Med tog gjennom Australia

Gå om bord i «The Ghan», det legendariske toget som tar deg med gjennom Australias røde ørkenlandskap. Opplev reisen langs togskinnene som en gang ble lagt av de fryktløse pionerene som utforsket denne villmarken.  

Dag 1

Adelaide

Hva er den lengste, bevegelige gjenstanden i verden – akkurat nå mens du leser disse linjene? En jumbojet? En oljetanker? Hvis vi ser bort  fra fenomener som isbreer og tektoniske plater, er svaret sannsynligvis et tog – nærmere bestemt et australsk tog, som ruller gjennom villmarken i et bortgjemt hjørne av verden. 

Australia har nemlig verdens lengste tog ( 6,5 km), og selv om toget ved plattformen på Adelaide stasjon denne friske høstmorgenen måler en drøy halvmil, klarer det ikke helt å måle seg med de togene som strekker seg over flere postnumre. Toget vi ser foran oss, heter «The Ghan» og er kjent som Australias orientekspress.

Fra venstre mot høyre:  Dawood Choudhury i moskeen i Adelaide , en Ghan-plakat hos det nasjonale jernbanemuseet, lunsjservering i spisevognen om bord i  «The Ghan».

Toget blir klargjort for avgang, og passasjerene rusler nedover perrongen med bagasjen på slep.  Noen klatrer om bord i golfbiler for å komme seg til vognene lengst unna. Inne på toget geleider det uniformerte personalet gjestene til riktig plass. De passasjerene som har lugar lengst framme i toget, har allerede gjort unna nesten én av de 2979 kilometerne mellom Adelaide og Darwin, som er reisens mål. Reisen over kontinentet tar tre dager. 

Denne togturen tvers gjennom villmarken har en helt spesiell plass i australske hjerter.  De fleste passasjerene er  australske (pensjonister), og mange av dem førte  opptrekkbare versjoner av Ghan gjennom villmarken på barnerommet da de var små.  Dessuten bor 85 prosent av Australias befolkning ved kysten. Reisen om bord i « The Gan» er en kjærkommen mulighet til å oppleve hjemlandets overveldende natur for første gang. Endelig kan passasjerene få et konkret begrep om den enorme villmarken som strekker seg uendelig langt bortenfor hagegjerdene deres. 

«The Ghan» har knyttet sammen Adelaide og Alice Springs siden 1929. Den nordligste strekningen fra Alice til Darwin sto imidlertid ikke ferdig før i 2004.

Forventningen blant de reisende er til å ta og føle på rett før avgang. Noen trommer med fingrene mens de venter på at hjulene hvinende skal begynne å gå rundt. Personalet prøver så godt de kan å svare på alle spørsmålene fra menneskene rundt seg. «Hvordan skrur man på dusjen? Hvor er spisevognen?» 

Og det aller vanligste spørsmålet: Hvorfor heter toget «The Ghan»?

Moskéen i Adelaide 

For å finne svaret må vi faktisk til moskeen i Adelaide. Den ligger bare en kort gåtur fra stasjonen,  vegg i vegg med advokatkontorer og fish’n chips-sjapper  i et stille nabolag.  Inne i bønnehallen, som er bygget i tre, høres ikke annet en den svake summingen fra forstadstrafikken og skrikene fra kakaduene som sitter vaglet på minaretene.  

Denne moskeen har en spesiell historie. I 1880-årene hadde britene erobret verden og bosatt seg  langs Australias kyst. Alt som gjensto, var et enormt, noe pinlig spørsmålstegn midt i kolonien. En gruppe viktorianske eventyrere med snurrebart var skråsikre på at det lå en innsjø ute i villmarken et sted, og la i vei med båter på skuldrene. Det var ikke få eventyrere som forsvant inn i ødemarken, for aldri å komme tilbake.  

Storbritannia ansatte afghanske kamel-førere – unge nomader som hadde vokst opp som kamelgjetere der snøen fra Hindu Kush møter Punjabs grønne sletter i det moderne India og Pakistan. Som regel var ikke disse nomadene afghanere, men de var dyktige kamelførere og førte karavanene sine gjennom den uutholdelige ettermiddagsheten for å sørge for nødvendige forsyninger til de mange utpostene i Australias enorme villmarkshjerte.  Når dagens arbeid var unnagjort, bandt de kamelene til eukalyptustrærne, la bønnemattene sine ved  vannhullet og sang  «Allahu Akbar» mot solnedgangen i vest. Etterpå fylte de lungene med vannpiperøyk, før de la seg til å sove under en fremmed himmel der alle stjernebilder var opp ned. 

