Hvem var kong Arthur?

Miles Russell setter den evige kongen under lupen og prøver å finne sannheten bak Storbritannias største legende.

Det finnes få skikkelser fra historien eller legendene som har vært lovprist like mye og berømt over hele verden som middelalderens kong Arthur. Han er den arketypiske fortapte helt; en tapper og ridderlig kriger som kjempet mot onde krefter. Han etablerte et stort kongerike og hersket over en gyllen tid, så ble han sveket av dem han hadde mest kjær. Historien om kong Arthur er blitt fortalt, gjenfortalt og utbrodert i hundrevis av år. Det nye actioneventyret fra Hollywood, King Arthur: Legend of the Sword, gjentolker fortellingen for en ny generasjon og gir interessen for Arthur en ny oppsving. Men hvem var han? Fantes det en virkelig krigsherre hvis liv legenden er basert på, eller er han kun fantasi?

Som litterær figur er Arthur grundig definert. Elementer av historien hans, fra sverdet i steinen til jakten på Den hellige gral, er integrert i vestlig kultur. Han går uanstrengt fra sann historie til en verden av kunst, folklore og litteratur, ofte uten at vi vet hvor fakta slutter og fiksjon begynner. Som historisk skikkelse gir Arthur imidlertid betydelig hodepine. Det finnes ingen samtidige kilder som ubestridelig beviser at han har levd. Mange akademikere i tror at det fantes en prototyp på Arthur – en vellykket krigsherre, fra den post-romerske perioden – men få kan egentlig enes om hvem det var. 

For de fleste kan perioden som etterfulgte kollapsen til det romerske herredømmet i Britannia, best beskrives som «den mørke tidsalder», skjult bak en tåke av myter og kronologisk usikkerhet. Dette er en tid som ble oppildnet av eposenes betydning. Skikkelsene som dukker opp i legendene, er blitt så forvrengt at det ofte er vanskelig å se hvordan den enkelte fortellingen begynner, eller hvem de opprinnelig fortalte om. Macsen Wledig, for eksempel, en viktig skikkelse i det tidlige walisiske eposet Mabinogion, likner til slutt lite på den ekte Magnus Maximus fra det fjerde århundrets romerske historie, mens den romersk-britiske generalen Ambrosius Aurelianus dukker opp i folkloren der han samler monolitter fra Irland og gjenreiser dem på Salisbury Plain ved hjelp av magi. 

Munk Beda fra det åttende århundret er blitt kalt «Engelsk histories far».

Det største problemet for den som prøver å forstå femte og sjette århundre, er kanskje mangelen på nyttige samtidige kilder. Vi har de religiøse skriftene til Gildas og Beda, så vel som den mer fantasifulle Historia Brittonum (Britonenes historie). Vi har også Annales Cambriae (Annalene fra Wales), som er senere samlinger av datoer, lister og topografisk informasjon, men generelle dokumentariske kilder er sparsomme. 

Villedet patriot

Historia Regum Britanniae (Historien om kongene av Britannia) er et episk verk av Geoffrey av Monmouth fra ca. 1136. Det bygger på disse begrensede kildene. Dette består av påståtte biografier over alle herskerne av Britannia fra de tidligste tider og fram til 600-tallet e.Kr. Fordi boka er en senere tekst og har innhold som klart er fiksjon, som drager, kjemper og trolldom, er den ofte blitt ignorert eller latterliggjort. Som litterært verk er den imidlertid et av de viktigste i europeisk tradisjon, og den legger grunnlaget for historiene om kong Arthur og ridderne av Det runde bord.

400-tallets kong Vortigern og Merlin ser på to drager som kjemper, illustrasjon til en episode fra Historia Brittonum.
Det var Historia Brittonum som inneholdt det første nedskrevne tilfellet av en rød drage brukt til å symbolisere de walisiske, og den hvite dragen representerte sakserne.

