Krigen i Bosnia

Det er vanskelig å skrive populærhistorie om en så nylig avsluttet og kontroversiell begivenhet som krigen i Bosnia. Ikke minst fordi det politiske spillet var så tett vevd inn i forløpet på slagmarken at det blir nær umulig å rendyrke militærhistorien. Samtidig står Bosnia igjen som et symbol på hva som kan skje når det internasjonale samfunnet nøler og vegrer seg for å gå til handling og fredsbevarende styrker blir sendt inn med uklart mandat.

Denne artikkelen ser også konflikten først og fremst fra et internasjonalt synspunkt med prioritering av UNPROFOR og NATOs operasjoner. De kaotiske kampene sommeren og høsten 1992 kommer derfor i bakgrunnen mens hendelsene i og rundt Sarajevo, Goražde, Žepa og Srebrenicca 1994–1995 er vektlagt fordi disse skulle bestemme utfallet av konflikten. Utfordringene til den nordiske kontingenten i Tuzla (NORDBAT) er heller ikke tatt med, men er i seg selv verdt en langt mer inngående framstilling enn det som kan tilbys her. Her er det ikke rom for å vektlegge det storpolitiske spillet bak konflikten, hvor det også er mye forskning som gjenstår for å kartlegge f.eks. omfanget av Russlands støtte til serberne og ikke minst Irans til de bosniske muslimene. Stater og organisasjoner er for enkelhets skyld også betraktet som enhetlige aktører uten å gå i detalj på indre meningsbrytninger. Innspill fra forskjellige utsendinger og internasjonale organisasjoner gikk i tillegg mange runder rundt forhandlingsbordene med liten eller ingen effekt for situasjonen på bakken. Disse blindsporene er kommet noe i bakgrunnen til fordel for den hendelseskjeden som til slutt skulle få en ende på krigen.

Bakgrunn

Bosnia-Hercegovina var på mange måter et Jugoslavia i miniatyr, og få andre steder levde de ulike etniske gruppene tettere på hverandre. På begynnelsen av 1960-tallet hadde muslimene utgjort 26 % av befolkningen og serberne 43 %. I 1981 var derimot 40 % muslimer (bosniaker) og 28 % serbere. Årsaken var serbisk utflytting og høye muslimske fødselstall. Flesteparten av serberne bodde på landsbygda, mens muslimene i større grad var utdannende og urbane.

Kommunistpartiet og den legendariske partisanlederen Josip Broz Tito var limet som holdt Jugoslavia sammen, og statens oppløsning kan ses som en refleks av at tilsvarende regimer gikk over ende ellers i Europa. Dette forklarer ikke hvorfor det endte i en blodig borgerkrig. Mange intellektuelle med en eller annen form for tilknytning til Jugoslavia har en tendens til å isolere årsakene til borgerkrigen til et fåtall ondsinnede religiøse og politiske ledere som benyttet vakuumet etter Tito til å starte en serie blodige konflikter for egen vinnings skyld. Selv om slike krefter fantes, var det snarere slik at de utnyttet gamle og dype etniske motsetninger.

Sørslaviske stammer hadde vandret inn i Balkan i det 6. århundret, men de ulike gruppene havnet inn under ulik innflytelse, og dype kulturelle skiller skulle snart utkrystallisere seg. Serberne i øst holdt fast ved den bysantinske ortodoksien og kom under tyrkisk styre (Det osmanske riket) fra rundt år 1400. Fra 800-tallet kom kroater og slovenere under hovedsakelig ungarsk og østerriksk innflytelse og ble romersk-katolske. Bosniakene hadde sin opprinnelse i en hovedsaklig urban elite som konverterte til islam for å kunne oppnå embeter og drive handel under det tyrkiske styret. Etter første verdenskrig, da både Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket gikk under, ble områdene befolket av kroater, slovenere og serbere, forent i kongeriket Jugoslavia.

Mye av hatet hadde røtter tilbake til andre verdenskrig, som i Jugoslavia også dannet bakteppet for en bitter borgerkrig hvor kroatiske Ustasja, muslimske SS-Handschar, serbiske tsjetniker og partisaner kjempet mot hverandre i skiftende konstellasjoner. De kommunistiske partisanene ledet av Tito gikk seirende ut av kampen, og Jugoslavia ble en ettpartistat. Regimet klarte imidlertid ikke å forsone nasjonalitetene, men forsterket på mange måter motsetningene. Blant annet ble hæren dominert av serbere, og det rike Kroatia og Slovenia måtte subsidiere meningsløse industriprosjekter i de fattige republikkene i øst. Og da Tito døde i 1980, forsøkte mange av serberne i kommunistpartiet å erstatte tomrommet med egen dominans.

Slovenia og Kroatia erklærte seg uavhengig 25. juni 1991. Etter ti dager med konfrontasjoner med den føderale jugoslaviske hæren (JNA) trakk den seg ut av Slovenia. Men i Kroatia mobiliserte en betydelig serbisk minoritet til det som skulle bli en langvarig borgerkrig som løp parallelt med den i Bosnia.

I Sarajevo satt fortsatt ledelsen for sosialistpartiet ved roret, og de var i 1991 uvillige til å erklære selvstendighet av frykt for konsekvensene. President Alija Izetbegovic´ ville derfor også utsette anerkjennelsen av Slovenia og Kroatia. Uten disse republikkene ble republikken Serbia totalt dominerende i Jugoslavia, der krefter under ledelse av Miloševic´ forsøkte å styrke sentralmakten i Beograd. Og i likhet med i Kroatia hadde den jugoslaviske hæren i Bosnia væpnet og trent milits blant den serbiske befolkningen, samtidig som den avvæpnet republikkens egne territorielle styrker.

Krigen bryter ut i Bosnia

28. februar og 1. mars 1992 ble det holdt folkeavstemning om selvstendighet i Bosnia, og 63 % – hovedsakelig muslimer og kroater – stemte for uavhengighet. Det største serbiske partiet, Det serbiske demokratiske partiet (SDS) under ledelse av Radovan Karadžic´, boikottet valget. Om den demografiske utviklingen fortsatte i samme retning, ville muslimene være i rent flertall innenfor republikken Bosnia-Hercegovina om et par generasjoner, en utvikling serberne fryktet mer enn noe annet. Da Bosnia erklærte sin selvstendighet 27. mars 1992, brøt det umiddelbart ut kamper mellom serbiske styrker og regjeringen.

Den bosniske regjeringshæren (ABiH) ble offisielt opprettet 15. april 1992 og besto da av territorielle styrker, paramilitære og politi – i alt ca. 75 000 mann, og vokste til 250 000 i 1995. Styrken var tallmessig overlegen, men var dårlig trent. En del håndvåpen ble tatt fra den føderale hærens lagre i Travnik, Visoko, Zenicca, Tuzla og Bihac´, men de manglet nesten helt tyngre våpen og kommunikasjonsutstyr. ABiHs sjef var general Sefer Halilovic´, en muslim fra Sandsjak-området i Serbia. Ledelsen hadde i utgangspunktet et skinn av å være multietnisk, men ble stadig mer islamistisk etter hvert som krigen utviklet seg.

Kroatene, som utgjorde ca. 17 % av befolkningen, hadde sine egne styrker under Det kroatiske forsvarsrådet – i alt ca. 20 000 regulære soldater og en milits på 5000 mann ledet av general Milivoj Petkovic´. Deres styrker besto også av territorielle enheter, paramilitære og politi, men hadde staten Kroatia i ryggen og var en integrert del av den kroatiske hærens kommandosystem. 10. mai hadde det jugoslaviske forsvaret (Jugoslavije Vojska Narodine – JVN) offisielt trukket seg ut av Bosnia etter internasjonalt press, men serberne som var hjemmehørende i republikken, i alt 50 000 mann, ble værende og ble integrert i den serbiske republikkens væpnede styrker (Vojska Republike Srpske – VRS). Det var også sterk mistanke i FN om at mange av disse slett ikke kom fra Bosnia. VRS utgjorde da over 100 000 mann med rundt 500 stridsvogner, 400 kanoner over 100 mm, 48 MLRS-systemer (Multiple Launch Rocket System), 350 bombekastere (120 mm) og 250 pansrede personellkjøretøy. VRS hadde også et flyvåpen med 120 jagerbombere og 80 helikoptre. I tillegg kom milits og politistyrker på ca. 75 000 mann. 8. mai ble general Ratko Mladic´ sjef for VRS etter å ha erstattet sin mer moderate forgjenger Milutin Kukanjacc. Mladic´ hadde året før vunnet respekt og popularitet blant troppene etter å ha ledet JVNs operasjoner i Dalmatia i Kroatia. Mladic´s krig bar også preg av å være en personlig vendetta siden store deler av familien hans hadde blitt massakrert av muslimene.

20. mai endret det jugoslaviske forsvaret navn til Vojska Jugoslavije (VJ), og den bosnisk-serbiske hæren fortsatte samarbeidet og var avhengig av finansiell og materiell støtte og etterretningstjenester derfra. I tillegg kjempet flere serbiske paramilitære grupper side om side med hæren. Samtidig la Sikkerhetsrådets resolusjon 713 ned en våpenembargo mot alle partene i konflikten, noe som spesielt rammet Kroatia og bosniakene som i utgangspunktet hadde glisne arsenaler.

Størsteparten av de serbiske områdene lå i øst langs grensen til Serbia og Montenegro, men en god del serbere bodde også i enklaver lenger vest mot grensen til Kroatia. Bosnia-serberne dannet 7. april Republika Srpska under ledelse av Karadžic´, med sete i byen Pale. Kroatene erklærte seg også uavhengige 3. juli innenfor det de kalte Herceg-Bosna. De serbiske styrkene under ledelse av general Ratko Mladic´ forsøkte å binde sammen de serbiske områdene til ett sammenhengende territorium som ville utgjøre to tredjedeler av Bosnias territorium. I mai økte kampene i intensitet ettersom VJ-enheter trakk seg ut fra Kroatia og deres tyngre våpen snart fant veien inn i Bosnia. FNs visegeneralsekretær for fredsbevarende operasjoner, Marrack Goulding, rapporterte at Sarajevo ble utsatt for tung beskytning hver natt. Den stadige trusselen fra snikskyttere hadde tvunget all form for næringsvirksomhet til å stoppe opp.

Etter mai 1992 var ikke serberne reelt i stand til å kunne innta den bosniske hovedstaden, men brukte også etter dette drøyt 29 000 soldater til å besette en 64 km lang front. Disse troppene kunne vært brukt på andre avsnitt hvor terrenget favoriserte serbernes overlegenhet på stridsvogner. Men trolig var det moralsk viktig å kunne opprettholde trusselen og terroren mot fiendens hovedstad.

Sommeren 1992 hadde serberne stort sett nådd sine mål, bortsett fra noen få muslimske enklaver rundt Tuzla, Bihac´, Srebrenicca, Žepa og Goražde. Disse ble nå satt under beleiring. Etter våpenhvilen mellom Rest-Jugoslavia og Kroatia 6. mai 1992 fryktet muslimene i Bosnia at de to partene ville dele Bosnia mellom seg, og på veien fra Sarajevo til Zagreb talte FN mer enn 90 veisperringer, ofte bemannet av berusede soldater med uklar tilhørighet.

UNPROFOR ble opprettet i februar 1992 som en fredsbevarende styrke for å overvåke våpenhvilen i Kroatia, og i juni ble mandatet utvidet til også å innebefatte Bosnia. Fra 31. mars 1995 ble FN-styrken delt i en bosnisk, en makedonsk og en kroatisk del, underlagt felles kommando i Zagreb (United Nations Peace Force – UNPF). Avdelingene i Bosnia beholdt navnet UNPROFOR, men i motsetning til i Kroatia var det ingen fred å bevare, og FN-soldatene manglet tyngre våpen. De skulle også sikre humanitære hjelpesendinger og flyktningkonvoier samt ivareta FNs «sikre soner» (se nedenfor). I juli 1992 fikk NATO også mandat til å overvåke skipstrafikken på Donau og i Adriaterhavet, fra november med fullmakt til å gjennomsøke skip etter krigsmateriell.

På forsommeren 1992 klarte kroatene nesten å trenge serberne ut av Vest-Bosnia, bare for å bli slått tilbake under den påfølgende serbiske sommeroffensiven. Kroatene hadde også framgang rundt Mostar som ble erklært for hovedstaden i Herceg-Bosna 25. oktober. Helt siden utbruddet av krigen hadde det vært gnisninger mellom kroater og muslimer, særlig over distribusjonen av våpen som ble levert utenfra eller beslaglagt fra den føderale hærens lagre. I april 1993 brøt det ut kamper mellom Det kroatiske forsvarsrådet og bosniske regjeringsstyrker. Den utløsende årsaken var en skyteepisode i Zenic´a, men bak lå problemer med muslimske flyktninger som nå strømmet inn i de kroatiske områdene. Dermed ble det også slutt på våpentilførslene til bosniakene via Kroatia. De bosnisk-kroatiske fiendtlighetene varte fram til februar 1994 og utgjorde en av krigens mest absurde perioder. Kroater og serbere kunne inngå i allianse mot muslimene ett sted, mens de sloss mot hverandre et annet.

Våren 1993 kom de første forsøk fra omverdenen på å megle i konflikten. Cyrus Vance fra FN og David Owen fra EU foreslo å dele Bosnia inn i ti provinser etter etniske skillelinjer med en svak sentralregjering i Sarajevo. Den forutsatte både at serberne oppga territorium og utplassering av en internasjonal fredsbevarende styrke på
50 000 mann, og forhandlingene stoppet opp. Den bosniske regjeringen var heller ikke villig til å gå med på en deling av landet. Et nytt forslag i juli 1993 skisserte en tredeling av Bosnia, men regjeringen gikk fortsatt mot en deling, og kamper hadde i mellomtiden svekket regjeringens posisjon ytterligere. Signaler fra USA tydet også på at sanksjonene som hindret kjøp av våpen utenfra, snart ville bli opphevet, og regjeringen valgte å fortsette kampen for å bedre sin stilling på slagmarken.

Innføringen av beskyttede soner i Bosnia startet med at UNPROFOR-sjefen, general Philippe Morillon, under sitt besøk i Srebrenicca i mars 1993 nærmest ble anholdt av sinte folkemasser som krevde beskyttelse. Han tok deretter personlig initiativ til at FN erklærte byen for beskyttet sone. Gjennom en rekke resolusjoner i juni fikk Sarajevo, Žepa, Srebrenicca, Goražde, Tuzla og Bihac´ samme status. For å forhindre etnisk rensing skulle bosniakene her oppgi kontroll over sine tyngre våpen til UNPROFOR, mot at de igjen garanterte for sikkerheten til de sivile innenfor enklaven. Systemet med sikre soner fikk sin første virkelige test i august 1993. I slutten av juli gjennomførte serberne en offensiv rundt Sarajevo som kulminerte 30. juli med erobringen av toppene Bjelašnica og Igman. De dominerte dermed fullstendig dalen rundt den bosniske hovedstaden og kunne kutte den siste regjeringskontrollerte veien ut av byen. 2. august forlot Izetbegovic´ fredsforhandlingene i Genève i protest og nektet å gjenoppta dem før serberne trakk seg tilbake. Samtidig vurderte NATO nå å gå til flyangrep mot de serbiske stillingene på Igman. Generalsekretæren støttet dette, men motsatte seg at NATO kunne iverksette angrepene uten å informere ham. Det ble etter hvert utarbeidet en ordning hvor sjefen for UNPROFOR og NATOs sørkommando begge måtte godkjenne vært enkelt angrep.