Da dette «ghanfolket» hadde krysset villmarken for siste gang, bygget de denne moskéen. Jernbanen de hjalp til  med å bygge, som fulgte i deres egne  fotspor nordover fra Adelaide,  fikk bringe navnet deres videre.  

«Hver gang jeg kommer hit, tenker jeg på kamelførerne», sier Dawood Choudhury, en australsk muslim som foretok samme reise som ghanfolket (bare hundre år senere) da han reiste fra Pakistan til Adelaide som tenåring.  «Vi er stolte av dem, og vi ber fortsatt for sjelene deres.»

«For mange australiere er reisen om bord på «The Ghan» en kjærkommen mulighet til å oppleve hjemlandets overveldende natur for første gang»

Dawood viser meg rundt i moskeen. Han drar fram flere skrukkete, gamle koraner, mens han hilser medlemmer av menigheten med et «Salaam Aleykum», eller et «G’day mate». Kamelførerne er borte for lengst, men moskeen de bygget, står her fortsatt og er landets eldste moské. 

«Da kamelførerne krysset villmarken, var de langt hjemmefra», sier Dawood da vi tar farvel. «Det må ha vært troen deres som holdt dem oppe.»

Port Augusta

Da toget drar fra Adelaide, kjører det langs Spencergulfen til Port Augusta. Deretter tynnes bebyggelsen ut, og med ett er vi i villmarken. Ser du på et kart over området «The Ghan» kjører igjennom, oppdager du raskt at stedsnavnene kan deles inn i to kategorier.  Først ligger byene som ble navngitt av velstående eventyrere – de som drømte om vakre damer i fjerne salonger: Adelaide, Katherine, Alice Springs. Derretter finner vi navnene som forteller om eventyrerens harde liv, og navn fra de infødte stammene: Oodnadatta (råtten grunn) og Bong Bong (summende mygg), eller Broken Hill (nedbrutt fjell), Coffin Bay (kistebukta) og  Lake Disappointment (skuffelsens innsjø). 

I kveldingen ser vi konturene av fjelltopper i øst, og spinkle, visne trær strekker seg mot månelyset. I barvognen begynner volumet å stige, og australske pensjonister utveksler historier om bypassoperasjoner, giftige slanger de har kjørt over med sittegressklipperen, og taktikken i de siste cricketkampene.  

De beste historiene handler imidlertid alltid om folk som har «forsvunnet i villmarken». Det finnes mange slike historier, men alle har visse elementer til felles. En venn av en venn av en venn, en hyggelig tur i villmarken, en feil sving i et kryss, og en haug med solblekede knokler. Deretter følger et alvorlig nikk mot mørket utenfor togvinduet, som om villmarkens uimotståelige kraft når som helst kan trekke noen ut gjennom vinduet og sluke dem hele. Chad Vance (19) fra Alaska var passasjer på «The Ghan» da han en dag stirret akkurat denne sjebnen i hvitøyet. I 2009 gikk han av toget i Port Augusta for å strekke på beina, men glemte fullstendig å følge med på tiden. Plutselig fikk han se at toget var på vei ut fra stasjonen uten ham, og helt instinktivt hoppet han opp på trappen til en av vognene. I nesten to timer klamret han seg fast til vognen mens «The Gan» suste gjennom villmarken i 110 kilometer i timen. Fortvilet hamret han på dørene mens de andre passasjerene skålte med hverandre og nøt møre kengurubiffer bare centimeter unna. Da en ansatt endelig hørte ham og dro i nødbremsen, var leppene hans blå og huden blek. 

Chad overlevde, men denne historien illustrerer tydelig de store kontrastene under togreisen med «The Gan». I en liten verden av luksus nyter du livet mens du spiser gourmetmat og koser deg med storbandmusikken som flyter mykt ut av høyttalerne. Når du legger deg om kvelden, finner du kanskje en liten sjokolade på det rene linlakenet. Men forflytter du deg bare noen meter ut av togets trygge indre, er du fortapt i et landskap av dødelig tomhet, hvor ørkenens vind raskt frarøver deg retningssansen og du ikke møter et levende menneske. 

Dag 2

ALICE SPRINGS

Det bor ingen mennesker her ute i villmarken, men andre skapninger finnes det mange av. 

Dyrepåkjørsler er et stadig tilbakevendende  problem for mannskapet på «The Ghan». Toget har en bremselengde på halvannen kilometer, og derfor er det slett ikke uvanlig å kjøre på opptil tre kenguruer på én tur. I slike tilfeller fjernes restene av dyret med en høytrykksspyler. Verre er det de gangene toget treffer en av de ville kamelene som vandrer rundt i villmarken. Ifølge en av lokomotivførerne høres det ut som om det går av en bombe foran i toget (og han utelukker ikke at sammenstøtet kan føre til at en uheldig pensjonist setter gebisset i halsen). 