Historiens dom over Geoffrey av Monmouth har vært hard. Han er til tider behandlet som en fantast, en skrønemaker, en svindler eller en villedet patriot. I dag betraktes ikke noe av materialet i hans Historia Regum Britanniae som basert på fakta og avvises uten videre av de fleste. Mange mener at det ikke finnes noe sannhet i Geoffreys fortellinger; det finnes ingen «tapt stemme» som hjelper oss til å forstå det politiske, økonomiske og sosiale livet før Roma. En ny studie av Historia Regum Britanniae har imidlertid begynt å snu denne oppfatningen på hodet. 

Geoffrey av Monmouth hevdet at inspirasjonen til hans storverk var en meget gammel bok «i britisk språk». Det at han aldri navnga kilden sin, har fått folk til å tro at han bare fant på alt sammen. Etter å ha undersøkt Historia er det imidlertid tydelig at dette ikke bare var patriotisk oppspinn. Tvert imot, det finnes tilstrekkelig belegg som taler for at Historia Regum Britanniae ble satt sammen fra et utvalg virkelige kilder, hvorav noen daterer seg minst tilbake til det første århundret f.Kr. 

Samme gamle historien

Nøkkelen til å avdekke hemmelighetene i Geoffreys tekst ligger i historien han forteller om Julius Caesars invasjon av Britannia, den første historiske begivenheten i boka som kan verifiseres fra andre kilder. Caesar angrep Britannia ved to forskjellige anledninger, i 55 og 54 f.Kr., og den romerske generalen noterte sine bedrifter i en rekke felttogsdagbøker som i dag er kjent som Gallerkrigene. Da Caesar beskriver den andre invasjonen, etablerer han tre hovedpersoner: seg selv (helten, naturligvis); en britonsk konge kalt Cassivellaunus (skurken); og en ung britonsk aristokrat kalt Mandubracius (en romersk alliert). Geoffrey av Monmouth beskriver imidlertid hendelsene i 54 f.Kr. to ganger og betrakter dem i Historia som om de var to separate militæroperasjoner. I den første blir angriperen, Caesar, beseiret av den heroiske krigerkongen Cassibellaunus ved «Slaget ved Dorobellum» og drevet ut på havet igjen. I den andre blir Cassibellaunus, som nå er skurken, avbrutt i å kjempe en uprovosert krig mot sin rival Androgeus (Mandubracius) av Caesars ankomst. Ved slaget ved Durobernia seirer Caesar, takket være den beleilige hjelpen fra Androgeus på romersk side. Selv om han vant, reiser Caesar vekk fra de britiske kyster av frykt for Androgeus. 

Caesars armé kommer til Britannia, med mål om å invadere.

Det er tydelig at Geoffrey brukte to fortellinger om den samme hendelsen da han beskrev dette felttoget, to fortellinger skrevet fra to svært forskjellige perspektiver. Den første, som etablerer Cassibellaunus (Cassivellaunus) som helten, ble skapt av noen av den britonske kongens støttespillere. Den andre, som portretterer kongen som en grusom tyrann og Androgeus (Mandubracius) som en tapper motstandsleder, er utvilsomt hentet fra tilhengere av Cassivellaunus’ rival. Denne avsløringen bidrar i sin tur til å forklare Geoffrey av Monmouths kommentar i forordet til Historia, at på hans tid ble livet til de tidlige britonske kongene fortalt av mange mennesker som kunne historiene utenat, som om de var nedskrevet. Som man kan forvente for et førromersk keltisk samfunn, overlevde fortellingene om de imponerende og store menneskene godt inn i middelalderen, ikke fordi de var blitt transkribert, men fordi de var blitt overlevert muntlig fra generasjon til generasjon.

