Ørkenens skip

Et eller annet sted over Namibia er en av verdens mest solide biler på leting etter en båt i sanden. Helt sant.

5. september 1909 gikk skipet Eduard Bohlen på grunn på en sandbanke i Conception Bay på Namibias atlanterhavskyst. I et desperat forsøk på å få båten løs, satte kapteinen motorene i revers, men sanden hadde kilt seg fast i kjølesystemet, så det skar seg. Alle de 30 personene om bord kom seg trygt i land, og man tilkalte en taubåt fra Lüderitz.

Men i løpet av de fem dagene det tok før den kom, hadde sanden festet grepet om båten, så kjettingen de prøvde å dra den løs med, røk. Det 2272 tonn tunge og 310 fot lange lasteskipet, som fraktet forsyninger fra sivilisasjoner langt unna til diamantgruvene på denne forlatte kyststripen, ble forlatt og overlatt til skjebnen. Eduard Bohlen ble nok et offer for Skjelettkysten. 

En stund, mens sanden beveget på seg og havet trakk seg tilbake, ble skipet brukt til lager og innkvartering. Det var tross alt den største menneskeskapte gjenstanden i flere hundre kilometers radius. Men så ble gruvene forlatt og naturen flyttet inn, som den alltid gjør i ugjestmilde omgivelser. I løpet 100 år har salt og sand forvandlet skipet til en rusthaug. Det er et urovekkende syn når det dukker opp i havdisen som er skyld i alle havariene langs denne kysten – et digert vrak, der det nå ikke finnes annet enn bleke knokler som hyenene har lagt igjen. 

Jeg hadde forestilt meg dette som slutten på turen, snarere enn begynnelsen: en reise med det nærmeste mennesket kommer et ørkenskip, i respekt for skipet i ørkenen. Vi er en dags kjøring sør for Walvis Bay, en dag unna noe som likner infrastruktur eller sivilisasjon eller tegn til mennesker. Det er så godt som ingenting her. Ingen asfalt, ingen radiostasjoner, ingen mobildekning, ikke engang en stripe etter et fly på himmelen. 

Bare Hiluxen. Dette er en modell av åttende generasjon, som nå hevdes å være mer raffinert, med NVH-nivåer som kan sammenliknes med personbiler, et mer solid understell, bedre offroadegenskaper og en mer effektiv 2,4 liters dieselmotor. Men egentlig er det ikke noe viktig som er forandret – dette er fremdeles kjøretøyet som sørger for at verdens mest avsidesliggende deler fungerer. Hilux er førstevalget for de fleste i disse områdene, fra bønder i Australias ødemark til sørafrikanske tømmerhoggere.  

Saltvann er ikke noe problem for den fryktløse Hiluxen.

Vi dro fra Walvis Bay i går. Guiden vår, Paul Lombard, møtte oss på flyplassen og tok oss med til to Hiluxer med full oppakning – hans og vår. Vår er helt standard: Euro-spec Bridgestone Dueler-dekk, standard luftinntak og filtre, ingen ekstra gjørmebeskyttelse. Bare en Hilux. Hans … er ikke det. 2015-modellen hans er modifisert med vinsjer, bøyler, beskyttelse, snorkel, full pakke. Vi kjørte åtte kilometer, kom oss til kysten, ble stående å måpe over flamingoene mens vi nedjusterte dekktrykket til 1,0 bar, aktiverte Power Mode for å forbedre gassresponsen, deaktiverte antispinn, og det var det. Offroad. Sørover, langs kysten. Sand på venstre side, vann på høyre, langs en smal linje midt i mellom. 

Jeg ble fort mindre forsiktig. En høyresving får meg til å plaske gjennom bølgene, og med en sving til venstre, kaver jeg plutselig gjennom sanden. Veldig moro, men fortell meg om to substanser som er mer skadelige for et fremkomstmiddel enn sjøvann og sand! Tenk på den seige gørra som sniker seg inn i kulelagre, fjærer, inntak og bevegelige deler. Det er ille nok å få det i badebuksa. 

