The Black Dahlia

The Black Dahlia

Mordet på Elizabeth Short fikk pressen til å fråtse i spekulasjoner. Hun var både offer og fristerinne – en drepende kombinasjon.

Listen

Utstillingsdukken lå forlatt og glemt på en ledig parkerings­plass nær 39. Street og Norton i Leimert Park. Idet Betty Bersinger gikk nedover South Norton Avenue med sin tre år gamle datter Anne, på vei til skomakeren på kjøpesenteret, fikk hun øye på den. Hvit og naken. Betty registrerte den, men tenkte ikke på det som noe uvanlig; bare enda en overflødig gjenstand kastet ut av en butikk i en av Los Angeles’ slitne bydeler. Det så ut til at dukken var delt i to, kanskje fordi den var blitt kastet hardt i bakken så den gikk av ved midjen.

Short poserte for en rekke stilfulle fotografier, men hun skulle bli husket som et lemlestet lik.

Betty trodde det kunne være noen som forsøkte i holde henne for narr, men da hun nærmet seg, gispet hun av overraskelse. Til utstillingsdukke å være så den ikke ekte ut. Selv om den var blek og livløs, som man burde vente, var det merker på den som en utstillingsdukke slett ikke burde ha. Likevel var den veldig ren – for ren. Da det demret for Betty, og hun skjønte at skikkelsen foran henne var et kvinnelik, ble hun vettskremt. Hun grep treåringen i hånden og løp til nærmeste hus.

Det første huset hvor hun ringte på, var tomt. Ved andre forsøk var hun heldigere, og en kvinne kom til utgangsdøren. «Jeg så noe rart», fortalte Betty mens hun forsøkte å finne ut av hva hun egentlig hadde sett. Kvinnen i huset lot Betty låne telefonen, og hun ba politiet komme over og «ta en sjekk». Betty var fortsatt bekymret over at hun kunne ha skapt oppstandelse ved å forveksle en dukke med et lik. Men Betty tok ikke feil.

Ekko av the Ripper

I begynnelsen var kvinneliket en såkalt «Jane Doe», altså en ukjent, død kvinne. Det tok to dager å identifisere henne ved hjelp av fingeravtrykk, og det viste seg at kvinnen var 22 år gamle Elizabeth Short. De voldsomme skadene på kroppen hennes ga pressen anledning til å fråtse i blodige detaljer: Hun ble funnet i to deler, pyntelig overskåret ved midjen. Det var tydelige tegn på at hun hadde vært bundet, hun hadde surremerker rundt ankler og håndledd, dessuten rundt halsen. Hun hadde dødd av sjokk og blodtap fra stikk hun var påført, spesielt kuttene som gikk fra munnvikene til ørene og skapte et såkalt «Chelsea-smil». Hun hadde også fått flere slag mot hodet og blitt utsatt for assortert mishandling før hun ble plassert – ikke dumpet – på parkeringsplassen: Armene over hodet i rette vinkler. Beina spredt vidt fra hverandre.

Vansiringen av Shorts kropp kunne minne om en rekke andre historiske forbrytelser – mord som hadde funnet sted på den andre siden av Atlanteren for mer enn femti år siden. Selv presseomtalen i Short-saken hadde slående likheter med avisene i Fleet Street den gang Jack the Ripper herjet. 

 Fotografier av Elizabeths
skamferte kropp ble en sensasjon.

Jack hadde valgt ofrene sine fra den vanskeligstilte delen av arbeiderklassen. Han hadde eksponert kroppene, eller deler av kroppene, til de avdøde og påført dem grusomme skader. For eksempel fikk Mary Jane Kelly i 1888 brystene skåret av, bukhulen tømt og armene ødelagt av «flere taggete knivsår». Den utspekulerte mishandlingen fra Jack the Rippers hånd kan minne mye om Short-saken i 1947. Også den som drepte Elizabeth «den svarte georginen» Short, hadde gjort seg flid med å vansire sitt offer. Han hadde ikke nøyd seg med å skjære opp ansiktet hennes, men også påført henne flere kutt i lårene og brystene og i flere tilfeller skåret ut hele stykker med kjøtt. Innvollene var fjernet og plassert under rumpeballene hennes før liket ble stilt ut. Etter at kroppen var kuttet i to, var alt blodet totalt borte fra begge kroppshalvdelene.

