Murmansk-konvoienes glemte helter

Lunefulle farvann, bitende kulde og nådeløse angrep fra sjøen og lufta – velkommen til verdens verste reise.

De alliertes konvoier gjennom de arktiske havområderne, kjent som Murmansk-konvoiene, kom i stand som en direkte følge av Operasjon “Barbarossa”, Hitlers angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941. Stalin krevde umiddelbart hjelp fra de allierte. Den raskeste ruten frem til de sovjetiske havnebyene Murmansk og Arkangelsk var en smal passasje hvor de måtte navigere mellom isflak og tyske baser i Nord-Norge. I september 1941 la skipene ut på den farefulle ferden.

Både britiske og amerikanske militærsjefer var imot planen, med begrunnelse i knappe ressurser. Deres overordnede insisterte imidlertid. Et av Churchills mål i 1941-42 var å kjempe mot tyske styrker over alt, så han beordret en “serie” med arktiske konvoier. Sjef for admiralstaben, sir Dudley Pound, stilte spørsmål ved å skulle omfordele resursene fra Atlanterhavet, men statsministeren lyttet ikke til det.

Dette var i sannhet ingen søndagstur. Konvoiene brukte en uke gjennom en smal pasasje, med en fart på kun åtte eller ni knop (saktere enn en blokadebryter). Dermed var de levende mål for angrep både ovenfra og nedenfra. Mannskapet hatet vintermørket, særlig når isen krøp sørover og skipene ble dekket av et islag. Sjømennene arbeidet konstant med å hakke løs is og teste våpenet slik at smøringen ikke frøs fast. Iståken la seg som et farlig, lunefullt teppe over vannet, og havstormene kunne by på over 12 meter høye bølger.

Ved en anledning ble det pansrede taket på fremre kanontårn revet av idet en monsterbølge skylte over HMS Sheffield. En annen gang slo “et fjell av vann” så hardt over flydekket til HMS Victorious at den fremre flyheisen ble totalskadet. Det er utrolig at havet klarte å bøye ti centimeter tykt metall, men det gjorde det altså. I Murmansk-konvoiene fikk nesten alle skipene skader – også de største.

I tillegg var det tyskerne, som ofte tvang mannskapet sitt til å holde vakt 22 timer i døgnet. Søvn var et sjeldent gode – det ble en lur i ny og ne, fullt påkledd på en benk eller til og med stående. Når rekken av ubåter kom til syne forut, forsøkte den britiske marinen å gå til frontalangrep for å spre dem. Krigsseilerne foretrakk ofte storm og dårlig vær, for da holdt ubåtene seg unna.

Det var umulig å holde seg tørr på konvoiene. Selv lag på lag med klær klarte ikke å holde kulda ute, og pelsforede støvler var ikke nok til å holde føttene varme. Sprengkulda gjorde det nærmest umulig å puste. Mannskapet turte ikke å ta på metall – det var fryktelig vondt når fingrene satte seg fast.

Somrene var ikke mye bedre, ettersom midnattsolen gjorde skipene enda mer utsatt. De første toktene lovet imidlertid godt, og de få britiske handelsskipene som tok turen i 1941 kom helskinnet frem. Lasten besto av noen få stridsvogner og fly, samt gummi. Denne ferden gikk tyskerne hus forbi, men krigsseilernes hell skulle ikke vare.

Noen farer viste seg tidlig. Den 10. desember 1941 oppdaget mann­skapet på Harmatis røyk. Deretter fant de en lastebil i lys lue som rullet rundt i lasterommet. Skipet måtte komme seg tilbake til hovedkvarteret. Dårlig sikring av last var et vedvarende problem – lasten løsnet ofte og utgjorde en fare under overfarten. Mye av materiellet som ankom Murmansk var ødelagt, til det utslitte mannskapets forargelse.

De første konvoiene fikk kodene “PQ” (utgående) og “QP” (hjemvendende). De skulle bli en av andre verdenskrigens legender.

Med trusselen fra skip som Tirpitz, trengte konvoiene nesten like mange krigsskip som krigsseilere. Krigsskipene var utstyrt med luftvernkanoner, mens destroyerne beskyttet mot ubåter. Til sammen var dette nok til å sette opp en formidabel sperreild mot tyskernes Heinkel-fly.