Dette er en påminnelse om hvor ugjestmilde disse omgivelsene egentlig er. Folk som forliste langs kysten her greide som regel å karre seg i land, trygge på at de var reddet. Stranden ser betryggende ut, som et kjent sted – men så traff virkeligheten dem i trynet. Varmen, tomheten … selene?

Havdisen er i ferd med å trekke seg tilbake når vi treffer på den første kolonien. Tre hundre hoder spretter opp og beveger seg hit og dit på gummiaktige, grå halser. 

“Parker mellom dem og vannet”, sier Paul, “og så går du ut og ser hva som skjer.” 

“Kommer vi ikke til å bli luffet i hjel?” svarer jeg.

“Kommer an på hvor godt de liker deg.” 

«En sving til venstre, og plutselig kaver jeg gjennom sanden.»

Vi går ut. Selene nøler et øyeblikk, men så bykser de mot vannet. Siden vi er mellom dem og havet, kaver de mot oss og rundt oss og sjangler av gårde. Jeg er ikke sikker på om de egentlig er så redde – det er ikke nok mennesker her ute til det – de er bare forsiktige. Så det er dyreliv her ute. Selene spiser seg store og fete på det havet har å tilby, og de danner grunnlaget for et økosystem som begynner og slutter med sjakaler. En hyene i ny og ne. En og annen stolt oryxantilope. 

Det er sjakalene som bestemmer her – opportunistiske plyndrere som tar for seg av teltene i mørket. Vi slår leir i sanddynene for natten. Mens Paul og assistenten hans, Penrich Gonteb, tar seg av bål og mat, tar John og jeg med oss Hiluxen opp på toppen av sanddynene. Over oss glitrer stjernehimmelen i mørket, og vi undrer oss over hvor klar og lys den er, trollbundet av det fantastiske skuet. 

Jeg ser opp. Det sies at det er flere stjerner i universet enn det er sandkorn på jorden. Jeg ser ned. Jeg bøyer meg ned, tar opp en håndfull, lar den fine sanden renne mellom fingrene. Mange tusen sandkorn. Under føttene mine er det bare sand, opptil 300 meter høye sanddyner, som strekker seg flere hundre kilometer fra oss, noen så gamle at de har blitt fossiler. Alt er sandkorn. Bare sand. Og så er det flere stjerner? Det får deg til å tenke. 

Jeg føler meg som et lite fnugg her ute når jeg tenker på disse ufattelige tallene. Plutselig synes jeg sanden virker ­trykkende, at stjernene blir tunge der de henger på himmelen, og at hjernen min blir most mellom dem. Og så husker jeg noe annet, som kunne vært sagt av Brian Cox: Det er flere atomer i et enkelt sandkorn enn det er sandkorn i en hel ørken. Hjernen min smelter. 

Disen blir fanget i frontlyktene, jeg rives ut av drømmene og innser for sent at den har blitt til en tykk tåke etter at temperaturen har sunket og skybankene har rullet inn over land. Vi pakker fort vekk kamerautstyret, men det er for sent. Innen vi er klare til å kjøre ned igjen, er tåken tykk som ertesuppe. Vi prøver å følge sporene våre, men vi har kjørt ganske mye rundther oppe, så vi ender opp med å speide til fots for å finne sporet som faktisk fører ned til leiren igjen. Dette er en advarsel. 

Dagen etter fortsetter vi videre sørover, forbi vraket av tråleren Shawnee, som gikk på grunn i 1976, og videre til Eduard Bohlen. Det er overskyet. Vraket er brunt, trist og ensomt, og det høres ut som om Hiluxen kjeder seg når den triller brummende bort til det. Å komme oss hit skulle liksom være utfordringen, men Toyotaen er ikke engang svett i pannen.
Så, et antiklimaks? Ikke på langt nær. Synet er helt surrealistisk. 