Det var imidlertid situasjonen i Sarajevo som brakte NATO nærmere å sette makt bak truslene. 6. februar 1994 traff en serbisk bombekastergranat nær en vannpost i Dobrinja-distriktet og drepte ti sivile. To dager senere traff en ny granat markedsplassen i bydelen Markale. 68 mennesker ble drept og over 200 såret. Bilder fra åstedet preget mediebildet verden rundt. NATO og USA presset på for å sette inn flyangrep for å avskrekke nye angrep, men møtte motstand hos UNPROFOR. På et møte med partene i Sarajevo 9. februar krevde UNPROFOR våpenhvile og at serberne enten trakk sine tyngre våpen tilbake innen ti dager, eller satte dem under FN-kontroll. Bosniakene nektet først å gå med på en våpenhvile helt til sjefen for UNPROFOR antydet at innledende undersøkelser hadde vist at bombekastergranatene hadde blitt detonert på stedet, og ikke var avfyrt av serberne. Dette ble senere avvist etter nærmere etterforskning.

Men da det nesten hadde gått ti dager, var våpnene fortsatt i posisjon til å beskyte Sarajevo. Sikkerhetsrådet var mer eller mindre klar på at de våpnene som var igjen når fristen var gått ut, ville bli utsatt for flyangrep, sammen med ammunisjonslagre, transportkjøretøy osv. 16. februar møttes Sikkerhetsrådets sekretariat, den internasjonale konferansen om det tidligere Jugoslavia, UNPROFOR og FNs høykommissær for flyktninger for å diskutere eventuelle flyangrep rundt Sarajevo. Mange var skeptiske til at NATO ville bruke angrepene til å gjøre serberne mer medgjørlige, og mange av de tyngre våpnene var tross alt trukket tilbake. Serberne ga motvillig etter for kravene etter at 400 russiske UNPROFOR-soldater deployerte til Sarajevo. Men dette og våpenhvilen til tross, kampene i området fortsatte.

17. mars klarte UNPROFOR også å forhandle fram en avtale om egne ruter som ble holdt åpne for å frakte forsyninger inn og flyktninger ut av byen. Den humanitære situasjonen bedret seg, og livet vendte nesten tilbake til det normale i noen måneder. UNPROFOR etablerte seg dermed også på den serbiske siden av fronten hvor franske og ukrainske tropper kontrollerte oppsamlingspunktene for serbernes tyngre våpen rundt Sarajevo. En russisk bataljon deployerte i tillegg til den serbisk-okkuperte byen Grbavica. Men dette økte frykten for at FN-personell skulle bli tatt som gisler dersom det oppsto nye kriser.

UNPROFORs første sjef, fram til 17. januar 1994, generalløytnant Francis Briquemont, var så frustrert over at styrkens kapasitet ikke sto i forhold til Sikkerhetsrådets resolusjoner, at han uttalte at han simpelthen hadde sluttet å lese dem. Etableringen av de sikre sonene skulle kreve en styrkeøkning på 7600 mann. Sju måneder senere hadde bare 3000 av disse ankommet Bosnia. Årsaken var i hovedsak at Pakistan og Bangladesh ikke klarte å utstyre soldatene, henholdsvis 3000 og 1200, som de hadde lovt. En rapport fra FNs generalsekretær, datert 17. mars 1994, uttrykte også bekymring over at muslimene misbrukte de sikre sonene til å hvile og trene tropper, samt at de skjøt på de serbiske styrkene for å framprovosere gjengjeldelse.

Goražde mars–april 1994

Goražde ligger i den samme strategisk viktige Drina-dalen som Žepa og Srebrenicca. I 1992 hadde serberne i Goražde selv blitt utsatt for etnisk rensing, og i februar 1995 bodde ca. 45 000 bosniaker her, 17 000 av dem i selve byen. 11 000 hadde flyktet inn til Goražde fra andre områder mens antallet serbere var redusert til 150. Både byens strategiske beliggenhet ved grensen til Rest-Jugoslavia og det prestisjenederlaget det ville ha vært å miste den, var motiv for å gjenerobre den. Ifølge en rapport fra nyhetsbyrået Associated Press ble en kolonne med 3000 serbiske sivile tatt i bakhold og massakrert 26. august 1992, en episode som fylte mange serbere i området med sterk hevnlyst. Som mange av de andre beskyttede områdene ble også Goraždes status utnyttet til å utføre raid mot serbiske områder.

Goražde var forsvart av bosniakenes 81. divisjon under brigader Hamid Bahto. På papiret hadde han 8000 mann, men bare ca. 6500 av dem hadde våpen. Av tyngre våpen hadde de én stridsvogn, fire feltkanoner, ca. 20 bombekastere og noen mitraljøser. Lite av de illegale våpensendingene nådde så langt øst som Drina-dalen, og det eneste styrkene i Goražde hadde fått, var nye uniformer. Det var derfor sterk mistro til sentralregjeringen i Sarajevo som ble mistenkt for å ville ofre byen for serbisk territorium nærmere hovedstaden. Men det fantes en ammunisjonsfabrikk innenfor enklaven. Serberne som omringet Goražde, var elementer fra tre forskjellige korps, og styrkene var dårlig trent og koordinert, men hadde rikelig tilgang på tyngre våpen og ammunisjon. I april 1994 var styrken på rundt 7000 mann.

Den første forespørselen om luftstøtte kom 12. mars 1994 da den franske bataljonen i Bihac´ ble beskutt av en serbisk stridsvogn. Godkjenning gikk imidlertid så tregt at oppdraget rakk å miste sin aktualitet. Den neste kom da serbiske styrker angrep i retning av den sikre sonen rundt Goražde 31. mars. En intens debatt fulgte i det internasjonale samfunnet om hva som ville være et riktig svar. Foreløpig satset UNPROFOR i Goražde på å løse situasjonen med våpenhvileforhandlinger. Men 10. april fortsatte serbiske styrker sin framrykking og begynte å beskyte byen med artilleri og stridsvogner. FN-kommandanten advarte general Mladic´ om at han ville be om luftstøtte dersom angrepene ikke stanset. Men om kvelden holdt bombardementet fram, og UNPROFOR ba om flyangrep.

Været var imidlertid dårlig, og NATO-flyene lyktes ikke med å lokalisere de serbiske stridsvognene rundt Goražde. I stedet angrep og ødela amerikanske F-16-fly en serbisk artillerikommandoenhet, noe som serberne så som et tegn på at NATO hadde et bredere strategisk mål enn bare å stanse angrepet på Goražde. Angrepene på byen stanset, men Mladic´ truet med at UNPROFOR-personell ville bli drept dersom NATO ikke stoppet angrepene. Bosnia-serberne hentet også ut noen tyngre våpen fra et av samlingspunktene utenfor Sarajevo. Neste morgen gjenopptok serberne beskytningen, og igjen ba UNPROFOR i Goražde om luftstøtte. NATO-fly gikk inn og ødela en serbisk stridsvogn og to pansrede personellkjøretøy. Etterpå gjentok Mladic´ sine trusler.

Det gikk tre dager før serberne svarte ved å ta 150 UNPROFOR-personell som gisler. 15. april brøt de også gjennom bosniakenes forsvarslinjer ved Goražde og bombarderte selve byen. Det oppsto nå splittelse i FN. Observatører og høykommissæren for flyktninger mente at bosniakene var nedkjempet militært, og at serberne utnyttet dette. UNPROFORs nye britiske sjef, generalløytnant sir Michael Rose, og britiske observatører inne i enklaven mistenkte derimot at muslimene hadde trukket seg tilbake for å trekke NATO inn i krigen. Blant annet pekte de på at serbiske stridsvogner hadde rykket fram gjennom dype raviner der de kunne blitt stoppet «med brekkjern».

16. april angrep serberne med stridsvogner mot de gjenværende bosniakene øst for Goražde. UNPROFOR kalte inn flystøtte på nytt. Denne gangen ble et britisk Sea Harrier skutt ned, ifølge Sørkommandoen fordi UNPROFOR hadde bedt dem gjøre flere overflyvninger for å være sikker på at stridsvognene de angrep var dem som truet Goražde. NATO reagerte med å melde at de ikke lenger ville godkjenne angrep mot taktiske mål på grunn av risikoen, og pilotene måtte holde seg over 10 000 fot. Men samme kveld annonserte Russlands spesialutsending at serberne gikk med på en våpenhvile og å frigi gislene dersom luftpatruljene over Goražde ble stoppet. Dette til tross for at serberne bare hadde vært en hårsbredd fra å innta byen.

Men den serbiske framrykkingen fortsatte, og i FN dreide stemningen i retning av en hardere linje. NATO gikk med på å angripe artilleri, bombekasterstillinger og stridsvogner i eller rundt de sikre sonene. For Goražde betydde dette innenfor en radius av 20 km rundt byens sentrum, dersom ikke de serbiske angrepene stanset umiddelbart, at de trakk seg tilbake til 3 km fra sentrum innen midnatt 24. april og lot en hjelpekonvoi bestående av 150 ukrainske soldater og et norsk ambulanselag på 20 mann passere uhindret. Innen 27. april skulle også alle tunge våpen trekkes unna Goražde.

Goražde lå innenfor ansvarsområdet til den franske kontingenten, men de ville ikke avse tropper til byen. Generalløytnant sir Michael Rose appellerte til sin egen regjering som sendte en redusert bataljon på 500 mann. Dette tallet inkluderte også en ingeniørtropp og to SAS-lag. Disse etablerte OP-er bemannet med 6–12 mann oppsatt med Saxon PPK-er. 1. Royal Welsh Fusiliers som tok over i februar 1995, hadde et kompani på hver side av elven mens et tredje patruljerte den beskyttede sonen. Bataljonens leir lå håpløst til med høyere terreng på alle kanter.

NATO og FN ble også enig om å vurdere liknende tiltak rundt andre sikre områder dersom det ble registrert bevegelser eller konsentrasjon av tyngre våpen innenfor en radius på 20 km. Dersom serberne allikevel rettet angrep med tunge våpen mot de sikre sonene, skulle NATO angripe militære mål og infrastruktur, inkludert drivstoff- og ammunisjonsdepoter. Det samme ville skje dersom de ikke trakk tyngre våpen ut av 20 km-sonen innen midnatt natt til 27. april 1994. For første gang ble bosniakene også pålagt begrensninger. De skulle ikke foreta offensive operasjoner ut fra de sikre sonene og ikke provosere de serbiske styrkene på utsiden. 25. april ble dette stadfestet i en avtale mellom NATO/FN og Bosnia-serberne, men definisjonen av de geografiske begrensningene var fortsatt uklare, og 15 % av området som ble antatt å være del av de beskyttede sonene, var fortsatt på serbiske hender.

Situasjonen på bakken var fortsatt ustabil, men den serbiske framrykkingen hadde i alle fall stanset. En analyse gjort av UNPROFOR konkluderte med at serberne foran Goražde hadde rykket stegvis fram, og mellom hvert framstøt hadde de stanset opp for å se om NATO ville reagere. Når de fant at angrepene ikke fikk noen konsekvenser, fortsatte de. Til sist hadde NATOs ultimatum stanset dem. FNs generalsekretær var fortsatt skeptisk til hvilke konsekvenser NATOs angrep ville ha for FN-personellet, men krevde også en mer aktiv rolle av UNPROFOR. Disse igjen var splittet, sjefen for styrken var redd for å krysse «Mogadishu-linjen», hvor de gikk fra å være fredsbevarende til en part i konflikten. Gjennom en slik «mission creep» ville UNPROFORs ansvar og oppgaver kunne øke uten at kapasiteten ble forsterket tilsvarende. Han påpekte også at rundt Sarajevo var bosniakene ansvarlig for et like stort antall krenkelser av byens status som sikker sone som serberne. Ved et tilfelle ba han også om luftangrep mot muslimske styrker, noe NATO avslo.

USA hadde gjennom hemmelige forhandlinger i februar 1994 overtalt muslimer og kroater til å stå sammen. 10. mai ble de muslimske og kroatisk-kontrollerte områdene slått sammen til en føderasjon, noe som også skulle endre forutsetningene for en fredelig løsning på krigen. Det ble opprettet en kontaktgruppe bestående av USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Russland, og partene var såpass optimistiske til gruppens arbeid at kampene stilnet av. En ny fredsplan forelå i juni 1994, hvor Bosnia ble delt i en kroatisk-bosnisk del med omkring 51 % av territoriet og nesten alle de store byene, og en serbisk del på om lag 49 %. Bosnia-serberne nektet imidlertid å godta planen, og begge parter økte den militære innsatsen.

Bihac´ oktober–desember 1994

Fra sent 1993 til midten av 1994 var situasjonen rundt Bihac´ preget av kamper mellom bosniakenes V. korps og muslimske styrker lojale til Fikret Abdic´ som hadde blitt valgt til Bosnias president i 1990 og nå kalte seg presidenten i den autonome provinsen Vest-Bosnia. Abdic´s styrker var i mindretall, men fikk støtte fra den kroatiske regjeringen og kroatiske serbere. I august 1994 ble han slått av regjeringsstyrkene og tvunget til å søke tilflukt i serbisk-kontrollerte områder i Kroatia sammen med 35 000 tilhengere.

Regjeringsstyrkene rundt Bihac´ startet deretter en offensiv mot Bosnia-serberne og rykket sørover fra den sikre sonen rundt byen 23. oktober. De tok kontroll over et område på flere hundre kvadratkilometer, blant annet det strategiske Grabez-platået og byen Kulen Vakuf på grensen mot Kroatia. Men V. korps hadde strukket styrkene sine for langt, og i begynnelsen av november satte serberne inn en motoffensiv fra sør og sørøst. Serbere fra Kroatia og Abdic´-lojale styrker angrep også fra nord og nordvest. Serberne hadde også flystøtte fra flyplasser i Krajina og brukte napalm og klasebomber mot muslimene. NATO hadde i utgangspunktet ikke mandat til å angripe mål utenfor Bosnia, og fra den serbiskkontrollerte flystripen ved Udbina i Kroatia kunne serbiske fly angripe Bihac´ og være tilbake over grensen før NATO rakk å avskjære flyene. Snart var fronten tilbake der den hadde vært før bosniakene angrep i oktober. Diskusjonen om NATO-angrep dukket igjen opp, men UNPROFOR-sjefen, general sir Michael Rose, motsatte seg luftstøtte som han anså for å være i strid med styrkens fredsbevarende oppdrag. Krisen ble imidlertid avverget av at serberne trakk seg tilbake frivillig, men tålmodigheten med FN-styrkenes tilbakeholdenhet begynte å bli tynnslitt i Washington.

16. november definerte FN en eksakt avgrensning av den sikre sonen rundt Bihac´, og UNPROFOR videreformidlet denne til serberne. Med Sikkerhetsrådets resolusjon 958 fikk NATO klarering til å krysse inn over kroatisk luftrom, og 21. november angrep de Udbina med i alt 39 fly. Men FN ga klare begrensninger – bare banelegemet skulle bombes, ikke anlegget eller noen av flyene som måtte være der. Begrunnelsen var at man ikke ønsket å anrette noen angrep som var ute av proporsjon med dem som ble rettet mot sonen rundt Bihac´. Men 23. november fortsatte serberne framrykkingen og tok det strategiske høydedraget Debeljac?a innenfor sonen. Samme dag ble et av NATOs rekognoseringsfly belyst av en serbisk målsøkingsradar. Alliansen reagerte med å angripe flere luftverninstallasjoner, men som mottrekk tok serberne 250 UNPROFOR-soldater som gisler. Noen av disse ble brukt som levende skjold ved potensielle NATO-mål, blant annet til å ligge på flystripen i Banja Luka. Flere NATO-fly ble beskutt med missiler, og sammen med gisselsituasjonen førte dette til at NATO stanset angrepene rundt Bihac´ 26. november.