Den britiske marinens hangarskip ga beskyttelse mot tyske destroyere helt nord til Bjørnøya. Der snudde de, ettersom kulda angivelig kunne ødelegge utstyret deres. Denne forklaringen fnøs krigsseilerne av, og gjøv på videre uten flystøtte. Tyskerne var imidlertid også redde for å miste viktige skip i de tøffe værforholdene, og fartøyene deres “avbrøt” ofte operasjoner og satte kursen for nærmeste fjord i Norge.

Fra og med 1942 begynte britene å frakte store mengder gods. Dette fikk tyskerne til å øke innsatsen. Den 17. januar ble uheldige Hermatis truffet av to torpedoer. Vannet fosset inn i skipet, men skadene var heldigvis begrensede. Den ble tauet tilbake til Murmansk ved hjelp av slepebåter, fortsatt under angrep fra Heinkel-fly. Samme dag ble HMS Matabele torpedert, og detonasjonen gikk av i magasinet. Kun to av besetningsmedlemmene som overlevde eksplosjonen ble reddet – mange frøs i hjel i vannet før hjelpen nådde frem.

Murmansk-konvoienes glemte helter, oppslag

Et tysk langdistansefly, ofte en Focke-Wulf Condor, fløy rundt i området og meldte fra til Luftwaffe i Norge om konvoiens posisjon. Dermed økte risikoen enda mer, og den siste konvoien som hadde en noenlunde uproblematisk overfart, var PQ-11, i februar. PQ-12 traff på tykk pakkis, og lekte livsfarlig blindebukk med det beryktede tyske slagskipet Tirpitz, som ifølge etterretningen var på havet samtidig.

I mars 1942 ble PQ-13 spredt i en skjebnesvanger storm, og en fjerdedel av de rundt 20 handelsskipene ble senket i en kombinert aksjon med både ubåter og bombefly. En feil ved en torpedo på Trinidad gjorde at skipet satte seg selv ut av spill i et forsøk på å senke en skadet destroyer. To livbåter med sterkt brannskadde menn kom seg unna det fortapte handelsskipet Induna. De var sterkt nedkjølte og syv menn døde den første natten. Det var desperate forhold, særlig da ferskvannet om bord i båtene frøs. I en livbåt var én av ni mann i live. Av mannskapet på 64 mann på Induna ble kun 24 reddet, hvorav 18 mistet lemmer på grunn av frostskader.

Måneden etter ble konvoi PQ-14 maltraktert. HMS Edinburgh klarte å nedkjempe et angrep fra tyske destroyere, men Empire Howard ble torpedert og maskinistene ble blåst i filler da ammunisjonslageret eksploderte. 40 andre hoppet over bord. Alle så nær som ni stykker døde av ekplosjonsskadene de fikk da en tråler forsøkte å angripe en ubåt med synkemine.

Senere, i april, opplevde konvoien PQ-15 så tykk tåke at destroyeren Punjabi ble delt i to da den uheldigvis krysset baugen til slagskipet King George V, som også ble skadet da destroyerens synkeminer ekspoderte. det gikk heller ikke bra for konvoi QP-13, hvor seks skip gikk tapt etter at de forvillet seg inn på et britisk minefelt utenfor Island.

I teorien var konvoiene bedre beskyttet etter april måned. Da kom nemlig de såkalte CAM-skipene. Dette var handelsskip med et Hurricane-fly om bord. Når piloten skulle tilbake til skipet igjen fra et tokt, måtte han hoppe ut i fallskjerm. Sjansen for å bli plukket opp før han frøs i hjel i vannet var 50/50.

Den britiske marinen bønnfalt Churchill om å innstille sommerkonvoiene, men han avslo blankt. Han ønsket å blidgjøre Stalin, som var rasende fordi de allierte somlet med å etablere en “andre front” mot Tyskland. Samtidig prellet de store tapene i Murmansk-kovoiene av på ham. Statsministeren ville gjennomføre PQ-16 i mai, selv om bare halvparten av skipene kom frem. Han fryktet de politiske følgene hvis han innstilte. Forsyningene som ble levert i 1941 og 1942 var stort sett av symbolsk verdi, som et tegn på de vestlige alliertes forpliktelse overfor Sovjetunionen.

Til Churchills hell nådde fem sjettedeler av PQ-16 frem til Murmansk. Det var en felles innsats der den polske destroyeren Garland led store tap. På skipets overbygg sto det skrevet “Lenge leve Polen!” i mannskapets blod. Som en krigsseiler bemerket: “De var harde menn.” 371 ble reddet fra senkede skip i en imponerende innsats som krevde stort mot og dyktighet. Hvor lenge krigsseilerne kunne bli bedt om å fortsette, var imidlertid et omstridt spørsmål. En kaptein advarte admiralstaben om at mens hans menn tross alt fikk betalt for å gjøre dette, forlangte de litt for mye av krigsseilerne.

