Jorda rundt på 72 Dager

Møt Nellie Bly, journalisten som reiste rundt jorda på mindre enn 80 dager, i et kappløp mot den fiktive Phileas Fogg og en virkelig konkurrent som reiste i motsatt retning…

Nellie Bly var blant de 1 710 passasjerene om bord på Oceanic da den ankom San Francisco i januar 1890. Nå nærmet hun seg slutten på jorda-rundt-eventyret.

Med sin klassiker fra 1873, Jorda rundt på 80 dager, trollbandt mesterfortelleren Jules Verne en hel verden – folk kunne formelig føle hvordan kloden krympet under beina på dem.  

I 1869 begynte den første transkontinentale jernbanen å gå tvers over Amerika. Dessuten åpnet Suezkanalen og forbandt Middelhavet, Rødehavet og Det indiske hav. Et år senere begynte Den indiske jernbanen å gå over det indiske subkontinentet. Nyheten virket som en katalysator for Vernes handling, og det er dette som er bakgrunnen for at hovedpersonen Phileas Fogg inngår et veddemål om at han skal rekke fra Londons Reform Club, rundt hele jorda og tilbake igjen på 80 dager.   

«Siden jeg aldri hadde feilet, ante jeg ikke hva det innebar …»  –Nellie Bly

Ingen undersøkte om det faktisk var mulig, før 17 år senere, i 1889, da to personer samtidig bestemte seg for å ta utfordringen. Det mest sjokkerende på den tiden, var at begge var kvinner. Ingen av dem ville sluppet inn på Foggs herreklubb, men begge viste seg å være vel så flinke som en hvilken som helst viktoriansk fantasiglobetrotter – og særlig én av dem ble en mester i å overkomme vanskeligheter relatert til kjønn.   

Fra Cochran til Bly 

Nellie Blys egentlige navn var Elizabeth Jane Cochran. Hun ble født i 1864, i en liten by i Pennsylvania som var oppkalt etter faren hennes, dommer Michael Cochran. Hun var foreldrenes 13. barn, og hennes tidlige barndom tente en voldsom flamme i henne. Kjent som «Rosa» i barndommen (fordi hun så ofte hadde på seg rosa klær) ble Cochran en pioner innen journalistikken under psevdonymet Nellie Bly. 

Faren hennes døde da hun var seks, og etterpå hadde familien det svært vanskelig. Moren hennes giftet seg på nytt, men forholdet ble voldelig og endte med skilsmisse. Cochran måtte slutte på skolen og skrinlegge drømmen om å bli lærer. I 1880 flyttet familien til Pittsburgh og leide ut rom for å få endene til å møtes. 

I 1885 leste Cochran en artikkel i The Pittsburgh Dispatch som skulle forandre hennes liv. Den svært misogynistiske artikkelen «Hva skal vi med jenter» kritiserte jenter som forsøkte å få seg en utdanning, skape seg en karriere, eller som bare var for mye utenfor hjemmet. Forfatteren prøvde til og med å bruke humor til å ufarliggjøre mord på jentebabyer. Under psevdonymet «Lonely Orphan Girl» sendte Cochran et svar. Kombinasjonen av raseri og høytidelig språkbruk imponerte redaktør George Madden i så stor grad at han ikke bare publiserte brevet, han inviterte også avsenderen til kontoret sitt. Madden foreslo at hun skulle skrive et fullstendig svar til den fornærmende artikkelen, og resultatet, «The Girl Puzzle», ga henne en heltidsstilling.  

Madden foreslo forfatternavnet Nelly Bly (fra en populær sang), og de endte på Nellie. Hun unngikk oppdrag som handlet om mote, hagearbeid og teater – tradisjonelt stoff for kvinnelige skribenter. I stedet skrev hun om vanskelige sosiale problemstillinger. Kritikk og trusler fra annonsørene fikk henne forflyttet til en annen stilling, men da sa hun øyeblikkelig opp. I stedet reiste hun til Mexico og jobbet frilans som utenrikskorrespondent, helt til regjeringen ble oppmerksom på arbeidet hennes – som var svært kritisk til president Porfirio Díaz’ diktatoriske styresett. Hun ble da tvunget til å forlate landet.  

