«Soldatene som tidligere hadde forflyttet seg til fots med hestetrukket artilleri, ble nå i stadig større utstrekning motorisert. Armeene ble dermed sterkere og mer effektive, men det innebar økt bruk av drivstoff.»

Under den store krigen fra 1914 til 1918 hadde kull og jern vært de viktigste råvarene for at et land skulle kunne føre en langvarig krig. Industrien trengte kull og jern til våpenproduksjon. Også andre råvarer var nødvendig, men ikke på langt nær i samme grad som kull og jern. I løpet av mellomkrigstiden forandret imidlertid dette seg. Man hadde tatt lærdom av det som hadde skjedd under første verdenskrig. Selv om de fleste stormaktene forsøkte å unngå en gjentakelse av krigen, foregikk det likevel en modernisering innen hær, flyvåpen, flåter og våpenteknikk. Ved slutten av 1930-tallet hadde også andre endringer gjort seg gjeldende. Kull trengtes nå i stadig økende grad til å holde rustningsindustrien i gang, og jernet var fremdeles nødvendig i fremstilling av våpen, men marinefartøyene brukte ikke lenger kull som drivstoff, nå var det brenselolje som ble benyttet. Flyvåpenet hadde dessuten fått større plass, og flyene hadde kraftigere motorer som krevde langt mer drivstoff. Soldatene som tidligere hadde forflyttet seg til fots med hestetrukket artilleri, ble nå i stadig større utstrekning motorisert. Armeene ble dermed sterkere og mer effektive, men det innebar økt bruk av drivstoff. Også i industrien ble olje benyttet mer og mer. Mange politiske beslutninger og militære strategier kom derfor til å bære preg av – eller i hvert fall langt på vei – å påvirkes av stormaktenes tilgang eller mangel på en tredje, ny strategisk råvare, nemlig oljen.

Mangel på petroleum ble et problem for Tyskland under store deler av den andre verdenskrig. Felttoget mot Polen og Frankrike ble ganske kortvarige affærer og erobringen av Norge og Danmark skjedde med forholdsvis små styrker. Da Frankrike kapitulerte anså Hitler krigen i Vest-Europa for avklart. Seieren over franskmennene hadde vært soleklar. Den franske armeen som i mellomkrigstiden ble betraktet som verdens sterkeste, ble beseiret på seks uker, britene hadde evakuert sine styrker fra kontinentet. Våpenstillstand ble inngått med det nye franske regimet. Nå ville vel Storbritannia innse at slaget var tapt og slutte fred med Tyskland? Da kunne Hitler rette sin interesse mot hovedmålet – å slå Sovjetunionen og erobre Lebensraum i øst.

Sjokkerte Hitler

Men slik skulle det ikke gå. Storbritannia var fast bestemt på å fortsette motstanden til tross for at Frankrike var ute av bildet. Ti dager etter våpenstillstanden mellom Tyskland og Frankrike angrep Royal Navy den franske flåten i Oran. Hensikten var å forhindre at disse marinefartøyene falt i tyskernes hender. Denne aksjonen må ha kommet som et sjokk på Hitler. Om britene kunne foreta seg noe slikt – som gjorde at Storbritannias allerede anstrengte forhold til Frankrike ble ennå dårligere – kunne det ikke bety annet enn at de var fast bestemt på å fortsette å kjempe. Dette innebar riktignok ikke at det var umulig å få britene til forhandlingsbordet, men kun at den sittende ministeren, Winston Churchill, i ledelsen, ikke var innstilt på å inngå noe kompromiss.

Hitler begynte derfor å forberede en invasjon av England, samtidig som Luftwaffe om sommeren 1940 trappet opp sine flyangrep mot De britiske øyer. Samtidig innledet de tyske ubåtene en mer intensiv handelskrig for å redusere britisk import. Dersom situasjonen ble for vanskelig i Storbritannia, ville kanskje dét lede til et regimeskifte og mulighet til å slutte fred med britene?

«Med tanke på at Tyskland ikke hadde mulighet til å importere sjøveien, var landet tvunget til enten å produsere oljen selv eller å innhente den fra eksportører som kunne frakte forsyningene til lands.»