« Hun ble funnet i to deler, pyntelig overskåret ved midjen … død av sjokk og blodtap. »

Jack the Ripper valgte å jakte i de dypt tilbaketrukne delene av Londons East End – de mindre helsebringende områdene av byen, hvor forbrytelser kunne skje i bakgater og på dystre herberger uten at noen brydde seg. Jack drepte kvinner som allerede befant seg ved livets yttergrense, kvinner som ofte levde fra hånd til munn, og som han visste ville bli mindre savnet enn sine mer velstående medsøstre.

I likhet med Elizabeth Shorts morder ble aldri Jack the Ripper identifisert eller stilt for retten. Politiets fotografier av det mishandlede liket til Mary Jane Kelly og obduksjonsbildene av de andre Ripper-ofrene er berømte og bevart for ettertiden. Akkurat som bildene av Elizabeth Shorts splittede kropp ble spart av LA Times-fotografen som tok dem for at de senere skulle kunne vises til andre ved en høytidelig anledning.

Jack the Rippers ofre fikk livet sitt dissekert av politiet og pressen, identitetene deres ble riktignok krympet til noen enkle overskrifter. På samme måte ble Elizabeth Short berømt gjennom sin død og avisoverskriftene som fulgte i kjølvannet av det makabre drapet.

Elizabeth Short, også kjent som Betty eller Beth, var tidligere kjent for politiet for ungdomsfyll.

Portrett av en kvinne

Elizabeth Short ble på enkelte områder umenneskeliggjort i pressen som skildret saken som en grusom eventyrfortelling: «Naken, dissekert kropp funnet på ledig parkeringsplass», «skamfert av en varulv-gærning.»

 Saken ble seksualisert fordi liket hennes ble funnet nakent, forvridd og iscenesatt.

Måten hun døde på, og de grufulle skadene hun var blitt påført, skapte en myte som samtidig gjorde henne mindre «virkelig». Mytologisering var enklere enn å fremstille Elizabeth Short som en ung, uskyldig kvinne som ble revet bort i sin ungdoms vår. Elizabeth var nemlig ikke slik. Hun hadde nylig vært i klammeri med politiet på grunn av drikking. Familien var splittet … Pressen fikk henne ikke til å passe inn i uskyldig pike-rollen, slik de hadde gjort med et annet drapsoffer. Marion Parker, en 12 år gammel skolejente, ble myrdet i 1927. Etter å ha blitt drept og vansiret hadde bitene blitt puslet sammen igjen (og øynene holdt åpne med ståltråd) slik at faren skulle tro at hun fortsatt var i live.

Noen forsøkte å gjøre Elizabeth til en glamorøs skikkelse. Reportere beskrev henne som kommende filmstjerne, mens hun i virkeligheten var en type som lot seg flyte dit strømmen brakte henne. Det fins ingenting som tyder på at hun hadde lyst eller evne til å bli skuespiller. Som New York Times skrev: «Det er ingen dokumenter som viser at Elizabeth har spilt så mye som en birolle.»

Legen George Hill Hodel var en av de hovedmistenkte i Short-saken, men ble aldri tiltalt selv om han antydet å ha befatning med saken.

Kunne det faktum at Elizabeth ikke passet inn i offerrollen, ha påvirket sannsynligheten for at morderen ble identifisert og stilt for retten? Noen mente den gang at hun fortjente å bli drept på grunn av livsstilen sin. Mange var kritiske til at hun hadde vært risikosøkende og seksuelt aktiv.