Vi tar en forsiktig spasertur på det skjøre vraket (baugen kollapset for rundt et år siden) og legger en plan. Vi må få testet Hiluxen skikkelig, så vi bestemmer oss for å kjøre dypere inn i ørkenen, tilbake forbi gruveleirene til de høyeste sanddynene, over 30 km lenger bort. 

Og dette er grunnen til at jeg noen få timer senere flyr gjennom luften. Jeg har forlatt ørkenen. Jeg henger i luften over toppen av en sanddyne, og bak meg ser jeg bagasjen i baksetet sveve, forvirret av tyngdekraften. Sanden er ikke myk når du treffer den i 70 km/t. Alt eksploderer. Hanskerommet spretter opp, de tidligere vektløse bagene blir til bly, ryggen klemmes sammen ned i setet og magemusklene får juling. Pusten blir slått ut av meg, og jeg er ganske sikker på at jeg har drept Hiluxen. Lasteplanet er fullt av telt og gasstanker og ekstra drivstoff og toaletter – fjæringen kan umulig ha taklet dette. Jeg er overbevist om at den eneste veien tilbake til sivilisasjonen, er å bli tauet etter Pauls Hilux. 

Ikke et eneste varsellys. Ikke ett. Dieselmotoren høres fremdeles ut som om den kjeder seg. OK, så hvis den fikset det der …

«Pusten blir slått ut av meg, og jeg er ganske sikker på at jeg har drept Hiluxen.»

Nå er ørkenen den nye lekeplassen vår, og Paul leder oss videre mot nye eventyr. Vi surfer ned nesten vertikale skråninger som dukker opp uten annen advarsel enn at jeg ser hekken på Pauls Hilux tilte opp mot himmelen. Så tipper jeg over etter ham og kryper ned skråningene, med sand opp til akslingene og et saktegående sandskred foran oss. Vi kjører i store fordypninger med sider som heller brutalt. I den største, som er på størrelse med et fotballstadion, følger jeg Paul inn, med speedometeret på 110 km/t, horisonten i en helt latterlig vinkel og hjertet i halsen. Alt presses sammen, og vi suges mot underlaget før vi kommer ut med uhildet glede. 

Vi har tillatelse til å kjøre overalt her, så derfor prøver vi alt. Vi kjører ned i dype hull der fossil sand dukker opp på bunnen. Vi låser Hiluxen i tohjulsdrift og prøver å få nok kraft til å sladde. Vi står på toppen av digre sanddyner og sjekker ut mulighetene. Og noen ganger blir vi sittende fast. Det første man må lære seg om sandkjøring, er at kraft betyr noe. Det andre er at du før eller siden kommer til et punkt der det ikke gjør det lenger. Og når du kommer dit, er finesse og en delikat touch alt. 

Sand, som du kjører fort over for å holde deg flytende, kan bli helt løs og svelge deg til bunnpannen. Da må du pent og forsiktig rugge bilen frem og tilbake for å prøve å komme deg løs igjen. Av og til krever det stor innsats og mange forsøk, litt tilbake, litt lenger frem hver gang, andre ganger trenger vi slepetauet til Paul. 

Dekkene er problemet. 265/60 R18-dekkene er kanskje brede og myke, men de har ikke det åpne, ruglete mønsteret som trengs for å bite seg fast i det løse underlaget. Penrich klager over plasseringen av det fremre festet for tauing under støtfangeren, jeg klager over girkassa. Det er en seks girs automatkasse som ikke lar seg vippe over i lavgir på rappen. Hvis vi lar den stå i lavgir, har vi en toppfart, med skrikende motor, på rundt 65 km/t, noe som ikke gir oss nok trøkk til å komme opp på de største dynene. Den reagerer ikke så kjapt på manuelle girskifter heller, men den er uansett raskere enn en manuell girkasse ville vært. 