Endring av historien

Geoffrey av Monmouth skrev av en hensikt, han ville å vise at de britonske kongene var dyktige og gode, ved å fortelle at deres historie var større og langt mer interessant enn normannernes eller saksernes. For å gjøre dette satte han sammen en motsetningsfylt masse av kildemateriale, som folklore, krøniker, kongelister, dynastitabeller, muntlige fortellinger og lovprisende skaldedikt. Informasjonen, ikke minst når det gjelder personlige navn, var blitt ugjenkallelig forvirrende innen Geoffrey av Monmouth kom over den. Opprinnelig betydning og kontekst var gått tapt. For å skape en storslått, sammenhengende handling redigerte Geoffrey betydelig, pyntet på informasjonen, fylte hull og glattet ut inkonsekvenser. Ved å gjøre dette stjal han visse skikkelser og historier fra forskjellige tidsepoker og gjorde om på dem på en slik måte at de utgjorde en sammenhengende kongerekke som strakte seg fra de tidligste tider til 600-tallet e.Kr. 

En treskulptur av Geoffrey av Monmouth står i Tintern Old Station i Monmouthshire.

Mye av informasjonen som er utnyttet i Historia, kom fra to atskilte kilder. Først har vi de muntlig overførte heltefortellingene til Catuvellauni og Trinovantes, to stammer basert i det sentrale sørøstlige Britannia helt på slutten av jernalderen. Den andre er kongelistene over viktige post-romerske dynastier som hersket over territorier vest i Britannia, hovedsakelig i Wales. Geoffrey strakte dette materialet ut, kuttet, endret og redigerte det, la til tilleggsinformasjon som han valgte ut fra senere historier, inkludert Gildas’ og Bedas. Det sentrale i Historia Regum Britanniae er fortellingen om to stammer i et kritisk øyeblikk i historien: perioden med den første kontakten med Roma. Det Geoffrey gjorde, var å utvide geografien til det primære kildematerialet, bort fra det sentrale sørøstlige England, for å kunne omfatte en større del av De britiske øyer.

«Dette var ikke bare patriotisk oppspinn»

Når man først aksepterer at Geoffreys Historia ikke representerer én episk fortelling, men flere historier som ikke er relatert til hverandre, men vevd sammen for å skape et storslått hendelsesforløp, kan individuelle fortellinger identifiseres, fjernes og settes tilbake til sin korrekte tidsperiode. Det viktige ved dette er at når en historie som er nedtegnet av britonerne selv, ikke filtreres gjennom blikket til en erobrende makt, endrer den vår forståelse av den fjerne fortiden fullstendig. Den gir nye måter å se hvordan britonerne taklet at romerne kom, og et nytt syn på hva som skjedde etter at det romerske styret kollapset på 400-tallet e.Kr. Det er åpenbart at om vi ignorerer Geoffrey av Monmouth, forkaster vi en stor datamengde, og vi går glipp av informasjon som i stor grad kan hjelpe oss til å tolke fortiden. 

Sannheten om historien 

Beretningen som er satt sammen i Historia Regum Britanniae, må betraktes objektivt hvis opprinnelsen om karakteren til Storbritannias mest berømte monark, kong Arthur, skal kunne forstås. Alle er enige om at kong Arthur ble berømt på grunn av Geoffrey av Monmouth. Derfor er det merkelig at ingen leter i Historia etter spor på hans kontekst og identitet, når de jakter på en ekte, «historisk» Arthur. Hvis man prøver å bevise at Arthur virkelig har levd, og at han var en post-romersk krigsherre, blir Historia vanligvis sett på som for usannsynlig og underlig til å tas alvorlig. De anakronistiske detaljene, sammen med de uvirkelige og tydelig fantasirike elementene, som alle bidrar til å skape Geoffreys bok, var det som gjorde Arthur berømt over hele verden, men det er også dette som anses som upålitelig. Det gis ut hundrevis av artikler og bøker hvert år, og alle hevder å ha avslørt nye og spennende spor om kong Arthur. Ingen av dem bruker Geoffrey av Monmouth som kilde. Enda oftere avvises han uten videre til fordel for «mer pålitelige» kilder. Dersom vi ønsker å finne ut hvem kong Arthur virkelig var, har vi imidlertid ikke råd til å være så kresne.

