Slik red England vikingstormen av

De voldelige vikingtoktene brakte skrekk og frykt til Storbritannias kyst på slutten av 700-tallet. I løpet av de nærmeste tiårene forandret imidlertid dynamikken seg. Ryan Lavelle mener at kompromisser var vel så viktig i Alfred den stores forhold til danskene, som sverdets kraft.  

I en scene tidlig i BBC Two-serien The Last Kingdom fra 2015 ser vi helten (eller antihelten) Uhtred, som er fratatt retten til den northumbriske festningen Bamburgh, ankomme byen Winchester for aller første gang. Uhtred og følgesvennen hans, begge oppvokst i et dansk hjem og på mange måter mer vant til danske enn til angelsaksiske skikker, kommer seg raskt på innsiden av det kongelige hoffet til Alfred av Wessex. Hedningen Uhtred blir innvilget audiens hos den kristne prinsen, og de samtaler om alt fra kunnskap om verden der ute til militære strategier. Slik får vi et innblikk i forholdet mellom Alfred og Uhtred – hvordan de oppfatter hverandre, og aller viktigst, hvordan begge planlegger å utnytte den andre.

Kunne dette ha skjedd i virkelighetens Winchester på 800-tallet? Hvorfor ville en vestsaksisk prins bli venner med en hedning – og attpåtil en danske – tidlig på 870-tallet? Den stereotypiske framstillingen vil ha det til at en dansk viking var for opptatt av tanker om plyndring til å kaste bort tid på ikke-voldelig, fredelig kommunikasjon. En annen vanlig oppfatning var at vestsakserne var for fromme til å godta skandinavene som annet enn Guds gisler.

Angrepet av vikinger

På mange måter er vestsaksernes forsøk på å forsvare riket sitt mot vikingenes storm-angrep – særlig under Alfred den store i de siste tiårene av 800-tallet – en historie om konflikter, kamper og strategier, inngåtte og brutte fredsavtaler og militære ledere som kjempet for seier under de verst tenkelige forhold. Ifølge Den angelsaksiske krønike og Life of King Alfred – vestsaksernes hovedkilde til fortellinger fra disse årene – sto Alfred selv for den militære ledelsen. Men uansett om Alfred personlig kan få æren for å ha slått tilbake vikingtrusselen og sikret det vestsaksiske kongedømmet, handler historien om mer enn konflikter og en påtvunget vestsaksisk fredsavtale. Kompromisser, tillit og forståelse mellom to folkegrupper – slik det framstilles i TV-versjonen av Uhtred og Alfred i The Last Kingdom – var også en viktig del av det å være engelsk på 800- og 900-tallet. I tidlig middelalder var «engelskhet» et spørsmål om enten/eller – enten var du engelsk, eller så var du det ikke. Vestsaksernes kamp mot vikingene ble ansett som en del av denne engelskheten. Nå er det imidlertid rom for en mer nyansert historie. Vikingene som kom til England på 800-tallet, ble vevd inn i denne historien på en måte som gjorde dem til mye mer enn bare de hedenske «andre».

Dette betyr ikke at danskene ikke utgjorde en trussel mot angelsaksiske herskere og riker, og særlig mot Wessex. Sent på 800-tallet ble vestsaksiske riker definert ut fra hvor mye de skilte seg fra danskstyrte territorier. Behovet for å forsvare seg selv mot den danske trusselen var en viktig faktor som drev vestsaksisk politikk framover. Danskene angrep Wessex en rekke ganger, og hele kongedømmet var på nippet til å måtte gi tapt for velorganiserte overraskelsesangrep mer enn én gang. Den skandinaviske trusselen utenfra hadde avgjørende betydning for utviklingen av det vestsaksiske riket – fra introduksjonen av militærtjeneste til byggingen av forsvars- og festningsverk, kalt «burhs». Kristne forfattere brukte ofte begrepet «nordmenn» for å betegne piratene som herjet i de vestlige delene av Europa på slutten av 700- og begynnelsen av 800-tallet. Rent geografisk er betegnelsen for det meste korrekt og samsvarte med den apokalyptiske tanken i Jeremias bok om at ondskapen ville komme fra nord. Mange religiøse forfattere lot også til å tro at disse «nordmennene» virkelig var apokalypsens budbringere. Mot slutten av 800-tallet blir imidlertid begrepet «nordmann» stadig mindre brukt i angelsaksiske kilder. Det ble erstattet av «danske». Årsaken til dette er muligens at man stadig oftere anså vikingene som folk man kunne drive handel med. Dette ser ut til å være en plausibel distinksjon – og en som kanskje også kom til uttrykk på sidene i Den angelsaksiske krønike. Mens en tidlig engelsk tekst kalte mennene bak et angrep på Dorset rundt 789 for «nordmenn», blir de i en senere oppføring om den samme hendelsen i krøniken referert til som «dansker». Dette var muligens en ganske talende redaksjonell endring.

