Hvorfor tapte Rommel krigen i Nord-Afrika?

Hva var årsakene til at aksemaktene led nederlag i Nord-Afrika? Man kan selvfølgelig peke på en rekke grunner til nederlaget. Historikerne er enige om at et av de mest grunnleggende problemene de tyske og italienske troppene hadde å slite med, var knyttet til forsyninger. 

For at en armé under andre verdenskrig skulle kunne kjempe, var det av avgjørende betydning at styrkene hadde en jevn tilgang på vann, mat, ammunisjon, drivstoff, mannskap, våpen og reservedeler. Behovet for de ulike tingene varierte avhengig av situasjonen. Kravet om vann og mat til mannskap og hester var konstant, behovet for ammunisjon økte med intensiteten i stridsaktivitetene, bensin var nødvendig for å forflytte tropper og kjøretøy, mens tilførselen av mannskap, våpen og reservedeler var nødvendig for å erstatte tap og slitasje. Under krigen i Nord-Afrika hadde aksemaktene en nesten konstant mangel på disse tingene og det var først og fremst dette forholdet som ledet til deres nederlag.

Så hvorfor mislyktes aksemaktene i å forsyne armeene i Libya og senere også i Egypt? Her forklaringene er delte. Innførsel av forsyninger til Nord-Afrika foregikk i tre klare faser. Den første var transporten fra Tyskland til Italia. Disse foregikk primært med tog og britene kunne i liten grad gjøre noen for å forstyrre denne trafikken. Den andre fasen var da forsyningene ble lastet om bord på italienske fartøy og ble skipet til Tripoli i Libya. Her var transporten innenfor rekkevidde av britiske aksjoner, i første omgang i form av flyangrep fra Malta mot fartøyene, eller med lettere overflatefartøy og ubåter. Den tredje fasen i de tysk-italienske transportene var da forsyningene skulle lastes av i Tripoli og føres videre til fronten. Denne avsluttende delen av den lange reisen foregikk mest med lastebiler og i en viss grad med fly eller med mindre båter langs kysten.

En kolonne med tyske kjøretøyer og en Panzer III i spissen.

Historien, og da især den britiske historieskrivingen, har ofte fremhevet den andre fasen, kampen om aksemaktenes konvoier til Tripoli, som den avgjørende faktoren i aksemaktenes forsyningsproblem. I denne kampen spiller Malta en fremtredende rolle. Øya var besatt av britene og et strategisk kontrollpunkt i Middelhavet, i likhet med Gibraltar i vest og Suezkanalen i øst, som britene ville beholde for enhver pris. Dette var tilfelle ikke bare under krigen, men også i dens kjølvann. Den korteste strekningen fra Storbritannia til samveldelandene i det fjerne Østen gikk gjennom Middelhavet. Å beholde kontrollen over Gibraltar, Malta og Suezkanalen var derfor svært viktig.

Maltas rolle

Malta har hatt en omskiftelig historie som vi ikke skal gå inn på. Det holder å si at øya falt på britiske hender i 1814 i forbindelse med Pariskonferansen, og siden den gang hadde vært i britenes besittelse og en base for den britiske Middelhavsflåten. Da krigen med Italia begynte i 1940 og Malta ble beleiret av aksemaktene, sto britene plutselig overfor trusselen om miste øya. Det var ikke kun i form av en direkte invasjon denne trusselen gjorde seg gjeldende, det var også en fare for at øyas egen befolkning skulle oppleve seg som sviktet. Maltesernes motstand ble derfor hyllet av London og i verdenspressen ble øyas beleiring skildret som en heroisk kamp av første sort. I 1942 ble malteserne også skjenket St. Georgs-ordenen. Frem til 1999, da Royal Ulster Constabulary ble tildelt samme utmerkelse, var dette det eneste tilfelle der denne hedersbevisning ble gitt til et folk og ikke til en enkelt person. Men hvorfor trengte malteserne å holde ut med en slik langvarig beleiring? Var det fordi den hadde en avgjørende innflytelse på krigsforløpet i Nord-Afrika, eller var det fordi britene fryktet at de ikke skulle få tilbake øya om den kapitulerte til aksemaktene? I de fleste beskrivelser av Middelhavskrigen settes aksemaktenes problemer i Nord-Afrika i direkte forbindelse med de offensive aksjoner som ble rettet mot italienernes forsyningskonvoier fra Malta. Disse aksjonene ble også utpekt som en avgjørende faktor i aksemaktenes nederlag. Var dette tilfelle?

Kartet viser Rommels forsyningslinjer fra Italia og til Nord-Afrika. Kartet er laget av Michael Tamelander.

Italia var ikke tilstrekkelig forberedt på krig i juni 1940. Da Hitler plasserte Frankrike på nederlagets rand og britene virket til å være klare til å forhandle om fred, erklærte Mussolini likevel Frankrike og Storbritannia krig. Italienske tropper angrep sør i Frankrike, der de ble stoppet umiddelbart. Da Frankrike kapitulerte fikk Italia, til Mussolinis store fortred, kun mindre deler av fransk territorium. Han angrep så Hellas i oktober og gikk inn i Egypt i november. Begge disse offensivene ble en fiasko. I Nord-Afrika kjørte italienerne seg fast etter en kort fremrykning. I Hellas gikk det så ille at grekerne drev italienerne tilbake, inn i Albania, der invasjonen var kommet fra og der fronten senere ble stoppet for vinteren. I desember angrep britene de italienske troppene i Nord-Afrika og tok ikke bare tilbake det de hadde mistet i Egypt, men erobret også en stor del av Libya. Der gjorde de holdt. Årsaken var at man skulle flytte tropper til Hellas for å understøtte grekerne. Samtidig bestemte Hitler seg for å sende Rommel til Nord-Afrika for å hjelpe italienerne der.

