Klimaendringer – vi avslører mytene

Her finner du svarene på noen av de vanligste forestillingene vi har om klimaendringer.

Klima er en av de vitenskapelige og politiske utfordringene som definerer vår tidsepoke. Siden 1880 har den globale gjennomsnittstemperaturen steget med opptil 0,8 °C. De ti varmeste årene som er blitt registrert, har vært  i løpet av de to siste tiårene. Det globale havnivået har steget med 17?cm det siste århundret. Og i 2013 nådde mengden karbondioksid i atmosfæren et rekordnivå på 400 ppm (deler per million). Verden forandrer seg, og vitenskapsfolk er bekymret.

Det er ikke endringenes omfang som er mest bekymringsverdig, men hastigheten. De siste hundre årene har farten på temperatur-økningene nesten blitt doblet. Dette er et varsel om at noe er galt. Det anslås at hvis vi ikke forandrer levemåten vår, kan karbondioksid­nivået stige til 1500 ppm i løpet av de neste hundre årene. Isen vil smelte, havnivået vil stige, og været og miljøet vil forandre seg. Dette får ringvirkninger som merkes i flere tusen år.

Men vi har ennå ikke sett det verste, og det er et problem. Isbreer begynner å trekke seg tilbake, isen i Arktis blir tynnere, og mange dyr må allerede tilpasse seg forandringene i sine omgivelser. For andre har ikke dagliglivet endret seg, og det er mange spørsmål som må besvares.

Forskerne overvåker kloden kontinuerlig og lager modeller av de mulige effektene av klimaendringene. Satellitter vendt mot Jorda fotograferer og gjør målinger, og forskere på bakken utfører studier for å finne ut hva som skjer akkurat nå, hva som skjedde i fortiden, og hva som kan skje i framtiden.

Mens dataene strømmer inn, forsøker regjeringene å handle. Etter råd fra eksperter på området arbeider de for å redusere faren klima­endringene utgjør for planeten vår. Hvis vi handler nå, kan vi kanskje reversere noe av skadene menneskeskapte klimaendringer skaper, men det er smertefullt å ta de nød­vendige skrittene, og å handle før vi egentlig vet hva som vil skje, gjør mange skeptiske.

Problemet er at vi bare har én planet. Hvis vi venter og ser hvordan virkningene vil arte seg, kan det være for sent.

«Det er ikke global oppvarming, det har jo blitt kaldere»

Den siste vinteren har temperaturene i Sør-Europa stupt til tosifrede tall på minussiden, og land som er vant til mildvær, lå under et tykt, hvitt teppe. Over dammen, i USA, meldte NOAA (National Oceanic and Atmospheric Association) om et doblet antall ekstreme snøstormer i siste halvdel av det 20. århundret, sammenliknet med den første halvdelen. Med tanke på dette arktiske været er det ikke så rart at klima­skeptikere har vanskelig for å tro på den globale oppvarmingen. Men vær er ikke det samme som klima. Været er tilstanden i atmosfæren i en begrenset periode, kanskje etår eller to. Klima beskriver de langsiktige forholdene.

Arktis omkranses av en polarvirvel – sirkulære vinder som inneholder kald luft. I kantene møter virvelen en jetstrøm som fører varm luft opp fra ekvator. Normalt begrenses den verste vinter­kulden av disse bevegelsene i luften, men økt lufttrykk over Arktis, eller forstyrrelser i jetstrømmen, kan sende iskaldt vær sørover.

Totalt sett har den globale temperaturen økt, og det er omtrent én grad varmere i dag enn det var i 1880. Mens svingninger i luftens bevegelser har sendt kaldt vær til Nord-Amerika, Europa og Asia, har gjennomsnittstemperaturen økt, og derfor er mange bekymret.

Klimaendringene vi ser i dag, er helt naturlige

«Klimaendringene vi ser i dag, er helt naturlige»

Jorda har vært varmere før. Mye varmere, faktisk. Geologiske registreringer kan vise oss hvordan det sto til med planeten i fjern fortid, og i eocen-perioden for 54–48 millioner år siden var temperaturene opptil 14 grader høyere enn i dag. Det var så varmt at isen på begge polene smeltet fullstendig.

Vår bane rundt Sola er ujevn, og når vi driver nærmere eller lenger bort fra stjernen vår, påvirker dette klimaet på Jorda. Dette har vært koblet til istidenes utbrudd. Sola blir av og til mer lyssterk og sender ut mer energi, og vulkan­utbrudd kan fylle jordatmosfæren med karbondioksid (som gir oppvarming) eller lysblokkerende partikler (som gir nedkjøling). Disse faktorene har endret temperaturene på Jorda, noe de også vil gjøre i framtiden, men det er dessverre ikke dette som skjer nå.

De siste tiårene har temperaturene steget raskt. Avanserte modeller for globale temperaturer, der det menneskelige bidraget ignoreres, kan gjenskape mønstrene vi har observert fram til 1950-tallet, men etter dette kan de ikke redegjøre for det som skjer. Om man regner inn effektene av menneskeskapte utslipp, stemmer plutselig modellene.

