Katarina den Store – Keiserinne av Russland

Var den mest berømte herskerinnen en skarpsindig militær leder og  spydspiss for menneskerettigheter, eller en bedragersk skjøge som bare tjente de privilegerte?

Den 28. juni 1762 våknet Katarina Aleksejevna, den russiske keisergemalinnen, til oppsiktsvekkende nyheter. Hun hoppet ut av sengen, kledde på seg så raskt hun kunne og løp ut til hestevognen som ventet på henne utenfor Peterhof-palasset. Hun tok seg ikke engang tid til å ordne håret før hun sprang ut. Det tok imidlertid den private, franske frisøren hennes seg av på veien mot St. Petersburg. Vognen raste av sted, og Katarina kan ikke ha unngått å legge merke til folkemengdene som samlet seg langs veien for å hylle henne. Da hun kom frem, ble det snart tydelig hvorfor hun var kommet. Mannen hennes, tsar Peter III av Russland, var blitt avsatt i et kupp og ledet av gårde i tårer til en høyst usikker fremtid. Katarina skulle bli hans erstatter.

Hvis Katarina hadde hatt noen som helst idé om omfanget og betydningen av oppgaven som ventet henne, hadde hun muligens gått rett til sengs igjen.

I stedet takket hun modig ja til hærens invitasjon om å bli Russlands tsarina. På midten av 1700-tallet var Russland et enormt, uregjerlig og på mange måter bakstreversk land preget av fattigdom og enorme sosiale ulikheter. Katarina levde opp til ryktet som en av Europas mest fargerike regenter gjennom tidene, mye takket være sitt opprørske kjærlighetsliv, sin lidenskap for kunst og sin særdeles kostbare smak. Hun var uten tvil en av historiens mektigste kvinner. Hun fikk Russland ut av elendigheten og forvandlet landet til en virkelig stormakt – en bragd som gjorde henne fortjent til tilnavnet “den store”. 

1744: Forlovelsen
Katarina kom til den russiske hovedstaten St. Petersburg fra hjemlandet Preussen. Hun begeistret keiserinne Elizabeth av Russland, som tilbød Katarina å gifte seg med nevøen hennes, Peter, som var arving til den russiske tronen.

Den fortryllende keiserinnen

Katarinas bragder fremstår enda mer enestående tatt i betraktning at hun ikke hadde en eneste dråpe russisk blod i årene. Hun ble født Sophie Friederike Auguste von Anhalt-Zerbst-Dornburg 2. mai 1729 i byen Stettin (dagens Szczecin i Polen). Foreldrene var prøyssiske aristokrater. Moren, prinsesse Johanna Elisabeth av Holstein-Gottorp, var riktignok en liten fugleunge i Europas adelige andedam, men hun hadde likevel grenseløse ambisjoner for datteren. I tillegg hadde hun gode kontakter. Det var en av disse kontaktene som sørget for at den unge Katarina ble invitert til et besøk hos keiserinne Elisabeth av Russland. Heldigvis for Johanna var Katarina en begavet frøken. Hun var vakker, smart og svært sjarmerende. Elisabeth ble raskt trollbundet av den fengslende personligheten hennes – i så stor grad at hun fikk Katarina forlovet med nevøen sin, Peter. 

Katarinas allianse med den russiske tronarvingen satte henne utvilsomt på verdenskartet. Men forholdet mellom dem var snarere en frontkollisjon. Hun var pratsom og kultivert og slukte bøker om politikk og historie. Senere brevvekslet hun med den franske opplysningsforfatteren Voltaire. Peter var derimot hennes rake motsetning. Han var selvopptatt og umoden, og snakket, i følge Katarinas beretninger “ikke om annet enn soldater og leker. Jeg lyttet høflig og gjespet ofte, men jeg avbrøt ham ikke”.

Ekteskapet deres fikk en forferdelig start. På bryllupsnatten forlot Peter sin nye kone i sengen for å feste med kameratene sine i etasjen under. Da tanten hans døde og Peter tok steget opp som tsar i desember 1761, ble det enda verre. Han tok seg flere elskerinner og snakket åpent om å sette Katarina på sidelinjen for å la en av dem regjere sammen med seg. Ikke engang den nyfødte sønnen Paul kunne redde ekteskapet. Ryktene svirret for øvrig om at det var Katarinas elsker, den kjekke hoffmannen Sergej Saltykov, som var Pauls egentlige far. 