Tilbake i Amerika gjorde hun sitt første virkelig store kupp, etter å ha tatt på seg et hemmelig oppdrag for Joseph Pulitzers New York World.

Med vilje lot hun seg legge inn på New Yorks mest beryktede kvinneasyl på Blackwell’s Island. I ti dager samlet hun stoff om misbruk og umenneskelig behandling før The World kom og reddet henne.

Artikkelen hun skrev – «Ti dager på galehus» – førte raskt til store reformer, og store pengebeløp ble pumpet inn i behandlingssystemet for mentalt syke.  

I 1887 hadde Bly etablert seg som pioner innen det farlige feltet undersøkende journalistikk – et felt hun jobbet med resten av sitt liv. Hun fortsatte å skrive om samfunnets urett, som dårlige arbeidsvilkår for kvinner som jobbet i fabrikk, og uønskede spedbarns ublide skjebne. I 1889, etter å ha lest Jorda rundt på 80 dager, la hun fram en idé for redaktøren sin som ville gjøre henne til pioner for sitt kjønn. I alle fall dersom hun klarte å gjennomføre den … 

Fra drøm til virkelighet   

«Det er helt umulig for deg å klare det», bjeffet redaktøren i The World, John A. Cockerill til Bly da hun foreslo å forsøke å reise rundt jorda i rekordfart. «Du er kvinne, og du trenger en beskytter. Selv hvis det hadde vært mulig for deg å reise alene, måtte du hatt med deg så mye bagasje at du på ingen måte ville ha klart å haste fra et fartøy til et annet. Bare en mann kan gjennomføre en slik tur … »

Bly svarte like bryskt som hun pleide. «Det er i orden. Da setter du en mann på saken, og så reiser jeg samme dag som ham. Men for en annen avis. Bare vær klar over at jeg kommer til å slå ham.» Cockerill ga etter. 

Samme år begynte Bly reisen. Hun forlot New Jersey om bord i et dampskip med kurs for England. Med seg hadde hun en enkel reiseveske som målte 41 x 18 cm. I vesken hadde hun undertøy, toalettsaker, skrivesaker, morgenkåpe, tennisjakke, flaske og kopp, to kapser, tre sjal, tøfler, nål og tråd, og lommetørklær. Men ingen våpen. «Jeg hadde en sterk tro på at verden ville møte meg på samme måte som jeg møtte den. Derfor nektet jeg å ta med meg våpen», skrev hun.  

Den harde overfarten var en skikkelig kalddusj for den 25 år gamle globetrotteren som var ute på reise for første gang. Hun ble forferdelig sjøsyk, og ble værende så lenge på lugaren at kapteinen kom og sjekket om hun fortsatt var i live. Til slutt vente hun seg til gyngingen, og etter seks dager ankom hun Southampton, der Tracy Greaves, som jobbet som londonkorrespondent for The World, hadde spennende nyheter. 

Selveste Jules Verne hadde hørt om Blys oppdrag og ville gjerne møte henne i sin egen hjemby, Amiens i Frankrike. Bly følte seg beæret, men innså at møtet innebar en viss risiko, siden hun ble nødt til å gjøre om på den opprinnelig planlagte reiseruten. Hun reiste non stop i to dager for å rekke avtalen – både langs veien, med tog og båt via London til Boulogne, og derfra videre til Amiens, hvor Verne og hans kone ventet på stasjonen. 

Midt på natten forlot Bly Vernes hus og tok 01.30-toget gjennom Frankrike og Italia, og videre til havnen i Brindisi. Her gikk hun om bord i dampbåten «Victoria», som fraktet henne over havet til Port Said i Egypt, i nordenden av den nye Suezkanalen. Her var hun kritisk til medpassasjerene, som slo til tiggerne med spaserstokkene sine.  

Da båten var ferdig tanket opp, fortsatte den nedover Rødehavet til Port Aden på den arabiske halvøya. Her rakk Bly å gå på oppdagelsesferd før båten fortsatte til Colombo i Sri Lanka. Endelig fikk Bly mulighet til å telegrafere en rapport til The World.   