Det er også mye å lære om sanden. Den er fastere om morgenen når den er fuktig på toppen (60 prosent av de 15 millimeterne med årlig nedbør i Namibørkenen, den nest tørreste i verden, kommer fra tåke …), og den er også mer tettpakket der vinden har fått tak. Men det finnes forskjellige typer sand. Det er én type som vi ikke synker nedi i det hel tatt, men som til gjengjeld ikke har noe grep sidelengs. Å skille de ulike typene fra hverandre eller å skjønne hvorfor åsene dannes på noen steder og ikke andre … jeg aner ikke. Paul, som er oppvokst med å kjøre på disse sanddynene, har en sjette sans for dette. Kanskje jeg overanalyserer her, men det er bare fordi det virker som om Dueler-dekkene sliter.  

Med sanddekkene på Pauls Hilux ville vår bil vært så godt som ustoppelig. Den føles tøff, men det er i overkant å si at den er like komfortabel som andre SUV-er. Plasten er hard, interiøret praktisk. Dette er ikke noen familiebil. Men det skal den ikke være heller. Det er sand overalt, dratt inn med støvlene, virvlet opp av hjulene – men det gjør ikke noe, det er bare å børste den vekk. Dette er en arbeidshest, og den arbeider.

Og rollen den har er viktig. Redningen (via satellittelefon) er langt, langt borte når det ikke er et eneste menneske innenfor 200 kilometers rekkevidde fra der vi befinner oss. Namibia er forsiktig med turisme – i snitt tillates det bare én tur hver annen uke ut i dette enorme området. Med unntak av aske og urin, må alt som tas med inn, tas med ut igjen. Alt. 

Hiluxen er livbøyen vår. Om natten driver vår bil dusjen mens Pauls sørger for lyset og matlagingen. Vi har slått opp et telt mellom dem. Nå er den ikke lenger et leketøy, men snarere en livsviktig del av utstyret, en del vi er helt avhengig av. Mens vi sitter rundt bålet om kvelden og brenner den medbrakte veden, drikker kaldt øl og spiser kjøtt, salat, brød og frukt, før vi dusjer og kryper ned i soveposene, innser jeg hvor godt Hiluxen tar vare på oss. Jeg bestemmer meg for å være snillere med den neste dag. 

“Plasten er hard, interiøret praktisk. Det er sand overalt.”

Vi hadde håpet på en fantastisk soloppgang, men 30 kilometer inn i landet er ikke langt nok for å unnslippe skybankene. De høye sanddynene tar fort slutt, så vi kjører til toppen, står der blant de forblåste foldene og ser veggen av skyer som forsvinner. Så jager vi den tilbake mot kysten. 

Hvis vi trengte en påminnelse om at dette utrolige stedet er mer enn bare en avsidesliggende lekeplass, får vi den når vi kjører gjennom gruvebosetningene ved Warsasha og Conception Point. De ble forlatt før andre verdenskrig, men tidligere bodde det rundt 600 tøffe arbeidere her. Jobben deres var å lete etter diamanter ved å grave i sanden, liggende på magen, i 45 °C. Snakk om en hard tilværelse. Dette er steder som er vanskelig å glemme. Gravplassene i nærheten står som et vitnesbyrd over Skjelettkystens brutalitet. 

Tanken på hvordan livet til disse menneskene må ha vært, legger en demper på entusiasmen. Det setter omgivelsene i et annet lys. Vi går i stillhet forbi det rustne jernet og det restaurerte skuret som fungerer som et minnesmerke for det som ble ofret her. Det er fristende å forestille seg hvordan en Hilux hadde greid seg hvis man for lot den i dette tøffe klimaet i hundre år. Bedre enn de fleste andre SUV-er, vil jeg anta. For i likhet med dette stedet, og i likhet med Eduard Bohlen selv, er Hiluxen laget for en mer primal eksistens enn den har til daglig.