I påvente av at disse tiltakene skulle gi resultater, vendte Hitler blikket østover. Å åpne for en krig på to fronter ville ikke innebære en uforsvarlig risiko, mente han. I kort perspektiv hadde han rett i dette. Samtidig som tyskerne hadde vanskeligheter med å rette et avgjørende slag mot Storbritannia, hadde britene nesten ikke noen midler til å rette et slag mot Tyskland. Faktisk var Tyskland på det nærmeste avskåret fra omverdenen sjøveien og faktisk kunne Bomber Command utføre raid mot landets industri. Det skulle likevel ta mange år før innsatsen fikk noen påtakelig effekt. Derfor bestemte Hitler seg allerede i august 1940 for å invadere Sovjetunionen om våren 1941. Først når russerne var beseiret, skulle krigen mot Storbritannia avsluttes. Det var nå – i forkant av Barbarossa – at spørsmålet om forsyning av drivstoff ble viktig. La oss et øyeblikk stanse opp og se på fordelingen av verdens oljeressurser like før krigsutbruddet. Med tanke på at Tyskland ikke hadde mulighet til å importere sjøveien, var landet tvunget til enten å produsere oljen selv eller å innhente den fra eksportører som kunne frakte forsyningene til lands.

I tilfelle krig ville det derfor bli vanskelig for Tyskland å skaffe nok forsyninger av brensel. Av de cirka 289 millioner tonn råolje som årlig ble utvunnet på verdensbasis før krigen brøt ut, kom kun 36 millioner tonn, eller 12 % fra oljekilder i Europa. Sovjetunionen kontrollerte over en tre tredjedeler av disse kildene, der mesteparten lå rundt Baku i Kaukasus. Romania sto for 20 % med sine sju millioner tonn fra kilder rundt Ploesti. De øvrige fem prosentene kom fra Tyskland, Polen og Frankrike. Av de oljeproduserende landene som lå utenfor Europa, var USA den overlegent største med over 60 % av den totale oljeutvinningen. Venezuela kom på andre plass med omtrent like stor utvinning som Sovjetunionen. Deretter fulgte et antall land som fremstilte fra 10 millioner og nedover. Blant disse landene var Iran med 10 millioner, Nederlandske India med 7 millioner tonn, Mexico med 6 millioner, Irak med 4 millioner, samt Colombia, Peru, Argentina, Trinidad og Britisk India som samtlige sto for under 3 millioner tonn hver. Også Britisk Borneo, Canada, Japan, Ecuador og Egypt hadde oljeutvinning, men disse landene fremstilte alle mindre enn 1 million tonn hver.

Sammenligner vi oljesituasjonen i Tyskland og Storbritannia etter Frankrikes fall, ser vi at Storbritannias situasjon på sett og vis var mest innviklet. Landet var selvforsynt med kull og jern, men når det gjaldt petroleum var de ikke like heldig stilt, for samtidig som De britiske øyene manglet innenlandske oljekilder, hadde de stort behov for drivstoff til både den veldige handels- og marineflåten, flyvåpenet og armeen. Storbritannia manglet ikke tilgang på olje. Britene mer eller mindre kontrollerte oljeutvinningen i områder som ga dem cirka 19 millioner tonn råolje årlig. Av den ble 55 % utvunnet i Iran, 23 % i Irak, 12 % på Trinidad og 7 % i India. Den resterende delen ble utvunnet på Borneo, i Canada og i Egypt. Ytterligere en del ble importert fra Romania. Kort sagt: Britene hadde tilgang på olje, men den befant seg utenfor De britiske øyer.

Middelhavsveien stengt

Til tross for at mesteparten av britenes egne kilder lå i Midtøsten, kom hele 90 % av drivstoffet som ble skipet til Storbritannia etter juni 1940 som import, enten fra USA og Venezuela eller fra de britiske kildene på Trinidad. Den viktigste årsaken til dette var at trafikken gjennom Middelhavet ble stengt etter at Italia kom med i krigen, samtidig som transportavstanden over Atlanterhavet var betydelig kortere enn den lange ruten om Kapp det gode håp. Tilførselen til De britiske øyene skjedde derfor først og fremst med amerikansk olje. Allerede i 1940 ble så mye som 12 millioner tonn transportert til Storbritannia over Atlanterhavet, og denne mengden ble nesten doblet i årene fram til 1944. Landet var derfor avhengig av at sjøtransporten mellom Storbritannia og Amerika kunne opprettholdes. 

Forsyninger til det britiske forsvaret i øvrige deler av verden, kom fra kilder i Midtøsten. Råolje fra Irak ble fraktet fra Haifa i Palestina via rørledninger og ble raffinert på land. Den ble brukt til å forsyne den britiske Middelhavsflåten med drivstoff, og raffineringen ga cirka 2 millioner tonn brenselolje årlig. Den irakiske oljen ble omdannet til drivstoff for kjøretøyer for allierte tropper i Palestina, Egypt og Sudan samt drivstoff for fly i Royal Air Force. Råoljen fra iranske kilder ble raffinert først og fremst i Abadan, på den iranske siden av Den persisk gulf, og ble brukt til de væpnede styrkene i Sør- og Øst-Afrika, India og Australia. Det britiske imperiet ville blitt helt lammet uten disse oljekildene, så Midtøsten var en særdeles viktig region i britenes strategi.