«HVEM SOM HELST KAN BLI BERGTATT AV VILLMARKENS MYSTISKE TILTREKNINGSKRAFT»

Marcus Williams har mistet to kameler til toget som går mellom Adelaide og Darwin. Den stolte eieren av en Akubra-hatt har et øvet blikk, etter å ha studert horisonten i flere tiår. Marcus eier dessuten en kamelfarm rett utenfor villmarkens hovedstad –- Alice Springs – et lite sted bestående av spredte bungalower, der alle går av toget på reisens andre dag. 

«Kamelene er Australias helter», forklarer han og stryker et av dyrene kjærlig over nesen. Tilbake får han en fornøyd rap. «Hvis du setter deg på en hest for å dra på eventyr i villmarken, kan du være sikker på å dø.  Kamelene har derimot tatt meg med til de utroligste steder.»

Marcus Williams på kamelryggen i landskapet ved Alice Springs.

Australia har verdens største ville kamelbestand, og antallet dyr er estimert til  over 300 000. Marcus fikk øynene opp for disse dyrene da han som omstreifende ryggsekkturist en morgen så en karavane bevege seg stille over sanddynene. Etter den dagen har han viet livet sitt til å temme ville kameler. I dag tilbyr han korte turer på kamelryggen til passasjerene på «The Gan», for toget står alltid i den lille byen i fem timer før det reiser videre. 

«Jentene pleide å falle pladask når jeg sa at jeg jobbet med kameler», sier han og klatrer opp på ryggen til et av dyrene for å ta seg en tur langs de sanddekkede stiene mellom de stive gresstustene som omgir farmen. «For hvor mange kameltrenere har du møtt i ditt liv?»

Det er verdt å legge merke til at alle kamelene til Marcus er etterkommere etter de kamelene som ble fraktet hit fra Asia på 1800-tallet. Da kamelførerne ikke lenger hadde jobb på 1920-tallet, orket de ikke tanken på at dyrene enten skulle skytes eller brukes som sirkusartister i europeiske sirkus. I all hemmelighet slapp de dem derfor fri, slik at de kunne streife fritt og formere seg under den uendelige, australske himmelen. 

I Ingenmanns-land

Landskapet  «The Ghan» reiser gjennom, er nesten helt uten referansepunkter. Utenfor vinduet er det endeløse ørkener, åpen himmel og en overveldende varme. 

Etter Alice stopper «The Ghan» ved Katherine, rett ved sandsteinskløftene i Nitmiluk nasjonalpark.

Nå og da kjører toget forbi en ku som står rett opp og ned i en fjern, gudsforlatt avkrok. Uten unntak ser disse kuene svært forvirrede ut – som om de prøver å huske hvordan de i det hele tatt havnet der.  Andre steder ser vi klynger av termitt-tuer, lik en villmarkens Stonehenge. For det meste er landskapet imidlertid fullstendig øde. Du kan ta deg en lur, og når du våkner opp flere timer senere, ser du akkurat det samme landskapet utenfor vinduet. På enkelte strekninger er det en stor begivenhet å kjøre forbi et tre. 

Men hver eneste dag, rundt klokka fem, skjer det noe fantastisk. Når sola går ned, får det sprukne landskapet en dyp, intens rødfarge og blir uendelig vakkert. 

Forandringen er like voldsom som froskens forvandling til drømmeprinsen, eller Askepott før slottsballet. Og rødfargen blir mer intens for hvert minutt. Oker blir til sinoberrødt, og den blendende sola må vike plassen for behagelig, ferskenfarget lys. Ser du på et satellittbilde, vil du oppdage at størstedelen av Jordas landmasser utgjør et dempet fargekart, med enkelte flekker av militærgrønt eller beige innimellom. Bare Australia har en annen farge – en dyp terrakottarød glød som ikke finnes noe annet sted i verden. 

«FOR DET MESTE ER LANDSKAPET FULLSTENDIG ØDE. PÅ ENKELTE STREKNINGER ER DET EN BEGIVENHET Å KJØRE FORBI ET TRE»

Når gjestene samles i spisevognen, er landskapet på sitt mest fabelaktige. Oransjerøde skyer lyser opp himmelen, kenguruene hopper ut og inn av synsfeltet, og skyggene fra akasietrærne og eukalyptustrærne blir stadig lengre. 
I noen få minutter klarer ingen av gjestene å ta blikket fra magien utenfor. Gafler bommer på munnen, og potetene ruller ned på de myke gulvteppene under bordet.  

Solen synker ned bak horisonten. Innen desserten kommer på bordet, er det bekmørkt ute. 