Drapet på en prostituert eller en jente fra arbeiderklassen får færre spaltemillimeter enn om en skolejente fra middelklassen blir myrdet, hevdes det i dag. Pressen vil også være mindre nyansert og mindre sympatisk innstilt til førstnevnte offer. I Elizabeth Short-saken var det ingenting å utsette på mediedekningen. En etterforsker kunne fortelle at saken preget lokalavisenes førstesider i to hele måneder etter likfunnet på parkeringsplassen. Pressen ville gjerne fortelle historien om Elizabeth Short i svart-hvitt, men livet hennes var mer komplekst og inneholdt mange nyanser av grått.

Det var som sagt ingenting som tydet på at Elizabeth hadde noen skuespillerambisjoner, selv om ryktene hevdet det motsatte. På samme måte var det lite som kunne støtte opp under de hardnakkede ryktene om at hun hadde jobbet som callgirl eller prostituert. Folk antok nok at en ung kvinne med hennes vanskelige bakgrunn og seksuelt aktive livsstil også tok seg betalt for sex. I 40-tallets USA ble kvinner med flere seksualpartnere fortsatt betraktet som umoralens absolutte bunnmål. Og Short hadde hatt en del herrebekjentskaper i sitt korte liv. Etterforskere mente at hun hadde «kjent» minst 50 menn, oftest militære, som spanderte nylonstrømper og tok barregningen.

Sist, men ikke minst ble Elizabeth Short-saken seksualisert fordi liket hennes ble funnet nakent, forvridd og iscenesatt. Selv om mangelen på klær logisk sett ikke hadde noe med seksualitet å gjøre, framhevet pressen på nakenheten. Bildet av det nakne, parterte liket ble brukt i lumske, seksualfetisjistiske sammenhenger, selv om forbrytelsen handlet om vold – ikke sex.

Den sorte georginen med sin mor som etter datterens død ble lurt av pressen til å snakke.

Det som gjorde Short-mordet til godt myte-materiale, var først og fremst kallenavnet hennes. Vennene hennes kalte henne Black Dahlia – Den svarte georgine: «Fordi hun hadde en forkjærlighet for svarte klær som matchet håret hennes.» De samme vennene fortalte at de hadde funnet på kallenavnet fordi Elizabeth Short hadde lignet så fælt på Veronica Lake, en svartkledd skue­spillerinne i filmen «The Blue Dahlia». Pressen brukte blomsternavnet til å skape en ny identitet for Elizabeth Short – hun skulle være den vakre blomsten som var blitt korrumpert og svart.

«Formørkelsen» av navnet hennes var ikke noe som oppsto umiddelbart. I de første rapportene om drapet ble det brukt et ansiktsbilde av en yngre Elizabeth. Dette fotografiet ble tatt etter at hun som mindreårig ble knepet for å ha drukket alkohol, men mediene oppga ikke hvor bildet kom fra, eller hvorfor det var tatt.

Hun ble i starten omtalt som «drapsmannens offer», rett og slett. Det var først senere at Elizabeth, takket være sensasjonsavisene (som ikke sjekket i hjel en god historie) ble til Black Dahlia – den seksuelt erfarne, unge kvinnen som ble funnet naken på en forlatt parkeringsplass.

I en annen artikkel brukes et glamorøst bilde av en smilende og vakker Elizabeth, og avisen gjør et poeng av at hun ble kalt Black Dahlia «på grunn av sin mørke skjønnhet». Videre heter det at hun elsket å gå med «nesten gjennomsiktige, svarte kjoler», og at hun var offeret i «varulvmordet». Artikkelen viser med all tydelighet at pressen ønsker å utnytte både Elizabeths skjønnhet og hennes seksuelle tilgjengelighet.

