Følg forfatter Marcel Theroux på hans vandring i fotsporene til livsnyterne, kunstnerne og de intellektuelle som flanerte Paris’ gater på 1800-tallet på jakt etter guddommelig inspirasjon.  

Fra Philharmonie de Paris til Place de la République

Langs kanalen: 7 kilometer

 BAPTISTE THIÉRY står mellom ståltankene i Paname mikrobryggeri. Han grubler på et vrient ord han må oversette fra fransk. 26-åringen fra Bretagne brygger et nytt parti IPA-øl, og duften av humle sprer seg i luften. Baptiste studerer også engelsk litteratur ved prestisjetunge Diderot i Paris. Og da er han vel rett mann til å oversette det komplekse franske ordet «flâneur»? Han smaker på ordet. «Flâneur, flâner, flânerie», sier han. En flanør, å flanere, flaneri. «Å flanere betyr bokstavelig talt å slentre. Poenget er likevel ikke det å komme seg fram, men selve slentringen. Veien er målet, så å si.»

Paris er byen der tunge, intellektuelle teorier som eksistensialisme og dekonstruk­­tiv­isme ble klekket ut. Flanøren ble i sin tid symbolet på en helt ny retning innen filosofien: den urbane vandreren som driver målløst i gatene, mens han filosoferer over og betrakter livet i byen. Men Baptistes enkle forklaring kan være et godt utgangspunkt.

Min egen søken etter å forstå flanøren begynte noen timer tidligere, rett innenfor Périphérique, ringveien som følger den gamle bymuren. Hvis du tenker på Paris som en klokke, begynte min spasertur kl. 2, ved den iøynefallende nye bygningen som huser Philharmonie de Paris. Den likner en stor gladiatorhjelm.

Bygningen er siste løft i et fornyings­prosjekt i det 19. arrondissement. Tidligere var området fullt av lagerhus og kjøtthaller, og kanalene her forsynte hele byen med vann. Et tidligere slakterhus, Grand Halle de la Villette, har nå gjenoppstått som kunstsenter.

De frodige grøntområdene og vannfontenene har gjort det til et yndet sted for stressede urbanister, familier som tar lunsj i det fri – og flanører.

Bare ikke i dag. Jeg strever fortsatt med å forstå meningen med å flanere, men jeg tror jeg allerede har møtt på noe som flanøren slett ikke tåler: pøsregn. Det er ingenting som setter en mer effektiv stopper for en bedagelig og tankefull spasertur enn søkkvåte klær og fare for forfrysning.

Regnet øker på, og plutselig virker det som en god idé å smette inn på mikrobryggeriet Paname, som ligger i en ombygget lagerbygning ved bredden av Canal de l’Ourcq. Baptiste skjenker meg et glass Casque d’Or. Ølet er smaksatt med ingefær og appelsinskall, og jeg får et kjærkomment hint av sommer. Utenfor vinduene blir den olivengrønne kanalen bombardert av regndråper.
«Kanalen er et bra sted å begynne flaneringen», sier Baptiste. «Canal de l’Ourcq til Canal Saint-Martin er en fin rute. På søndager pleier kjæresten min og jeg å flanere fra Montmartre og nedover mot det 9. arrondissement.»

Bryggmester på Paname, Baptiste Thiéry.
Et glass kald India pale ale.
Baren i Paname mikrobryggeri.

Noen få meter fra bryggeriet ligger huset som en gang var hjemmet til tilsynssjefen for kanalene. Nå er Le Pavillon des Canaux en livlig kafé som summer av ungdommelig energi. Tilsynssjefens badekar står fortsatt i andre etasje. Nå sitter Mariana Baldi og Raphael Laurent oppi her, riktignok fullt påkledd og med masse puter i stedet for vann. De er begge 23 år og har idémyldring for en eksperimentell film. Blikket til Mariana lyser opp da flanering blir nevnt. «Jeg elsker det. Det er da du virkelig får tenkt på masse rart, og så får du ideer.»

Hadde det ikke vært for det intense regnet, hadde dette vært en fantastisk spasertur. Hvis man følger kanalen, kommer man til hjertet av byen, forbi den ærverdige jernbroen fra filmen «Den fabelaktige Amélie fra Montmartre», fra 2001. Det var her Audrey Tautou sto og kastet smutt i vannet. 

90 000 kubikkmeter vann tømmes fra Canal Saint-Martin når den renses hvert 10.–15. år. Da har det hendt at rare skatter har dukket opp fra slammet, deriblant to granater fra andre verdenskrig, en dokkevogn, noen gullmynter og en pistol.

Men klærne mine er gjennomvåte, og jeg finner det lurest å oppsøke et automat­vaskeri. På Baptistes anbefaling går jeg til Lavomatic, som jeg finner på rue René Boulanger. En kunde står og tømmer en tørketrommel for klær. Trommelen ved siden av skal vise seg å være noe helt annet. Bak døren skjuler det seg en trapp. Ovenpå finner jeg en liten, hemmelig bar – en såkalt «speakeasy». Her sitter gjestene på gamle såpekasser, og de dyktige bartenderne mikser store cocktailer, to om gangen. Perfekt for å slukke sorgene til en mislykket flanør.