Når hun ikke hadde adgang til telegraf, sendte Bly brev til avisen. Siden det ofte tok lang tid før den omflakkende reporterens rapporter kom fram til New York, brukte avisen ofte kreative metoder for å opprettholde interessen rundt historien. Blant annet satte de i gang et veddemål, hvor leserne kunne gjette hvor lang tid de trodde reisen kom til å ta. Hovedpremien var en tur til Europa med alle utgifter dekket, og over en halv million mennesker deltok. 

Etter å ha ventet i fem pinefulle dager i Colombo på båten som skulle frakte henne de drøyt 560 milene til Hong Kong, satte Bly endelig kursen mot Kina med båten «Oriental». Underveis stoppet skipet i Singapore, og her kjøpte den ensomme turisten seg en reisekamerat, en miniatyrape med fez-hatt som hun kalte McGinty. 

Etter enda en natts forsinkelse i Singapore beklaget Bly seg over forbindelsene sine i Hong Kong, men da båten endelig la fra kai, holdt den god fart – til tross for at de havnet midt i en monsunstorm. De kom trygt – og tidlig – fram, på selveste julaften. Men en lite hyggelig overraskelse ventet på henne.  

Et skikkelig kappløp

The Cosmopolitan hadde hørt om Blys reise og hastig bestemt seg for å sende en av sine egne, kvinnelige journalister ut på samme oppdrag, for å prøve å slå Blys tid.     

Med bare seks timers varsel hadde Elizabeth Bisland (28) reist fra New York, samme dag som Bly. Hun hadde reist vestover, i motsetning til Bly som reiste østover. Konkurransen gjorde saken enda mer spennende for leserne – nå var det et skikkelig kappløp. Bly visste imidlertid ingenting om at hun hadde en konkurrent før hun kom til Hong Kong, og fikk høre at Bisland hadde vært der noen dager tidligere. Bly var ikke særlig fornøyd over nyhetene, og et besøk til en leir for spedalske og De dødes tempel gjorde henne ikke akkurat i bedre humør.  

«Jeg gidder ikke være med på noe kappløp», uttalte Bly. «Jeg lovet å gjøre reisen på 75 dager, og det skal jeg holde.» Men kommentarene hun kom med da hun ble forsinket av en storm mellom Hong Kong og Yokohama i Japan, kunne tyde på noe annet. «Jeg reiser heller tilbake til New York i en kiste enn som den tapende part», sa hun. 

Foto ved målstreken

Til tross for mye dårlig vær under den siste båtturen over Stillehavet fra Japan til San Francisco, om bord i skipet «Oceanic» fra White Star Line, kom hun trygt tilbake til Amerika den 21. januar, én dag før skjema. Imidlertid sørget en kraftig snøstorm for at toget var forsinket. Det var katastrofe! Nå kunne Bly kjenne Bisland puste henne i nakken. 

Det Bly ikke visste, var at det var slutt på flaksen for Bisland også. Den raske dampbåten som skulle frakte Bisland fra Southampton til New York, var nemlig blitt kansellert. Hun var derfor tvunget til å reise via Irland med det langsommere skipet «Bothina».

Pulitzer – eieren av The World, gikk så langt som å leie et privat tog for å få Bly hjem med stil. «Miss Nellie Bly Special» satte ny rekord da det tilbakela 415 mil på bare 69 timer, og satte av Bly i New Jersey den 25. januar 1890, kl. 15.15 – 72 dager, 6 timer, 11 minutter og 14 sekunder etter avreise. Bly hadde slått Foggs fiktive reisetid med sju dager. Bisland kom hjem fem dager senere.

Hovedpersonene

Elizabeth Cochran Seaman:  Bedre kjent under psevdonymet Nellie Bly. En pioner innen undersøkende journalistikk, som blant annet kjempet for kvinner og barns rettigheter.

Elizabeth Bisland: The Cosmopolitan sendte denne kvinnelige reporteren i motsatt retning av Bly for å prøve å slå tiden hennes. Bisland hadde rykte på seg for å være en seriøs skribent.  

Joseph Pulitzer: Den ungarskfødte forleggeren er berømt for å ha innstiftet Pulitzerprisen, den viktigste utmerkelsen en journalist i et trykt medium kan få. Som eier av The New York World hjalp han Bly gjennom Amerika.  

