Lyst til å bli med på innspillingen av SPECTREs mest halsbrekkende bilstunt? Bare kom …

Klokken er ni om kvelden den 5. mars 2015, og mens de fleste romerne gjør seg klare til sin secondo piatto, drar vi av gårde i en anonym varebil der det står B24 på vinduet. Når vi runder hjørnet til Lungo­tevere Arnaldo da Brescia mens Tiberen bruser heftig på venstre hånd, møter vi myriader av sikkerhets­vakter, refleksvester og filmbelysning. I løpet av hundre meter har vi beveget oss fra et søvnig Roma som går til ro for kvelden og inn i et samfunn som har arbeidet hver natt i to uker med å skape filmhistoriens mest dramatiske og ambisiøse biljakt.

I natt merkes presset: Gårsdagens filming måtte avlyses på grunn av regn, så denne kvelden er siste sjanse crewet på 400 personer har til å få i boks denne sekvensen før tillatelsene og budsjettene tvinger dem videre til neste innspillingssted. Regnet har sivet gjennom Romas årer de siste 24 timene og fått Tiberen til å svulme; og den venter svart og trolsk nedenfor Scalo de Pinedo og de ti høydemeters trappene biljakten skal rase ned langs. Ja visst, i kveld skal en Aston DB10 og en Jaguar C-X75 bykse ned trappene uten hjelp av en eneste datagenerert piksel. For de fleste har denne bevegelsen i mer autentisk retning vært  en tiltrekkende side ved de nye Bond-filmene, og der vi nå står øverst i trappen, er ektheten ærlig talt uhyggelig.

Etter å ha sittet en stund i en kamerabil som raste langs Via degli Scialoja og filmet DB10 og C-X75 som jaget hverandre bortover gaten, er det på tide å komme til poenget og den viktigste begivenheten. Hundrevis av filmarbeidere forflyttes til den underjordiske bunkeren i kjelleren på et industribygg, kveldens mobile kantine.

Vi griper sjansen til å snakke med TopGear-helten Mark Higgins, Bonds bilstuntmann, en hyggelig fyr med en bilkontroll vi vanlige dødelige bare kan drømme om. Vi spør hvordan denne typen høyintensiv kjøring skiller seg fra hans vanlige jobb med å  flå rundt i rallybiler i forskjellige løp verden over.

«Det er helt annerledes, siden du ikke bare jobber med veien, men også med kameraer og med å holde rede på hvor alt befinner seg. For det jeg kanskje tror vil se fantastisk ut, er ikke det samme som kameraet ser», forklarer Higgins.

«Et annet viktig moment er synsfeltet, i og med at det er kameraer overalt.» Han forklarer at han har øvd på dette –  besetningen har brukt tre uker på å øve inn hver bevegelse på en nedlagt flyplass i utkanten av Roma før man satte kursen inn mot sentrum.

«Dermed har man oversikt over hvor det skal kjøres», «men det blir helt annerledes når man har alle kameraene rundt seg.» 

Mens besetningen rigger til nytt opptak, flyttes kameraene i en fart, en kran heiser en lyskaster på 12 m2 over opptaksstedet, og en hær av vakter plasseres i alle døråpninger, gatekryss og smug langs ruten, slik at ingenting kan rote seg i veien for filmingen. Dykkere trekker i våtdrakt og går i stilling i den iskalde Tiberen. Vi følger med Mark bort til  trappene for å gå ruten til fots. Øverst i trappene strever undertegnede med å forstå den mentale innstillingen man må ha for å kjøre en superbil ned en stupbratt trapp med en elv nedenfor… om og om igjen til regissøren er fornøyd.

«Hver gang vi kjører er det forskjellig. Bilene er forsynt med kamerarigger som gir ekstra vekt foran. Av og til har vi utstyrsmoduler på taket også», sier Higgins med en grimase, «og da blir bilen noe helt annet å kjøre».

Vi går ned det første trappeløpet på 28 buede trinn. Det er smalt og dramatisk, men finurlig forming av kantene har myknet det litt. Så følger et kort, flatt parti før ruten stuper ned de neste 16 buede trinnene. Og når bilene har tatt seg velberget ned her, må de øke farten og sette utfor enda tre trappeløp, hvert på åtte trinn, alle med halvannen meters fall. Det kan virke kontraintuitivt, men det er mangelen på fart som uroer Higgins mest.

«En kan ikke øve i disse trappene uten å skade alt. Vi kjører ned én gang for å finne ut sånn noenlunde hva som skjer, og vi må antakelig gjøre det om igjen, raskere og raskere, og prøve å gjøre det litt spennende», sier han.

Og hvor mange gjennomkjøringer kan han få tid til i kveld? «Vi får se hvor lenge bilene holder. Og ryggen, for det går ganske hardt ut over den i de tre siste trappeløpene. Mer fart ville faktisk ha dempet fallet, men i disse trappene kommer det til å gå temmelig voldsomt for seg», sier han.

Vi går opp igjen og treffer Bonds stuntkoordinator Gary Powell. I filmverdenen har han vært borti det meste, og han satte seg stadig i førersetet under øvelsene ute på flyplassen. Siden han satt bak rattet tidligere i karrieren, spør vi om det er mer press nå som han ikke har den oppgaven å fokusere på.

«Det er mye press her, ja. Det er et forventningspress, for det vi lager må bli bra. Og det må være trygt. Her om dagen kjørte vi om kapp mot Vatikanet i 180 km/t og driftet over Petersplassen, og da har vi et press på oss for ikke å brase inn i noe», sier Powell uten snev av ironi.