Pressen fikk aldri noe riktig godt tak på Elizabeth Short. Hun forble en utydelig skikkelse. Mesteparten av livet hadde hun levd under myndighetenes radar; flyttet rundt, først fra østkysten til vestkysten, deretter innenfor California. Hun hadde forskjellige kjærester og jobber, men lite stabilitet i betydningen langvarige forhold eller fast bosted. Selv i dag beskrives Elizabeth Short som «et mysterium» og «like vag i livet som i døden».

Politifolk fjerner Elizabeths blodige klær fra en kum.

Medienes overtramp

Elizabeth var en utydelig skikkelse, men pressen var desperat etter å skaffe seg førstehåndsinformasjon om henne for å kunne melke historien for alt den var verdt. Arbeidsmetodene de brukte den gang, var kanskje effektive, men noe stolt øyeblikk i presseetikkens historie var det ikke. 

Så snart Elizabeths kropp var identifisert, tok journalister fra Los Angeles Examiner kontakt med offerets mor, Phoebe. De fortalte henne at datteren hadde vunnet en skjønnhetskonkurranse, et påskudd for å kunne pumpe moren for private detaljer. Først etter at de hadde snakket sammen, og Phoebe hadde gitt dem det de ønsket, fortalte reporterne at Elizabeth var død. For å føye skam til skade lurte de henne til å fly med dem fra hjemmet sitt i Medford i Massachusetts til Los Angeles. Avisen sa at moren kunne være til hjelp for politiets etterforskning. Vel fremme i L.A. ble hun plassert på et hotellrom – utenfor politiets og konkurrerende mediers rekkevidde, men lett tilgjengelig for The Examiner som ville ha historien eksklusivt. 

Følelsene til Phoebe Short og hennes fire gjenlevende døtre ble det tatt lite hensyn til. Ved ankomsten til Los Angeles ble mamma Phoebe fotografert sammen med datteren, Virginia West, og hennes ektemann, Adrian. Alle så forståelig nok forvirret og utilpasse ut.

Mediemogulen William Randolph Hearst eide Los Angeles Examiner som skrev noen av de mest sensasjonelle  historiene om Short-saken.

Det var også Los Angeles Examiner som sammen med avisstativ-naboen Los Angeles Herald-Express (de to avisene ble etablert i 1962 og gikk inn i 1989) gjorde seg skyldig i de styggeste sensasjonsoppslagene om Elizabeth Short. De seksualiserte rollen hennes, forandret det smarte, skreddersydde antrekket hun hadde hatt på seg, til en utfordrende habitt med gjennomsiktig topp og trangt skjørt, og lyktes på simpelt vis å fremstille Elizabeth som en kvinne med lav moral. Folk som knapt hadde vekslet et ord med Elizabeth mens hun levde, ble avkrevd kommentarer. En slik nesten-bekjent beskrev henne som «en mannfolkgal småforbryter». Dette passet ikke uventet inn i avisenes rammefortelling der Elizabeth Short var en dårlig kvinne. 

Begge de to avisene tilhørte mediemogulen William Randolph Hearst som hadde gjort sensasjonsjournalistikk til en kunst i New York Journal. Han var alltid mer interessert i å øke opplagstallene enn å levere objektive, gjennomarbeidede artikler. I 1990 hevdet Martin Lee og Norman Solomon at Hearst «rutinemessig diktet opp sensasjonelle historier, fingerte intervjuer, manipulerte pressebilder og tuklet med reelle hendelser». Denne sensasjonalismen var tydelig i dekningen av Elizabeth Shorts liv og død.

Avisene på østkysten av USA fikk også sine 15 minutter i rampelyset. Short var nemlig østkystjente, født i Boston og oppvokst i Massachusetts og Maine. En Maine-avis, Press Herald, hoppet på dette sporet og kunne fleske til med følgende overskrift: «Short bodde på Munjoy Hill: Jenta besøkte senere stedet.» Artikkelen dreide seg om at offeret fra «det californiske parteringsdrap-mysteriet» hadde bodd i Portland i unge år, og at bestemoren fortsatt holdt til i byen. Elizabeth bodde bare et år eller to i Portland da hun var tre–fire år. Det hindret imidlertid ikke avisen fra å slå opp saken som om det skulle vært en verdensnyhet.