Juni 1762: Forrådte sin ektemann
Etter hvert som forholdet deres stadig ble dårligere, konspirerte Katarina med en gruppe som gikk imot ektemannen hennes, tsaren. Peter ble tvunget til å abdisere, og han døde noen få dager senere. Han ble sannsynligvis drept.

Han var kanskje tsar, men Peter møtte uventet motstand i konfrontasjonen med kona: Han var utskjelt av den russiske hæren. Så da Katarina konstruerte et kupp mot ham, med hjelp fra artillerioffiseren Grigorij Orlov, fikk hun raskt et knusende overtak. Det ble sagt at “Peter ga opp tronen som et barn som ble vugget i søvn.”

Den nye kvinnelige regenten ble stort sett ønsket velkommen, både av den russiske kirken, hæren og aristokratiet. Men keiserinnen hadde enda større planer. Hun ville at Russland skulle få den anerkjennelsen landet fortjente av Europas stormakter, Storbritannia og Frankrike, og var overbevist om at det bare kunne la seg gjøre med militær makt. 

Imperiene barker sammen

I løpet av de neste tre tiårene gjennomførte Katarinas hær en rekke felttog som etablerte Russland som et keiserrike i tungvektklassen. I øst splittet hun Polen og slukte området som forbandt Litauen og Hviterussland. I sør angrep hun det ottomanske riket, med spektakulære resultater.

I konfrontasjon med tyrkerne i Middelhavet ble russerne hindret av mangel på erfaring til sjøs. For å overkomme sin akilleshæl la de russiske generalene en freidig plan: De skulle seile en flåte 6500 kilometer fra hjemmehavnen på Baltikum, rundt vestkysten av Frankrike og Spania og over Middelhavet for å overraske sine tyrkiske fiender. Katarina gikk med på planen, som viste seg å være et godt trekk. Russland vant det berømte slaget ved Çeşme i juli 1770. Mens russerne mistet 600 av sine menn, var tyrkernes tap på 9000. Seieren ga russerne fotfeste i Middelhavet, og senere annekterte hun også Krim.

Flere militære triumfer fulgte. Mange av dem ble planlagt av Katarinas kløktige militærsjef, Grigorij Potemkin. Midt på 1770-tallet var imidlertid Potemkin mer enn øverstkommanderende for Katarinas tropper – han var også elskeren hennes. Katarina var betatt, og hun kalte ham “min koloss, min tiger”. Hvis det var én som kunne kalles hennes livs kjærlighet, var det ham. 

“Synet av denne berømte kvinnen imponerte meg så mye at det ble umulig å tenke på noe annet.”
Elisabeth Vigée Le Brun, portrettmaler

Han var imidlertid langt fra den siste. Etter at affæren med Potemkin var over tok Katarina flere nye elskere. Flere av dem var merkverdig nok anbefalt av Potemkin selv. Etter hvert som tsarinaen ble eldre, ble kavalerene hennes stadig yngre. Den siste, prins Platon Zubov, var 38 år yngre enn henne. Det er kanskje ikke for alle å dele seng med en dame som kunne vært ens bestemor, men det hadde sine fordeler. Katarina delte ut både titler, landområder og palasser til sine kjærester, og én av dem ble belønnet med mer enn tusen treller.

Kjekke, unge offiserer var ikke de eneste som falt for Katarinas sjarm. Etter hvert ble hun berømt verden over, og stadig flere av Europas intelligentsiaer lot seg fascinere av henne. Enkelte reiste tilbake til hjemlandet for å fortelle om denne tiltrekkende kvinnen som sto bak Russlands renessanse.

“De doble dørene åpnet seg, og keiserinnen kom til syne”, skrev den franske portrettmaleren Madame Vigée Le Brun etter å ha observert Katarina under en gallamiddag. “Jeg har sagt at hun var ganske liten, men da hun gjorde offentlige opptredener, med hevet hode, falkeblikk og kommanderende ansiktsuttrykk, var hun så majestetisk at hun for min del like gjerne kunne vært dronning av hele verden.”