Dag 3

Darwin

Den siste dagen om bord på «The Ghan» våkner vi til et totalt forandret, grønt landskap, med tropiske fruktplantasjer, mangrovebusker og små elver på vei mot Timorsjøen. 

The Ghan parkert ved perrongen i Darwin. Nå kan mannskapet på fire lokomotivførere endelig få seg litt hvile.

Et av de største problemene for de første jernbanearbeiderne var nettopp disse elvene. Det finnes flere historier som forteller om dumdristige lokomotivførere som kjører i vill fart over skrøpelige brostrukturer, bare sekunder før de føres bort av en flomstor elv. Andre ganger sto togene fast i ødemarken i dagevis, mens mannskapet måte skyte ville kalkuner for å sørge for at passasjerene hadde mat.  

Reisen vår ender imidlertid trygt ved siden av godsvognene i utkanten av Darwin –  høyhusenes hovedstad i den nordlige delen av landet – rett ved Timorsjøen. Passasjerene går av toget, stolte over å ha pratet, tygget og snorket seg igjennom Australias øde kjerne. Nå gjøres toget i stand til den lange turen tilbake til Adelaide. Sengetøyet skiftes ut, kjøkkenet fylles opp, og kengururester spyles av lokomotivet. Endelig er «The Ghan» klar til å fortsette sin endeløse ferd gjennom Australias ødemark. 

Reis med the Ghan

Alle som har lyst til å reise med The Ghan, står overfor en rekke forskjellige valgmuligheter: Du kan kjøpe billett nordover fra Adelaide, sørover fra Darwin –  eller ta en kortere tur hvis du vil hoppe på toget, eller gå av, i Alice Springs. Velger du å bli med på hele reisen, tar turen 54 timer (to netter) hver vei, med innlagte stopp i Alice og Katherine (i nærheten av Darwin). De fleste passasjerer velger Gold Service, som inkluderer din egen lugar med to senger, treretters måltider, drikke til maten (inkludert øl og vin) og et utvalg av ekskursjoner der toget stopper (ca. 10 000 NOK / Adelaide–Darwin én vei). De som graver litt dypere i lommeboka, bestiller platinabillett. Da er lugaren litt større og har dobbeltseng (ca. 19 000 NOK / Adelaide–Darwin én vei). For en detaljert liste over turmuligheter og priser kan du gå inn på greatsouthernrail.com.au.

Tre av de beste utfluktene fra The Ghan

ULURU (Ayers Rock)

Uluru er den mest berømte klippen på den sørlige halvkule og ruver majestetisk over det ville landskapet. Flere stier slynger seg rundt kjempen, og det er mulig å gå helt til toppen. Denne turen er imidlertid kontroversiell, for anangufolket som vokter over Uluru, ser på klippen som hellig og ber besøkende om å la være å klatre på den. De fleste som besøker Alice Springs, er innom Uluru og King’s Canyon National Park, som ligger rett i nærheten.  

HOPP I DET: Det går fly mellom Alice og Ayers Rock flyplass hver dag (45 min.). Great Southern Rail tilbyr også flere Ghan-turer hvor du kan besøke Uluru (7 dager, greatsouthernrail.com).

1. Ayers Rock 2. Kakadu Nasjonalpark 3. McLaren Vale

KAKADU NASJONALPARK

Nasjonalparken er like stor som hele Slovenia og byr på krokodillesumper, imponerende raviner og spisse utspring. Du finner også noen av Australias best bevarte eksempler på aboriginenes flotte bergkunst. Parken deles i to av den asfalterte Arnhem Highway, men for å utforske parken ordentlig trenger du bil med firehjuls- trekk. For å komme til områdets mest kjente landemerker – de brusende vannmassene ved Jim Jim Falls og Twin Falls – må du kjøre et stykke på grusvei.

HOPP I DET:  Top End Explorer tilbyr turer fra juni til oktober (kakadutours.net.au). Greyhound Australia har bussruter fra Darwin til Jabiru (greyhound.com.au).

MCLAREN VALE

Mange mener at Australias beste vindruer dyrkes i den sørlige delen av landet, og det beste stedet å undersøke saken er i denne byen, 40 minutter fra Adelaide sentrum. Her er du omgitt av vinstokker med raslende blader, bare et lite stykke fra strendene på Fleurieu-halvøya. Shiraz-stien er en åtte kilometer lang tursti, hvor du kan gå eller sykle forbi flere vingårder som ønsker turister velkommen til vinsmaking og et godt måltid. 

HOPP I DET: Alpha Box & Dice er en av de beste og mest interessante vingårdene (alphaboxdice.com), og d’Arenberg er godt sted for lunsj (darenberg.com.au). Sykkel til Shiraz-stien kan leies (oxygencycles.com).