Fra Rue de Lyon til Passage Jouffroy  

En rolig klassiker: 3,7 kilometer

FOR Å FORBEREDE MEG PÅ denne spaserturen tok jeg en avstikker til Shakespeare and Company, Paris’ berømte engelskspråklige bokhandel. Her jobber Adam Biles, opprinnelig fra Bristol, som er romanforfatter selv. Han solgte meg en bråte med litteratur om flaneringens kunst: Eric Hazans The Invention of Paris: A History in Footsteps; Luc Santes The Other Paris; Edmund Whites The Flâneur: A Stroll Through the Paradoxes of Paris; og Flâneuse: Women Walk the City av Lauren Elkin, som betrakter fenomenet i et kvinnelig perspektiv. 

Etter en kikk i bøkene skjønner jeg at flanering er det motsatte av turistens heseblesende løype. Å flanere er å tråkle seg gjennom gaten, med tid til refleksjoner underveis, ikke ulikt slik man blar gjennom bøker i en bokhandel.

Passage des Panoramas er den eldste glassoverbygde passasjen i Paris. Den går mellom Boulevard Montmartre og rue Saint-Marc i 2. arrondissement.

Jeg drikker opp kaffen på Rue de Lyon og følger rue Saint-Antoine idet den svinger seg gjennom Marais, det gamle jødiske kvarteret i Paris. 

Ikke langt fra rue Saint-Antoine ligger rue des Rosiers og rue Ferdinand Duval, som inntil 1900-tallet var kjent som rue des Juifs: Jødegaten. Gentrifiseringen har gitt gaten et nytt oppsving med velstand og luksus­butikker, men de jødiske røttene er fortsatt synlige: Her er synagoger, koscher-restauranter, hebraiske skilt og bokhandlere. Ekspeditøren på Boulangerie Murciano bærer kippa, og en liflig duft av nystekt bagel siver ut i de trange gatene i Marais. 

Mor og datter Odile og Emma Schwak spiser sandwich med pastrami på en annet sted med sterk jødiske identitet: bakeriet Sacha Finkelsztajn. Emma studerer japansk på universitetet og har sin egen definisjon på flanering. Det betyr å dvele, sier hun. Hun og moren diskuterer hvor man best kan utøve kunsten. Odile sier Montmartre, Emma holder en knapp på Latinerkvarteret.

Det er ett sted som er grunnpensum for alle flanører; en halvtimes rusletur unna ligger Passage des Panoramas, en innendørs handlegate som sies å være verdens eldste shoppingsenter. Stedet bidro til å gi flanørene kultstatus.

På 1800-tallet gjorde den tyske marxist-filosofen Walter Benjamin en studie av Paris’ handlegater. Han mente at hemmelig­heten bak hvordan man skulle forstå den moderne kapitalismen, lå nettopp her. «Handlegaten er en by», skrev han, «en miniatyrverden». Benjamin påsto at flanørene var dette samfunnets innfødte. Han så på dem som omflakkende filosof-detektiver, som vandret rundt og slik fikk innsikt i den moderne verdens sanne natur. 

En sandwich med pastrami og sylteagurk på Sacha Finkelsztajn. Paris’ Venstre bredd har gode rusleforhold. Et sitat fra den store skalden på skiltet til bokhandelen Shakespeare and Company.

Gulvflisene passer ikke lenger sammen, og de en gang så innovative gasslampene samler nå støv. Passage des Panoramas er ikke lenger det siste innen shopping, men har sin særegne atmosfære – en kombinasjon av å være antikk og moderne på samme tid. Duene flakser under glasstaket og sidegatene er dystre, men i hovedgaten myldrer det fortsatt av liv, 200 år etter at den revolusjonerte detaljhandelen.

I Passage finnes en rekke butikker med diverse sortiment – frimerkesamlinger, kostymetilbehør, gamle postkort og andre spesialforretninger. En håndfull nye restauranter har også slått seg til her, og det glutenfrie bakeriet Noglu antyder at stedet er i ferd med å gjenskape seg selv nok en gang. 

Butikksjef Ako Sato.
Et knippe spaserstokker i Galerie Fayet.

Rett overfor Boulevard Montmartre ligger en annen overbygget handlegate, Passage Jouffroy. På høyre side ligger en stilig butikk, Galerie Fayet. Her finner du Paris’ eneste gjenværende produsent av spaserstokker. 