Det var nå et voksende krav fra flere FN-medlemmer at NATO måtte straffe serberne ved å angripe serbiske mål over hele Bosnia, men UNPROFOR var tilbakeholdende med å kalle inn støtte, og sjefen uttrykte bekymring for at dette ville sette den humanitære innsatsen i fare. Generalsekretæren ba Sikkerhetsrådet om adgang til å spørre bidragslandene til UNPROFOR om fullmakt til å overstyre FN-styrkens kommandanter på bakken, men det lyktes ikke å komme til enighet. De påfølgende dagene var det harde kamper i utkanten av Bihac´, men det serbiske angrepet kjørte seg fast, og innen 3. desember hadde fronten rundt byen stabilisert seg.

På slutten av 1994 økte også trusselen fra serbiske bakke-til-luft-missiler, noe som kompliserte forholdet mellom NATO og UNPROFOR ytterligere. Slike våpen bidro til å svekke troverdigheten bak trusselen om luftangrep, og Sørkommandoen ønsket å ta dem ut, men FN-styrkene fryktet at dette ville øke faren for at deres personell ble tatt som gisler. Situasjonen i Bihac´ var fortsatt uavklart, og styrker lojale til Fikret Abdic´ klarte med hjelp av kroatiske serbere å vinne noe terreng på bekostning av den bosniske regjeringshærens V. korps. En hektisk internasjonal aktivitet sikret i slutten av desember en fire måneders våpenhvileavtale mellom Bosnia-serberne, de bosniske kroatene og regjeringen i Sarajevo. Denne ble imidlertid ikke fornyet. Bosnia-serberne var lenge motvillige, men i løpet av vinteren satte Miloševic´ inn press for at de skulle godta løsningen fordi Rest-Jugoslavia selv led under økonomiske sanksjoner fra FN. Veiene ut av hovedstaden ble gjenåpnet etter å ha vært lukket, og vann-, gass- og el-forsyningen ble delvis gjenopprettet. 19. juli 1995 fulgte nye serbiske framstøt mot Bihac´ fra sør og øst, denne gangen var også kroatiske serbere med. Samtidig angrep styrker lojale til Fikret Abdic´ Cazin fra nord.

Begynnelsen på slutten

Muslimske raid ut fra Srebrenicca med massakre i serbiske landsbyer i nærheten hadde framprovosert et serbisk forsøk på å ta byen i april 1993. Angrepet ble imidlertid avblåst etter internasjonalt press. Området rundt Srebrenicca hadde vært stabilt etter de lokale avtalene som ble inngått i april og mai 1993. UNPROFOR hadde imidlertid rotet bort kartet hvor grensene for enklaven ble opptegnet, og det var flere mindre trefninger og angrep på grunn av stridigheter om demarkasjonslinjen mellom partene. Det var også trefninger mellom serbiske patruljer og bosniske tropper som beveget seg mellom Srebrenicca og Žepa, og i mai ble et bosnisk helikopter skutt ned nær Žepa.

Men situasjonen i Srebrenicca skulle snart forverre seg igjen. 18. januar 1995 var det kontingentskifte, og en ny nederlandsk bataljon tok over ansvaret. Dette utnyttet serbiske styrker i området og rykket fram til nye stillinger nærmere byen. Bosniakene insisterte på at nederlenderne skulle tvinge serberne tilbake, noe UNPROFOR-soldatene ikke hadde kapasitet til. Bosniakene svarte først med å nekte dem adgang til området som ble kjent som Banderatrianglet. 27. januar trosset nederlenderne dette forbudet, hvorpå de bosniske regjeringssoldatene svarte med å ta og holde 100 FN-soldater som gisler i fire dager. Etterpå tok nederlenderne seg inn i området bare noen få ganger.

At situasjonen i Srebrenicca var i ferd med å forverre seg, fikk UNPROFOR-sjefen også merke da han besøkte Dutchbat 3. februar. Sjefen for de bosniske regjeringsstyrkene i området, Naser Oric´, var desperat etter å bli med helikopteret tilbake til Sarajevo. Grunnen han oppga, var at han fryktet at president Izetbegovic´ ville overgi Srebrenicca i bytte for fred. UNPROFOR nektet å etterkomme ønsket, men i april forlot Oric´ Srebrenicca og vendte aldri tilbake. Et annet dårlig tegn var at serberne igjen begynte å gjøre det vanskeligere for FN-styrkene og hjelpekonvoier å bevege seg. 7. mars møtte UNPROFOR-sjefen general Mladic´ i Vlasenica. Den serbiske generalen uttrykte misnøye med de sikre sonene i Øst-Bosnia og at han vurderte «militære tiltak». UNPROFOR-sjefen advarte om at et angrep kunne utløse internasjonal intervensjon, noe som ikke gjorde særlig inntrykk på Mladic´.

Også i Sarajevo ble situasjonen snart verre. Snikskytteraktiviteten, som en periode hadde vært liten, tok seg kraftig opp fra begge sider våren 1995. En episode hvor to serbiske jenter ble skutt og drept i Grbavica-området i mars, førte til at serberne stengte de såkalte blå rutene øremerket for humanitære konvoier og FNs forsyninger inn i byen. 8. april kuttet de også luftbroen med begrunnelse at UNPROFOR brøt avtalen som ble inngått 5. juni 1992 om bruk av flyplassen. Tapene blant FN-soldatene i hovedstaden steg også betraktelig. Særlig hardt gikk det ut over de franske styrkene som utgjorde den største kontingenten i byen.

Krigen i Bosnia, oppslag

Innen starten av april var hele landet preget av en total krigstilstand, og ingen av partene så ut til å være interessert i å forlenge våpenhvilen. Krigen var nå inn i en avgjørende fase, og begynnelsen på slutten skulle finne sted i Kroatia. 1. mai startet kroatiske regjeringsstyrker Operasjon Lynglimt og angrep den selvoppnevnte Republikken serbisk Krajina med 7200 mann. Serbiske styrker i området talte 8000, men de ble feid til side i løpet av fem dager. Flere sivile ble drept og 15 000 drevet på flukt inn i Bosnia. Dette satte i gang en ny runde med etnisk rensing, hvor bosniske serbere fordrev kroater og muslimer for å gi plass til flyktningene fra Krajina.

Etter Operasjon Lynglimt strammet serberne også grepet om UNPROFORs forsyningslinjer, noe som både svekket FN-styrkenes kapasitet og forverret situasjonen for de sivile. UNPROFOR-sjefen foreslo derfor å forsyne de sikre sonene med helikoptre, med luftstøtte fra NATO. Risikoen for at de ville bli beskutt var stor, og ingen av de landene som måtte stille med helikopterkapasiteten svarte positivt på forespørselen fra UNPROFOR.

Samtidig i Sarajevo hadde FN langt fra sin «finest hour». 7. mai landet en serbisk bombekastergranat utenfor inngangen til en tunnel som ledet ut fra byen og til regjeringskontrollert område ved Igman-fjellet. Elleve sivile og militære ble drept i eksplosjonen, og om natten fortsatte artilleribeskytningen av de muslimske bydelene. UNPROFOR-sjefen, som etter delingen 31. mars selv hadde hovedkvarter i Sarajevo, ba om luftangrep fra NATO mot de serbiske artilleristillingene. Men generalsekretærens representant for Bosnia avslo forespørselen. Generalsekretæren kalte sammen til et møte i Paris 12. mai hvor også sjefen for United Nations Peace Forces (UNPF), UNPROFORs overordnede, støttet generalsekretærens representant i at NATO-angrep ville øke faren for tap og nye gisselsituasjoner. Han tok i stedet til orde for en innskrenking av UNPROFORs mandat og virksomhet. Dette skapte sterk kritikk fra de faste vestlige medlemmene i Sikkerhetsrådet.

22. og 24. mai trakk både serberne og bosniakene tyngre våpen ut av samlingspunktene ved Sarajevo, og kampene eskalerte. UNPROFOR-sjefen sendte et ultimatum til begge parter om at dersom ild fra de tunge våpnene ikke opphørte innen klokka 12.00, 24. mai, kom NATO-angrep til å bli kalt inn. Det samme ville skje dersom våpnene ikke var tilbake på samlingsstedene 24 timer etter det. De serbiske våpnene var ikke tilbake på plass innen fristen, og generalsekretærens representant godkjente flyangrepene klokka 16.20 lokal tid. Serberne hevdet senere at de var i ferd med å levere tilbake våpnene, men ikke rakk det i tide. Knapt et kvarter senere kunne NATO rapportere at seks fly hadde angrepet to ammunisjonsbunkere nær den bosnisk-serbiske hovedstaden Pale. Som hevn tok serberne 377 UNPROFOR-soldater som gisler og brukte dem som menneskelige skjold. Igjen innstilte NATO sine angrep.

Serberne fortsatte sin beskytning av sivile mål og utvidet angrepene til andre deler av Bosnia. En temperert granat detonerte i luften over en folkemengde i Tuzla og drepte 71 mennesker og såret 200. 26. mai autoriserte generalsekretærens representant nye NATO-angrep. Seks nye ammunisjonsbunkere ble ødelagt, og serberne svarte med å ta 400 FN-observatører og UNPROFOR-personell som gisler. Flere av dem ble lenket med håndjern til mulige mål for NATOs flyangrep og vist fram på serbisk fjernsyn. Serberne kuttet også strømmen til Sarajevo. Serbernes aksjon tjente sin hensikt, og FN annonserte at de ikke anbefalte flere flyangrep.

Morgenen etter skulle serberne overgå seg selv. Utkledd i franske uniformer gikk de mot en kontrollpost ved Vrbanja-broen i Sarajevo og overrasket og tok til fange elleve franske UNPROFOR-soldater. Franskmennene gikk til motangrep tre timer senere, drepte en serbisk soldat og tok tre andre til fange. To franskmenn ble drept og to såret i aksjonen. Generalsekretærens representant besluttet nå at sikkerheten til FN-personellet måtte prioriteres foran oppdraget, og UNPROFOR ble beordret til å innta defensive posisjoner. Med tanke på forhandlinger om å få frigitt gislene beordret UNPF i Zagreb at UNPROFR unngikk ytterligere konfrontasjon med serberne. Noen av gislene ble frigitt mellom 2. og 18. juni, og det oppsto rykter om at FN hadde gitt etter for krav fra Mladic´ og Karadžic´ om å garantere mot flere NATO-angrep. På forespørsel fra NATO ble dette benektet fra FN-hold. Imens fortsatte gisselsituasjonen, og FN nektet å la UNPROFOR ta en fastere holdning overfor serberne. Generalsekretærens representant viste tvert imot mer tilbakeholdenhet, fra tidligere å ha vært åpen for å bruke NATOs luftmakt for å hindre eller straffe serbiske angrep på de beskyttede områdene, til å mene at UNPROFORs mandat ikke tillot bruk av makt til noe annet enn selvforsvar.

FNs generalsekretær ga nå Sikkerhetsrådet fire alternativer. Det første var tilbaketrekning av UNPROFOR foruten en symbolsk gruppe observatører; det neste var å opprettholde status quo; det tredje var å endre mandatet slik at større bruk av makt kunne tillates; og det fjerde var en vag formulering om å endre mandatet slik at det bare tillot oppgaver som det kunne forventes å være rimelig at en fredsbevarende operasjon skulle gjennomføre under de rådende forhold. Det siste kunne vanskelig tolkes som noe annet enn eksplisitt og permanent å frata UNPROFOR muligheten til å bruke makt til noe annet enn selvforsvar mens man opprettholdt illusjonen om at de skulle kunne utgjøre en forskjell for sivilbefolkningen i Bosnia. Ikke uventet argumenterte generalsekretæren for det siste alternativet. Men både UNHCR og UNPROFOR-sjefen var klar på at et slikt mandat ville legge østlige Bosnia åpen for serbiske angrep. Erobringen av disse områdene var deres krigsmål og ikke noe de kunne overbevises om å oppgi gjennom forhandlinger. Sikkerhetsrådet var splittet og klarte ikke å bli enig om et svar på generalsekretærens framlegg.

Mens krangelen gikk i FN-systemet, hadde bosniakene brukt våren 1995 på å omorganisere styrkene sine. De hadde rundt 200 000 mann under våpen og var serberne overlegne i antall. De bosniske regjeringsstyrkene  var derimot ikke bare underlegne i tunge våpen og logistikk. Mens serberne kunne basere seg på et profesjonelt offiserskorps og en fungerende kommando- og kontrollstruktur, hadde muslimene hatt store problemer med å organisere og føre større enheter i felt. Dette var nå delvis rettet på.

16. juni gikk bosniske regjerings­styrker til angrep på de serbiske avdelingene som holdt Sarajevo i et jerngrep. Samtidig forsøkte bosniakene også å bryte ut innefra byen. Målet var å forene hovedstaden med de regjeringskontrollerte områdene mot nord og vest. Offensiven ble imidlertid stoppet av serberne som drev bosniakene tilbake og påførte dem store tap. Angrepet hadde også vært et brudd på Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 913 siden bosniske regjeringsstyrker angrep ut fra et beskyttet område. Serberne svarte med å kutte Sarajevos forbindelser med omverdenen helt.

I mai hadde UNPROFOR-sjefen foreslått å kjøre hjelpekonvoier med væpnet eskorte inn til Sarajevo uavhengig av om serberne tillot dem å passere eller ikke. Det ble avvist av UNPF i Zagreb fordi det var for aggressivt. Nå var derimot situasjonen i Sarajevo så desperat at FN-styrkene ikke hadde noe valg. 2. juli kom den første konvoien over Igman-fjellet og krysset over flyplassen. De ble beskutt fra de serbiske stillingene i flere kilometer av veien, på de siste etappene av ruten var avstanden til kolonnen bare noen hundre meter, og UNPROFOR skjøt tilbake med lette våpen. Samme dag ble et amerikansk F-16-fly på patrulje skutt ned av serbiske SA-6 bakke-til-luft-raketter nær Mrkonjic´ Grad (bakgrunn for filmen Bak fiendens linjer).

Frankrike og Storbritannia ønsket nå å etablere en hurtig reaksjonsstyrke som kunne utføre mer offensive oppdrag. Forslaget ble drøftet på møte mellom NATOs forsvarsministre i Paris 3. juni. Det ble enighet om å sette opp to tunge brigader med tropper fra Frankrike, Storbritannia og Nederland. Men FN ble beroliget med at styrken ikke ville ta initiativ for å gå utover UNPROFORs opprinnelige mandat ved f.eks. å gjenåpne forbindelsen til de sikre områdene med makt og skulle bare styrke FN-troppenes evne til egenbeskyttelse. Generalsekretærens representant fryktet også at navnet «hurtig reaksjonsstyrke» kunne virke litt for aggressivt. UNPROFOR-sjefen var skuffet over begrensningene og uttrykte at dersom styrken ikke kunne brukes til å åpne korridorer til de sikre områdene, ville han ikke ha den til stede i det hele tatt. Han avviste også at det var mulig å forhandle fram en slik forbindelse. Diskusjonen pågikk mellom NATO og ulike FN-organer i dagene som fulgte. 19. juni sendte FN-sekretariatet et brev til Karadžic´ hvor det ble forsikret om reaksjonsstyrkens begrensede oppdrag. Dette førte til kraftige protester fra USA i Sikkerhetsrådet.