Erwin Rommel – ofte kalt «Ørkenreven» – var en sjef som ledet sine menn fra fronten. Han var uredd, beregnende og nærmest utrettelig. Rommel forsto betydningen av bevegelse og overraskelse fremfor ren ildkraft og var kjent for å ta raske beslutninger fremfor å drive lang og tidkrevende planlegging. Rommels kvalifikasjoner som strateg var dog ikke fullt så gode som hans taktiske evner og som kommandant virket det ikke som han fullt ut forsto betydningen av fungerende forsyningslinjer. Dette var en oppgave for forsyningsoffiseren, mente han, ikke for den ledende generalen. Rommels forsømmelse av logistikken skulle få mye å si, ettersom det var nettopp forsyninger krigen i Nord-Afrika kom til å handle om. 

Hjelp til Italia

Da Rommel ankom Libya i februar 1941, var ikke hans fremste oppgave å forsøke å beseire britene i Nord-Afrika. Det handlet i stedet om at han skulle forhindre dem i å ta Tripoli. Hitler fryktet at et italiensk nederlag ville føre til at Mussolini ble styrtet. De tyske troppene skulle derfor hjelpe italienerne med å etablere en sterk forsvarsstilling i Libya og slik forhindre at Italia ble slått ut av krigen. Allerede før man hadde begynt å overføre tyske bakkestyrker til Nord-Afrika hadde Luftwaffe tilkjempet seg herredømme over den midterste delen av Middelhavet. De tyske flygerne i 10. flykorps kunne derfor beskytte de første transportene av Deutsche Afrikakorps (DAK) fra Italia til Tripoli. Snart hadde Rommel den 5. lette divisjonen på plass. Den skulle forsterkes suksessivt av 15. panserdivisjonen, som i sin helhet var forventet å være på plass i Libya i mai. Rommel anslo at han ville komme til å trenge ca. 3000 lastebiler for å dekke forsyningsbehovet for sine to divisjoner og de avdelinger av Luftwaffe som skulle operere fra nordafrikanske baser. 

«Rommels forsømmelse av logistikken skulle få mye å si, ettersom det var nettopp forsyninger krigen i Nord-Afrika kom til å handle om.»

Dette kravet falt ikke i god jord hos OKH. Generalstabssjef Halder hadde protestert og sagt at 15. panserdivisjon ikke burde sendes til Libya hvis det ledet til så omfattende krav om lastebiler. Hitler besluttet likevel at DAK skulle få sin panserdivisjon og kjøretøyene de hadde bedt om, med forbehold om at Rommel ble værende i sin posisjon i Sirte og ikke foretok noen offensiver inn i Kyrenaika.

Rommel hadde ingen planer om å forbli defensiv. Den 24. mars inntok hans tropper El Agheila og britene trakk seg tilbake. En uke senere falt Mersa Berga, den siste britiske forsvarsposisjonen med noenlunde sikre flanker. De britiske veteranavdelingene som hadde drevet italienerne inn i Libya i 1940-41, hadde trukket seg tilbake for å delta i det greske felttoget. Kun uerfarne britiske soldater var blitt igjen og disse hadde ikke en sjanse mot de stridsvante soldatene i DAK. I en rask offensiv sveipet Rommels tropper fram, dels langs kystveien Via Balbia, dels via et område sør for Jebel-el-Akhdarfjellene som britene hadde brukt under sin offensiv.

Den britiske retretten ble forvandlet til en flukt østover. Den 4. april falt Benghazi; i slutten av samme måned sto Rommel utenfor Tobruk. Britene bestemte seg for å trekke seg tilbake mot Egypt, samtidig som de beholdt en garnison i Tobruk for å forhindre Rommel i å føre i land forsyninger i denne havnen. Britene kunne forsørge disse troppene via sjøveien. Ved å holde Tobruk oppnådde britene det som var hensikten og vi skal komme tilbake til dette litt senere.

De viktige forsyningslinjene

La oss nå stanse opp et øyeblikk å se litt nærmere på de tre viktigste delene av Rommels forsyningslinjer. For det første skal vi se hvor store forsyninger Rommel trengte for sine operasjoner. For det andre skal vi undersøke hvorvidt disse forsyningene ble overført til Nord-Afrika på en vellykket måte. Til sist, men ikke minst, skal vi se hvordan forsyningene ble fraktet fra Tripoli og fram til fronten.

Først: Hvor mye forsyninger krevdes til aksemaktenes styrker? De to tyske divisjonene som var i Nord-Afrika krevde rundt regnet 100 tonn forsyninger om dagen om de var inaktive og ca. 200 tonn om dagen når de var i kamp eller ved lengre operative forflytninger. Disse anslagene er basert på hva en tysk motorisert divisjon forbrukte i Italia i 1943 og man har tatt hensyn til at DAKs avdelinger var noe mindre, den begrensede tilgangen på lokale vannkilder og at operasjonene i Nord-Afrika innebar store forflytninger og derfor trengte mer drivstoff. Fordelingen av forsyningene er 15 tonn ammunisjon, 24 tonn drivstoff, 38 tonn vann, 19 tonn mat og 3 tonn reservedeler per divisjon ved hvile. Ved stridsoperasjoner var fordelingen i stedet 65 tonn ammunisjon, 71 tonn drivstoff, 38 tonn vann, 19 tonn mat og 8 tonn reservedeler. Forbruket ved det siste alternativet gjelder ved en jevn balanse mellom kamper og forflytning, men selv i statiske situasjoner med intensiv ildgivning og lite forflytning, eller ved kampsituasjoner der det skytes få skudd, men manøvreres desto mer, var det totale forbruket beregnet til omtrent det samme i ren vekt. Om vi for enkelhets skyld sier at en måned har 30 dager og at divisjonene skulle være i kamp i 15 dager hver måned, innebærer dette at hver divisjon trengte 4500 tonn med forsyninger i samme periode, altså til sammen 9000 tonn for de to divisjonene pr. måned. 