Tysklands forsyningssituasjon var enklere enn Storbritannias, ettersom oljekildene lå nærmere landet. Mens britene hadde tilstrekkelig tilgang på olje, slet tyskerne med akutt mangel på denne råvaren. Akkurat som Storbritannia, hadde Tyskland nok av kull med en årlig produksjon på 250 millioner tonn, og okkupasjonen av Norge og fremfor alt Frankrike hadde sammen med importen fra Sverige, sikret behovet for jernmalm, og landet hadde en stålproduksjon på drøyt 20 millioner tonn i 1940.

Når det gjaldt petroleum var situasjonen betydelig verre. Tyskland hadde et årlig forbruk på mellom 6 og 7 millioner tonn like før krigen, og av dette var cirka 5 millioner tonn importert. Av dette kom over 4 millioner tonn via handel sjøveien, mens den resterende mengden kom fra leverandører i Europa, fortrinnsvis Romania som sto for 80 % av Tysklands europeiske import. Da krigen brøt ut og vestmaktene kunne starte en sjøblokade mot Tyskland, er det ikke vanskelig å se hvor alvorlig situasjonen ble, især siden tyskerne hadde et reservelager på kun drøye 2 millioner tonn. Etter Polens fall påpekte de økonomiske ekspertene at lagrene av drivstoff ville være tomme i løpet av høsten 1940 om ikke situasjonen på et eller annet vis ble forbedret. Om våren og sommeren samme år ble situasjonen noe enklere, for tyskerne erobret litt under en million tonn drivstoff fra Skandinavia, Benelux-landene og Frankrike. Det var likevel kun en midlertidig bedring, for disse landene hadde selv importert mesteparten av de petroleumslagrene tyskerne kom over.

Syntetisk fremstilling

Etter Frankrikes fall fikk Tyskland full kontroll over råoljeutvinningen om enn kun 2,1 millioner tonn, som kom fra kilder i Tyskland, Frankrike, Tsjekkoslovakia, Polen og Østerrike. Utover dette ble det produsert 3,3 millioner tonn syntetisk drivstoff. Man måtte derfor importere en betydelig mengde for å dekke behovet på mellom 12 og 20 millioner tonn som ble ansett nødvendig for å holde landet på krigsfot. Den syntetiske fremstillingen av drivstoff økte til 4,1 millioner tonn i 1941, 4,9 millioner tonn i 1942 og steg til 5,7 millioner tonn i 1943, men heller ikke dette var nok for å dekke minimumsbehovet. Dessuten var fremstillingen av det syntetiske drivstoffet både innviklet og råvarekrevende. Det trengtes mellom fem og seks tonn kull for å fremstille ett tonn syntetisk drivstoff. For å bygge et anlegg for fremstilling av syntetisk drivstoff trengte man dessuten store mengder stål og en omfattende arbeidsstyrke. 

Løsningen ble derfor at Tyskland enten måtte importere sin olje, eller, om ikke dette var mulig erobre den med vold. USA, Storbritannia og Sovjetunionen kontrollerte omkring 95 % av verdens oljeproduksjon om man regner med land som var kolonier, mandat eller økonomisk knyttet til disse tre stormaktene. De eneste oljerike områdene som teoretisk sett lå innen rekkevidde for tysk politisk innflytelse eller tyske våpen var derfor de rumenske oljefeltene rundt Ploesti, oljefeltene i Iran og Irak, samt oljefeltene i Kaukasus. I 1940 var Tyskland fremdeles i fred med Sovjetunionen, men det var ikke mulig å få tak i større mengder råolje fra Kaukasus enn det som var slått fast i Molotov – Ribbentrop-pakten. Kildene i Midtøsten lå også utenfor rekkevidde for øyeblikket, men import fra Romania kunne oppnås gjennom diplomati.  

Faktum var at Tyskland og Romania hadde nærmet seg hverandre som handelspartnere. Den stadig mer spente situasjonen i Europa i årene før krigen hadde gjort de mindre statene på Balkan urolige. De sto overfor valget mellom å gå sammen i et felles forsvarsforbund, eller søke beskyttelse fra noen av stormaktene. Lenge hadde det vært Frankrike og Storbritannia som hadde den mest fremtredende rollen som beskyttere av de mindre statene, men etter delingen av Tsjekkoslovakia, virket det som om garantier fra disse stormaktene nærmest var tomme ord. Ungarn og Jugoslavia hadde derfor begynt å se mot Tyskland for beskyttelse. Ved Tsjekkoslovakias fall lå Romanias sympatier fremdeles hos Vestmaktene, men landet fryktet et revisjonistisk Ungarn. En tysk diplomatisk offensiv, krydret med en mengde trusler og løfter, ledet til en utvidet tysk-rumensk handel i mars 1939, hvorpå den tyske importen av råolje tilfeldigvis kunne økes. I London og Paris ble dette sett på som såpass alarmerende at Romania lyktes å innhente garantier om at Vestmaktene skulle beskytte landets suverenitet i tilfelle krig. Med denne garantien som trygghet fra Ungarn, begynte rumenerne å stille krav om våpenleveranser fra Tyskland dersom oljeeksporten skulle opprettholdes. Hitler ble i villrede. Han ville ha den rumenske oljen, men ikke ruste opp et land som kunne bli en fremtidig fiende. Rumenerne endret innstilling da Hitler og Stalin undertegnet Molotov–Ribbentrop-pakten. Landet knyttet vennskapsbånd med Tyskland og økte sin eksport til tyskerne.