«Vi er selve symbolet på flanøren!» erklærer butikksjef Ako Sato. Hun er pariser, men navnet kommer faren, som er japansk. Jeg tilbringer 45 ualminnelig opplysende minutter sammen med henne, der vi diskuterer det fascinerende krysnings­punktet mellom fransk historie, flanering og spaserstokk. Hun forteller at spaserstokken alltid har vært et viktig motetilbehør; for å posere, sprade, gestikulere og vise seg fram, men aldri for å gi støtte til eierens vekt, som en krykke. Den var et symbol på at man var i besittelse av det mest verdifulle av alt: fritid.

900 grønne kasser står i en 3,2 kilometer lang rekke ved Seinens bredd. De inne­holder over 300 000 brukte bøker, magasiner, postkort og gamle reklameplakater. Markedet med brukte bøker – Paris’ legendariske bouquinistes – står nå på Unescos verdensarvliste. Tradisjonen har røtter helt tilbake til 1500-tallet, da kremmere gikk omkring og solgte varene sine på broene i Paris. 

«Jeg elsker å flanere», sier Ako med et sukk, «men jeg har ikke tid. Når du flanerer, gir du deg selv tid til å se, puste og oppdage. Du ser ting du ikke ville ha sett når du skynder deg fra A til B – og i Paris er det så uendelig mye å se!»

Gangbroen Pont des Arts krysser Seinen og er et bindeledd mellom Louvre-museet (på bildet) og Institut de France.

Fra Montparnasse gravlund til La Butte aux Cailles 

Hemmelig rusletur: 3 kilometer

DET ER GRÅLYSNING OG helt stille på stiene i Montparnasse gravlund. Den ligger i 14. arrondissement, på venstre bredd, fjernt fra pendlernes morgenstress. Jeg kommer for å ære flanørenes skytsengel, Charles Baudelaire – 1800-tallets vandrende poet, og den første som foredlet flaneringens kunst. Jeg har lest at før Baudelaire hadde ordet en negativ betydning og ble assosiert med latskap og dagdriveri. For Baudelaire var flanøren en som sto utenfor og fikk en helt spesiell forståelse for byen og menneskene i den. «Mengden er hans domene, som luften er fuglens, som vannet er fiskens. Hans lidenskap og hans fag, det er å forene seg med mengden. For den fullendte flanør, for den lidenskapelige betrakter er det en umåtelig nytelse å slå seg ned i tallet, i det bølgende, i bevegelsen, i det flyktige og uendelige.»

På gravstøtten hans har noen plassert et knallrødt kyssemerke, og på graven ligger en utgave av Baudelaires siste diktsamling, Le Spleen de Paris, på koreansk.

Baudelaire var også en radikaler og sterkt engasjert i de fattiges kår. Noen få gater unna ligger Saint-Vincent de Paul, et tidligere sykehus som nå huser et sosialt eksperiment den gamle flanøren ville ha likt. Etter at sykehuset ble lagt ned i 2011, har det fått nytt navn, Les Grands Voisins, og er nå kunstatelier, møteplass for kreative og herberge for hjemløse. Her er det også bar, restaurant og hage.    

Et brosteinsbelagt gatehjørne i strøket Butte aux Cailles.

Kunstner Guy Grember jobber i atelieret sitt, der han holder kurs og også tilbyr praksis til de 400 beboerne på stedet. Han mener at flaneringen er forankret i franskmennenes kjærlighet til det urbane landskapet. «Mange franskmenn, og særlig parisere, setter sin ære i å kjenne byen sin. De utveksler info med hverandre, ‘vet du om den gata?’, liksom.»  

Fra Les Grands Voisins er det en halvtimes spasertur til det 13. arrondisse­ment og Place d’Italie. Her har jeg avtalt å møte noen som kan vise meg strøkets gjemte kriker og kroker.  

Laurent Fouquet venter på meg i trappen utenfor rådhuset. Han var graffitikunstner før han startet Fresh Street Art Tour. Han ser på byvandringsvirksomheten sin som en underfundig måte å omvende travle fotgjengere til flanører på. «Folk går med blikket ned i mobilen», sier han med et oppgitt sukk.

Charles Baudelaires gravstein.
Guy Grember i sitt atelier.

Det 13. arrondissement er mest kjent for sin upersonlighet og sine enorme skyskrapere, men på Laurents byvandring får vi se hvordan gatekunstnerne har forskjønnet området. Noen av kunstverkene er så små at bare en flanør kan legge merke til dem. På lyktestolpene er det små, strikkede beholdere til blomster, bilder av beboere er festet til veggflisene, en avstøpning av en kunstners bryst. Vi får også se større og ambisiøse verk: Et murmaleri er en vittig kommentar til homofilt ekteskap, hvor Tintin og Captain Haddock er kledd som brudgom og brudgom.

Da vi er framme ved La Butte au Cailles, en bydel på en høyde, har det begynt å skumre i Lysenes by. Jeg kjenner at jeg er i harmoni med omgivelsene, og jeg får en ro og forståelse for Laurents enkle tilnærming til flanørens livsanskuelse. «Vær nysgjerrig», sier han til meg før han går, «åpne øynene og se hva som er rundt deg.»