Krigen i Bosnia, oppslag

Goražde mars–april 1995

Veien ut av Goražde og til Kiseljak var kontrollert av Rogaticabrigaden og deres beryktede kommandant, major Rajko Kušic´ som skal ha sendt bosniaker som nektet å forlate byen, gjennom en sag. De som flyktet, fikk en halvtimes forsprang, deretter ble de jaktet på, og de som ble fanget, skal ha blitt spikret fast til trærne.

11. mars 1995, mens Carters våpenhvile ennå var gyldig, ble en britisk patrulje tatt under ild av serberne. Troppen befant seg ca. ni km nord for Goražde i et hus de hadde brukt som patruljebase i to dager. De forberedte seg på å bryte opp da vaktposten ble beskutt av håndvåpen. Vakten skjøt tilbake, og serberne trappet opp og skjøt med alt de hadde mot britene. Til og med 40 mm luftvernkanoner spilte opp, og huset holdt på å gå i oppløsning. Britene skjøt tilbake og klarte etter hvert å holde serberne såpass nede at de kunne trekke seg tilbake i ly av røykgranater. I de to påfølgende dagene ble OP-en nærmest Rogaticabrigaden også utsatt for sporadisk beskytning.

15. mars ble nok en britisk patrulje tatt under ild. Et MILAN panservernmissillag ble brakt i posisjon, og flystøtte sto klar, men britene valgte å være tålmodige. Etter fem timer under ild klarte patruljen å gjøre retrett. 26. mars ble også hovedkvarteret til bosniakenes 81. divisjon beskutt med artilleri.

I løpet av april strammet serberne grepet om Goražde, og stadig flere forskyningskonvoier på vei til byen måtte snu. De britiske soldatene merket særlig drivstoffmangelen. Mat og ammunisjon måtte bæres fram til OP-ene, ofte under serbisk ild. Antall registrerte anslag med tyngre våpen økte også dramatisk etter hvert som våpenhvilen nærmet seg slutten. Den britiske regjeringen begynte å få kalde føtter og annonserte at den inneværende kontingenten ikke ville bli fornyet.

17. mai 1995 fant en selsom episode sted som på mange måter illustrerer Bosniakrigen i et nøtteskall. Den britiske bataljonen i Goražde fra 1. Royal Welsh Fuisiliers skulle eskortere sivilt FN-politi, men da de passerte under jernbanebroen ved Osanice, åpnet serberne ild fra en bunker høyt over Drina. Prosjektilene slo mot Saxon-kjøretøyene, og soldatene skalket lukene og gjengjeldte ilden. Like etter bestemte bosniakene seg for å stemme i og skjøt en panservernrakett (RPG-7) mot det første britiske kjøretøyet. Raketten bommet og traff 15 meter foran.

Britene fyrte av det de hadde mens de forsøkte å beskytte den upansrede landroveren med politifolkene. Det var også flere tilfeller av tyveri og trakassering fra bosniakenes side, og ukrainerne i Goražde ble også til slutt overrent av muslimene slik som i Žepa, men de klarte å ødelegge mesteparten av utstyret.

Etter bombingen av Pale 25. mai truet Mladic´ også med å bombardere britene i Goražde. Bataljonssjefen, Jonathon Riley, besluttet å trekke tilbake de mest utsatte postene og forsterke dekningsrommene. For å styrke sikkerheten begynte de også å prate walisisk på sambandet, et keltisk språk som var morsmål for mange i bataljonen, men som serbere og bosniaker ikke skjønte noe av.

Tre dager senere ble tre av Kompani As OP-er på vestbredden av Drina overrent av serbiske styrker. Riley besluttet å trekke tilbake de resterende to. Men også Kompani Bs OP-er på østsiden var nå truet. En av postene ble overrent, men resten klarte å trekke seg tilbake under ild. 30 briter ble tatt til fange, men serberne på sin side hadde flere drepte. Serbernes neste trekk var å storme Goražde med 1000 mann. Men i motsetning til nederlenderne i Srebrenic´a deltok britene aktivt i striden og holdt serberne unna en strategisk åskam i to timer til bosniakenes 81. divisjon klarte å mobilisere og sikre den selv. Kampene rundt Goražde gikk så over i en stillingskrig, og britenes inngripen forhindret at byen led samme skjebne som Srebrenicca.

Etter hvert som klokka tikket mot NATOs luftkampanje, startet forberedelsene av tilbaketrekking av de britiske styrkene. Avtale ble gjort med serberne om fritt leide over til Rest-Jugoslavia. Men bosniakene nektet på sin side å slippe dem ut uten å etterlate våpen og utstyr. Riley svarte at ethvert forsøk på å gjenta det de hadde gjort mot ukrainerne, ville bli møtt med motstand. Kvelden 24. august brøt det ut skuddvekslinger mellom muslimene og britene som nå knapt hadde en styrke på kompanis størrelse. De skjøt lysraketter og skjøt rettet ild mot de framrykkende bosniakene som led store tap. Serberne kalte opp britene på samband og tilbød seg å hjelpe. Angrepet ble slått tilbake, men UNPROFOR-sjefen, generalløytnant Rupert Smith, utnyttet det til å sette regjeringen i Sarajevo i forlegenhet. Det virket, og tolv timer senere kunne konvoien med britiske soldater trekke seg uhindret ut av Goražde.

Srebrenica-massakren

Under opptrappingen av kampene i juni 1995 havnet UNPROFOR i Srebrenicca midt i skuddlinjen. Serberne ba nederlenderne om å flytte en observasjonspost fordi de skulle bruke en veiakse sør for byen. UNPROFOR nektet, og serbiske styrker gikk til angrep og tvang OP-en til å overgi seg. Bataljonssjefen hadde bedt om luftstøtte for å forsvare den, men meldingen nådde aldri UNPF i Zagreb. Nederlenderne opptok deretter to nye observasjonsposter som fortsatt kunne observere bevegelsene langs veien. Overenskomstene mellom partene i området fra våren 1993 var nå effektivt satt ut av spill. UNPROFOR tillot nå også at bosnierne bar våpen åpent og etablerte stillinger mellom deres egne poster, forutsatt at de ikke satte FN-styrkene i umiddelbar fare for å bli tatt under ild. Disse beslutningene ble tatt lokalt og var ikke klarert oppover i UNPROFORs kronglete kommandokjede.

23. juni skjøt serberne rundt 20 granater inn i Srebrenicca og drepte en sivilist og såret to andre. Også bosniakene inne i enklaven var nå i villrede om hvordan de skulle reagere på den fornyede serbiske aktiviteten. Stabssjefen i bosniakenes 28. divisjon i Srebrenicca, Ramiz Becirovic, la fram et dokument som han hevdet var en ordre fra hærens hovedkvarter om å gjennomføre avledende angrep for å avlaste Sarajevo. Men krigsrådet inne i Srebrenicca var skeptisk til å foreta seg noe som kunne gi serberne påskudd til å gå til frontalangrep på byen.

26. juni, som del av utførelsen av ordren, gikk en muslimsk stridspatrulje til angrep på den serbiske byen Višnijca, ca. fem km vest for enklaven. Flere hus ble brent ned, to–fire sivile ble drept, og rundt 100 sauer ble tatt med tilbake til Srebrenicca. Angrepet var ubetydelig i seg selv, men framkalte sterk serbiske fordømmelse av UNPROFOR fordi det var deres oppgave å forhindre slike raid. Det ble sett som et tegn på at FN hadde valgt side til fordel for muslimene, og general Mladic´ uttrykte at slike angrep ikke ville bli tolerert i framtiden.

Dutchbat-3, som hadde tatt over i januar, besto av to infanterikompanier, en rekognoseringstropp, to nærsikringstropper, en ingeniørtropp og to luftkontrolllag (FAC) i tillegg til transport, sanitet og andre støtteenheter. Fullt oppsatt utgjorde dette 600 mann inne i enklaven og ytterligere 180 mann utenfor. Bataljon-ko lå i Potoc?ari, sju km nord for byen og bare to km fra fronten. Her lå også kompani C med fem OP-er (Alfa, November, Papa, Quebec og Romeo). Kompani B lå inne i selve byen og bemannet tre OP-er (Charlie, Echo og Foxtrot) i de sørlige delene av enklaven. Dutchbats OP-er skulle i teorien overvåke den 50 km lange perimeteren til enklaven, men mangel på personell etterlot mange blindsoner mellom OP-ene. Særlig langs den vestre begrensningen var det tynt. Ved episoder der partene skjøt på hverandre, var nederlenderne sjelden i stand til å klarlegge omstendighetene rundt. De fikk heller ikke adgang fra partene til å granske åstedet i etterkant for å bekrefte ødeleggelser eller tap de måtte påberope seg. Etter krisen i januar 1995 ble det anlagt en ny OP, Mike, og til erstatning for Echo opprettet de Sierra og Uniform.

Hver post var normalt bemannet med åtte mann oppsatt med pansrede personellkjøretøy (PPK – M113-varianter) med 12,7 mitraljøse. Som støttevåpen hadde OP-ene trådstyrte TOW panservernmissiler og skulderavfyrte AT-4 panservernraketter. OP-ene var ikke konstruert som forsvarsstillinger og var fullt synlige. Kjøretøyene var også malt hvite og bar FN-flagg. Etter at serberne kuttet drivstofftilførselen til Dutchbat 18. februar, ble mobiliteten sterkt redusert. Nederlenderne anla da tre nye OP-er (Delta, Hotel og Kilo) hvorfra de utførte fotpatruljer. Mannskapssituasjonen ble heller ikke bedre av at 150 mann som hadde vært på perm, ikke fikk returnere.

Utenfor enklaven lå mellom 1000 og 2000 tungt bevæpnede serbere fra deres V. korps (Drina). De hadde stridsvogner, PPK-er, artilleri og bombekastere. Mot dette hadde de bosniske regjeringsstyrkene 3000–4000 mann inne i enklaven som manglet tyngre våpen bortsett fra noen panservernraketter og bombekastere som de i tillegg manglet opplæring på. Ifølge sjefen for Dutchbat ville matlagrene i byen bare vare noen dager til, og situasjonen var nå så kritisk at den nederlandske kommandanten følte det var vanskelig å forbli upartisk i konflikten. I likhet med britene i Goražde annonserte Nederland at de ikke ville avslutte deployeringen til Srebrenicca når inneværende kontingent løp ut i august.

I siste uke av juli rapporterte FNs observatører at sektoren rundt Srebrenicca hadde roet seg noe. Men serbiske spesialstyrker, kjent som Drina-ulvene, ble observert mens de rekognoserte langs sørøstkanten av de bosniske linjene. Det var derimot først få tegn til at noe utenom det vanlige var i gjære, bortsett fra rykter. En UNPROFOR-offiser som eskorterte konvoier mellom Serbia og Bosnia, avtalte med en kollega i Srebrenicca å sende meldingen «hils Ibrahim» dersom han så noe som kunne tyde på at serberne rørte på seg. 4. juli observerte han konsentrasjoner av kjøretøy, stridsvogner og andre tyngre våpen mellom Karakaj og Bratunac inne på serbiskkontrollert område. Meldingen «hils Ibrahim» ble snarest sendt til kollegaen i Srebrenicca.

Straks etter klokka 03.00 6. juli braket det løs. Fem serbiske raketter landet bare 300 meter fra Dutchbats hovedkvarter i Potoc?ari. En time senere kunne kompani B rapportere at bosniakene og serberne utvekslet ild. Kl. 04.34 begynte serbernes artilleribombardement for fullt, klokka fem rapporterte OP Hotel, nord i Srebrenicca by, at serbiske stridsvogner beveget seg mot sørøst, og Foxtrot i sør kunne like etterpå melde at det som trolig var de samme stridsvognene, nå beskjøt muslimske stillinger rundt posten og hadde truffet inntil 100 meter fra den. Utpå morgenkvisten ble det klart at serberne hadde gått til fullt angrep med hensikt å eliminere enklaven. Allikevel gikk det melding fra UNPROFORs hovedkvarter i Sarajevo til UNPF i Zagreb at det bare hadde vært «sporadisk» artilleriild i det sørøstre hjørne av enklaven.

Bec´irovic´, som hadde kommandoen over de bosniske styrkene, ba UNPROFOR om å få tilbake våpnene de hadde innlevert som del av avtalene av april og mai 1993, men fikk avslag. Klokka 13.00 fikk nederlenderne ordre om å gå i tilfluktsrommene. Kort tid etter kom OP Foxtrot under ild, og observasjonstårnet ble fullstendig smadret av en stridsvogngranat. Den nederlandske bataljonssjefen ba om luftstøtte for å stoppe angrepet mot Foxtrot, men verken UNPROFORs hovedkvarter i Sarajevo eller UNPF i Zagreb mente at situasjonen var kritisk nok til å kunne godkjenne luftangrep. Imens ble situasjonen for Dutchbat bare verre. Kl. 14.10 ble Foxtrot igjen beskutt av stridsvogner, og to minutter senere ble bataljonhovedkvarteret i Potoc?ari beskutt av tyngre våpen fra stillinger i nærheten av OP Papa.

Men ved 15-tiden stanset beskytningen av sivile og Dutchbats posisjoner. Da hadde ikke alvorligheten i situasjonen sunket inn, verken oppover i kommandokjeden i UNPROFOR eller hos FN i New York. Heller ikke EUs utsending Carl Bildt, som møtte Mladic´ 7. juli, ante omfanget av angrepene og nevnte det heller ikke for den serbiske generalen. Det kom heller ikke opp på møte mellom UNPF, UNPROFOR og flere FN-organer i Genève dagen etter. Det var heller bekymring for at en for fast holdning fra UNPROFORs side skulle sette Bildts fredsfølere i fare.

7. juli begynte imidlertid rolig, trolig på grunn av dårlig vær. Men ca. kl. 18.00 skjøt serberne 16 granater inn i sentrum av Srebrenicca og traff nesten leiren til kompani B. Stridsvogner beskjøt også kraftverket sørvest for Potoc?ari. I alt 4 sivile ble drept og 17 såret av serbisk artilleri den kvelden. I sin rapport anslo den nederlandske bataljonssjefen at målet var å presse fram en reduksjon av FN-styrkene i enklaven og enten eliminere eller nøytralisere de bosniske regjeringstroppene i og rundt Srebrenicca. Men på kort sikt regnet han med at serberne hadde for små styrker til å besette den sikre sonen. I en rapport noen dager senere lanserte FNs observatører flere forslag til hvilke motiver serberne kunne ha. Noen var kortsiktige strategiske mål som å sikre kontroll over viktige veiakser og å påvirke kampene rundt Sarajevo. Andre var av mindre militær karakter, som å kapre naturressurser, svartebørsmarkedet i området og den vage «å få hele regionen under kontroll». Serbiske kilder har senere vist at deres motiver var dynamiske. Først var målet begrenset, men ambisjonene vokste etter hvert som det ble klart at UNPROFOR verken hadde vilje eller kapasitet til å stoppe dem, og til slutt innebar de en fullstendige eliminering av enklaven.

På møtet i Genève 8. juli var FNs ulike organer på det rene med den humanitære krisen, men først om morgenen etter gikk det opp for dem hvor alvorlig den militære situasjonen på bakken var blitt, og at serberne var i ferd med å «krympe» enklaven rundt Srebrenicca. UNPF overtok samtidig generalsekretærens representants fullmakter til å godkjenne luftangrep.