Men kom paven ut for å se på? «Nei, men jeg er helt sikker på at han fulgte med innefra. Kanskje han er blitt superbilfrelst nå. Aldri godt å vite.»

Men spøk til side, skader er en uunngåelig del av prosessen. «Når vi kjører ned disse trappene i kveld, da regner vi med skader», innrømmer Powell. «Faktisk venter vi at bilen ryker. Vi regner med å ødelegge minst et par-tre biler, for det er rett og slett unaturlig for bilene å gjøre sånt.»

Vinden har begynt å herje byen, og lysriggen er forvandlet til et dyrt seil. Mens teamet prøver å legge den ned med makt, kommer vi til at vi bare er i veien og beveger oss i retning av den underjordiske bunkeren der leketøyet oppbevares. Romas motstykke til avdeling Q, men med færre nerder.

Vi kommer inn i et ytterst anonymt lokale som huser åtte DB10 og sju C-X75. Det er her Neil Layton (teknisk regissør for James Bond) og hans team fra Action Vehicles forbereder, vedlikeholder og reparerer showets stjerner hver eneste kveld. Det som fort blir tydelig når man snakker med Neil, er at jobben med å  holde Bond-bilene igang er som å gjennomføre WRC, Baja og GT3 på samme tid.

«Det er ikke bare vedlikeholdssiden, det er all riggingen opp og ned, og arbeidet mellom de forskjellige stuntene», sier en sliten Layton. «For øyeblikket er vi bare litt under 20 mann, så vi jobber to skift for å dekke alle døgnets timer, men vi har flere folk borte på verkstedet.»

De har ting å lage i stand hele tiden Vi skal snart ha en scene der Jaguaren kommer opp bak Astonen, og så futter vi av en brannbombe i den. Bomben ligger bak i bilen, den er klargjort, og vi har flammekastere og skytevåpen på plass.»

 Operasjonens omfang er vanvittig, og logistikken når det gjelder reservedeler ville fått det til å svimle for de fleste profesjonelle bilsportsteam. Layton regner opp noen eksempler: «Vi har 20 sett Hero-hjul og 40 sett stunthjul bare til Astonen. Til Jaguaren har vi 30 hjulsett, og til hvert hjulsett har vi tilhørende dekk. Til Jaguaren har vi ti takbokser … og så videre.»

Dette er ikke glamorøst. Det er hardt og grundig arbeid, men Neil og teamet hans utstråler en smittende stolthet, så selv det å leve og arbeide ukevis i en underjordisk bunker ikke kan ødelegge den.

«Jeg har hatt noen temmelig kule jobber de årene jeg har holdt på med biler, men jeg tror ikke noe vil overgå Bond og Bond-bilene», sier han med et smil. 

På settet er bilene stilt opp  øverst i Via degli Scialoja, med fronten mot Scalo de Pinedo og de 68 vonde trappetrinnene. Vi stiller oss nederst med lederen for den andre enheten, Alexander Witt (Skyfall og Gladiator), mens de mobiliserer til opptak. Det umiskjennelige gutturale brølet fra en rivstartende DB10 får straks selskap av NASCAR-bulderet  fra C-X75 når den kjører igang.

Noen sekunder senere sveiper kalde, hvite lyktekjegler over toppen av Scalo de Pinedo når Higgins kjører ned de første 28 trinnene, tett fulgt av Martin Ivanov i C-X75. Astonen slår ned på det flate partiet mellom de to trappeløpene og fortsetter utfor det neste i en motbydelig vinkel, og støyen er direkte brutal når begge bilene får fjæringen klemt til bunns. 

Higgis flyr gjennom luften i 45 graders vinkel, og idet forhjulet lander halvveis nede i trappeløpet, vrir han rattet tilstrekkelig til venstre til at bilen ikke velter, og det er instinktivt, og perfekt bedømt. Når støyen avtar nederst i trappene, gir han jernet for å bygge opp fart mot de tre siste kortere og mer voldsomme hoppene. 

Brann, eksplosjoner, kollisjoner – alt i løpet av én natt på jobb …

Jaguaren har most seg ned det første løpet i et gnistregn i Ivanovs forsøk på å innhente Astonen. Begge hopper ned tredje trappeløp og lander med et smell så stygt at vi grøsser. Higgins farer videre i Astonen og tar de tre siste trappene i god fart, og Jaguaren jager mot siste fase, får sleng av det voldsomme frasparket, spretter over siste hopp og setter seg på tvers i den siste trappa med hekken hengende i den flommende Tiberen. Når støvet legger seg, bokstavelig talt, prøver vi å fordøye de siste 30 sekundene. Det er som om de har forløpt i makabert langsom kino.

En gaffeltruck løfter Jaguaren og bærer den nøkternt tilbake til Neils team for å repareres, og en ny bil settes i startposisjon. Avspillingen bekrefter voldsomheten, presisjonen og motet i det disse gutta skaper hver eneste natt, og de fleste filmcrew ville vært mer enn tilfreds med scenen.

Men sånn er det ikke i Bonds verden.

Witt vil ha mer. Han vil ha bilene nærmere hverandre, og Jaguaren skal helst ikke i elven … Så da er det på’n igjen. Og mens natten går og temperaturen synker mot null, fortsetter crewet filmingen og kjører trappene tre ganger til, helt til tillatelser og veisperringer er nær ved å utløpe. Sola begynner å titte over horisonten, og SPECTRE svinner hen i skyggene.