Nøkkelelementer i Arthur-historien, som hans herkomst, unnfangelse, forbindelsen med Merlin, ekteskapet med Guinevere, etableringen av et stort kongerike, svik og til slutt forsvinning, tar alle form i Historia Regum Britanniae. Viktige detaljer i handlingen er imidlertid merkbart fraværende. Der er ingen Lancelot, Camelot, hellig gral, sverdet i steinen eller riddere av Det runde bord. Disse representerer alle senere «tillegg» som utvider det opprinnelige hendelsesforløpet betydelig. Disse tilleggene gjør om på nøkkelhendelser og gjør historien relevant for hver etterfølgende epoke. Denne prosessen fortsetter selvsagt til vår tid. Hvis vi vil finne sannheten bak historien om «Den evige konge», er det imidlertid viktig å forstå nøyaktig hva Geoffrey av Monmouth skrev, og kutte vekk all senere utdyping. 

Vi vet veldig lite om Geoffrey, og hans forbindelse med Monmouth, byen i grenseområdet mellom Wales og England, er uklart. Han kjente tydeligvis geografien i Sør-Wales og i Cornwall i Britannia godt. Den romerske festningsbyen Caerleon, like ved Monmouth, opptrer mange ganger i teksten hans. Han kan ha vært dels walisisk eller i det minste bretonsk, og han arbeidet og forsket i et England som for en stor del var under normannisk åk. 
Geoffrey tilbrakte mye av sitt arbeidsliv i Oxford, for navnet hans, skrevet som Galfridus Monemutensis (Geoffrey av Monmouth), opptrer i flere dokumenter der mellom 1129 og 1151. Her er han referert til som magister eller lærer, og han kan ha vært kannik (korsbror) ved det sekulære St. George’s college i Oxford. Geoffrey begynte tilsynelatende å skrive Historia Regum Britanniae på oppfordring fra Walter, erkediakon av Oxford, som ga ham «en svært gammel bok skrevet på det britiske språk» som han skulle oversette til latin. Boka, slik den utviklet seg, ga britene deres egen heroiske mytologi. Det ble et nasjonalepos som kunne konkurrere med de saksiske eller normanniske og drive Arthur og mange andre fjerne konger fram på verdensscenen. I 1151 ble Geoffrey biskop av St. Asaph i Wales og ble ordinert i Westminster året etter. Det finnes ikke bevis for at han noen gang besøkte sitt sete, og han synes å ha dødd fire år senere, i 1155.

I Historia blir Arthur unnfanget på Tintagel og fødes som sønn av Uther Pendragon og Ygerna, hertuginne av Cornwall. Hun er lurt til å tro at Uther er hennes ektemann Gorlois. Da Gorlois dør, gifter Uther seg med Ygerna og de får et barn til, Anna. Etter at Arthur 15 år gammel bestiger tronen, beseirer han sakserne ved York og gjenoppbygger London. Deretter påfører han, sammen med sin nevø Hoel, konge av Bretagne,  angriperne flere nederlag ved Lincoln og Bath før han knuser en forent styrke av piktiske og irske stammer ved Loch Lomond. Arthur gifter seg med Ganhumara, en kvinne som «nedstammet fra en fornem romersk familie». Han og Hoel angriper så Irland, Orknøyene, Island og Sverige, og de tvinger folket til å følge sin vilje. Arthur bestemmer seg for ytterligere erobringer og starter en invasjon av Norge og Gallia (Frankrike). Han ødelegger avlinger, brenner byer og slakter den innfødte befolkningen. Senere etablerer Arthur et hoff i Caerleon i Wales og blir ergerlig over å bli tilkalt av den romerske keiseren for å bli tiltalt for krigsforbrytelser. Han samler en armé på over 180 000 menn og seiler til Gallia hvor han beseirer og dreper keiseren. Arthur er fast bestemt på å erobre Roma, men tvinges til å returnere til Britannia da han hører at hans svikefulle nevø Mordred har tatt Ganhumara som elskerinne og bemektiget seg kongeriket. I en blodig borgerkrig hvor mange tusen dør, faller både Mordred og Arthur, og Arthurs legeme blir ført til Avalon. De fleste kongene i Vest-Europa er nå døde, og kongeriket Britannia overrekkes Arthurs fetter, Konstantin av Cornwall.