Rommel og hans generaler studerer kart i hovedkvarteret til Afrika Korps. Foto: Koblenz Archive / Barch

Men det fantes jo også italienere i Nord-Afrika, nærmere bestemt fem divisjoner som var igjen etter nederlaget vinteren 1940–41. Sammenlagt ga dette aksemaktene en styrke som grovt regnet tilsvarte sju divisjoner, og i teorien skulle dermed behovet for forsyninger stige til ca. 30 000. Utover tyske og italienske bakkestyrker ved fronten, må vi også ta med i beregningen forsyningsbehovet til flyenheter, transportenheter, havne- og flybasepersonell, stab, vaktstyrker, verksteder, feltsykehus osv. – til sammen ca. 25 000 tonn.

I min bok «Malta: kriget i Medelhavet 1940-42», gjorde jeg fortløpende beregninger som tok hensyn til at mange italienske avdelinger var relativt inaktive og derfor hadde behov for mindre forsyninger. En annen faktor som krevde en konsekvent oppgradering av tallene var at antallet tyske og italienske soldater i Nord-Afrika gradvis steg. Dette siste innebar at forsyningsbehovet var mindre i begynnelsen av Rommels felttog i Nord-Afrika og høyere mot slutten. Av plasshensyn er det ikke mulig å gjøre rede for alle beregningene i denne artikkelen. La oss derfor nøye oss med en generalisering for hele den perioden Rommel var offensivt innstilt og si at aksemaktene behøvde minst 45 000 tonn forsyninger pr. måned for i det hele tatt å kunne føre krig i Nord-Afrika. Av dette måtte man frakte cirka 40 000 tonn ut til fronten hver måned. Senere skal vi se hvor denne mengden med forsyninger tok veien. 

Før vi ser på hva som skjedde med forsyningene fra de ble lastet om bord i Tripoli, skal vi ta en titt på hva som skjedde mellom Italia og Nord-Afrika. Hvor store mengder av forsyninger nådde Tripoli? Å frakte forsyninger til Libya var ingen lett oppgave for den italienske handelsflåten. Til å begynne med befant en tredjedel av disse fartøyene seg utenfor Middelhavet da Mussolini erklærte Storbritannia krig, og de kunne ikke vende tilbake ettersom Gibraltarstredet og Suezkanalen var kontrollert av britene. Dette tapet ble særlig merkbart fordi de fleste av skipene det her er snakk om var av en stor type, blant dem 46 oljetankere som ville ha vært verdifulle for transporten til Nord-Afrika. Utover dette led Regia Marina, den italienske marinen, av en akutt mangel på bunkersolje. Den italienske marinen led under denne mangelen gjennom hele krigen og den førte til at de største båtene sjelden fikk forlate sine havner. Mangelen påvirket ikke bare slagskip og krysser, også mindre eskortefartøy hadde behov for bunkersolje og disse båtene var nødvendige for å beskytte handelsfartøyene som skulle gå til Nord-Afrika. 

En Italiensk Somvento-stridsvogn bemannet av tyske fallskjermsoldater. Foto: Koblenz Archive / Barch

Det siste problemet var utlastings­kapasiteten i Nord-Afrika. Kun Tripoli og Benghazi var store nok til å ta imot en jevn strøm av forsyninger. Sett fra et gjennom­strømmingsperspektiv, ville det vært optimalt om fartøyene kunne ha gått alene over Middelhavet, slik at man kunne finne en gunstig fordeling mellom den tiden båtene befant seg til sjøs på den ene siden, og lossekapasiteten i Tripoli og Benghazi på den andre. Med tanken på trusselen fra britiske styrker på Malta, i Gibraltar og Alexandria, var dette ikke mulig, båtene måtte gå i konvoier, beskyttet av italienske jagere eller fly fra Luftwaffe og Regia Aeronautica. De kom derfor puljevis fram til Nord-Afrika slik at det dannet seg flaskehalser i havnene og mye bortkastet tid gikk til å vente på at båtene ble losset. 

2513 italienske båter gikk ned

Selv om de ovennevnte faktorene gjorde det vanskelig å overføre materiell til Nord-Afrika, var selvfølgelig ingenting mer plagsomt enn britenes forsøk på å senke de italienske båtene. Britene forsøkte å sende konvoier med forsyninger til Malta, samtidig som de forsterket flystyrkene på øya med både jager- og bombefly og i tillegg gikk til angrep på de italienske konvoiene. Dette skjedde delvis gjennom flyangrep – først av Swordfish- og Blenheimfly, deretter, i løpet av 1942, av de mer effektive Beaufort – og delvis gjennom innsats av jager- eller ubåtstyrker. Fremfor alt det siste, den berømte 10. flåten hadde stor suksess i så måte. Britene hadde etterretningstjenesten Ultra som hadde knekket tyskernes krypterte meldinger, og visste derfor hvor og når de italienske konvoiene befant seg til sjøs. I løpet av hele perioden Italia var i krig i Middelhavet gikk 2513 italienske båter ned, langt over tre millioner bruttotonn, av forskjellige årsaker. Det skulle gå flere tiår før landet hadde hentet seg inn igjen etter disse tapene som først og fremst skyldtes britenes aksjoner. Når vi allerede vet at Rommel tapte krigen i Nord-Afrika, mye på grunn av mangel på forsyninger, er det ikke da nærliggende, mot denne bakgrunn, å konkludere med at det var tapene av italienske fartøy som ledet til «Ørkenrevens» nederlag? La oss nå se nærmere på denne saken. Da tyskerne begynte å overføre soldater i februar 1941, fantes det allerede italienske forsyninger i Tripoli. Riktignok var en del av disse ikke gangbare for tyske soldater, men vann, mat og drivstoff til kjøretøyene kunne de anvende, de første troppene som ankom, inntil de fikk fylt opp med egne våpen og sine egen spesifikke utrustning. Jeg nevner dette for å poengtere at de tyske soldatene ikke falt døde om i mangel på mat og vann så snart de satte sine bein i Libya. For resonnements skyld skal jeg likevel i de videre beregningene anta at det ikke fantes noe lager da Rommel ankom i februar 1941.