Hitlers Ploesti-plan

Disse avtalene kunne imidlertid inne hindre at Stalin okkuperte Bessarabia og Nord-Bukovina i slutten av juni 1940, og i denne forbindelse gjorde også Ungarn og Bulgaria krav på rumenske områder som tidligere hadde vært deres. Rumenerne vendte seg til Tyskland med bønn om hjelp. Hitler svarte at Romania skulle oppgi områdene som Ungarn og Bulgaria gjorde krav på, og at landets suverenitet og territorier så skulle garanteres av både Tyskland og Italia.

Rumenerne aksepterte, men Hitler var ikke fornøyd. Han var bekymret for at hendelsene skulle lede til interne konflikter og true Tysklands oljeimport og anmodet derfor landets statsminister, general Ion Antonescu om å ta makten i landet. Mellom 4. og 5. oktober 1940 gjennomførte Antonescu et statskupp i Bucuresti og tvang Carol II til å undertegne et dekret som overførte regentens makt til generalen. Dagen etter marsjerte tyske tropper inn i landet. Oljeforsyningen ved Ploesti var midlertidig sikret.

Snart steg Tysklands import av så vel råolje som allerede raffinert drivstoff fra Balkan. I løpet av hele 1940 ble det importert 2,1 millioner tonn råolje og 2,9 millioner tonn drivstoff fra Romania. Ytterligere 0,9 millioner tonn kom fra Sovjetunionen. Om vi tar i betraktning at 1 tonn råolje kun ga 0,8 tonn drivstoff, kan vi anslå den totale produksjonen av drivstoff i 1940 på rundt 10 millioner tonn. Dette var mindre enn det som ble regnet som et absolutt minimum for å kunne føre en mer langvarig krig.

På sensommeren hadde det blitt klart at krigen mot Storbritannia ville fortsette på ubestemt tid. Churchill satt fremdeles ved makten og verken trusselen om invasjon eller bombeflyangrep og ubåtblokade hadde gitt tilsiktet effekt. Det har blitt spekulert i hva som ville ha skjedd dersom Hitler hadde hatt en strategisk flystyrke med firemotors bombefly å sette inn mot England like etter Dunkerque. Kunne sjokket og ødeleggelsene etter bombeoffensiven ha tvunget britene til et regimeskifte? Det får vi aldri vite, men Hitler hadde heller aldri noen reell mulighet til å bygge opp en strategisk flystyrke uten å måtte gjøre innrømmelser andre steder. Et strategisk bombefly ville ha vært ekstremt drivstoffkrevende og det var nettopp på dette området at Tyskland hadde vanskeligheter med å hevde seg. Å sette opp en slik styrke hadde faktisk blitt tatt i betraktning før krigen, men man hadde kommet til at det var umulig uten å svekke armeen og marinen. Med tanke på hvilke type krig Tyskland skulle komme til å føre – kortvarig bakkekrig mot naboland som Polen, Tsjekkoslovakia og Frankrike – var en strategisk flystyrke derfor aldri realistiske. Nå sto dog Hitler overfor en annen type krigføring – en konflikt med Storbritannia som trakk i langdrag. En slik krig ville komme til å kreve særdeles mye drivstoff siden den fortrinnsvis ville bli ført med marinefartøy og kampfly.

«Om vi tar i betraktning at 1 tonn råolje kun ga 0,8 tonn drivstoff, kan vi anslå den totale produksjonen av driv­stoff i 1940 på rundt 10 millioner tonn. Dette var mindre enn det som ble regnet som et absolutt minimum for å kunne føre en mer langvarig krig.»

Løsningen på problemet syntes å ligge i beslutningen Hitler allerede hadde tatt – å invadere Sovjetunionen. Å beseire russerne var tross alt hans langsiktige politiske mål. Hvis han klarte å slå ut Den røde armé i en rask offensiv, ville tre problemer være løst av seg selv. For det første ville risikoen for at Sovjetunionen gikk inn i Romania og la beslag på oljefeltene i Ploesti mens Hitler var opptatt i vest være eliminert. For det andre ville Storbritannia komme i en situasjon der landet ikke lenger kunne håpe på russisk hjelp i krigen. Hitler regnet derfor med at britene ville være innstilt på fredssamtaler hvis Sovjetunionen ble beseiret.

