Det er nylig gjort noen overraskende oppdagelser i korallenes verden, blant annet helt nye rev.

En liten korallpolypp kan være bare noen få millimeter stor, men når den slår seg sammen med andre og danner en koloni, og kolonien slår seg sammen med andre arter og danner et rev, kan disse små polyppene skape en av de største strukturene på jorda. Det er anslått at korallrevene utgjør 25 prosent av jordas arts­mangfold, men bare dekker 0,2 prosent av overflaten.

Det finnes to typer koraller, harde og myke. De harde korallene er revets arkitekter, og de utskiller et hardt, langsomtvoksende skjelett av kalsiumkarbonat som over tid smelter sammen til disse enorme, naturlige barrierene. Myke koraller danner skjeletter som ikke er sterke, men som spiller en rolle i revets vekst og helse.

Koraller som vokser på grunt vann, trenger superklart vann, da sollyset er avgjørende for veksten. Vevet deres inneholder små algeceller kalt zooxantheller, som utfører fotosyntese og gir korallene næring. Algene gir også korallene deres livlige tropiske farger og omskaper revet til et festfyrverkeri under vann.

Dypvannskoraller trenger ikke å ernære seg av symbiotiske alger, siden de lever i mørket, og da skaffer de sin egen mat. Koraller har en overraskende jaktmetode. Hver enkelt polypp i kolonien har nesleceller kalt nemato­cytter, som utløses ved berøring. Avhengig av art kan nematocyttene avlevere et kraftig og tidvis dødelig toksin, slik at korallen kan fange sitt bytte.

Alt befinner seg i en skjør balanse, og korallrevene er avhengige av andre sammen­koblede økosystemer for å trives. Mangrover er viktige fordi disse saltvannstrærne binder opp sedimenter og avsig fra land, filtrerer urenheter og bidrar med næringsstoffer. Deres lange, nedsenkede røtter gir også gode opp­vekst­vilkår for arter som siden beveger seg til revet som voksne.

Enger av sjøgress gjør noe av det samme, der de vokser mellom mangrovene og revene og bidrar med viktig næring for gressetere og stabiliserer havbunnen, i tillegg til å holde vannet rent. Forskning viser at korallrev som vokser i tilknytning til mangrover, ikke er like utsatt for bleking. Korallbleking inntreffer når revene under­legges termisk stress.

For å trives trenger de fleste tropiske korallartene en vann­temperatur på 18–29 °C.

De er svært følsomme for temperaturvariasjoner. Blir vann­temperaturen for høy, reagerer korallene ved å avstøte sine symbiotiske zooxantheller. Dette gjør dem kritthvite og kan med tiden drepe dem.

I 2016 foregikk en av de verste korallblekingene. Overflatetemperaturen har steget med én grad det siste århundret, og korallene er nå presset til det ytterste. Rundt 67 prosent av korallene ble skadet i de hardest rammede områdene av Great Barrier Reef, og enkelte steder kunne man lese nekrologen over revet. Heldigvis holder Great Barrier Reef ennå stand.

Noen koraller har allerede tilpasset seg ekstreme temperaturer, og blant dem er korallene i Kimberly i Vest-Australia. Området har de største tropiske tidevanns–forskjellene i verden (opptil ti meter), og korallene utsettes stadig for luft og skyhøye middags­temperaturer, i tillegg til overopphetede, stillestående tidevannsdammer. Disse forholdene ville vært dødelige for koraller som lever andre steder, men Kimberley-korallene blomstrer! Det er også interessant at korallene som er utsatt for disse ekstreme forholdene, viser større toleranse for varmt vann i tester, noe som indikerer at et sterkt varierende vekstmiljø kan gi større motstandskraft mot korallbleking.

En annen av korallenes bemerkelsesverdige tilpasninger er «fønikseffekten». I 1998 døde nesten 16 prosent av verdens koraller av en katastrofe­artet korallbleking. Dykkere i Rangiroa-lagunen i Fransk Polynesia merket seg at de svært harde porites-korallene også hadde bukket under for blekingen, og regnet ut at det basert på de kjente vekstratene ville ta revet over 100 år å rehabiliteres. Imidlertid fant de samme dykkerne 15 år senere ut at revet allerede var blitt til den frodige oasen det en gang var.

En teori om hvordan korallene så raskt kunne hente seg inn igjen, er at de gigantiske strukturene kanskje ikke var så «døde» som først antatt. Man regner med at hvis noe av koloniens vev som ligger dypt inne i skjelettet, var bedre beskyttet, kunne det rekolonisere det opp­rinnelige skjelettet straks temperatur­forholdene var bedre. 

En annen forbløffende oppdagelse fra 2016 var Amazonasrevet, et vidstrakt system av dypvannsrev med svamper, koraller og rhodolitter som lever akkurat der forskerne aldri trodde de kunne, under muddersedimentene ved munningen av Amazonas. 120 kilometer utenfor kysten av Brasil og Fransk Guyana, 50 til 100 meter under havflaten, ligger dette revet. Havbunnens topografi og strømmenes intensitet gjør at mengdene av sedimentmettet ferskvann fra Amazonas’ munning ikke når dypt nok til å påvirke korallene som er avhengige av saltvann for å overleve. Til tross for en mindre biodiversitet enn normalt for et varmtvannsrev er revet en fantastisk oseanografisk oppdagelse.

Nye teknikker for fjernmåling gjør det enda lettere å studere korallrev og få et tydeligere bilde av hvordan de fungerer og deres helse­tilstand over hele verden. Vi kan se revene fra luften og fra havet med hypermoderne utstyr som ROV-farkoster.

Vi kan også analysere koraller (levende og fossiler) for å lære mer om Jordas forhistoriske klima ved å analysere deres skjeletters kjemiske egenskaper.

Korallrevene gir habitat og næring til fisk vi spiser, de beskytter landjorda fra stormer og erosjon, de demper bølgenes kraft og bidrar dessuten til tusenvis av arbeidsplasser for mennesker over hele verden. Til tross for at koraller er utrolig harde og fleksible skapninger, er de likevel truet av forsuring og oppvarming av havene. Tapet av et rev kan skape katastrofale omveltninger i økosystemene, slik at store deler av livet i havet må lide for konsekvensene. De er seiglivede, men også koraller må beskyttes, slik at kommende generasjoner får de samme fordelene av revene som vi har i dag.