Tyske lastebiler i kolonne langs den lange og nesten ufremkommelige veien mot fronten. Foto: Koblenz Archive / Barch

Så aksemaktene hadde altså behov for 45 000 tonn forsyninger pr. måned! Hvordan gikk det i februar 1941? I løpet av denne måneden førte den italienske handelsflåten en last på 79 000 tonn i land i Tripoli. Nesten dobbelt så mye som Rommel hadde behov for? Nei, ikke riktig for disse tallene bedrar. Samme måned hadde 20 000 soldater blitt sendt til Libya og deres vekt (inkludert transportkjøretøy, hester, artilleri, stridsvogner, etc.) tilsvarte omtrent 30 000 tonn. Følgelig var det kun to tredjedeler med rene forsyninger. Vi må dessuten trekke fra ytterligere en del i februar, fordi konvoiene inneholdt også 22 400 tonn med varer til den italienske sivilbefolkningen i Libya. Utover dette gikk 1084 tonn tapt som følge av britiske aksjoner. Av de nødvendige 45 000 tonn forsyninger, fikk aksemaktene derfor kun ca. 28 000 tonn i rene forsyninger. Dette var imidlertid ikke noe problem for øyeblikket, siden styrken fremdeles var under oppbygging og kunne benytte seg av de tidligere nevnte italienske varelagrene. Eksempelet overfor tjener fremfor alt som en påminnelse om at lasten som ble ført i land ikke nødvendigvis besto kun av varer til Rommels operasjoner. Å regne med alt gods som nådde Tripoli gir derfor et misvisende bilde. Videre vil jeg derfor unnta gods beregnet på sivilbefolkningen eller tonnage i form av soldater i beregningene og kun medregne rene forsyninger.

Så hvor mye fikk Rommel ført i land i løpet av den tiden han fremdeles hadde muligheten til å slå de allierte i Nord-Afrika? I løpet av den totale perioden fra februar 1941 til august 1942 ble det sendt 1 608 000 tonn fra italienske havner. Av denne mengden gikk 219 000 tonn tapt til sjøs, primært som følge av britiske aksjoner. Når andelen tropper og varer beregnet på sivilbefolkningen også trekkes fra, gjenstår 855 000 tonn mat, ammunisjon, drivstoff og andre varer som Rommel hadde behov for. Da perioden vi studerer tilsvarer 18 måneder og behovet var 45 000 tonn pr. måned, gir dette et overskudd på kun 45 000 tonn, dvs. forsyninger tilsvarende en hel måned ekstra. Her kan vi også legge til de allerede eksisterende varelagrene i Libya, samt oppdagelsen av 13 000 tonn drivstoff i Tripoli. Ingen betydelig mengde riktignok, men Rommel hadde like fullt fått forsyninger store nok til å kunne fullføre et felttog, selv om han i denne perioden utførte kamphandlinger i så mye som 50 prosent av tiden. 

Hadde det hjulpet Rommel om ikke de britiske styrkene hadde befunnet seg på Malta? Da hadde overskuddet steget med minst 219 000 tonn, men hva hadde vel det vært godt for? Aksemaktene kunne da riktignok ha anvendt sine ressurser med større frihet, men tildelingen og leveransene til Nord-Afrika var allerede tilstrekkelige. Så hvor ble det av forsyningene?

Afrika Korps-soldater fyller bensin over på kanner ved en omlastingsstasjon i ørkenen. Foto: Koblenz Archive / Barch

Klimaet ble første hinder

Vi skal nå gå over til å se på den tredje faktoren i aksemaktenes forsyningskjede til Nord-Afrika: kjøretøytransporten mellom havnene og fronten. La oss for et øyeblikk stanse opp og dele området mellom Tripoli og El Alamein i fire deler. Vi kaller dem område A, B, C og D. Område A tilsvarer strekningen fra Tripoli til et sted mellom Sirte og El Agheila, B blir derfra til Benghazi, C er Benghazi til Bardia og sist, D er Bardia til El Alamein. Ettersom strekningen fra Tripoli til El Alamein er omtrent 180 mil om man følger kysten, er hvert område 45 mil fra øst til vest. Se kartet for oversikt over hvor disse tenkte områdene ligger.

Da Rommel innledet sin offensiv i mars 1941 befant han seg omtrent like øst for grensen mellom område A og B, ca. 50 mil fra Tripoli. Tilstrekkelig med forsyninger var allerede på plass i Libya. Kjøretøyene innebar heller ikke noe problem. Flesteparten av lastebilene han hadde til rådighet kunne transportere en last på 350 kg om dagen i gjennomsnitt gjennom hvert område. Her menes selvfølgelig ikke at kjøretøyet kan frakte en last med denne vekten, men at når et større antall kjøretøy kjører tur/retur med opphold for at førerne skal få tid til å spise og sove, i tillegg til tiden det tar å laste om bord og laste av etc. transporterer de i gjennomsnitt 350 kg om dagen. Dette innebar at hvert kjøretøy kunne frakte ca. 10.5 tonn pr måned og område. Ettersom Rommel hadde tilgang på omtrent 10 000 kjøretøy, vil det i teorien si at ca. 100 000 tonn kunne nå fronten hver måned; mer enn dobbelt så mye som han hadde behov for. 