Krigen i Bosnia, oppslag

Sjefen for Dutchbat ba igjen innstendig om luftstøtte, men forespørselen nådde trolig aldri UNPF-ledelsen i Zagreb, og kampene fortsatte på formiddagen 8. juli. Litt etter 11.00 ble Foxtrot og bosniakenes stillinger rundt beskutt med haubitser og stridsvogner. Ilden var fortsatt konsentrert om den sørøstre delen av enklaven hvor det også pågikk nærstrid, men mål i resten av området ble også beskutt. 12.43 traff to granater i nærheten av Dutcbat HK og tvang staben i tilfluktsrommene. Igjen hadde bataljonssjefen bedt om luftstøtte for å stoppe angrepene på Foxtrot, men fikk avslag både fra UNPROFOR-hovedkvarteret i Sarajevo og UNPF. De trodde ikke serberne ville overmanne enklaven, men bare sikre seg strategiske punkter i ytterkanten, og anbefalte derfor heller at Dutchbat trakk tilbake Foxtrot.

Like før klokka 14.00 ble de bosniske stillingene ved Foxtrot overrent av en serbisk T-54/55-stridsvogn, og de bosniske regjeringsstyrkene falt tilbake til en stilling ca. 100 meter bak OP-en som nå havnet midt i skuddlinjen mellom de to partene. Nederlendernes TOW-missilsystem på Foxtrot var også satt ut av spill, og det eneste panservernvåpenet de hadde, var den ene AT-4-rakettkasteren. Sjefen for kompani B, som hadde ansvar for Foxtrot, vurderte å avfyre denne mot stridsvognen, men fant at dette trolig ville utsette OP-en for større fare og gjøre muligheten for en trygg tilbaketrekking umulig. 14.26 kunne serberne innta Foxtrot uten motstand. De nederlandske FN-soldatene ble kommandert til å etterlate sine våpen før de måtte forlate posten. UNPROFOR-soldatene kjørte tilbake i panservognen kl. 14.50 da de støtte på tre bosniaksoldater som sperret veien. De kalte opp kompanisjefen over radio og fikk ordre om å fortsette, forutsatt at bosniakene ikke hadde panservernvåpen. Ingen av dem hadde det, men de ble beskutt av håndvåpen idet de passerte, og en av nederlenderne ble truffet i hodet.

Etter å ha kvittet seg med Foxtrot skiftet serberne oppmerksomheten sin mot OP Sierra og Uniform som lå på henholdsvis vest- og østsiden av veien mellom Zeleni Jadar og Srebrenicca. Det var spredt skyting i hele den sørlige delen av enklaven utover ettermiddagen, og flere granater landet nær Uniform. 18.30 ble også denne posten tvunget til å overgi seg og etterlate utstyr. Nederlenderne i Uniform fikk valget mellom å returnere til Srebrenicca eller evakuere via bosnisk-serbisk territorium. De ville først tilbake, men mellom seg og Srebrenica kunne de observere bosniske regjeringssoldater med panservernvåpen og rapporterte senere at de fryktet en gjentakelse av det som skjedde med medsoldatene fra Foxtrot. De valgte derfor å evakuere via serbisk territorium.

Personellet fra Uniform måtte kjøre forbi flere serbiske artilleristillinger før de kom til Bratunac og kunne rapportere tilbake til bataljonen at de ville bli evakuert til Nederland. Bataljonssjefen insisterte imidlertid overfor serberne på at de ble ført tilbake til Potoc?ari snarest mulig, mens serberne på sin side hevdet at de nederlandske soldatene ikke var krigsfanger, men selv ønsket å dra tilbake til hjemlandet.

Det var nå OP Sierras tur til å bli fullstendig omringet, men det var uklart hvor langt serberne hadde trengt inn i enklaven. 9. juli hadde også 3000 flyktninger begynt å forlate leiren sin utenfor Srebrenicca og beveget seg i panikk inn mot sentrum. Kompani B sendte fem mann og en PPK som tok oppstilling like ved leieren, og som heretter skulle tjene som Dutchbats sørligste post. Kl. 11.00 kom de til området, men kunne melde tilbake at flyktningene hadde forlatt leiren. 13.48 ble de imidlertid overmannet av 15–20 serbiske soldater. OP Kilo vest-nordvest for Srebrenic´a ble også angrepet og kunne samtidig rapportere om harde kamper mellom bosniakene og serberne i den sørlige delen av enklaven. I løpet av ettermiddagen ble OP Mike i nordvest og OP Delta vest for Kilo også angrepet.

Alvoret i situasjonen begynte nå å synke inn oppover i FNs kommandokjede. UNPF instruerte så UNPROFOR til å samle informasjon som kunne danne grunnlaget for målutvelgelse dersom det skulle bli aktuelt med luftstøtte. Samtidig ble den serbiske etterretnings- og sikkerhetsoffiseren, general Zdravko Tolimir, konfrontert med at serbiske styrker hadde trengt fire km inn på den sikre sonen og sto nå bare én km fra selve byen. UNPROFOR gjorde det klart at dersom serberne rykket nærmere, ville de bli tvunget til å forsvare det som var igjen av den sikre sonen. Den serbiske generalen forsøkte å dreie samtalen over på de nederlandske soldatene de hadde i sin varetekt, men måtte til slutt svare. Han «betvilte» at situasjonen på bakken var slik UNPROFOR hadde beskrevet den, men lovte å komme tilbake til saken om en halvtime, noe han ikke gjorde. Tolimir avviste senere at serberne hadde gjort noe annet enn å ta kontroll over en del av den sørlige enklaven hvorfra bosniakene, i strid med avtalen fra 1993, hadde angrepet først. Imens ble også OP Delta tatt og personellet avvæpnet av serberne. UNPF sendte nå en advarsel til serberne og ga samtidig Dutchbat ordre om å etablere sperrestillinger langs veiene inn til Srebrenicca fra sør. Fra disse stillingene ble nederlenderne forventet å kalle inn luftstøtte og skyte på serberne dersom de angrep.

På kvelden 9. juli sendte UNPF et ultimatum til Tolimir hvor det framgikk at UNPROFOR ville svare med alle midler dersom de ikke trakk seg tilbake til enklavegrensene innen to timer, og at luftstøtte ville bli tilkalt dersom nederlenderne ble angrepet. Angrepene på FN-postene opphørte, men serberne bare omgikk dem og fortsatte offensiven mot de bosniske styrkene, noe som ble tolket som at de trodde ultimatumet bare dreide seg om UNPROFOR. Samtidig ble det gitt varslingsordre til NATOs kampfly om å stå klare til å løse eventuelle oppdrag klokka 06.00. Men den nederlandske bataljonssjefen hadde fått kalde føtter hva luftstøtte angikk. Han fryktet nå at dersom ikke et luftangrep lyktes med å slå ut alle serbiske artillerienheter, ville serberne utløse et fryktelig bombardement mot sivile og de nederlandske stillingene. Bataljonssjefen tvilte nå også på om serbernes intensjon var å eliminere enklaven, og hadde sterke reservasjoner mot å etablere sperrestillingene som han allikevel ikke trodde ville ha noen mulighet til å stoppe serberne.

Sperrestillinger ble etablert av kompani B om morgenen 10. juli og konsentrerte seg om de fire adkomstrutene inn til Srebrenicca fra sør (BRAVO 1, BRAVO 2, BRAVO 3 og BRAVO 4). De ble bemannet med til sammen 50 soldater og 6 pansrede kjøretøy. Hvert av kjøretøyene hadde en 12,7 mm mitraljøse på taket. Styrken hadde også to trådstyrte M47 «Dragon» panservernmissiler med effektiv rekkevidde på 1000 meter, i tillegg til flere AT-4 raketter. Fremre luftkontroller var på plass i stillingen ved BRAVO 1 og ved OP Hotel som lå på en høyde like nord for byen.

Klokka 05.00, under etableringen av BRAVO 2, ble nederlenderne møtt av aggressive bosniaker som trodde de var i ferd med å trekke seg tilbake. De ble derfor tvunget til å oppta posisjoner lenger sør enn først planlagt. To timer senere var sjefen for kompani B ute for å inspisere stillingene. Da han nærmet seg den ved veiakse BRAVO 2, hørtes en eksplosjon ved kjøretøyet. Vognføreren mistet kontrollen, kjøretøyet havnet i grøfta, og nederlenderne måtte gå tilbake til BRAVO 4. Senere på formiddagen ble en bergingsvogn sendt for å dra opp kompanisjefens kjøretøy, men den ble også beskutt av en stridsvogn fra nordøst. Imens ble det rapportert om beskytning av UNPROFORs stillinger og luftkontrollerne fram til klokken 11.00 og igjen fra 18.00, men uvisst av hvem av partene. Om morgenen 10. juli gjenopptok serberne også bombardementet av selve Srebrenicca. FNs observatører talte mer enn 100 eksplosjoner, én av dem så nær byens sykehus at alle vinduene ble smadret. Vitner hevdet i ettertid at det ble sendt en forespørsel om luftstøtte mot serbiske mål på dette tidspunktet, men det har ikke latt seg dokumenter. Det var også kamper mellom bosniaker og serbere rundt sperrestillingene, samtidig som rundt 2000 sivile hadde klumpet seg sammen på sykehusområdet i håp om at dette ville gi dem beskyttelse mot kampene.

Rundt 18.30 observerte kompani B en serbisk avdeling av kompanis størrelse som rykket fram langs en åskam med godt utsyn over Srebrenicca. Det ble avfyrt varselsskudd i form av lysgranater fra bombekastere og senere avfyrt 12,7 mm. NATO-fly ble satt i standby for å støtte nederlenderne om det ble nødvendig, men etter en time trakk serberne seg tilbake. Nederlenderne forflyttet seg og etablerte nye stillinger nærmere byen i frykt for at serberne skulle forsøke å omringe dem i ly av nattemørket. Men innen da var et nytt serbisk angrep på gang.

Sirkuset rundt NATOs luftstøtte kom atter i gang. Sjefen for UNPF hevdet at det ikke fantes tjenlige mål, men hans egen stab påpekte at det var både artilleri og stridsvogner involvert, og at framskutte luftkontrollere sto klare til å støtte. Den nederlandske regjeringen ble også forespurt om den hadde motforestillinger mot at det ble kalt inn luftangrep, men selv om de naturlig nok ville unngå at Dutchbat led tap, overlot de deres skjebne i hendene på UNPF, selv om det skulle framprovosere represalier mot UNPROFOR på bakken.

Imens var lov og orden i ferd med å bryte sammen inne i Srebrenicca, og flyktninger trengte seg sammen i panikk rundt Dutchbats stillinger. General Tolimir benektet igjen at serberne angrep enklaven, og tilbød FN-personell, UNPROFOR og lokalbefolkningen fritt leide ut av byen, men krevde at Dutchbat overleverte våpen og utstyr, og evakuerte til Tuzla innen 48 timer. UNPF tok også kontakt med Mladic´, men han avfeide «påstandene» om angrepet som muslimsk propaganda. Kampene stilnet imidlertid av utover kvelden. Ved 23-tiden ble det rapportert at de nederlandske OP-ene lenger vest i enklaven også var omringet og trolig angrepet med overlegg.

Klokka 04.00 11. juli fikk Dutchbat vite at 40 mål var identifisert, og at NATO-flyene kunne være over målet om knapt tre timer. Rundt klokka sju gikk de nederlandske soldatene i beskyttelsesrommene og ventet. Men ingen ting skjedde. NK bataljon ringte til UNPROFOR i Tuzla og fikk vite at det ikke hadde blitt kalt inn noe flyangrep. Høyere opp i kommandokjeden hadde de ventet på meldinger om at de serbiske angrepene ble gjenopptatt, men situasjonen i enklaven var uhyggelig stille. Også FNs observatører i Srebrenicca hadde gått i beskyttelsesrommene og ventet på NATO-angrep. Personlige dagboknotater fra en UNPROFOR-offiser nevner at Dutchbat ba om luftstøtte 07.45, og at dette ble mottatt i Sarajevo en knapp time senere. Men ellers finnes det ingen offisiell dokumentasjon som bekrefter dette, og forespørselen må ha blitt oversett eller misforstått på vei oppover i systemet.

Serberne gjenopptok angrepene klokka 11.00 med ild fra stridsvogner mot hovedkvarteret til kompani B og OP Mike samt November. Ildgivningen tvang personellet ved sistnevnte post til å trekke seg 400 meter tilbake. Stridsvogner beskjøt også et panserkjøretøy ved sperrestilling BRAVO 1 og OP Hotel. 12.17 ble flyangrep mot de serbiske styrkene som beskjøt stillingene, godkjent.

Rundt halv to på ettermiddagen traff to granater leieren til kompani B, og flere sivile ble såret. Snart var serberne på vei inn i selve Srebrenicca uten å møte motstand fra verken bosniakene eller Dutchbat. Flyktningene var nå i bevegelse igjen og satte i hovedsak kurs mot Potoc?ari i nord og hovedkvarteret til Dutchbat. Klokan 16.00 rapporterte FN-observatører at over 20 000 av innbyggerne i Srebrenicca også var på vei til Potoc?ari, de fleste av dem kvinner, barn og eldre. En del bevæpnede bosniaker samlet seg nå også i nordvestdelen av enklaven for å forsøke å slå seg gjennom de serbiske linjene og ta seg fram til Tuzla. Til da hadde minst tre forespørsler om luftstøtte fra nederlenderne blitt avslått, og de hadde heller ikke selv avfyrt et eneste rettet skudd mot serberne den dagen. Men nå var 18 NATO-fly over Srebrenicca. Klokka 14.40 gikk seks av dem inn og slapp til sammen to bomber mot kjøretøy på vei inn i området, mens resten var i beredskap for å ta ut luftvern eller fly som måtte true operasjonen. Det var usikkert om noen skade ble utrettet. Flere fly overfløy enklaven i vest og nord, men uten å finne noen mål.

Ikke lenge etter at bombene hadde falt, kalte serberne opp Dutchbat og truet med å beskyte kompani B-leiren, hvor tusener av sivile søkte tilflukt, og likvidere de nederlandske soldatene i deres varetekt dersom ikke luftangrepene stanset. Den nederlandske forsvarsministeren ringte nå generalsekretærens representant og ba om stans i angrepene fordi han mente at de serbiske styrkene var for nær Dutchbats stillinger. Utenriksministerens ønske ble etterkommet. De serbiske styrkene ble informert om at NATO-flyene var satt på bakken, men at de kunne kalles inn når som helst på et senere tidspunkt. I løpet av ettermiddagen hadde også kompani B forlatt leiren i Srebrenicca.

Dutchbat fikk nå ordre direkte fra UNPF om å trekke inn postene og konsentrere sine styrker rundt Potoc?ari, samtidig som de skulle innlede våpenhvileforhandlinger med serberne. Men ikke under noen omstendigheter fikk de oppgi våpen eller annet militært materiell. Dutchbat-sjefen ga imidlertid klart uttrykk for at han ikke hadde noen reell mulighet til å forsvare sine stillinger. Kvelden 11. juli hadde han to møter med den serbiske militærledelsen foran et stort pressekorps, og bosnisk-serbiske media annonserte at Srebrenicca hadde falt etter et «kraftfullt motangrep». Mladic´, som også var til stede på møtet, gikk hardt ut mot NATOs angrep og kritiserte FN for ikke å ha avvæpnet bosniakene i Srebrenica. Dersom dette nå ikke skjedde straks i resten av enklaven, truet den serbiske generalen med artilleribeskytning av Potoc?ari. Han var ikke mottakelig for inntrykk av sivilbefolkningens situasjon, men tilbød en våpenhvile fram til kl. 10.00 dagen etter for at UNPROFOR skulle kunne innfri kravene.