Marinen led riktignok også tap; krysserne Trinidad og Edinburgh gikk tapt på returene i mai. Det er urimelig å nevne ett navn, men på Trinidad nektet maskinsjefen, løytnant John Boddy, å forlate sine fyrbøtere. Han var selv kraftig skadet av en bombe, men ble sist sett da han røsket i lukene i et forsøk på å redde dem.

Det er spesielt én konvoi som virkelig beskriver prøvelsene de ble utsatt for, nemlig PQ-17 som gikk i juni 1942. Den ble en av andre verdenskrigs største maritime katastrofer, og hendelsen ble senere lagt lokk på. Den 27. juni seilte konvoien ut fra Island. Den besto av 36 skip lastet med over 150 000 tonn militært og sivilt materiell, deriblant 600 stridsvogner, 300 fly og over 4000 kjøretøy. Før avreise ble de advart om at tyskerne planla en stor aksjon. Nå skulle Hitler ramme konvoiene for alvor.

Murmansk-konvoienes glemte helter, oppslag

Etterretning, som senere skulle vise seg å være feil, tilsa at Tirpitz, Admiral Hipper og Admiral Scheer hadde gått ut fra Trondheim for å angripe. Den 3. juli beordret admiralstaben krysserne å dreie vest, mot den antatte trusselen. Dagen etter fikk konvoien ordre om å “spre seg”, en beslutning som kostet to tredjedeler av gruppen. De ble senket av fly og ubåter, med et tap på nesten 100 000 tonn materiell og forsyninger og 153 krigsseilere. Ingen britiske krigsskip gikk tapt. At britene lot konvoien løses opp førte til langvarig mistillit blant krigsseilerne, i en tid da moralen allerede var på et bunnpunkt. Etter denne hendelsen ble sommerkonvoiene innstilt. Stalin var ikke imponert.

Den neste konvoien, PQ-18, seilte ikke før i september. Likevel mistet de en tredjedel av de 40 skipene sine. Ti av dem ble ofre for luftangrep. Ifølge maritime beregninger og krigsseilerne selv var det nå en gjengs oppfatning at Murmansk-konvoiene var krigens aller verste prøvelse til sjøs. Noen av mennene ble traumatiserte for resten av livet. I et forsøk på å minimere tapet, seilte noen skip alene, uten eskorte, vinteren 1942. Fem av 13 skip nådde frem til Murmansk.

Havnen i Murmansk var ikke for nybegynnere. Kolabukta og fjorden inn til havnen var som helvete på jord – hvis helvete kunne bli så kaldt – med nærmest daglige angrep fra Luftwaffe. Den russiske gjestfriheten var lunken, men de de kunne tilby av hjelp måtte de betale for med russiske liv.

Ved slutten av 1942 ble kodene endret. “JW” betydde nå utgående konvoi mens “RA” var på hjemtur. Tapstallene sank dramatisk, samtidig som den britiske marine endelig kunne utplassere hangarskip som eskortefartøy, og dermed beskytte konvoiene med kraftige luftvernkanoner og anti-ubåtvåpen. Tyskerne var nå hardt presset på flere fronter. Ressursene ble spredt utover og de mistet også sitt viktigste flaggskip, Scharnhorst. Denne “trippelgevinsten” hjalp de allierte. Konvoiruten i Nordishavet var heller ikke fullt så viktig lenger, ettersom USA begynte å forsyne Sovjetunionen via Stillehavet.

Totalt ble over fire millioner tonn med forsyninger levert. Det var alt fra stridsvogner, fly, lastebiler og traktorer til telefonledninger, tog og støvler. Det viktigste bidraget var likevel politisk: De vestlige allierte viste at de forpliktet seg til Sovjetunionen.

Og de menneskelige kostnadene? I forhold til andre slagmarker var den liten: 18 krigsskip og 87 handelsmenn, 830 krigsseilere og nesten 2000 militære.

Bak tallene ligger en historie om noen eksepsjonelt modige menn som reiste på et eksepsjonelt ugjestmildt hav – verdens verste reise. I 2013 ble de tildelt æresbevisningen Arctic Star for sin heltemodige innsats – dessverre likevel for sent for de mange tapre sjømennene.