Tyske stridsvogner (Panzer III) blir lastet av i Tripoli.

Det første avviket i denne beregningen skyldes klimaet i Nord-Afrika. Støvet og de dårlige veiene førte til stor slitasje på kjøretøyene og det tok ikke lang tid før de gikk i stykker og enten måtte repareres av førerne selv, eller måtte sendes på verksted for en lengre periode. Sannheten var at mellom 30 og 40 prosent av kjøretøyene sto stille og ventet på reparasjon eller reservedeler. Av de 10 000 lastebilene var derfor kun rundt 6000 i bruk. Skytteltrafikken ble tilsvarende redusert og følgelig kunne ikke mer enn ca. 65 000 tonn kjøres fram gjennom et område.

Rommel i trøbbel

Situasjonen hadde fremdeles vært tilfredsstillende om Rommel hadde fulgt Hitlers vilje. Men nå, i slutten av april 1941, sto han altså utenfor Tobruk og en del av troppene hadde rykket helt fram til Bardia, som er like langt fra Tripoli som distansen Berlin-Moskva i luftlinje. Om vi studerer kartet ser vi at han ikke bare har passert område B, men også har avansert et godt stykke inn i område C. Om vi «strekker ut» forsyningslinjen slik at den nå omfatter denne strekningen, ser vi at de 6500 lastebilene med ett har sunket til drøyt 2000 pr. område. Følgelig skulle selv den månedlige tildelingen av forsyninger til fronten synke til drøyt 20 000 tonn – altså kun halvparten av det Rommel hadde behov for!

Rommel hadde havnet i en prekær forsyningssituasjon. Om de beleirede britiske troppene i Tobruk led under mangel på forsyninger, var situasjonen minst like ille for dem som beleiret. Rasjonene av mat og vann til de tyske og italienske soldatene ble skåret ned på. Ettersom leveranser av disse varene, især vann, hadde prioritet ble det skåret ned på forsyninger av ammunisjon og drivstoff. Dette svekket den ellers så slagkraftige DAK. Ammunisjon var nødvendig for å angripe havnebyene, mens drivstoff måtte til for å kunne forflytte seg. Drivstoffmangelen var kanskje det tyskerne merket mest siden det nettopp var under bevegelse de utmerket seg. Uten drivstoff ble de tvunget til å slåss mer statisk, dvs. på britenes vilkår. 

«Fra februar 1941 til august 1942 ble det sendt 1 608 000 tonn fra italienske havner. Av denne mengden gikk 219 000 tonn tapt til sjøs.»

Vanskelighetene knyttet til drivstoff og de stadig større avstandene gjorde at nok et problem oppsto. Så lenge kjøretøyene kun beveget seg innenfor ett område, kunne de klare det meste av reisen tur-retur med det drivstoffet de hadde i tankene. Med lengre avstander ble situasjonen en annen. For å kunne utføre sine oppgaver måtte de bruke av drivstoffet de skulle levere, slik at nesten en tiendedel av lasten var brukt før de nådde fram til troppene ved Tobruk og Bardia.

Så for øyeblikket ble Rommel tvunget til å gå i stilling og forsøke å finne andre veier for å få fram forsyninger. Hadde det ikke vært for at veiene var så dårlige, kunne man kanskje ha kjørt i en rettere linje mellom Mersa Brega og Gazala, men denne strekningen var så ulendt at slitasjen på kjøretøyene bare ville ha forverret situasjonen. Derfor kjørte lastebilkonvoiene langs Via Balbia, som ofte ble rammet av lokale oversvømminger og der de var lette å angripe fra luften. I de siste fasene av ørkenkrigen, ble denne strekningen også angrepet av britiske kommandosoldater som opererte bak fronten.

Til venstre: En tysk Panzer II som vokter en flyplass med en Junkers Ju-87 Stuka.
Over: En kolonne tyske laste­biler på vei mot fronten.
Til høyre: En italiensk lastebåt blir torpedert av en britisk Baufighter.

Man lettet situasjonen noe ved å laste om deler av varene som ankom Tripoli på mindre båter som fulgte kysten, forbi Homs, Misurata og Beurat, for så å fortsette over Sirtebukta til Benghazi der de så ble lastet om på nytt. Slik kunne drøyt 10 000 tonn trekkes ifra på strekningen mellom Tripoli og Benghazi og trengte kun fraktes med lastebil mellom Benghazi og Tobruk. Det var slett ikke enkelt å opererer fra Benghazi, for havnebyen lå innen rekkevidde av de britiske bombeflyene i Egypt, men dette tiltaket gjorde likevel situasjonen lettere for tyskerne utenfor Tobruk. Det skulle imidlertid gå mange måneder før Rommel kunne foreta noen nye offensiver.

Selv i Berlin så man med bekymring på forholdene i Nord-Afrika. Tyskerne hadde nettopp avsluttet sitt felttog i Jugoslavia og Hellas. En kombinert fly- og sjøbasert operasjon ble forberedt for å erobre Kreta og den tyske armé lå i startgropen for Operasjon Barbarossa. Generalstabssjef Halder kritiserte åpent Rommels handlinger. Han mente at var det noe man ikke trengte med store deler av de tyske ressursene bundet opp i Sovjetunionen, så var det at det oppsto en krisesituasjon i Nord-Afrika.

Hitler sendte visegeneralstabssjefen Friedrich Paulus, for å bedømme situasjonen på stedet. Han kunne bekrefte det Halder hadde fryktet: Rommel befant seg i en svært vanskelig situasjon.

