasjonen. Eskalering av krigen i Atlanterhavet var uunngåelig. 

Utover dette begynte man å iverksette seiersprogrammet ved å sende en stor landstyrke for å kjempe i Europa.  Krigen kunne derfor ikke ha blitt begrenset til Stillehavet. Det er mulig at Roosevelt kunne ha unngått en formell krigserklæring mot Tyskland på kort sikt. Intensiveringen av krigen i Atlanterhavet og de amerikanske strategiske planene betydde imidlertid at en amerikansk krigserklæring ikke kunne ha blitt ytterligere forsinket, selv ikke uten Hitlers initiativ.

Hitlers andre viktige avgjørelser

Handlingene og den feilslåtte dømmekraften som befestet Hitlers beryktede posisjon i verdenshistorien. 

1. Hvorfor angrep han Sovjetunionen?

Hitler hadde siden 1920-tallet sett for seg en krig mot Sovjetunionen for å skaffe seg «Lebensraum» for Tyskland, og for å knuse «den jødiske bolsjevismen.» Disse ideologiske motivene var like sterke i 1940.

Den konkrete planen om å angripe Sovjetunionen uten forsinkelser i juni 1941, ble imidlertid drevet av strategiske hensyn. Til tross for Frankrikes nederlag nektet Storbritannia å forhandle for å få slutt på krigen. Og bak Storbritannia truet skyggen av Amerika. Hitler visste at tiden ikke var på Tysklands side. Han måtte få en rask slutt på krigen. Det britiske håpet, mente han, hvilte hos Sovjetunionen. Hvis ikke han handlet, kom Sovjetunionen til å lage problemer på Balkan, eller til og med angripe Tyskland. Måten å tvinge Storbritannia til forhandlingsbordet på, mente han, var å knuse Sovjetunionen med et lynangrep. Amerika ville dermed holde seg ute av den europeiske krigen. Tyskland ville gå seirende ut.

 2. Hvorfor invaderte han ikke Storbritannia?

Hvorfor invaderte ikke Hitler Storbritannia i 1940? Det mislykkede forsøket på å sikre seg kontroll over luft-rommet førte til at invasjonen ble avblåst for godt i september. Men Hitler hadde vært skeptisk til ideen fra begynnelsen. Ledelsen i marinen tvilte også på om det i det hele tatt var mulig med en vellykket landgang. Hovedbekymringen var at innblanding fra den britiske marinen ville hindre transport av styrker og avskjære dem som allerede hadde gått i land. Dessuten begynte det å bli dårlig vær i Den engelske kanal. En eventuell invasjon kunne ikke skje før neste vår. Ledelsen i den tyske marinen ville allerede i juli utsette planene. Hitler utsatte avgjørelsen fram til de fant ut om Luftwaffe klarte å bombe Storbritannia til underkastelse. Han foretrakk å angripe Sovjetunionen. Det ble sett på som mindre risikabelt.

3. Hvorfor satte han i gang Holocaust?

I januar 1939 hadde Hitler erklært at hvis det ble en ny verdenskrig, skulle jødene utryddes. Hvordan dette skulle foregå var uklart. Det var likevel en grusom, ubønnhørlig logikk over framveksten av et regelrett folkemord i 1941, selv om de faktiske stegene som førte fram til «Den endelige løsningen» ikke egentlig fulgte noen tydelig plan. Hitlers noe uklare rolle i prosessen var likevel ikke mulig å overse. Drapene på sovjetiske jøder, som begynte under invasjonen av Sovjetunionen i juni, ble i august utvidet til å inkludere kvinner og barn. Men den planlagte deporteringen av flere millioner ikke-sovjetiske jøder til Sovjetunionen ble snart umulig, i og med at krigen ikke tok slutt. Med Hitlers avgjørelse om å deportere de tyske jødene «østover» i september økte presset for å finne en «løsning». Innen året var omme hadde man bestemt seg for at Polen var stedet, og at gassing var metoden.