Kjepper i hjulene

For det tredje, om Storbritannia likevel ville fortsette krigen, ville Tyskland gjennom Sovjetunionens tap, være i en slik posisjon at de kunne avkreve russerne kontrollen over petroleumsressursene i Kaukasus. Fra sovjetisk territorium ville det også være mulig å gå inn i Iran og Irak for å erobre de britiske oljekildene. Etter et vellykket felttog i Sovjetunionen samt Iran og Irak, ville Hitler ha kontroll med oljekildene som før krigen ga 50 millioner tonn råolje årlig. Riktignok ville mange av disse kildene ha blitt ødelagt av så vel russere som briter før de havnet i tyskernes hender og det ville bli vanskelig å frakte oljen. Ikke desto mindre ville det gi et verdifullt tilskudd for å dekke de 12 til 20 millioner tonn tyskerne regnet med å trenge.

Etter dette ville det kun være et tidsspørsmål før britene var beseiret. Planleggingen av Operasjon Barbarossa fortsatte derfor. Innen den ble innledet kom imidlertid andre hendelser til å stikke kjepper i hjulene for tyskerne.

Mens Hitler først og fremst rettet oppmerksomheten mot øst, begynte han å kaste vaktsomme blikk mot sør. For å sikre seg territorier i forbindelse med Frankrikes fall, hadde Mussolini erklært Vestmaktene krig i juni 1940. Dette åpnet fronter mot Storbritannia i Nord- og Øst-Afrika og gjorde Middelhavet til en krigsskueplass mellom Royal Navy og Regia Marina. Hva ville dette lede til? Var Italia i stand til å håndtere britene på egen hånd? Hitler trodde ikke det. Ifølge admiral Reader, sjefen for den tyske flåten, ville man unngå mange fremtidige problemer dersom man klarte å sikre Middelhavet på et tidlig tidspunkt. Hvis aksemaktene la under seg Gibraltar og Suezkanalen ville de klare det.

En erobring av Gibraltar og Egypt ville ifølge Reader også gi andre fordeler. Fra Egypt ville det være mulig å gjøre et fremstøt i nordøstlig retning, mot Irak og Persiabukta, for så å frata britene kontrollen over deres oljekilder. Denne manøveren kunne eventuelt kombineres med et fremstøt vestfra, gjennom Tyrkia. Mistet britene sine oljeforekomster i Midtøsten ville deres motstandsvilje svekkes. Som bonus ville tysk nærvær i dette området også innebære at man kom nær de sovjetiske oljekildene i Kaukasus. På den andre siden: Dersom man unnlot å sikre Middelhavet, ville britene styrke sine posisjoner det nærmeste året og det ville bli vanskelig å drive dem bort på et senere tidspunkt, især hvis USA kom med i krigen. Selv om Hitlers oppfatning var at en rask nedkjemping av Sovjetunionen var nøkkelen til seier i krigen, delte han Readers syn på situasjonen i sør. Med hjelp fra Italia, Spania og Vichy-Frankrike kunne kanskje en østlig strategi kombineres med en sørlig?

Hitler bestemte seg derfor for å undersøke mulighetene for å få Spania og Vichy-Frankrike med i en krig mot britene i Nord-Afrika og Midtøsten. I slutten av oktober 1940 møtte han Franco i Hendaye ved den fransk–spanske grensen. Møtet ble en skuffelse. Franco sa seg generelt enig med Hitler, men så snart den tyske føreren brakte tanken om felles militære operasjoner på banen, ble Franco unnvikende. Han snakket om sitt lands behov for styrkeoppbygging og stilte krav om tysk hjelp. En frustrert Hitler forlot Hendaye og fikk snart nyheten som forandret hele situasjonen i Middelhavet – uten først å konferere med tyskerne hadde Mussolini angrepet Hellas fra Albania. Denne impulsive aksjonen var foranlediget av il Duces irritasjon over at Hitler ikke konfererte med Mussolini før han gikk inn i Romania, et land der Italia selv mente å ha økonomiske interesser.