Halder forbød derfor videre fremrykning, men tillot DAK å opprettholde beleiringen inntil videre.

Det skulle bli britene som foretok neste trekk. I midten av mai angrep de aksemaktenes tropper ved Sollum i et forsøk på å nå fram til de beleirede i Tobruk. Angrepet ble slått tilbake. En måned senere kom et nytt angrep. Det endte like ille og var til og med foranledningen til at britene ble presset tilbake inn i Egypt. Rommel hadde imidlertid ingen mulighet til å utnytte sin suksess ved å følge etter den britiske 8. armeen på retrett.

Den 22. juni kom det store tyske angrepet på Sovjetunionen. Krigen i Nord-Afrika havnet dermed i bakgrunnen mens Rommel langsomt økte sine lagre i forkant av et planlagt angrep mot Tobruk. Han hadde nå blitt utnevnt til general, men forsyningssituasjonen var like alvorlig som tidligere. Kampene i mai og juni tæret på lageret av særlig ammunisjon og drivstoff, så nå ventet nye frustrerende måneder for å fylle opp depotene. 

Overlegne briter

Britene hadde en bedre logistikksituasjon enn tyskerne og vant kampen om varetilførsel. Den lange veien fra Storbritannia rundt Kapp det Gode Håp til Rødehavet var riktignok klart lengre enn aksemaktenes etappelinjer over Middelhavet, men den var sikrere og den britiske sjøtransportskapasiteten var betydelig bedre. Britene kunne til og med hente forsyninger i India og fjerne Østen. Deretter kunne så vel forsyninger som materiell transporteres til fronten via jernbanen mellom Alexandria og Sollum.

«Drivstoffmangelen var kanskje det tyskerne merket mest siden det nettopp var under bevegelse de utmerket seg. Uten drivstoff ble de tvunget til å slåss mer statisk, det vil si på britenes vilkår.»

De tyske lastebilsjåførene klarte ikke å levere tilstrekkelig med varer til at Rommel kunne stoppe britene da de om morgenen den 18. november innledet Operasjon Crusader. Akkurat som tidligere var hensikten å komme de beleirede i Tobruk til unnsetning og denne gangen lyktes den 8. armeen. Det britiske angrepet, som kom fra flere hold, var likevel dårlig koordinert. Rommel hadde vært i gang med de siste forberedelsene for endelig å kunne angripe Tobruk da han ble overrasket av Crusader. Han satte inn et hurtig motangrep og kunne kanskje vunnet slaget på grunn av britenes dårlige planlegging, hadde det ikke vært for den stadige mangelen på drivstoff.

Etter en uke med kamper hadde britene fått kontakt med troppene i Tobruk. Slaget varte i ytterligere en drøy uke, men den 7. desember – samme dag som japanerne angrep Pearl Harbor – ga Rommel ordre om retrett. Da den først var i gang gikk den ikke å stanse. Den 19. desember sto britene utenfor Derna og på første juledag nådde de fram til Benghazi. Rommel tok oppstilling ved El Agheila, der fronten stabiliserte seg. Han var tilbake til utgangspunktet.

I november 1941 ble feltmarskalk Albert Kesselring utnevnt til sjef for alle tyske enheter i sør, samtidig som Luftflotte II ble flyttet til Italia for å bombe Malta. Kesselrings oppgave ble å koordinere fly-, sjø- og bakkestyrker i Middelhavet, samt å megle mellom Rommel og de italienske kommandantene i Libya. Kesselring konkluderte raskt med at Malta måtte nøytraliseres. Selv om forsyningene som nådde fram til Tripoli fremdeles var tilstrekkelige, kunne situasjonen bli forverret om man ikke foretok seg noe. De britiske angrepene mot de italienske konvoiene gjorde det også vanskelig å losse de italienske båtene og førte til store tap av forsyninger. Hvor lenge ville italienerne tåle disse tapene?

Rommel overlot spørsmålet om Malta og forsyningene til Kesselring og hans forsyningsoffiserer. Nærheten til Tripoli gjorde at han raskt kunne fylle lagrene. Etappelinjen hadde nå krympet til kun 75 mil og lastebiltrafikken var med ett mer enn tilstrekkelig til å forsyne troppene. Riktignok var det et visst underskudd på grunn av omfattende tap av fartøy og gods i november – en katastrofal måned i så måte. Av de 79 000 tonn som forlot italienske havner ble hele 49 000 tonn senket, det meste av Styke-K, en skvadron av jagere og lette kryssere som opererte fra Malta. Da regnskapet skulle gjøres opp og man hadde trukket fra varer til sivil bruk, viste det seg at kun 13 500 tonn militære forsyninger hadde kommet fram. Dette tilbakeslaget var likevel ikke så alvorlig fordi man i løpet av det siste halvåret hadde bygd opp store lagre i Tripoli. 

Tyske Junkers Ju-52 og Messerschmitt Bf-110 (eskorte) på en ørkenflyplass.

Det varte ikke lenge før Kesselrings nyankomne flystyrker gjorde seg gjeldende. Kontinuerlige bombeangrep mot Malta gjorde det vanskelig for flyene, overflatefartøyene og ubåtene der å operere effektivt. Dessuten ble
Styrke-K rammet av et alvorlig tilbakeslag da den ved en feil seilte inn i et minefelt. En krysser og en jager sank, mens en krysser og to jagere ble skadet. I løpet av de tre neste månedene – fra desember til februar – losset den italienske marinen i gjennomsnitt 47 000 tonn rene forsyninger til Nord-Afrika og situasjonen for Rommels tropper, som nå fikk navnet Panzerarmee Afrika, ble betydelig bedre. Enda bedre ble den da de tidligere nevnte 13 000 tonn med italiensk drivstoff ble oppdaget i Tripoli. 