Falske tilståelser

Som en annen parallell mellom Black Dahlia-drapet og Jack the Ripper-saken var det mulig at morderen tok kontakt med politiet for å holde saken varm i mediene. I 1888 fikk Metropolitan Police i London et brev fra en som hevdet å være Whitechapel-morderen. Han signerte med Jack the Ripper. I ettertid er det ganske bred enighet om at brevet var en forfalskning, muligens skrevet av en journalist for å øke avissalget. Uansett ga det bukspretteren i London et fengende klengenavn. På samme måte ble den ikke spesielt bemerkelsesverdige Elizabeth Short til den mørke og mystiske Black Dahlia.

Et annet Ripper-brev, kjent som «From Hell»-brevet, inneholdt en halv menneskenyre, angivelig fra et av Jacks ofre. Åtte dager etter mordet på Black Dahlia kom det en oppringning til redaktøren i Los Angeles Examiner. Personen som ringte, tilbød seg å sende over resten av Elizabeths eiendeler til redaksjonen. Dagen etter mottok avisen en rekke gjenstander, blant annet Elizabeth Shorts fødselsattest. Antagelig var dokumentet rappet fra håndvesken hennes som senere ble funnet på en kommunal søppelfylling sammen med en av skoene. Det manglet ikke mistenkte i saken, og enkelte gikk langt for å komme i rampelyset.

Melvin Robert Bailey tilsto forbrytelsen, men historien hans var sprikende og mangelfull.

På kvelden tirsdag 29. januar 1947 gikk en 33 år gammel, rødhåret mann inn i politihovedkvarteret i Los Angeles. Mannen (i én rapport er han oppgitt å være musiker, i en annen står han oppført som ryddegutt på en restaurant) tilkjennegir overfor kaptein Jack Donahoe at han gjerne vil tilstå mordet på Elizabeth Short. 

Daniel S. Voorhees, som han het, hadde ringt politikammeret kort tid før og klynket: «Jeg orker ikke mer. Jeg vil tilstå mordet på Black Dahlia!» Som sagt så gjort: Han la på røret og gikk strake veien til politiet, hvor han ble satt i varetekt. Mens etterforskningen fortsatte, ble Voorhees avhørt av politisjef E Barratt. Han viste etterforskeren et papir hvor han hadde skrevet «Jeg drepte Elizabeth Short», og sa: «Jeg er så syk, jeg orker ikke mer. Jeg måtte få denne børen av skuldrene.»

Han hevdet han hadde møtt Elizabeth to uker tidligere og tatt henne med på en busstur. Han var beviselig på et hotell i Los Angeles den dagen liket ble funnet. Men Voorhees ble aldri siktet i saken. Psykologen som undersøkte ham, nektet å la ham gjennomgå en løgndetektor-test siden han var desorientert og forvirret. Dessuten var det ingenting som knyttet Voorhees til Elizabeth. Politiet lot skrifteksperter sjekke hans håndskrift mot en beskjed som angivelig stammet fra morderen. Ingen match.

Daniel Voorhees kom med en falsk tilståelse av drapet på  Elizabeth Short i 1947.

Etter en natt på cellen kunne Voorhees forlate politistasjonen som en fri mann. Skjønt Life Magazine senere skrev at han «etter hvert havnet bak murene som et psykiatrisk tilfelle».

Soldatveteranen Joseph Dumais, en barteprydet krølltopp, havnet i søkelyset etter at det ble oppdaget blodflekker på klærne hans og avisutklipp om Black Dahlia-saken. Dumais utelukket ikke at han kunne ha vært drapsmannen, og sa: «Det er mulig at jeg kan ha utført mordet – når jeg drikker, blir jeg ganske brutal mot kvinner.» Han fikk imidlertid snart et alibi (han hadde vært innenfor Fort Dix på drapstidspunktet), også han ble sporenstreks sendt til psykiateren.