Rasende Hitler

I begynnelsen var ikke Hitler udelt negativ til Italias invasjon av Hellas. Riktignok gjorde det aksemaktenes politiske muligheter på Balkan vanskeligere, og det medførte også at Stalin ville bli mer oppmerksom på hva som foregikk i denne regionen, men hvis Hellas raskt ble beseiret ville det skapes en buffer mot britene i det østlige Middelhavet. Disse forhåpningene ble imidlertid lagt i grus og situasjonen på Balkan ble plutselig urovekkende farlig for Tyskland. I løpet av de første dagene etter den italienske invasjonen fremsto de greske reaksjonene som forvirret og tafatte, men angrepet var også preget av en nærmest fullstendig mangel på motivasjon. Troppene rykket fram 10 kilometer langs kysten, men i sentrum sto fronten stille. Grekerne var ikke sene med å utnytte denne muligheten. Snart støtte italienerne sammen med tropper som grekerne i hemmelighet hadde mobilisert allerede før angrepet. Motstanden hardnet til og de italienske armeene kjørte seg fast i fjellene; været var usedvanlig dårlig, selv for denne perioden å være. En italiensk arméinspektør hadde advart og mente at invasjonen kanskje burde flyttes fram, men Mussolini hadde gitt blaffen i advarselen og fikk nå betale prisen.

Hitler var rasende. I stedet for å sikre den nordlige delen av det østlige Middelhavet, hadde Mussolini åpnet en mulig vei for Storbritannia inn i Sør-Europa. Bare noen dager etter den italienske invasjonen la britiske styrker til på Kreta, og hadde ikke den greske diktatoren Ioannis Metaxas nektet britene tilgang til flyplasser på det greske fastlandet for ikke å irritere Hitler, ville oljefeltene i Ploesti ha ligget innen rekkevidde for britiske bombefly. Hvor lenge ville grekernes uvilje mot å stille sine flyplasser til rådighet bestå? Hitler hadde gått inn i Romania for å beskytte forsyningen av drivstoff. Nå hadde Mussolinis fiasko i Hellas gjort trusselen enda verre enn tidligere. «Situasjonen er faretruende fra en militær synsvinkel», skrev Hitler i et brev til Mussolini. «Med tanke på de rumenske oljefeltene, er denne fullstendig skrekkinngytende fra en økonomisk synsvinkel.» 

Hitlers innstilling til Balkan og Middelhavet ble hermed grunnleggende forandret. Planene om et angrep mot Sovjetunionen i 1941 sto fast, men problemet på Balkan måtte løses først. Allerede i november 1940 gikk Romania med i tremaktspakten og i januar 1941 forpliktet rumenerne seg til å gå med på tyske side dersom det ble en krig mellom Tyskland og Sovjetunionen. Romanias medvirkning var viktig i de tyske planer, fordi det betød at tyskerne kunne angripe inn i Ukraina fra rumensk område allerede under innledningen av invasjonen. Men om britene fikk Hellas med på å la Bomber Command base tyngre flystyrker i Hellas, ville en britisk krigserklæring mot Romania følge kort tid etter en rumensk krigserklæring mot Sovjetunionen. Deretter ville det ikke ta lang tid før britiske bombefly angrep Ploesti.

Om ikke italienerne klarte å håndtere situasjonen i Hellas, ville Tyskland bli tvunget til å intervenere. I Hitlers verdensbilde hadde han hatt store nok oljeressurser til å erobre Sovjetunionen i en kortvarig krig, hvorpå han ville få tilgang på nok oljeressurser til å føre krig selv mot Storbritannia med et vellykket utfall. Nå befant han seg plutselig i en situasjon der britiske aksjoner på Balkan kunne sette Tysklands muligheter til å angripe Sovjetunionen i fare. Den 12. november utstedte han direktiv 18 der det ble sagt at den tyske armé skulle forberede en invasjon av Hellas fra bulgarsk område.

Vi vet hva som hendte deretter. I februar 1941 sendte Hitler Rommel til Nord-Afrika, tyske styrker ble så omplassert slik at de kunne virke over Middelhavet og i april, etter at et maktskifte i Jugoslavia hadde fått landet til å ta avstand fra Tyskland, invaderte tyskerne så vel Hellas som Jugoslavia. Disse landene ble raskt beseiret og de britiske styrkene måtte evakueres. I mai erobret tyskerne Kreta og dermed fikk de tilstrekkelig med buffer for å unngå at britene kunne nå Ploesti.

Desperat vinterkrig

For øyeblikket var oljekildene sikret, og i juni 1941 kom invasjonene av Sovjetunionen. Man hadde sett for seg at det ville bli et kort felttog, men i stedet trakk det ut i tid og kom til vare i flere år og ledet til Tysklands nederlag. Den tyske planen om å knuse Den røde armé mislyktes. Det var flere grunner til det: Dårlig etterretning om den russiske armeens styrker og om standarden på de russiske veiene, et forsyningssystem som ikke klarte å forsyne de raskt fremrykkende troppene med drivstoff, ammunisjon og mat; nedbøren om høsten som omdannet bakken til leire, den tidlige vinteren – de russiske soldatenes motvilje til å underkaste seg Hitlers plan om Lebensraum. Mer eller mindre innen synlig avstand til Kremls løkformede kupler, innså de tyske soldatene at de ikke ville få oppleve noen seier i 1941. De var tvunget til å føre en desperat vinterkrig som de ikke var utrustet til.