«C02 er ikke problemet, det er metan»

Når det handler om klimagasser, er det karbondioksid som får mest oppmerksom­het. Nivået av CO? i atmo­s­færen har steget siden den industrielle revolusjonen, men det er ikke den eneste gassen som bidrar til oppvarmingen. Metan fanger opp varme 30 ganger mer effektivt.

Dette lille molekylet frigis ved ned­brytning av organisk materiale. Det kommer inn i atmosfæren ved produksjon og transport av fossile drivstoffer, det lekker ut når dyre- og planterester brytes ned og slippes daglig ut av husdyr som griser og kuer. Men det er ikke hoved­årsaken til global oppvarming.

Det er mye mer CO? i atmosfæren, og det produseres enda mer av det. I 2014 utgjorde klimagass­utslippene 81 % i USA, mens metan bare utgjorde 11?%. Og til forskjell fra metan blir CO? værende i hundrevis, ja tusenvis av år.

» Dyr kan tilpasse seg klimaendringene»

Siden livet på Jorda oppsto, har temperaturene variert voldsomt. I eocen-perioden var det rundt 14 grader varmere enn i dag, og under den siste istiden var det mer enn fire grader kaldere.

Arter kan endre vaner, flytte til nye steder og til og med utvikle seg for å overleve klimaendringer. For eksempel kan toprikkede marihøner enten være svarte med røde prikker, eller røde med svarte prikker. Antallet var tidligere ganske jevnt, men nå er de fleste røde, ettersom det ser ut til å holde dem kjøligere. Laks klekkes tidligere i varmere vann, og rutevingesommerfugler flytter til høyereliggende strøk. Men slike kjappe løsninger er ikke mulig for alle arter. Klimaendringene skjer fort, og evolusjonen skjer langsomt. Mange arter sliter derfor med å tilpasse seg en verden i forandring.

«Ekstremvær skyldes klimaendringer»

Det har vært et økende antall tilfeller av ekstremvær i nyhetene de senere årene. I USA, for eksempel, blir det stadig oftere hetebølger, selv i en kald delstat som Alaska. Vinterstormene kommer også oftere og sterkere, og antallet regnfall som kommer som plutselige og voldsomme endagshendelser, øker. Stormene over Nord-Atlanteren har økt i intensitet, hyppighet og varighet. Men det er vanskelig å knytte alt dette direkte til klimaendringene.

I 2014 publiserte NOAA (National Oceanic and Atmospheric Administration) en rapport der de hadde sett på 16 tilfeller av ekstremvær verden over. De fant en kobling mellom menneskelig aktivitet og hetebølger, men kunne ikke bevise at tørken, det kraftige regnværet eller stormene de studerte, var påvirket av mennesker. Men stigende globale temperaturer øker risikoen for ekstremvær, og vi kan vente oss at slike begivenheter skjer oftere i framtiden. Foreløpig er det imidlertid ikke riktig å skylde på klimaendringene når en storm treffer oss.

Noen få grader gjør ingen forskjell

«Noen få grader gjør ingen forskjell»

Siden slutten av 1800-tallet er Jorda blitt mindre enn én grad varmere. Det lyder jo beskjedent, ikke sant? Men noen få grader kan faktisk utgjøre en enorm forskjell. Jordas historie står skrevet i stein, og vi vet at hvis gjennomsnitts­temperaturen bare blir et par grader lavere, vil vi få en ny istid. Og med et par grader høyere temperatur vil iskappene smelte.

Global oppvarming konsentrerer seg om den globale gjennomsnittstemperaturen. Men i virkeligheten er ikke økningen jevnt fordelt over hele kloden. FNs klimapanel har spådd at innen år 2100 kan temperaturen ha økt med så mye som 4,5 °C, og i noen områder vil denne temperatur­toppen stikke langt høyere.

I et forsøk på å bremse oppvarmingen ble Parisavtalen signert av 196 land i 2015. Siktemålet er å holde temperaturen under to grader varmere enn de førindustrielle nivåene, og forhåpentlig begrense den til 1,5 °C høyere. Disse 0,5 gradene virker beskjedne, men de kan vise seg å bli avgjørende.

European Geosciences Union, en internasjonal forening som forsker på verdensrommet, planetene og Jorda, publiserte i 2016 en studie der de så på hvilken forskjell en halv grad utgjør.

En økning av karbondioksidnivået og  temperaturen ventes å øke veksten av noen nyttevekster som soyabønner og hvete, men når temperaturen bikker over 1,5-graders­terskelen, kan veksten stoppe opp. Enkelte steder kan temperaturen øke med ti grader, og ekstrem varme og tørke kan føre til at disse livsviktige avlingene svikter.

Arbeidet med å plukke fra hverandre konsekvensene av temperaturøkningen er fortsatt i sin spede barndom, men ved bruk av eksisterende data har forskere fra Oxford University i England sett på forskjellen mellom 1,5 og 2,0 grader. Dette lille spranget innebærer en økt risiko for ekstrem­vær som tørke, flom og stormer, og vil ha en ødeleggende virkning for befolknings­grupper, økonomier og naturligvis miljøet. I tillegg kommer havnivået. Havene bruker lang tid på å kompensere for økningen i atmosfære­temperaturen, så den fulle virkningen av is­smeltingen gjenstår. Et par grader lyder nok ubetydelig, men virkningen kan bli enorm.