I Potoc?ari begynte matlagrene å ta slutt samtidig som den bosniske regjeringen nektet å la sivile evakuere fra området. I alt 31 nederlandske soldater var tatt til fange. 12. juli ble også sjefen for kompani B tatt av serberne, og i tillegg var de tre gjenværende observasjonspostene helt omringet av serbiske styrker. Mladic´ overholdt heller ikke løftet om våpenhvile fram til 10.00, og tidlig om morgenen begynte de å beskyte OP Papa nord for Potoc?ari med artilleri og bombekastere. Klokken 08.00 ringte serberne OP Papa og ga melding om at de rykket fram med stridsvogner støttet av artilleri, og at nederlenderne ville bli beskutt dersom de forsøkte å stanse dem. En og en halv time senere kom serberne fram til Papa og avvæpnet personellet som fikk fritt leide til Potoc?ari. Serberne rykket selv videre mot Potoc?ari en time senere.

Den morgenen møtte den nederlandske bataljonssjefen Mladic´ på nytt. Den serbiske generalen gjentok sine trusler og krevde nå å få forhøre alle menn mellom 17 og 60 som hadde søkt tilflukt i UNPROFOR-leiren i Potoc?ari, fordi det var «kriminelle» blant dem. Samtidig tilbød han å evakuere de nå 25 000 flyktningene som hadde samlet seg i og rundt Dutchbat-hovedkvarteret. Dutchbat-sjefen og de sivile bosniakiske myndighetene i Srebrenicca dro tilbake til Potoc?ari for å planlegge evakueringen som skulle starte 13.00. Mens møtet pågikk, hadde fem soldater vært inne i byen og lett etter bevæpnede bosniaker.

Mellom 13.00 og 15.00 ankom de serbiske styrkene UNPROFOR-leiren med mellom 40 og 50 kjøretøy av ulike slag. Mladic´ var blant troppene, sammen med et stort medieoppbud som filmet serbiske soldater som delte ut brød til flyktningene og godterier til barna. Generalen talte til de sivile og oppfordret dem til å ta det rolig. Dutchbat og de sivile bosniske myndighetene hadde satt opp en detaljert evakueringsplan hvor det blant annet skulle være noen menn med på hver buss. Men serberne begynte å laste folk opp på bussene uten hensyn til planen, og da de begynte å skille menn mellom 16 og 60 fra resten, ante Dutchbat-sjefen uråd og ønsket å lage en navneliste som kunne sendes til Røde Kors. Men de sivile myndighetene motsatte seg dette, og flere av mennene ville heller ikke ha navnet nedskrevet. NK i Dutchbat protesterte også overfor serberne mot utskillelsen, men ble beroliget av serberne med at de skulle forhøres som krigsfanger i henhold til Genève-konvensjonen.

Innen 12. juli var over 5000 kvinner, barn og eldre kjørt vekk i retning den bosniak-kontrollerte byen Kladanj. Men bussene stoppet i Luka, hvorfra de måtte gå de siste seks kilometerne gjennom frontlinjene. Turen tok i alt seks timer. Dutchbat forsøkte å få med en FN-soldat på hver buss, men rakk det ikke etter hvert som de ble fylt opp og ført bort av serberne. I stedet forsøkte de å eskortere bussene. Ingen av de nederlandske soldatene kunne i etterkant rapportere å ha sett overgrep mot de sivile på bussene, men de hadde på langt nær oversikt til å kunne utelukke det. 13–14 av de nederlandske kjøretøyene som fulgte med konvoiene, ble senere kapret av serberne sammen med alt utstyr og våpen.

Krigen i Bosnia, oppslag

Dutchbat-soldater som fulgte med konvoiene, ble også vitne til at sårede menn mellom 16 og 60 år ble dradd ut av bussene og måtte begynne å krype videre. De som ikke var i stand til det, ble etterlatt for å dø uten at nederlenderne fikk lov til å hjelpe dem. Rundt 250 tjenestedyktige menn hadde også klart å komme seg med bussene. Disse ble skilt ut ved Luka og senere skutt på et jorde nær Vlasenica. UNPF forsøkte å forhandle med Mladic´ for å få inn forsyninger med helikopter og evakuere de sårede i Srebrenicca. Men Mladic´ nektet å snakke med noen andre enn Dutchbat-sjefen, og general Gvero, Mladic´s nestkommanderende, ga klar melding om at serberne ikke kunne garantere for helikoptrenes sikkerhet dersom de ble sendt inn over Srebrenicca. Samme dag fattet Sikkerhetsrådet en resolusjon (1004–1995) som krevde serbisk tilbaketrekking fra Srebrenicca, men den gjorde ikke særlig inntrykk på Mladic´.

UNPF, etter ordre fra FN-sekretariatet, utredet en gjenerobring av Srebrenicca, men konkluderte med at UNPROFOR overhodet ikke hadde ressurser til en slik operasjon. I stedet ble Thorvald Stoltenberg utpekt til å forsøke å forhandle fram en løsning med serberne. Målet var gjenoppretting av den sikre sonen, og om ikke det var mulig (!), fortsatt FN-tilstedeværelse i området og gjenopptakelse av hjelpesendingene. Stoltenberg skulle også forsøke å få utlevert FN-personell i serbisk varetekt.

Imens gikk de muslimske mennene sin grimme skjebne i møte. De ble kjørt videre til Bratunac uten at UNPROFOR fikk eskortere dem på noe vis. Her ble rundt 500 pakket sammen i en hangar, og ifølge vitner ble om lag 50 drept den første natten. Dutchbat-soldatene ble også vitne til at mindre grupper ble skutt inne i enklaven, ikke rett foran dem, men tegnene på hva som hadde skjedd, var tydelige. Ved et tilfelle så en av dem ti bosniaker bli ført vestover langs en grusvei. Neste dag dro en gruppe nederlendere etter i samme retning som det tragiske følget hadde forsvunnet, og fant ni lik i en bekk. Alle var skutt bakfra i hjerteregionen.

Men den virkelige drapsbølgen hadde ennå ikke startet. Ved 7-tiden 13. juli fortsatte deportasjonene og utskillelsen av gutter og menn. Beslutningen om å likvidere de bosnisk-muslimske mennene ble trolig ikke tatt før etter at Srebrenicca hadde falt. Verken Dutchbat eller FN-observatørene hadde så langt rapportert om overgrep mot de sivile i Srebrenicca-området ut over å videreformidle enkeltobservasjoner og ryktene som gikk, men de hadde ikke lenger noen kjøretøy de kunne dra rundt i for å sjekke hva som var i ferd med å skje. Det var først om morgenen 14. juli at likvideringene virkelig grep om seg og varte i alt to dager på fem ulike lokaliteter rundt Bratunac. De drepte ble stort sett lagt i massegraver mellom 24 til 48 timer etter at de ble drept.

15. juli, mens massakrene i Bratunac-området fremdeles pågikk, underskrev Mladic´ en avtale med FN om ubegrenset tilgang til de gjenværende enklavene for humanitære konvoier, adgang for Røde Kors til å registrere krigsfanger, evakuering av sårede fra Bratunac og Potoc?ari, og fritt leide for UNPROFOR-soldater i serbisk varetekt. På dette tidspunktet var det mistanker om at noen av fangene var tatt av dage, og UNPF slo fast at 20 000 av dem ikke var gjort rede for. Men ennå klarte ingen i FN-systemet å se for seg omfanget av massakren. Selv om serberne nå hadde full kontroll, var fortsatt 383 soldater fra Dutchbat igjen i Potoc?ari, i tillegg til 3 FN-observatører og 6 tolker fra UNPROFOR. Først 21. juli kunne de siste av FN-personellet forlate Potoc?ari, og en fyldig rapport ble skrevet etter at de ble debrifet i Zagreb. Dutchbat-soldatenes vitnemål bare bekreftet redselshistoriene til sivile som hadde unnsluppet grusomhetene.

Utbruddsforsøket fra Srebrenica

Natt til 12. juli hadde rundt 15 000 mann samlet seg i den vestlige delen av enklaven for å forsøke å bryte beleiringen og ta seg fram til regjeringskontrollert område i vest. Ca. en tredjedel av dem var bevæpnet. Like etter midnatt satte de seg i bevegelse. Framrykkingen gikk sakte, ikke minst på grunn av de serbiske minefeltene. Mørket og overraskelsesmomentet gjorde imidlertid at det varte nesten til soloppgang før serberne fikk summet seg til å gå til motangrep. Flere overlevende vitnet senere om hva de mente var bruk av kjemiske våpen da de brøt gjennom. Granater slo ned og etterlot seg en hvit tåke. De som sto nærmest, ble ikke drept, men desorientert og gikk vekk fra hovedstyrken. Symptomene som er blitt beskrevet, likner effekten av BZ, en ikke-dødelig nervegass som den jugoslaviske hæren skal ha trent på å bruke, ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch. Det er imidlertid aldri blitt bevist at serberne brukte noen form for kjemiske våpen i Bosnia.

Etter som natten falt på 12. juli, ble utbrytergruppen innhentet av serbiske soldater som beskjøt dem med håndvåpen, panservernraketter og bombekastere. De dannet en sperrestilling langs veien som gikk mellom Bratunac til landsbyen Konjevic. Den var ennå ikke fullstendig etablert idet de bosniske styrkene begynte å krysse veien. Serberne brukte megafoner for å få de forreste til å overgi seg, og ifølge overlevende skal serberne ha benyttet UNPROFOR-kjøretøy og blå FN-hjelmer. Samtidig, lenger bak i kolonnen, ble flere bosniaker tatt i bakhold. Ca. 1000 mann fra kolonnen hadde stoppet i en lysning nær landsbyen Kamenica da de kom i kamp med serbiske soldater. Flere hundre ble drept idet de flyktet. Mange av de sårede skjøt seg selv eller sprengte seg selv heller enn å bli tatt til fange. Året etter ble det funnet beinrester i området under en befaring gjort av FN og Krigsforbrytertribunalet.

De overlevende fra bakholdene ved Bratunac–Konjevic-veien fortsatte videre nordover om morgenen 13. juli. Men over de neste tre dagene begynte flere av dem som sakket etter, å overgi seg til serberne. Flere av dem ble fraktet til Bratunac, men noen ble pakket sammen i lagerlokaler i Kravice og drept med håndvåpen og granater. FN-personell som var på befaring på åstedet året etter, fant kulehull og spor etter eksplosjoner i tillegg til rester av hår, blod og hud på vegger og tak. Andre ble skutt ved en elvebanke i nærheten. Hendelsene ble først kjent gjennom overlevende som skjulte seg under likhaugene i ni timer før de klarte å rømme.

Kolonnen støtte på nok en serbisk sperrestilling nær Križevci, men klarte å slå seg gjennom etter flere timer med harde kamper. Kraftig regn og haglstorm ga noe dekke fra forfølgerne, og de passerte snart nær Zvornik og nådde serbernes linjer hvor de erobret to stridsvogner og en luftvernkanon. Men mellom seg og ingenmannsland hadde de tre linjer med serbiske skyttergraver. De krysset den første ved hjelp av stridsvognene og kanonen før de ga signaler til den andre siden i håp om at de ville iverksette et avledende angrep som kunne lette kryssingen av de to siste. Men bosniakenes II. korps som lå i området, foretok seg ikke noe. Naser Oric´, tidligere sjef for de bosniske styrkene i Srebrenicca, samlet imidlertid et kompani av frivillige og angrep stedet der de trodde utbryterne ville forsøke å trenge igjennom. Dette tvang serberne til å evakuere noen av stillingene, og fra sent på kvelden 16. juli til morgentimene den 17. nådde 4500–6000 overlevende fram til det regjeringskontrollerte området rundt Sapna. Basert på de første forhørene anslo UNPROFOR at om lag 3000 var drept i kamp eller i serbiske minefelt. Resten av de om lag 15 000 hadde overgitt seg eller var savnet på annet vis, og man visste ennå ikke noe nærmere om deres videre skjebne.

Žepas fall

Mens verdens øyne var rettet mot Srebrenicca, var UNPROFOR også under angrep andre steder. 8. juli ble en ukrainsk post ved Žepa beskutt med bombekastere og stridsvogner. Et panserkjøretøy ble skadet, men ingen soldater såret. Et uidentifisert luftfartøy skal også ha beveget seg over området. Men i motsetning til i Srebrenicca utleverte sjefen for det ukrainske kompaniet i byen de tunge våpnene som bosniakene hadde levert inn våren 1993.

Etter at Srebrenicca falt 12. juli, var det frykt for at Žepa var serbernes neste mål, og de 120 ukrainske UNPROFOR-soldatene ville være enda mindre i stand til å forsvare sine posisjoner enn nederlenderne. Mladic´ lovte at de bosniske soldatene i Žepa ikke ville bli skadet dersom de overga seg, og gikk ut i bosnisk-serbisk media kvelden 11. juli og spådde enklavens fall innen 48 timer.

Den ukrainske bataljonen i Žepa rapporterte om spredt bombardement av byen og de nærliggende landsbyene, og tolket dette som innledningen til et større angrep. Men UNPF så ennå ikke ut til å ta trusselen alvorlig og ga melding tilbake 14. juli at det foreløpig ikke var aktuelt med luftstøtte. Det kom ikke flere UNPROFOR utspill for å sikre Žepa. I motsetning til i Srebrenica var begge partene her like aggressive overfor UNPROFOR, og de ukrainske soldatene i byen ble overmannet og avvæpnet av muslimene natten mellom 13.- og 14. juli. Ukrainerne ble så brakt i sikkerhet av tropper fra den britiske bataljonen i Goražde, og det ble levert en skarp protest til regjeringen i Sarajevo. I tillegg nektet både serbere og muslimer Røde Kors å besøke området under deres kontroll.

14. juli annonserte bosnia-serberne at de ville angripe Žepa klokka 14.00 og krevde at UNPROFOR trakk tilbake alle sine gjenværende observasjonsposter i området, men FN-styrkene ble i sine stillinger. En time etter at ultimatumet utløp, begynte serberne å beskyte UNPROFOR og bosniakenes stillinger rundt enklaven. Žepa lå isolert til, og i verden utenfor hersket mye forvirring om hva som skjedde der. Lokale myndigheter innledet det som så ut som forhandlinger om en kapitulasjon, men fra regjeringen ble det avvist at de hadde fullmakter til dette.

I et møte med UNPROFOR-sjefen 19. juli hevdet Mladic´ at Žepa hadde falt, og at det pågikk en evakuering av befolkningen til territorium kontrollert av regjeringen i Sarajevo. Men Mladic´ insisterte også her på at menn i tjenestedyktig alder (mellom 1000 og 2000) skulle overgi seg til serberne. Neste dag viste det seg imidlertid at situasjonen var mer kompleks. Bosniakene i enklaven hadde gått med på å evakuere sivile, men sjefen for de bosniske styrkene, oberst Avdo Palic´, ville bare overgi seg med Sarajevos godkjennelse. Serberne krevde også en fangeutveksling, noe Sarajevo ikke ville godta før det ble gjort rede for de 6800 mennene man da mente var forsvunnet fra Srebrenicca. Imens fortsatte også serberne å rykke innover i Žepa-enklaven. UNPROFOR besluttet at det beste de kunne gjøre i Žepa på det tidspunktet, var å eskortere de sivile ut av byen til Kladanj på bosnisk område og evakuere sårede til Sarajevo.

