Tempelridderne og deres hemmelige krig

Tempelridderne og deres hemmelige krig

Fremad, kristne soldater! Tempelridderne banet vei i historien og etterlot seg en legende om fanatisk suksess. 

I kjølvannet av seieren i det første korstog og overtakelsen av Jerusalem i 1099, bredte gleden og entusiasmen seg gjennom det kristne folket. Men etter hvert som de mektige kristne hærstyrkene reiste hjem, ble begeistringen hos de troende snart snudd til frykt.  Pilegrimene var nå overlatt til seg selv, og særlig utsatt for raid mens de valfartet til Det hellige land. Men ikke alle kristne krigere var klar for å legge ned våpnene.  Rundt 1119 sverget en håndfull franske riddere, ledet av Hugh de Payns, å beskytte pilegrimene som valfartet til det nylig overtatte området. Ridderne fikk vennlig hjelp av Balduin 2, konge av Jerusalem, som innkvarterte gruppen i det som tidligere var Salomos tempel.

Triumf 
Slaget ved Montgisard, 25. november 1177 av Charles-Philippe Lariviere, ca. 1842. Maleriet illustrerer slaget der tempelridderne og korsfarerne knuste Saladins styrker. De skal angivelig ha drept over 20 000 av fiendens soldater.

Snart ble gruppen kjent som ridderne av tempelet, eller tempelridderne. De ble raskt flere, og trakk til seg kristne som strømmet til Det hellige land. De var fascinert av ordenens edle misjon, deres hurtigvoksende rikdom eller begge deler.  På kirkemøtet i Troyes i 1128 ga den katolske kirke offisiell godkjennelse til tempelridderne. Dermed fikk ordenen  en velsignelse som både pilegrimene og prinsene i Det hellige land visste var avgjørende for at troen deres skulle overleve. 

Feltmanøver 
En gruppe tempelriddere danner tropp under et møte i Washington i 1925. Den middelalderske ordenen av krigermunker ble oppløst tidlig på 1300-tallet, men det har ikke forhindret mange grupper i å ta navnet deres i årevis etterpå. Mange av dem er frimurere, som legger ekstra stor vekt på sin kristne tro.  

Tempelridderne ble organisert inn i et strengt hierarki etter våpendisiplin og opphav. Medlemmene i ordenen valgte en stormester som utstedte marsjordre fra Jerusalem og ut til lederne i de forskjellige territoriene som gruppen beskyttet.  Hver provins hadde flere avdelingshus, kalt preseptorier, og hvert av disse ble ledet av en preseptor.  Medlemmene selv var enten riddere eller sersjanter.  Ridderne var adelsmenn som bar den nå ikoniske hvite våpenkjolen med et rødt kors. Sersjantene, som det var flest av, var sannsynligivs lekmenn og tjente som infanterister eller som tjenestemenn i tempelriddernes dagligliv. Senere ble det også dannet en klasse av prester for å ta seg av tempelriddernes åndelige behov. Innvielsen av nye medlemmer foregikk helt skjult for offentligheten, i en slags mottagelsesseremoni.  Tempelridderne sto utenfor avdelingshuset med sverdene hevet for å holde nysgjerrige blikk unna, mens de håpefulle nye medlemmene sverget sin tro gjennom en serie av spørsmål og mottok ordenens hvite kappe foran avdelingsmedlemmene. 

Mørke ganger
 Under oldtidsbyen Acre i Israel er det gravd ut en tunnel. Bosetningen fungerte som tempelriddernes hovedsete i Det hellige land. Medlemmene av den militære ordenen kunne flytte menn og forsyninger fra festningene sine på vestkanten av byen til havnen i øst uten innsyn fra utenforstående. 

Tempelridderne ble raskt populære, men de falt enda raskere i unåde. På slutten av 1200-tallet ble Det hellige land erobret av ymse muslimske kongedømmer og sultanater, og tempelridderne mistet livets rett.  Franske kong Filip den smukke meddelte pave Klemens 5. informasjon han hadde hørt fra tempelriddere, om kjetteri og blasfemi i innvielsesritene. Forskere i dag mener imidlertid at dette er feilaktig. 22. mars 1312 beordret paven at tempelridderordenen skulle avskaffes. Han fullførte arrestasjonene og henrettelsene som den franske kongen hadde påbegynt. I dag overlever tempelridderne kun takket være en ørliten tilknytning til frimurerne (noen kristne frimurere kler seg som tempelriddere), og de fortsetter å fascinere århundrer etter at de forsvant.