Rommel hadde på ingen måte skrinlagt sine planer om å ta Egypt. Han var imidlertid klar over at forsyningsproblematikken ville bli den samme om han angrep, særlig fordi mange lastebiler var gått tapt under Crusader. Han ba om å få ytterligere 8000 lastebiler overført til Libya, men fikk blankt nei av OKH. Dette stoppet likevel ikke «Ørkenreven».

Rommel slår tilbake

Den 21. januar 1942, etter at Panzerarmee Afrika hadde hentet seg inn igjen ved El Agheila, gikk Rommel igjen til angrep. Mens Kesselring bombet Malta, stormet de tyske stridsvognene fram på nytt. Denne gangen var det britene som hadde problemer med forsyningene fordi deres fremrykning hadde strukket etappelinjene hundrevis av mil. I slutten av måneden marsjerte aksemaktene igjen inn i Benghazi og den 4. februar sto de ved Gazala, der de erobret flere britiske depoter. Problemene knyttet til forsyningene meldte seg så på nytt, men nå var de verre siden lastebilene var blitt færre.

En britisk Swordfish torpedobomber flyr over Ark Royal et sted i Middelhavet.

I noen måneder sto kamplinjen i Nord-Afrika igjen stille, men nærheten til Benghazi, som nå tok imot en tredjedel av båtleveransene etter at Kesselrings offensiv mot Malta var begynt, innebar en viss lettelse for Rommel. Fremrykningen til Gazala førte imidlertid til at Regia Marinas forbruk av drivstoff økte. Sjøveien til Benghazi var nemlig lengre enn den til Tripoli. For å unngå de britiske flyene på Malta, var båtene tvunget til å gå hele strekningen rundt Tripoli, forbi Sicilia og videre sørover langs kysten av Tunis. På høyde med Tripoli fortsatte båtene videre til Benghazi via en rute nord for Sirtebukta. En annen mulig vei var å gå fra Napoli og videre øst for Sicilia – med mindre ingen båter gikk ut fra Taranto eller Brindisi – og seile videre via det Joniske hav, samtidig som man holdt seg tett inntil kysten av Hellas. Da rekkevidden for bombeflyet ved Malta senere økte, ble det lagt inn en omvei via Korinthbukten. Med de lengre strekningene, økte kravet om eskorte ettersom rutene, fremfor alt den østre, gikk gjennom et område med stor risiko for angrep fra britiske marinefartøyer og fly fra Egypt. Mens Rommels styrker i en viss grad forbedret sitt forsyningslager på land, var altså en ny flaskehals ved å danne seg til sjøs.

Situasjonen ble ytterligere forverret av at ikke bare sjøruten, men også selve havnen i Benghazi lå godt innenfor både Royal Air Force sin rekkevidde i Egypt og visse typer av bombefly på Malta. Mange av disse problemene skulle selvfølgelig minske om aksemaktene holdt og hadde flyenheter på Malta. Kesselring ble snart en ivrig talsmann for å få fjernet dette hinderet og man begynte å planlegge Operasjon Hercules – en tyskstøttet italiensk invasjon av den plagsomme lille øya.

De oppsamlede lagrene i Tripoli gjorde Rommel i stand til å fortsette sin offensiv allerede den 27. mai 1942. Noen uker med intensive kamper ble innledet. Det drøyde ikke lenge før aksemaktenes tropper igjen begynte å merke mangelen på forsyninger, men på slagfeltet var de tyske soldatene og generalene britene overlegne i alle henseender, unntatt i antall. Den 20. juni angrep Rommel Tobruk og denne gangen falt byen. Hele 30 000 briter ble tatt til fange. Det var «Ørkenrevens» største seier. Hitler utnevnte ham til feltmarskalk. Til og med Kesselring gratulerte ham med seieren og sa at nå var tiden inne for å ta Malta slik avtalen var. Rommel hadde som vanlig andre planer. Til tross for at britene hadde rukket å ødelegge det meste av lagrene i Tobruk, ville han forsette mot Egypt. Han gikk bak Kesselrings rygg og sendte en budbringer til Berlin med ønske om å få forsette offensiven mot Alexandria. Hitler hadde oppgitt tanken på Hercules og ga sitt samtykke. Den 26. juni rullet de tyske panserstyrkene fram på nytt. De stoppet først 60 mil senere, fremfor et lite uanselig sted som het El Alamein. Her hadde den britiske øverstkommanderende, general Claude Auchinleck, gått i stilling, vel vitende om hvilke forsyningsproblemer Rommel ville få. På dette tidspunktet hadde tyskernes forsyning av drivstoff ganske riktig tatt slutt. Rommel forsøkte å bløffe Auchinleck under det som blir kalt det første slaget om El Alamein, men den britiske befalshaveren gikk ikke på bløffen. I begynnelsen av juli stanset fremrykningen opp, 10 mil fra Alexandria.

Mens han igjen ventet på at lagrene med forsyninger skulle fylles med nok drivstoff, ammunisjon og andre nødvendigheter, planla Rommel et nytt angrep i slutten av august. Mangelen på drivstoff var det største problemet. Til tross for at fronten nå lå ved El Alamein hadde italienerne fortsatt å laste av forsyningene i Tripoli og Benghazi i hele juli måned. Etter massive protester fra Rommel ble deler av trafikken omdirigert til Tobruk. Denne havnen kunne bare ta imot 20 000 tonn i måneden og lå godt innenfor rekkevidden for det stadig sterkere Royal Air Force. I juli hadde seks prosent av forsyningene som forlot Italia gått tapt til sjøs. I august, etter at man hadde begynt å benytte Tobruk, økte tapene til over 30 prosent; dette til tross for at havnen bare ble benyttet i to uker, da begynte handelsfartøyene igjen å gå mot Tripoli og Benghazi. Strekningen mellom Tobruk og El Alamein var dessuten 20 prosent lengre enn den mellom Benghazi og Tobruk.