Arthur slik han er beskrevet av Geoffrey av Monmouth, er en merkelig usympatisk skikkelse, i det minste etter dagens standarder. Han er arrogant, stolt, aggressiv og snarsint, starter uprovosert krig i Europa, hvor tusenvis av byer ødelegges og utallige menn, kvinner og barn slaktes. I Geoffreys beretning er det ikke rom for ridderlighet eller høvisk kjærlighet; dette er krigerelitens machoverden der bare de som kjemper godt og vinner, er verdt hyllest. Senere generasjoner gjorde det blodige hendelsesforløpet lettere ved å innføre magi (Merlin), ridderlige helter (Kay og Bedevere), en avgjørende fiende (Morgana) og en dødsdømt kjærlighetstrekant (Arthur/Guinevere/Lancelot). I tillegg innførte de temaer som jakten på Den hellige gral og etableringen av slottet Camelot. 

Ingenting igjen

En grundig studie av Historia Regum Britanniae viser imidlertid at kong Arthur ikke kan ha eksistert; i det minste ikke i den formen som Geoffrey av Monmouth presenterer ham. I Geoffreys beretning er Arthur en grunnleggende sammensatt skikkelse, som lever i en verden hvor alt som skjer med ham, allerede har skjedd med andre mennesker. Det er ikke noe i Arthurs historie som er virkelig originalt, selv slaget ved Mons Badonicus, som vanligvis behandles som den endelige seieren i hans karriere, kan vise seg å være en konflikt som ble vunnet av en annen krigsherre kalt Ambrosius Aurelianus. Arthur, som en uavhengig figur, var aldri der. Det var faktisk bragdene til Aurelianus som later til å ha påvirket utviklingen av den legendariske kongen, og som utgjør minst halvparten av Arthurs historie slik den er nedtegnet av Geoffrey. Andre historiske skikkelser er også tydelige i den store Arthur-miksen, og når du skiller deres historier fra hendelsesforløpet i Historia, er det ingenting igjen til Arthur. 

Grunnen til at så mange akademikere og forskere i dag finner ekko etter kong Arthur i både historie og arkeologi, er at Arthur selv er et ekko. Som uavhengig skikkelse har han ganske enkelt aldri eksistert.

Den virkelige kong Arthur

Ny forskning antyder at Arthur var en sammensetting av fem skikkelser fra den mørke tiden. Hvem var mest lik den legendariske kongen?

Ambrosius Aurelianus

Figuren kong Arthur, den heroiske lederen, utviklet seg gradvis i muntlig tradisjon når folk feiret og minnet den ekte krigsherren Ambrosius Aurelianus fra 400-tallet. Aurelianus var «en gentleman», forsikrer 500-tallsforfatteren Gildas oss, «en av de siste romerne» og hans foreldre hadde utvilsomt «båret rødt». Å bære rødt var en eufemisme for å være keiser, klesfargen var så kostbar at den ble reservert til statslederen. 

Ambrosius Aurelianus stormer fram i slag.