Felles identitet

Denne viktige, om enn tentative, holdnings-endringen manifesterte seg blant annet i de mange fredsavtalene de to partene underskrev mot slutten av 800-tallet. Den viktigste var «Alfred–Guthrum»-avtalen, som ble undertegnet etter at Alfred gikk seirende ut av slaget ved Ethandun (Edington, Wiltshire), og dermed knuste vikingenes mål om å erobre Wessex. Det bevarte dokumentet, som skildrer Alfreds triumf, beviser trolig en reforhandling om landområder mellom de to lederne. På mange måter anerkjente denne avtalen at «dansker» og «engelskmenn» var adskilte, med to forskjellige lovsystemer. Det faktum at de to folkegruppene likevel var underlagt den samme loven – noe begge lederne godtok, og «bekreftet ved ed, for seg selv og sitt folk, både de levende og ufødte» – skapte en form for felles identitet som ikke tidligere hadde eksistert i det området vi nå kaller England. Denne følelsen av fred var viktig. Beda, den northumbriske forfatteren som sto bak verket som inspirerte Alfred til ideen om et angelcynn (engelsk rike), nevner en tidlig angelsaksisk konge som sørget for at en kvinne kunne reise med sitt nyfødte barn fra hav til hav uten frykt. Om forholdene i England på slutten av 800-tallet virkelig tillot en slik reise, er uvesentlig. Alfred nevnte muligens de «ufødte» for å gi Beda fred i sjelen; en konge som skapte fred for en angelcynn, var en som anså «dansker» som potensielle borgere. Det var presedens som skulle følges her, men den var ikke engelsk. Den kom derimot fra den andre siden av kanalen, fra frankernes land (området som mer eller mindre utgjør dagens Frankrike). Historikere flest har avvist den gamle myten om at vest-frankerne og Alfred forholdt seg til vikingene på svært ulike måter – den første vanligvis sett på som mislykket, den andre som en stor suksess. Faktisk var det slik at frankiske avtaler med vikinger ikke bare fungerte, de styrket i tillegg posisjonen til en rekke herskere. Her var det ikke snakk om pinlige kompromisser, men viktige øyeblikk som fortjente å bli hyllet. Og de påvirket muligens Alfred – som hadde besøkt Karl den skallede i vest-Frankerriket som ung på 850-tallet. Alfred så nemlig også verdien i å innlemme vikingene i den kristne menighet.

Selv om det på lang sikt ikke var noen stor suksess, var keiser Ludvig den frommes (Karl den skalledes far) dåp av danskekongen Harald Klakk i 826 en viktig hendelse ved det karolingiske hoffet. I og med at frankiske forfattere brukte hendelsen for å skildre den keiserlige ideen om et frankisk kongedømme, er det muligens her transformasjonen fra «nordmenn» til «dansker» ligger. På denne tiden begynte frankiske forfattere for alvor å interessere seg for hvem disse «danskene» var. Denne holdningen ga gjenklang i England et par generasjoner senere – kanskje ikke spesielt overraskende med tanke på hvor opptatt angelsakserne var av frankernes gjøren og laden. Karl den skallede hadde vært en ung gutt under dåpsseremonien, og den hadde gjort sterkt inntrykk, på samme måte som Alfreds besøk hos det frankiske hoffet påvirket livet til den angelsaksiske herskeren.

Triumfens øyeblikk

Et eksempel på hvordan tanken om kompromiss hadde gjennomsyret Wessex, er hvordan vikinger tjente ved Athelney kloster i Somerset, et kloster som ble grunnlagt for å hedre Alfreds store triumf i 878. Asser of St. Davids, kjent som Alfreds biograf, beskrev dem som «pagane» (pagani). Det var likevel åpenbart at de ikke var pagane i den tradisjonelle religiøse betydningen – de var, tross alt, en del av et kristent samfunn.

På denne tiden tok Alfred imot den skandinaviske sjøkapteinen Óttarr (på engelsk ‘Ohthere’) ved hoffet sitt. I en gammelengelsk tekst blir Óttarr beskrevet som den «den nordligste av nord-mennene». Akkurat som rollefiguren Uhtred kommer til det vest-saksiske hoffet i The Last Kingdom, ser vi her at Alfred bruker Óttarr for å lære mer om landene og folkegruppene i Skandinavia på 800-tallet. Dette er nok et bevis på at disse «nord-mennene» var helt annerledes enn dem som hadde stått bak de voldsomme raidene noen få tiår tidligere, selv om trusselen fra vikingene fortsatt var til stede. Man fikk etter hvert et mye mer nyansert, komplekst og menneskelig syn på dem, og landene de bodde i var ikke lenger mystiske. Under utgravninger av en høvdingbosetning i Borg i Lofoten har man faktisk funnet en gjenstand som likner på den såkalte «Alfred-juvelen». I en gammelengelsk tekst er den beskrevet som en æstel. Tok Óttarr med seg «Borg-æstelen» hjem etter oppholdet ved det vestsaksiske hoffet? Hvis dette var tilfellet, viste det at et symbol på Alfreds herredømme – disse gjenstandene var tross alt nært forbundet med Alfreds hoff – hadde stor resonans i Skandinavia.

Óttarr var ingen «engelskmann», men på flere måter demonstrerer hans forhold til «sin herre, Alfred» at mellommenneskelige relasjoner handlet om mer enn blodsbånd og tydelig definerte nasjoner. Slik fortsatte det til langt inn på 900-tallet. For selv om vest-saksernes ekspansjon på tidlig 900-tall førte til at engelske kristne tvang dansker og andre vikinggrupper til underkastelse med våpenmakt, fortsatte «dansker» og «engelskmenn» å forhandle og inngå av avtaler på samme diplomatiske måte som deres forgjengere. Faktisk ble etterkommerne til 800-tallets skandinaviske herskere de engelske herskernes «pålitelige» – særlig Edvard den eldre (899–924) og Æthelstan av England (924–39) – som lot sine nye borgere få beholde egne landområder i bytte mot at de underla seg herredømmet. Dette var dermed ikke bare en fortelling om nasjonsbygging eller én gruppes triumf over en annen. Vikingenes rolle i dannelsen av «England» har demonstrert at fleksibilitet var minst like avgjørende som fraksjonering og konflikter.

Ryan Lavelle underviser i middelalderhistorie ved University of Winchester. Han er medforfatter av Danes in Wessex: The Scandinavian Impact on Southern England, c800–c1100 (Oxbow, 2016).