Et av Katarina den stores overordnede mål som keiserinne, var å “dra Russland ut av sin middelalderske søvn og inn i den moderne verden”.

I hennes øyne betød det å introdusere opplysningens verdier til selv de mørkeste sidene av russisk hverdagsliv og investere enormt mye energi på å fremme kunsten. I denne sammenhengen er det få som kan måle seg med henne. Hun regjerte i en gullalder for russisk kultur, og hun kjøpte kunstsamlinger av Storbritannias første egentlige statsminister, Robert Walpole. Hun snappet opp kulturelle skatter fra Frankrike, og aller viktigst: Hun skapte en av verdens største kunstsamlinger, Eremitasjen, i St. Petersburg. Dette var ikke noe vanlig museum, men snarere en helligdom for opplysningen. I galleriene her plasserte Katarina 38 000 bøker, 10 000 tegninger og utallige graverte edelstener.

1764: Kunstsamleren
Katarina opprettet Eremitasjen, som etter hvert ble et av verdens ledende kunstgallerier. Det imponerende galleriet inneholdt 38 000 bøker og 10 000 tegninger.

Alt dette kostet imidlertid enormt mye penger. Katarina var en uforbederlig sløser, og mens hun sved av tolv prosent av Russlands statsbudsjett på egen eiendom, levde millioner av treller i fattigdom og elendighet.

Brutte løfter

Da Katarina inntok tronen, ga hun inntrykk av at hun ville gjøre dramatiske endringer et system som gjennom århundrer hadde gjort Russlands tjenere til slaver for sine herrer. Hun fremmet “Nakaz” (eller “Instruksjonen”), et lovforslag som var sterkt inspirert av den franske opplysningen. Forslaget proklamerte likhet for alle mennesker og motstand mot dødsstraff og tortur. 

1767: Alle mennesker er født like
Katarina proklamerte likhet for alle i sin erklæring om nye lovprinsipper, kjent som Nakaz. De som forventet mer frihet for det russiske folk, ble nok skuffet, og Katarina ble stadig mer despotisk i sin rolle som herskerinne.

Det ble imidlertid bare med forslaget. Katarina fulgte det aldri opp, og noen få år senere samlet trellene seg til opprør. De ble ledet av kosakken Jemeljan Pugatjov. Han lovet ikke bare opprørerne frihet, men hevdet også at han var Katarinas avsatte ektemann som skulle returnere for å gjenerobre tronen. Dette høres kanskje latterlig ut, men for Katarina var det blodig alvor. Opprørerne jaktet på og slaktet 1500 adelsmenn, og hun slet med å tøyle opptøyene.

Da hun til slutte klarte det, var hun nådeløs. Opprøret var knust. Pugatsjov var tatt til fange og sto overfor en svært brutal død: Først ble han hengt, for deretter å få lemmene kappet av. I løpet av kort tid innførte Katarina en rekke lover som økte de adeliges privilegier. For den store majoriteten av russere lot friheten vente på seg.

“Det avslørte keiserinnens to ansikter, en kvinne som helt uten forvarsel vekslet mellom å være sjarmert og å føle seg truet.”
– Robert K. Massie, forfatter av Catherine the Great

Nå var Katarina blitt en eldre kvinne som i stadig større grad måtte tenke over hvilken skjebne som ventet hennes adopterte hjemland etter at hun var død. Forholdet til sønnen Paul var iskaldt, og hun gjorde det klinkende klart at hun foretrakk barnebarnet Aleksander som tronarving. Det var en kamp hun tapte, i alle fall på kort sikt. 16. november 1796 fikk Katarina slag under et toalettbesøk (ikke under en merkelig seksuell handling med en hest, som et seiglivet, men usant rykte ville ha det til). Hun døde dagen etter. Paul ble kronet til tsar, og som et siste stikk til moren innførte han umiddelbart en lov som forbød en kvinne noen gang å kunne innta tronen igjen. Men det ble en kortvarig triumf. I likhet med sin far ble han kuppet og drept, og Katarinas favoritt, Aleksander, erstattet ham. De fleste av Katarinas ønsker gikk i oppfyllelse i løpet av hennes unike liv, og drømmene hennes lot til å leve videre, også etter hennes død.