En tysk Focke-Wulf 190 går til motangrep på de britiske forsyningskolonnene.
Foto: Koblenz Archive

Rommel var beseiret og hans drøm om å erobre Egypt var like fjern som den lange strekningen mellom El Alamein og Tripoli var uoverkommelig. Tidligere hadde problemet vært drivstoff og ammunisjon; nå var det den akutte mangelen på mat og vann. De tyske stridsvognene sto stille i slutten av område D. I juli ble det landsatt cirka 85 000 tonn varer i Libya, hvorav 24 000 var drivstoff. Men hva hjalp vel det Rommel som hadde nærmere 180 mil med ørkenvei mellom seg og Tripoli? Sin offensive legning tro, valgte “Ørkenreven” likevel å forsøke et siste angrep heller enn å gi seg inn på en fornedrende retrett fra Egypt. Han satte sin lit til at Kesselring skulle fly inn 6000 tonn drivstoff til den kommende operasjonen. Samtidig lovet italienerne å forsøke å få fram en sending med 10 000 tonn drivstoff til Tobruk sjøveien.

Strekningene ble for lange

Kesselring holdt sitt løfte om å fly inn drivstoff, men kunne ikke prestere i nærheten av hva Rommel hadde håpet på. Ved å gi Rommel en del av drivstoffet som var beregnet til egne flystyrker, kunne Kesselring levere 3200 tonn. De to italienske tankbåtene som skulle gå mot Tobruk ble senket, det ene av britiske Beaufortfly som opererte fra Malta. Resultatet ble at kun en femtedel av det ønskede drivstoffet nådde Rommel, utover den mengden som langsomt ble ført inn via landveien fra Tripoli.

Rommel angrep natten til den 31. august. Han møtte sterk motstand allerede fra start. Bare timer inn i slaget sto han ovenfor et dilemma. Han kunne gå rundt britenes venstreflanke og dermed spare soldater og stridsvogner, men dette ville gå utover drivstoffreservene som han trengte for å rykke fram mot Alexandria. For ikke å miste muligheten til å avgjøre krigen i Nord-Afrika, valgte Rommel derfor å angripe den sterkt befestede åsen, Alam Halfa, frontalt. Det førte til et merkbart nederlag. Flere kamper ventet, men etter det første nederlaget ved El Alamein, eller Alam Halfa som slaget også kalles, var Rommels felttog for å ta Egypt praktisk talt tapt.

Så – med fasiten klar – var Malta avgjørende for Rommels krig i Nord-Afrika? Nei, det var det ikke. Flyene, jagerne og ubåtene som utgikk fra Malta påvirket riktignok utgangen, men kun i mindre grad. Det eneste tilfellet der Maltas stridskrefter fikk en direkte effekt på Rommel var da de italienske tankbåtene ble senket like før slaget ved Alam Halfa. Hovedårsaken bak aksemaktenes tap var mangel på kjøretøy og den lange strekningen mellom først Tripoli og Tobruk, senere Tripoli og El Alamein. Dette var to motstandere Rommel ikke kunne beseire.

En Messerschmitt 232, datidens største lastefly, går inn for landing i Nord-Afrika med forsyninger.

Selv om Maltas effekt på krigen i Nord-Afrika var ubetydelig, led malteserne hardt under sult og bomber i den tiden beleiringen pågikk. Av sivilbefolkningen døde 1300 personer mens ytterligere 459 maltesere døde i britisk militærtjeneste. Hele 5600 bygninger ble totalødelagt av bombingen; mange flere ble skadet. Storbritannia gjorde imidlertid en betydelig innsats for å hjelpe Malta. Selv om det er vanskelig å peke på et enkelt tap som hadde en direkte innvirkning på kampen om øya eller krigen i Middelhavet generelt, hadde britenes store kostnader i forbindelse med kampene om Malta. Av Royal Air Force sitt personell på Malta døde 2692 mann, mens hæren mistet 606. I løpet av krigen i Middelhavet mistet Royal Navy et slagskip, to hangarfartøy, ti kryssere, 80 jagere og eskortejagere samt 41 ubåter. I tillegg ble 248 handelsfartøy senket, mange i konvoifart for å bringe forsyninger til Malta. 

«Den 20. juni angrep Rommel Tobruk og denne gangen falt byen. Hele 30 000 briter ble tatt til fange. Det var «Ørkenrevens» største seier. Hitler utnevnte ham til feltmarskalk.»

Ovennevnte viser at britene gjorde hva de kunne for å bistå malteserne, men hva var den viktigste årsaken til at de sørget for denne hjelpen? Lot de Malta holde ut den lange beleiringen fordi de mente at øya kunne knekke Rommels forsyninger i Nord-Afrika, eller var det først og fremst for at Storbritannia skulle fastholde sin posisjon i Middelhavet etter krigen? Det er vanskelig å si og sannheten er nok at begge hensyn ble tatt med i vurderingen. Selv om britene gjennom Ultra hadde et ganske riktig bilde av hvor mye av den italienske handelsflåten som ble senket og sågar kjente til Rommels mangel på drivstoff ved fronten, er det vanskelig å bedømme årsaksforholdet eksakt. Mens kampen pågikk var det nok naturlig å sette senkningene i forbindelse med mangel på drivstoff. Da sannheten etter hvert kom for en dag i form av en stor mengde av fakta lagt fram etter krigen, var det kanskje best å la det tapre maltesiske folket og omverdenen for øvrig, beholde oppfatningen av at offeret hadde vært til nytte for de allierte og dermed også for Vesten.