Jules Verne: Fransk forfatter som skrev Jorda rundt på 80 dager. Han fortalte Bly at han hadde skrevet boka etter å ha sett en annonse der reiseselskapet Thomas Cook tilbød seg å ta med folk på ferie verden rundt. 

John A. Cockerill: Redaktør i New York World som nølende godtok Blys forslag om å reise verden rundt raskere enn den fiktive Phileas Fogg.

Reiseruten

Bly planla ruten nøye, men hun kjøpte bare billetter til første del av reisen, slik at timeplanen kunne justeres underveis. Bly og Bislands fantastiske eventyr utspilte seg før flyene kom, men i en tid hvor verden var full av dampdrevne fraktalternativer. Siden begge kvinnene var avhengige av tog og båt, var det lite de kunne gjøre for å sikre seg mot forsinkelser underveis – og begge ble forsinket i Asia. 

1 

14. november 1889, 30 sekunder etter 21.40 New Jersey, USA: 

Blys nøye planlagte reise begynner idet dampbåten «Augusta Victoria», fra Hamburg America Line, legger ut fra Hoboken, med kurs for Storbritannia. 

2 

22. november London: 

Bly kommenterer de vakre bygningene, de travle menneskene og de vakkert brolagte gatene i hovedstaden mens hun skynder seg til Charing Cross Station for å rekke et tog til sørkysten, og deretter en ferge til kontinentet. 

3 

23. november Amiens, Frankrike: 

Da Bly ankommer Calais, tar hun toget til Amiens for å møte Jules Verne, til tross for at det koster henne verdifull tid. Hun tilbringer en ettermiddag hos forfatteren som har inspirert henne til å gjennomføre reisen. 

4 

25. november Brindisi, Italia: 

Etter å ha tatt et direktetog fra Calais til Brindisi går Bly om bord i dampskipet «Victoria» og seiler over Middelhavet til Port Said i Egypt.

5 

28. november Ismailia, Egypt: 

Bly seiler gjennom Suezkanalen som bare har vært åpen i 20 år. 3. desember kommer hun fram til Aden.

6 

8. desember Colombo, Sri Lanka 

Bly er fortsatt i rute da hun ankommer Sri Lanka. Her blir hun fem dager forsinket fordi de venter på et annet skip. 

7 

18. desember Singapore: 

Bly begynner å føle seg ensom på den lange turen og kjøper en miniatyrape som hun kaller McGinty.

8 

Julen 1889 Hong Kong, deretter Storbritannia: 

I rute igjen etter flere forsinkelser. Men det gode humøret holder ikke lenge da hun oppdager at hun har en konkurrent: Elizabeth Bisland fra Cosmopolitan.

9 

7. januar 1890 Yokohama, Japan: 

Etter å ha tilbrakt nyttårsaften på et skip mellom Hong Kong og Japan, og deretter noen dager i Yokohama, tar Bly fatt på hjemturen. 

10 

21. januar 1890 San Francisco: 

Bly returnerer til Storbritannia med dampbåten «Oceanic». Hun ligger én dag foran skjema, men blir møtt av en snøstorm.  

11 

25. januar 1890, 15.51 New Jersey:

Pulitzer, eieren av The World, leier et privat tog for å få Bly trygt hjem. Hun blir møtt av en stor folkemengde.

Hva skjedde etterpå?

Veddemålet var svært positivt for Verne. Etter Blys reise ble det trykket over ti nye utgaver av Jorda rundt på 80 dager. I 1895 giftet Bly seg med millionæren og forretningsmannen Robert Seaman, som var mer enn 40 år eldre enn henne. Hun sluttet å skrive og ble forretningskvinne i stedet. Da Seaman døde, gikk forretningene hans konkurs, og Bly begynte igjen å jobbe som journalist. Blant annet skrev hun om kvinners stemmerett, og hun rapporterte fra front- linjene under andre verdenskrig.  

Bisland fortsatte også å skrive. Begge kvinnene døde av lungebetennelse og ligger begravet i New York City’s Woodlawn Cemetery.