Ikke lenge etter denne hendelsen spaserte en kvinne – beskrevet av Life Magazine som en «hengslete eks-lotte» – inn på politistasjonen i San Diego og kunngjorde: «Elizabeth Short stjal mannen min, så jeg drepte og parterte henne.» Kvinnen kunne imidlertid ikke svare på noen av etterforskernes oppfølgingsspørsmål om drapet, så hun innrømmet snart at hun hadde funnet på hele historien.

Carol Marshall (21) ble arrestert mistenkt for biltyveri, og under avhør sa hun til hun politiet: «Jeg vet hvem som drepte Beth Short, og hvis dusøren er stor nok, vil jeg fortelle alt.» 

Mange andre tilsto drapet, faktisk så mange at avisene sluttet å bry seg om alle tilståelsene. En kar fortalte at han hadde ligget med Elizabeth Short, en annen trodde han kunne ha drept henne i fylla. Han kunne ikke huske noen detaljer, og også i dette tilfellet viste det seg at den angivelige morderen hadde et fjellstøtt alibi.

En av de mest bisarre hendelsene skjedde bare noen dager etter likfunnet da to etterforskere satt på en kafé og diskuterte saken. Det ble ringt inn et tips til politihovedkvarteret fra en herre som kunne fortelle at han hadde sett morderne. Selvfølgelig viste deg seg at tipseren var kelneren på kafeen, og at de to mistenkte mennene som diskuterte drapet i detalj, var politiets egne etterforskere.

Som en film

Da Black Dahlia-mordet skjedde, var Hollywood – og verden for øvrig – svært fascinert av sex, krim og politiarbeid. Film Noir var fortsatt stort på denne tiden. He Walked By Night, et eksempel på denne sjangeren, var inspirert av den sanne historien om en forbrytersk krigsveteran som ble jaget av politiet i Los Angeles. Film Noir var både erotisk og brutal; filmene utfordret publikum med komplekse skildringer av gangstere, politietterforskere og privatdetektiver. De kvinnelige rollene var ofte femme fatales – vakre kvinner med tvilsomt rykte – men dukket også hyppig opp i filmene som lik. Slik som figuren til Chrystal Kingsby i Lady In The Lake (1947) basert på Raymond Chandlers roman.

Shorts lik ble funnet i området ved Leimert Park i Los Angeles, her fotografert i 2013.

Drapet på Elizabeth Short ville garantert fange publikums interesse, fordi saken fremsto som en film noir fra virkeligheten. Det var et kriminaldrama, og øverst på rollelisten sto Elizabeth Short. Hun, med sin offerstatus og en katalog av tidligere kjærester og elskere, ble raskt satt inn i femme fatale-rollen av pressen.

Black Dahlia-saken fikk i 2006 sin egen film, «The Black Dahlia», med Scarlett Johansson i en av rollene. Og mordet får fortsatt oppmerksomhet, om enn ikke nyhetens interesse. Årsaken er drapets særegne natur: en bloddryppende forbrytelse hvor ingen er tatt for ugjerningen. 

Parteringsdrapet ble en fortelling med et eget (fiktivt) liv og en egen dramaturgi. Dette hadde mordet til felles med Jack the Ripper-drapene fra slutten av 1800-tallet, som ble mytiske og ga opphav til en hel Ripper-industri, inkludert et museum som gjør Jack og ofrene hans til publikumsunderholdning. Fiksjonen slår virkeligheten gang etter gang, og nettopp dette var tema i James Ellroys bestselgende bok, som filmen var bygget på. Det virker sannsynlig, med tanke på at det har gått 70 år siden funnet av det lemlestede liket i Leimert Park, at morderen har sluppet unna – og at han har tatt med seg sin mørke hemmelighet i graven.