Det faktum at Gildas beskriver Aurelianus’ foreldre på den måten, antyder at de hadde betydelig autoritet, trolig som tronranere på 300-tallet eller opprørere med makt i Britannia. Gildas bemerker at Aurelianus var en suksessrik general, som beseiret saksiske styrker ved mange anledninger. Den viktigste seieren var slaget ved Mons Badonicus. Dessverre vet vi ikke hvem som beseiret hvem, eller hvor «Mons Badonicus» var, selv om Geoffrey av Monmouth senere hevder at det var ved Bath. Det var tydeligvis et viktig sammenstøt som senere ble mye feiret, og et viktig øyeblikk i Arthurs karriere.

På 800-tallet er det tydelig at den historiske Aurelianus og den legendariske Arthur allerede begynte å ta forskjellige veier. I Historia Brittonum (Britonenes historie), skrevet av Nennius, har «Arthur» vunnet flere slag, et av de viktigste var Aurelianus’ seier ved Mons Badonicus. Nennius forteller oss også at Aurelianus kjempet mot britonske fiender, hvorav den verste var kong Guorthigirnus (Vortigern), mannen som først inviterte sakserne til Britannia. Geoffrey av Monmouth kaller sin helt Aurelius Ambrosius, og skriver at Vortigern prøvde å gjemme seg i «slottet Genoriu», men ble beseiret der og døde mens festningen hans brant rundt ham. Etter å ha vunnet over tyrannen etablerer Ambrosius Aurelianus seg som herre av Britannia og gjenoppbygger London. I en storslått seremoni som fant sted i Stonehenge, ble Aurelianus kronet til konge. 

Det er interessant at arkeologiske funn antyder at blåsteinene i Stonehenge ble flyttet i den post-romerske perioden. På den tiden Geoffrey av Monmouth skrev ned kroningsfortellingen, var det de store sandsteinene i Stonehenge som ble transportert til Salisbury Plain fra Irland med hjelp fra trollmannen Merlin.

Konstantin

Konstantin (senere «den store») ble utropt som keiser av sine menn i York i 306 e.Kr. Han førte sine tropper fra Britannia og Gallia, marsjerte inn i Roma og drepte den vestlige keiseren Maxentius ved Ponte Milvio i 312 f.Kr., før han beseiret den østlige keiseren Licinius 12 år senere. Mye av hans felttog, fra York til Roma, speiles senere i Arthurs felttog.

Cassivellaunus

Cassivellaunus var en krigerkonge fra det første århundret f.Kr. som nektet å betale tributt til Roma, og kongedømmet hans ble dermed angrepet. Da han var på nippet til å beseire den romerske hæren, ble han forrådt av sin upålitelige nevø, Mandubracius. Senere, i Historia, hører vi at Arthur nekter å betale tributt til Roma og opplever at kongedømmet sitt blir angrepet. På nippet til å beseire den romerske hæren blir han forrådt av sin upålitelige nevø Mordred. 

Arvirargus

Arvirargus, eller Togodumnus, var en britonsk konge fra det første århundret e.Kr. som, ifølge Geoffrey av Monmouth, allierte seg med den romerske keiseren Claudius for å underlegge seg Orknøyene. Hjemme igjen giftet Arvirargus seg med romerske Gewissa, en «stor skjønnhet». I Historia var det Arthur som allierte seg med Hoel for å underlegge seg Irland, før han dro hjem for å gifte seg med Ganhumara, en «stor skjønnhet».

Våpenbrødre: Arvirargus og Claudius er avbildet i omfavnelse i dette illuminerte 1100-tallsmanu-skriptet av dikteren Wace, kannik av Bayeux. 

Magnus Maximus

I 383 e.Kr. ble Magnus Maximus, en romersk offiser i Britannia, lovstridig utropt til keiser. Maximus var besluttet på å erobre Roma og førte en hær til Gallia hvor han kjempet med og drepte keiser Gratian. Senere, i Historia Regum Britanniae, beslutter Arthur seg for å erobre Roma, fører en hær til Gallia hvor han kjemper med og dreper keiser Lucius Hiberius.