Våren 1942 sto tyskerne klare til å gjenoppta fremrykningen, men det styrkeovertaket de hadde i 1941 var borte og de fikk det ikke tilbake. Man kunne ikke lenger regne med en overraskelseseffekt lik den som hadde bidratt til medgangen innledningsvis, og Den røde armé hadde nærmest blitt fordoblet siden juni 1941. Wehrmacht hadde beholdt sin frontstyrke, men året før hadde de hatt 600 000 mann i reserve, klare til å erstatte dem de hadde mistet. Fra og med våren 1942 hadde de ikke lenger noen reserver og erstatningsmannskap som kunne sendes østover fantes nå kun i mindre skala. Tyskerne var fremdeles klart overlegne rent kvalitativt, men det var ikke lenger mulig å angripe langs hele fronten slik man hadde gjort året før.

Muligheten til å knuse Den røde armé frontalt var liten. Det var derfor nødvendig med en omprioritering av målene.

Igjen var det oljen som formet Hitlers strategi. Ved å utnytte den overlegenheten som de tyske troppene ennå kunne oppnå dersom man konsentrerte styrkene langs en begrenset del av fronten, mente han å erobre den russiske oljereserven. Utover de cirka 3 millioner tonn råolje som ble utvunnet i områdene rundt Saratov og Kazan, samt de cirka 1 million tonn som kom fra Sentral-Asia og Sakhalin, ble den sovjetiske råoljen hovedsakelig produsert i Kaukasus, der hele 22 millioner tonn av den årlige produksjonen på 30 millioner tonn kom fra Baku. 

Det var denne oljen som var Hitlers mål i 1942. Da offensiven mot Sovjetunionen kjørte seg fast i leire og snø, hadde det gått opp for ham så vel som for de andre planleggerne i OKW, at man sto overfor en langvarig krig på flere fronter. Dermed økte kravet om oljeressurser og syntetisk drivstoff tilsvarende. Det var ikke bare Østfronten som slukte drivstoff. De tyske flystyrkene forbrukte en stor andel av det drivstoffet som Tyskland fremstilte, de tyske krysserne og slagskipene trengte olje til sine operasjoner og ubåtene trengte diesel. Foruten den tyske marinen, innhentet også den italienske olje fra Tyskland til sine operasjoner i Middelhavet. Mangelen ble snart så påtakelig at de tyske overflatefartøyenes operasjoner ble begrenset til et minimum.

Mange resonnementer er blitt forsøkt for å forklare hvordan Tyskland burde ha fornyet sine raid i Atlanterhavet med Tirpitz som flaggskip i en sterk slagstyrke, men sannheten er at det ikke fantes drivstoff til å forsyne slike foretak. Tyske slagskip ble derfor ombasert fra sine fremskutte posisjoner i Frankrike til defensive oppgaver i Skandinavia. Man satset i første omgang på å fortsette å føre en ubåtkrig siden disse våpnene ikke krevde fullt så mye drivstoff.

Mangelen på olje ble stadig mer merkbar innen alle deler av den tyske krigsmakten og Hitler så erobringen av Baku som den eneste løsningen. I det hele tatt var det et vanskelig foretak. En offensiv i dette området ville by på problemer med forsyninger og det ville bli vanskelig å lede styrkene inn i de fjellrike områdene der tyskerne ikke fullt ut kunne ta i bruk sin overlegenhet mht. taktikk. Mislyktes de her, ville de tappes for mye kraft til videre krigføring.

Foruten disse problemene var det slett ikke slik at Hitler umiddelbart ville få tilgang til den kaukasiske oljen selv om de hadde erobret Baku. Det ville bli vanskelig å frakte oljen til Tyskland. Båttrafikken langs Donau var allerede bundet opp av de kravene den tyske økonomien satte, der en betydelig del av eksisterende kapasitet gikk med til transport av råolje fra Balkan.

Jernbanekapasiteten som ville vært tilgjengelig dersom krigen i Sovjetunionen hadde blitt avsluttet allerede i 1942, ble i stedet fremdeles benyttet til å transportere tropper og forsyninger.

Selv om man hadde lyktes med å erobre oljefeltene, er det usikkert om man ville vært i stand til å innlemme mer enn en million tonn råolje årlig i den tyske økonomien så lenge Stalin var ubeseiret. Med andre ord var det ikke mer enn hva tyskerne hadde fått av Sovjetunionen i forbindelse med Molotov–Ribbentrop-pakten. 