I begynnelsen av juli var det også økt serbisk aktivitet og mindre angrep ved Bihac´ og Goražde. FN-kjøretøy på Igman-fjellet ble i tillegg beskutt med automatkanoner av bosniakene 6. og 7. juli. UNPROFOR tok derimot ingen tap her og skjøt ikke tilbake. 16. juli forsøkte den norske logistikkbataljonen i Tuzla å ta seg fram til Potoc?ari over serbiskkontrollert område, men ble skutt på og tvunget til å snu. En nederlandsk konvoi ble i tillegg kapret på veien mellom Bratunac og Zvornik og kjøretøy og våpen konfiskert av serberne. Først 17.– 18. juli klarte Røde Kors å få tilgang til de sårede i Potoc?ari og Bratunac. 65 av dem ble evakuert, men serberne holdt igjen 23 som krigsfanger, og det ble ikke gitt tilgang til de tusener av menn fra Srebrenicca som fortsatt ikke var gjort rede for. Dutchbat-sjefen og de sivile bosniske myndighetene i Srebrenicca ble i tillegg tvunget til å underskrive en erklæring på at de evakuerte sivile hadde blitt behandlet i henhold til internasjonal humanitær rett. Nederlenderen fikk inn en håndskrevet merknad om at han bare kunne gå god for de transportene som troppene hans faktisk kunne overvåke, i tillegg til at han i ettertid benektet gyldigheten av sin underskrift fordi den ble satt under press.

Serberne gjorde med andre ord lite for å etterleve avtalen Carl Bildt framforhandlet 15. juli. 19. juli uttrykte UNPROFOR-sjefen også at han tvilte på at det ville være mulig å oppnå en varig våpenhvile uten en slags likevekt mellom de reelle maktforholdene og størrelsen på territoriet partene hadde herredømme over.

Evakueringen av Žepa

21. juli 1995 møttes representanter for bidragslandene til UNPROFOR, Sikkerhetsrådet, NATO, EU og FN-sekretariatet i London. Det ble ikke enighet om en konkret kurs, men ordstyreren, Storbritannias utenriksminister Malcom Rifkind, erklærte til slutt at de serbiske offensivene og beleiringene av Sarajevo måtte møtes med et fast og hurtig svar, spesielt advarte han om at angrep på Goražde ville gjengjeldes fra luften. Men om grensen gikk ved en granat eller et fullskala erobringsforsøk, forble uklart. NATOs råd gjorde vedtak 25. juli og 1. august som stadfestet at alliansen, i samråd med FN, skulle kunne gjennomføre luftangrep mot styrker som utgjorde en fare for den sikre sonen rundt Goražde, Sarajevo, Tuzla og Bihac´.

På slutten av juli 1995 ble kampene rundt Sarajevo mer intense og gikk i økende grad ut over UNPROFOR personell og installasjoner. Blant annet ble to franske UNPROFOR-offiserer drept og fire skadet 22. juli. FN-styrkene svarte med å beskyte serbiske stillinger med 90 bombekastergranater og truet med en opptrapping, men angrepene fortsatte.

24. juli la serberne fram en kapitulasjons­avtale for Žepa som innebar en evakuering av kvinner, barn, sårede og eldre, samt en utveksling av byens mannlige befolkning mot krigsfanger. Regjeringen i Sarajevo nektet for å ha noe kjennskap til avtalen og krevde at UNPROFOR måtte stå for en eventuell evakuering. Denne begynte om kvelden 25. juli. De sårede ble fraktet ut først via serbisk territorium og videre inn til Sarajevo i en UNPROFOR-konvoi. Resten av de sivile ble kjørt ut i serbiske busser til Kladanj-området, men med ukrainske UNPROFOR-soldater om bord.

Evakueringen fra Žepa skjedde relativt smertefritt og pågikk fram til 27. juli. Til da hadde 5000 sivile kommet seg ut. Men i stedet for å overgi seg til serberne trakk de bosniske regjeringsstyrkene seg ut av frontlinjene og søkte tilflukt i mindre grupper i de tette skogområdene inne i enklaven, hvor de hadde en viss beskyttelse mot stridsvogner. Regjeringen i Sarajevo gikk nå med på en fangeutveksling, men uten at styrkene i Žepa skulle overgi seg først. Dette nektet serberne å gå med på. De ga bosniakene frist fram til kl. 18.00 samme kveld. De som ikke da hadde overgitt seg, ville bli angrepet. Serberne hadde på dette tidspunktet også tatt oberst Palic´ til fange, og han ble rapportert å ha dødd dagen etter. Forhandlingene trakk deretter i langdrag, men den kroatiske offensiven sørvest i Bosnia tok nå serbernes oppmerksomhet (se nedenfor), og Mladic´ flyttet hovedkvarteret sitt til Banja Luka 31. juli.

Situasjonen i Žepa forble deretter uavklar. Selve byen ble holdt av serbiske reservister uten kapasitet til å gjennomføre offensive operasjoner, mens bosniske tropper fortsatt befant seg i skogområdene i nærheten. Disse trakk seg etter hvert tilbake i små grupper over elven Drina og overga seg til Den føderale jugoslaviske hæren. 2.–3. august evakuerte UNPROFOR også sine 203 gjenværende soldater i Žepa til Sarajevo. Det var ikke lenger noen igjen å beskytte. Ifølge tall fra FN ble 118 drept i forbindelse med overgivelsen av Žepa.

Kroatene på offensiven

Etter å ha tatt kontroll over størsteparten av Bosnia i løpet av krigens første måneder var de serbiske styrkene strukket ut over en frontlinje på 1000 km uten reserver til å kunne foreta videre offensiver eller motangrep, da den kroatiske regjeringshæren satte i gang Operasjon Storm i august 1995. Dette var en offensiv som i løpet av én uke eliminerte den serbiskkontrollerte enklaven Krajina i Kroatia. Den kroatiske lynseieren hadde overrasket omverdenen, men hadde sin forklaring. På grunn av våpenboikotten var USA forhindret fra å drive direkte rådgivning, men i stedet ble det private konsulentselskapet Military Professional Resources Incorporated leid inn for å omorganisere det kroatiske forsvaret. Trolig deltok de også i planleggingen av Operasjon Storm. Den var i alle fall som tatt rett ut av en lærebok for NATOs stabsskoler.

Etter offensiven i Krajina gikk kroatiske styrker over grensen til Bosnia med amerikansk og bosnisk velsignelse sommeren 1995. De rykket deretter fram gjennom Livno-dalen i sørvestre Bosnia. 29. juli kulminerte offensiven med erobringen av byene Glamoc? og Grahovo. Dette jaget de 10 000 sivile serbere på flukt og truet Knin, kroatia-serbernes hovedstad. Da offensiven var sluttført, kontrollerte den kroatiske hæren 20 % av Bosnia, inkludert de sikre sonene i nord og sør, og serberne ble drevet tilbake inntil de kontrollerte et område som tilsvarte det de ble tildelt i fredsforslaget fra kontaktgruppen. 200 000 sivile serbere flyktet fra den selvoppnevnte republikken Serbisk Krajina. Store deler av de serbiske styrkene hadde imidlertid klart å trekke seg intakt tilbake inn i Bosnia, i hovedsak til området rundt Banja Luka.

Bakgrunnen for det kroatisk-bosniske samarbeidet var en avtale av 23. juli mellom Tudjman og Izetbegovic´, undertegnet i Split, etter at angrepene mot Bihac´ tok til den 19. Offisielt la kroatene stor vekt på bønnene om hjelp fra Sarajevo, men i realiteten hadde de langt bredere strategiske mål: å knuse serbernes militære styrker og politiske organisasjon i Kroatia og redusere dem i Bosnia. Kaoset i behandlingen av Žepa og nederlaget overfor kroatene fikk Karadžic´ til å gi Mladic´ sparken som øverstkommanderende, samtidig som han karakteriserte hans forhandlinger med Bildt, Stoltenberg og UNPROFOR som forræderi. Kroatenes offensiv bidro betydelig til å lette trykket på den bosniske regjeringshæren, og den kunne straks selv gå på offensiven og slå ut Fikret Abdic´s styrker og gjenerobre byen Velika Kladuša.

Operation Deliberate Force

Den kroatisk-bosniske framgangen ble også utnyttet av USA som nå tok førersetet i det internasjonale arbeidet med å få til en fredelig løsning. Ledet av viseutenriksminister Richard Holbrooke hevdet den amerikanske forhandlingsdelegasjonen at det fornyede militære presset mot serberne på bakken, sammen med en troverdig trussel om bruk av luftmakt, ville tvinge serberne til seriøse fredsforhandlinger. Dette krevde imidlertid at FN trakk tilbake sitt personell fra posisjoner der de risikerte å bli tatt som gisler, noe UNPF var skeptiske til siden det reduserte mulighetene til å observere hva som skjedde på bakken. General Wesley Clark, Holbrooks militære rådgiver, advarte mot at UNPF dermed undergravde den avskrekkende effekt beslutningene på London-møtet kunne ha. Clark begynte også å motta daglige oppdateringer over troppebevegelser fra UNPROFOR som en forberedelse til flyangrep eller forhandlinger.

Men om de serbiske styrkene i Bosnia var på hælene, var de fortsatt i stand til å levere dødelige angrep på sivile. Markedsplassen Markale i Sarajevo, som var åstedet for det fatale bombekasterangrepet 5. februar 1994, ble igjen truffet på samme måte 28. august 1995, litt over kl. 11.00. Fire av granatene gjorde stor materiell skade, men drepte ingen. En femte rammet imidlertid midt i folkemengden ute på plassen. 37 ble drept og omtrent 90 ble skadet. UNPROFORs granskning viste at granatene hadde kommet fra det serbiskkontrollerte Lukavica-området, men rapporten ble hemmeligstemplet. Dette støttet opp under tvil om hvilken side granatene hadde kommet fra. UNPF-sjefen var på det tidspunktet bortreist, og UNPROFOR-kommandanten i Sarajevo, general Rupert Smith hadde fullmakt i hans sted til å sende den formelle forespørselen om luftstøtte til NATO.

En UNPROFOR-konvoi var imidlertid på vei ut fra Goražde gjennom bosnisk-serbisk kontrollert territorium, og det var frykt for at denne ville bli anholdt dersom NATO gikk til angrep. UNPROFOR ba om, og fikk godkjennelse fra serberne, å få omdirigere denne til Rest-Jugoslavia. Samtidig lå UNPROFOR lavt i terrenget og unngikk å vekke serbernes mistenksomhet ved å komme med skarpe fordømmelser av episoden på Markale eller være klare i spørsmålet om fra hvilken side granatene hadde kommet fra. Da fikk det ikke hjelpe at regjeringen i Sarajevo kritiserte dem for igjen å være for passive.

Admiral Leigh Smith som var ansvarlig for å godkjenne flyangrepene på vegne av NATOs Sørkommando, anså at Reaksjonsstyrkens artilleri på Igman-fjellet ikke ville være tilstrekkelig til å slå ut de serbiske stillingene rundt den bosniske hovedstaden. 28. august, ca. kl. 20.00, sendte general Rupert Smith den endelige forespørselen om luftangrep mot serbiske stillinger rundt Sarajevo uten å konferere med FN eller noen av statene som bidro med UNPROFOR-tropper til styrken. Det var også Sørkommandoen som annonserte angrepet, og det het at alliansen, i samråd med UNPROFOR-sjefen, hadde besluttet å iverksette luftangrep mot mål i Sarajevo-området så snart vær og tekniske forhold tillot det. Luftoperasjonene ville fortsette helt til angrepene eller trusselen om angrep på Sarajevo var eliminert.

NATO døpte angrepene Operation Deliberate Force, som begynte 30. august 03.00. I alt 60 NATO-fly deltok i angrepene første dag. Tåke hemmet operasjonene noe, men både luftforsvarsinstallasjoner, ammunisjonsfabrikker og depoter ble angrepet. Reaksjonsstyrkens artilleri skjøt samtidig rundt 600 granater mot serbiske artilleristillinger og luftforsvar rundt Sarajevo, i alt 19 ulike mål. Dagen etter ble det en pause i angrepene på grunn av dårlig vær, men Janvier krevde overfor Mladic´ at alle tyngre våpen skulle trekkes ut av den 20 km brede sikkerhetssonen rundt Sarajevo, alle angrep på de sikre sonene stoppes og fiendtlighetene i hele Bosnia avsluttes. Hvis ikke skulle flyangrepene fortsette, til tross for at Russland protesterte og krevde en stans i angrepene.

Serbiske ledere ringte UNPROFOR og truet med massiv og ukontrollert gjengjeldelse, men bare lettere angrep ble rettet mot UNPROFORs stillinger. Et fransk Mirage 2000-kampfly ble også skutt ned 30. august. Ifølge franske rapporter hadde det og et annet Mirage-fly deltatt i et angrep mot en ammunisjonsdump. Tre britiske fly ledet an og slapp bombene først. De franske flyene kom så inn sammen med seks amerikanske F-16 og F-15. De amerikanske flyene skal så uten forvarsel ha avbrutt angrepet, og den franske rapporten impliserte at de gjorde det uten å varsle sine franske kolleger som fortsatte angrepet.

Varmesøkende missiler kom mot det ene flyet, og mannskapet avfyrte varmebluss for å avlede dem. Men under de kraftige unnvikende manøvrene de utførte, mistet de motorkraften og måtte droppe de eksterne drivstofftankene. Et missil traff en av tankene, og eksplosjonen tvang mannskapet til å hoppe ut over fiendtlig område nær den bosnisk-serbiske hovedstaden Pale. Mannskapet, løytnant Jose-Manuel Souvignet og kaptein Frederic Chiffot, ble holdt fanget i tre og en halv måned, helt fram til to dager før fredsavtalen om Bosnia skulle undertegnes. Ifølge samtidige nyhetsmeldinger hadde de begge brukket foten, og det gikk lenge før de fikk behandling for skadene. Mladic´ sto selv for forhøret og tvang de to skadde flyverne til å besøke et sykehus hvor de ble fortalt at de skadde var ofre for NATOs flyangrep. De skal også ha blitt utsatt for tortur og skinnhenrettelser.

30. august uttalte Mladic´ at han ikke kunne forstå hvordan det internasjonale samfunn kunne holde en olivengrein i den ene hånden samtidig som de bombet bosnia-serberne uten opphold. Han la også til at serberne ikke ville vært truet av de bosniske og kroatiske styrkene om det ikke hadde vært for NATOs angrep. Mladic´ sa videre at til tross for de forkastelige angrepene var det på tide å snakke fred. Karadžic´ ga liknende signaler og påsto at angrepene var unødige, siden serberne var klare til fredsforhandlinger i felleskap med Rest-Jugoslavia. 31. august var det pause på grunn av værforholdene. NATOs kampfly hadde riktignok fullverdig allværskapasitet, men engasjementsreglene (ROE) var definert slik at de måtte ha klar sikt til målet for å redusere risikoen for utilsiktet skade.

1. september ble det inngått en formell stridspause i NATO-angrepene, og forhandlinger med Mladic´ tok til i Zvornik. Det tok lang tid før de kom i gang på grunn av serbiske uthalinger. Men den serbiske generalen stilte fortsatt betingelser som verken NATO eller FN kunne godta. UNPF ga Mladic´ frist til kl. 23.00 4. september med å godta FN og NATOs krav. Samtidig ble den fornyede troverdigheten bak truslene om luftangrep utnyttet til å få gjennom forsyninger til det beleirede Sarajevo. UNPROFOR-sjefen annonserte til partene 2. september at neste dag ville det bli kjørt inn en konvoi til byens flyplass uavhengig av deres godkjenning og uten at noen av dem fikk inspisere innholdet. Serberne reagerte med trusler og hevdet at åpning av veien uten deres samtykke ville få vidtgående konsekvenser. UNPROFOR svarte at ethvert forsøk på å stoppe konvoien ville bli møtt med «uproporsjonal» styrke. Kl. 15.00 rullet konvoien fra Butmir mot Sarajevo. De serbiske kanonene var øredøvende stille. For første gang siden mai 1992 kunne sivile kjøretøy rulle uhindret inn i byen.

Klokka 08.00 om morgenen 5. september var det fortsatt ingen tegn til at serberne ville etterfølge kravene, og angrepene ble gjenopptatt klokka 13.05. Borte var nå også bekymringene i FNs sekretariat om at NATOs luftoffensiv var en overtredelse av Sikkerhetsrådets resolusjon 837 (1993). Men i Sikkerhetsrådet uttrykte Russland særlig bekymring for utviklingen. En talsmann for UNPROFOR uttalte at målet nå var å redusere serbernes militære kapasitet så mye at Mladic´ ble tvunget til forhandlingsbordet. Men dette ble for klar tale for FNs sekretariat som distanserte seg fra en så tydelig definisjon av operasjonsmålet.

6. september begynte NATO å gå tom for mål i umiddelbar nærhet av de sikre sonene. De gikk derfor til angrep på mål lenger unna uten godkjenning fra Sikkerhetsrådet. De første samtalene som banet vei for en fredsslutning, fant sted to dager senere i Genève mellom utenriksministrene fra Republikken Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Rest-Jugoslavia (som også forhandlet på vegne av bosnia-serberne). Begge parter var nå under press, serberne med at angrepene ville fortsette, og muslimene fra at de ville stoppe. Det ble derfor enighet om at 51 % av Bosnias territorium skulle tilfalle den muslimsk-kroatiske føderasjonen, mens resten skulle utgjøre Republika Srpska.

Det sivile bosnisk-serbiske lederskapet var positive til forhandlingene, men Mladic´ og de væpnede styrkene hadde ennå ikke oppfylt NATOs krav. 10. september, mens generalen satt i samtaler med UNPF, traff 13 Tomahawk-krysserraketter serbiske luftforsvarsinstallasjoner rundt Banja Luka, etterfulgt av flyangrep mot de samme målene. Dette førte til kraftige protester fra Russland. 13. september ble det inngått en våpenhvile rundt Sarajevo, og om kvelden dagen etter ble det erklært en 72-timers stridspause for å gi serberne en sjanse til å trekke seg tilbake. Da fristen var ute, var de godt i gang med å etterleve kravene, og fristen ble fornyet med ytterligere 72 timer. Operasjon Deliberate Force ble erklært for avsluttet 21. september. Da var i alt 3000 sorties utført og 60 mål angrepet.

Men i Vest-Bosnia fortsatte bosniske og kroatiske soldater sin framrykking. 13. september falt byene Jajce til kroatene og Donji Vakuf til bosniakene. Dette skjedde med USAs velsignelse fordi man mente det ville bli vanskelig å tvinge serberne til å oppgi territorium ved forhandlingsbordet. Fra å ha kontrollert 70 % av Bosnias territorium i slutten av juli var de den 22. september kommet ned i 49 %. Kroatene ble særlig oppfordret til å ta byer som hadde vært gjenstand for etnisk rensing fra serbisk side, som Sanski Most, Prijedor og Bosanski Novi. Banja Luka var også innen rekkevidde, og den kroatiske forsvarsministeren, Goijko Šušak, ønsket å ta den. Men Holbrooke advarte om at byen var godt innenfor området som var tiltenkt serberne ved freden. Dessuten ville det trolig generere ytterligere 20 000 flyktninger. Sluttkampene hadde allerede drevet 90 000 serbere på flukt. Men med dette var fredsforhandlingene gjort betraktelig lettere siden fakta på bakken tilsvarte omtrent de skissene som amerikanerne hadde for en fredsløsning. En våpenhvile kunne derfor inngås 5. oktober og skulle gjelde fra kl. 00.01 10. oktober. De siste fem dagene fra avtalen ble gjort til den trådte i kraft skulle brukes av kroatene og bosniakene til å ta ytterligere områder som var tiltenkt dem. Men de klarte ikke å nå målene som var henholdsvis Mrkonjic´ Grad og Sanski Most. Med påskudd om at strøm- og gassforsyningen ennå ikke var gjenopprettet i Sarajevo, ble våpenhvilen utsatt to dager. Men 12. september var tre og et halvt år med krig over.

1. november begynte freds­forhandlingene på Wright-Patterson Air Force Base i Dayton Ohio, og den ferdige avtalen ble undertegnet i Paris 14. desember av presidentene i Kroatia, Rest-Jugoslavia og Bosnia. Med sin resolusjon 1031/1995 anerkjente også FNs sikkerhetsråd avtalen og ga samtidig NATO mandat til å implementere den gjennom IFOR (Implementation Force).

Sluttord

Krigen i Bosnia kostet om lag 200 000 mennesker livet, og nesten halvparten av landets fire millioner mennesker ble fordrevet fra sine hjem. I henhold til Dayton-avtalen skulle sentralregjeringen ha herredømme over utenrikshandel, utenrikspolitikk og pengepolitikken. Men sentrale funksjoner som politi og væpnede styrker var fortsatt på hendene til de to delrepublikkene. NATOs implementeringsstyrke på 60 000 mann (IFOR) var på plass i Bosnia 20. desember 1995. Denne styrken ble etter ett år erstattet av en stabiliseringsstyrke (SFOR) på 32 000 mann fra 16 NATO-land pluss en kontingent på 1200 mann fra Russland. Denne ble senere redusert til 20 000 i år 2000 og 7000 i 2004, da den ble erstattet av en tilsvarende styrke fra EU.

Krigen mellom partene i Bosnia var karakterisert av en blanding av paramilitære og regulære styrker som ofte sloss nær sine hjemtrakter. Kampene var som regel lavintensive, og ingen av partene hadde styrker til å opprettholde sammenhengende frontlinjer eller utføre mobile operasjoner i stor skala før kroatenes Operasjon Storm i 1995. Isolerte stridigheter konsentrerte seg derfor om noen urbane sentra som ble terrorisert av artilleri og snikskyttere, men som sjelden ble stormet. Målet var å tvinge motstanderens befolkning på flukt ved hjelp av militære midler eller forhandlinger. Dette innebar også å holde tilbake hjelpesendinger fra FN, ikke minst luftbroen inn til Sarajevo lufthavn som lå innen rekkevidde av serbernes våpen. Men de humanitære konvoiene som ble stanset av serberne, passerte ofte gjennom serbiske områder som var like dårlig stilt som den muslimske befolkningen som var mottakere av hjelpen. Et annet motiv for å stoppe forsyningskonvoiene til UNPROFOR-styrkene var ifølge serbiske styrker frykt for at ammunisjon og drivstoff skulle falle i bosniakenes hender. Og ikke sjelden viste frykten seg velbegrunnet, som da ukrainerne ble avtvunget sitt utstyr i Žepa og Goražde.

Massevoldtekt, sult, terror og drap inngikk i dette som for ettertiden er blitt kjent som «etnisk rensing». Dette omfattet også systematisk ødeleggelse av gudshus, bibliotek og museer som markerte at krigføringen ikke bare var rettet mot fysisk levende mennesker, men også deres historie og identitet. Med andre ord en total utslettelse som syntes å være styrt av de dypeste av menneskenes mørke instinkter. Paramilitære grupper var særlig aktive i disse overgrepene, hvorav de notoriske «Tigrene» under ledelse av Željko Ražnatovic´ (Arkan) gjorde seg spesielt bemerket. I Srebrenicca-enklaven ble dette tatt ut i det ekstreme, og massakren skulle bli hovedpunkt i anklagene mot Karadžic´ (pågrepet 2008) og Mladic´ (pågrepet 2011) da disse ble tatt og stilt for Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. Både i samtiden og i ettertid er de serbiske overgrepene best kjent. De var størst i omfang og ble ensidig vektlagt i FNs uttalelser og dokumenter hvor også serberne fikk eneansvar for krigsutbruddet. Men ifølge forfatter og tidligere offiser i den britiske hæren, Richard Connaughton, var det «omstendighetene» som gjorde serberne i stand til å gjøre de fleste av illgjerningene som Bosniakrigen er husket for.

Krigen i Bosnia, oppslag

Disse karakteristikkene har fått mange til å kalle oppløsningskrigene i Jugoslavia for en ny type krig som var typisk for tiden etter den kalde krigen. Ser man imidlertid på kriger før 1991, finner man også de samme elementene. F.eks. ble tyske sivile fordrevet fra Øst-Europa ved hjelp av de samme virkemidlene i løpet av de siste månedene av andre verdenskrig – trolig ble to millioner tyske kvinner voldtatt. Krigene i Indokina på femti-, seksti- og syttitallet gikk også hardt ut over en rekke minoriteter i grenseområdene, slik som hmong- og montagnard-folkene. Disse eksemplene viser snarere at det er vår oppmerksomhet og vårt perspektiv som har endret seg, og at fraværet av direkte eller indirekte konfrontasjoner mellom stormaktene har gjort oss oppmerksomme på andre sider ved konfliktene. Økende grad av «nedenfra-perspektiv» innen humaniora og samfunnsvitenskapene kan også ha bidratt i samme retning, og det samme har nok også moderne media som gir oss nærmest direkteoverførte, klare fargebilder av menneskelig lidelse i konfliktområder.

Krigen kostet også 117 UNPROFOR-soldatene livet. Oppdraget deres med å beskytte de sikre sonene og bistå i det humanitære arbeidet hadde vist seg umulig. Engasjementsreglene kunne variere fra sted til sted, men overlot dem generelt til en passiv rolle. Allikevel var styrken først og fremst for lett bevæpnet og verken trent eller organisert for en lavintensiv og ukonvensjonell krig. På toppen av det hele var de i sine blå hjelmer og hvite kjøretøy spredd rundt på posisjoner som var håpløse og forsvare. Royal Welsh Fusiliers var allikevel bedre stilt i Goražde enn Dutchbat i Srebrenicca med bedre trening, ledelse og støtte. FNs generalsekretær og UNPF hadde vært restriktive med å be om luftstøtte fra NATO av frykt for at serberne skulle oppfatte UNPROFOR som en part i konflikten. Men hvorvidt ubegrenset bruk av NATOs luftmakt kunne ha kompensert for UNPROFORs egne mangler, får bli et åpent spørsmål her. FN var også redd for å miste kontroll over det internasjonale nærværet i Bosnia dersom NATO skulle få friere tøyler til å stanse serberne.

Srebrenicca-massakren var også et traume for Nederland, og soldatene i Dutchbat ble satt i en umulig posisjon. De holdt tilbake bosniakenes tunge våpen og uttalte at det var UNPROFORs oppgave å forsvare enklaven, et forsvar som var tuftet på løfte om luftstøtte. Dutchbat-soldatene selv skjøt aldri direkte på de 2000 serberne som angrep Srebrenicca. Flere forespørsler om luftstøtte fra Dutchbat ble enten avslått eller nådde aldri fram gjennom den kronglete kommando- og kommunikasjonskjeden til UNPROFOR. Forklaringen som ble gitt av generalsekretær Kofi Annan i en FN-rapport i 1999, var at de ikke hadde vært i besittelse av noe etterretning som tilsa at serberne skulle angripe Srebrenicca og gjennomføre en etnisk rensing. En ting er at det innen FN-systemet ikke fantes fantasi til å forestille seg at en slik forbrytelse mot menneskeheten også kunne skje i Europa i 1995 (senest i april året i forveien hadde 800 000 mennesker blitt slaktet ned i det afrikanske landet Rwanda). Men erfaringene fra tidligere i Bosniakrigen ga også all grunn til å anta at serberne kunne angripe Srebrenicca, og etnisk rensing hadde vært en del av konflikten siden den begynte i 1992. FN-styrkene hadde heller ikke noe eget organisert etterretningsapparat, og i FN-byråkratiet ble det «å spionere» på andre medlemsstater sett på som å stride mot organisasjonens charter.

På et tidspunkt da UNPROFOR hadde nådd en styrke på 27 000, uttalte generalløytnant Barry McCaffrey til Senatet i USA at det ville kreve 120 000 FN-soldater for å få den humanitære innsatsen til å fungere. Men uansett hvor vellykket denne hadde vært, ville den ikke kunnet gjøre ende på selve krigen. Mellom april 1992 og mai 1994 ble i alt 77 ulike våpenhviler brutt, så veldig stor gjensidig fredsvilje var det ikke å spore. Og ifølge NATOs beregninger i 1992 ville det også kreve 460 000 mann på bakken for å slå ut serberne militært. Utfallet ble i hovedsak avgjort av to militære utviklingsrekker (det forelå også en rekke økonomiske sanksjoner og mye diplomatisk spill som ikke vektlegges her). Det som har fått minst oppmerksomhet, er hvordan de kroatiske operasjonene Lynglimt og Storm bidro til å svekke bosnia-serbernes militærmakt etter at USA grep inn og tvang gjennom et bosnisk-kroatisk samarbeid. Dette skjedde etter at USA, som ikke definerte Balkan til å være av vital nasjonal interesse under George W. Bush (sr.), og som under Bill Clinton (innsatt 20. januar 1993) lenge nølte med å finne en passende tilnærming fram til begynnelsen av 1995.

I den andre utviklingsrekken sto Srebreniccas skjebne sentralt. Det ble for det første tydelig for FN og verdenssamfunnet hva alternativet til NATO-bombing i realiteten var, og Operasjon Deliberate Force kunne ta form og bli den neste spikeren i kisten for bosnia-serberne. Dét kanskje mer som advarsel om hva som ville skje dersom de fortsatte krigen, enn den reelle skaden som ble påført de serbiske styrkene. For det andre må det også spørres om Srebrenicca måtte falle før det kunne bli fred. Serberne kunne neppe godta å ikke kontrollere en så strategisk viktig by tett på grensen til «moderlandet» Serbia, samtidig som regjeringen i Sarajevo neppe kunne ofret den ved forhandlingsbordet.

I Bosnia gikk NATO for første gang til krig som en allianse, og det «out of area» – utenfor noen av medlemslandenes territorium. Samtidig var det gnisninger mellom USA, som presset på for økt brukt av luftmakt for å få avsluttet krigen, og hovedsakelig Storbritannia og Frankrike som hadde tropper på bakken i UNPROFOR. Dette skjedde på et tidspunkt hvor avslutningen av den kalde krigen fikk mange til å stille spørsmål ved NATOs eksistensberettigelse. Alliansen overlevde ikke bare påkjenningene, men hadde i tillegg vist at den var relevant i det nye sikkerhetsbildet etter den kalde krigen. For FN lå det også en viktig lærdom i hva som kunne skje dersom man satte i gang en fredsbevarende operasjon uten å ha en fred å bevare. Under Bosniakrigen sendte de to organisasjonene liaisoner til hverandre og lærte verdien av samarbeid på den vanskelige måten.