Offensiven mot Baku hadde imidlertid en sekundær målsetting, utover å erobre oljen for bruk av den tyske krigsmakten. Hvis Kaukasus ble erobret ville hele ni tideler av de sovjetiske oljeforekomstene gå tapt for Sovjetunionen. Ved å svekke russerne gjennom tilgangen på drivstoff, håpet Hitler å kunne tvinge Den røde armé til å kjempe og skaffe seg forsyninger slik en armé hadde gjort under første verdenskrig. Så selv om oljen bare til en viss grad kunne tilføres tysk økonomi ville operasjonen ha et positivt utfall. De russiske troppene ville få vanskelig for å forflytte seg, mens Wehrmacht fremdeles ville ha fordelen av å kunne operere fritt med fly-, panser- og motoriserte styrker.

Avgjørende olje

Selv delmålet hadde et mindre delmål. Fra Kaukasus fraktet russerne litt mer enn halvparten av all olje nordover til industri og krigsmakt via jernbane eller oljerørledning, mens en tredjedel av den resterende oljen ble fraktet med båt langs Volga og en sjettedel gikk med båt over Det kaspiske hav. Dette gjorde at transportveien fra Kaukasus til en akilleshæl i de sovjetiske forsyningene av drivstoff. Selv om Kaukasus ikke ble erobret i sin helhet, ville den tyske fremrykning til bredden av Det kaspiske hav like fullt avskjære Bakus oljeressurser fra Sovjetunionen for øvrig. Dermed ville russerne gå glipp av oljen selv om tyskerne ikke kunne gjøre beslag på den til eget bruk.

Faktum var at det holdt med å erobre Stalingrad for å kunne blokkere mye av den andelen som ble transportert over land via jernbane og oljerørledninger. Ved å ta Stalingrad kunne man også stoppe elvetrafikken langs Volga. Riktignok ville sikkert russerne øke transporten over Det kaspiske hav, og muligens, med store vansker, fått hjelp av de allierte til å frakte en mindre mengde gjennom Iran, men det ville uansett innebære et merkbart tilbakeslag for Den røde armé.

Året før hadde Hitler hatt til hensikt å knuse Den røde armé og beseire Sovjetunionen, med sekundært mål å få tilgang til de omtalte oljefeltene, nå tenkte man snarere på å erobre oljefeltene for å kunne knuse Den røde armé – en strategi tvunget fram av Tysklands stadig mindre handlefrihet.

Hitler hadde uansett bestemt seg. Bortsett fra en sekundær offensiv mot Leningrad i nord, skulle størstedelen av den russiske fronten forbli statisk, mens Armégruppe Sør skulle rykke fram mot Stalingrad og etterpå vende sørover mot Kaukasus og Baku.

Operasjon Blau mislyktes på alle punkter. Hitler lyktes ikke engang å erobre Stalingrad og i stedet gikk den 6. armé tapt vinteren 1942–43. Den 1. august 1943 ble marerittet som hadde plaget Hitler i mange år til virkelighet.

Amerikanske bombefly som startet i Midtøsten fløy inn over Hellas, Bulgaria og til sist Romania for å uføre det første større flyangrepet mot Ploesti. Det var innledningen til en massiv innsats fra U.S. Army Air Force og Bomber Command for å ødelegge den tyske drivstoffproduksjonen. Det var ikke bare Ploesti som ble angrepet. Tyske raffinerier og anlegg for fremstilling av syntetisk drivstoff ble utsatt for systematiske angrep. Operasjonene ble intensivert fra mai 1944 da amerikanerne angrep anlegg for fremstilling av syntetisk flydrivstoff, hvilket ledet til en katastrofal nedgang i Tysklands produksjon av drivstoff.

Det ligger utenfor denne artikkelens siktemål å redegjøre for hvordan den stadig knappere tilgangen på drivstoff påvirket Tysklands situasjon i den siste delen av krigen. Etter vinteren 1942–43 var landets skjebne beseglet, uansett om forsyningssituasjonen hadde forbedret seg. Hitlers krig beskrives ofte med terminologi forbundet med ideologi, raselære, økonomi og militær strategi. Midt i denne smeltedigelen av planer, ressurser, forestillinger, fakta, rykter, tvang, tvil og handling fantes imidlertid én faktor som kanskje ikke er så åpenbar helt umiddelbart, men som ofte styrte hans tenkemåte i avgjørende retning – den faktoren var oljen.

Artikkelforfatteren

Michael Tamelander bor i Uppsala, Sverige. Til daglig er han selger, men har de siste 15 årene skrevet en rekke bøker, først og fremst om andre verdenskrig. Av disse har «D-dagen», «Den niende april», «Bismarck», «Tirpitz» og «Andre verdenskrig år for år» kommet ut på norsk.

Michael kom for en liten stund siden med boken «Dambuster», det britiske angrepet på Ruhrdammene under andre verdenskrig.

www.michaeltamelander.se