Dyrenes supersanser

I dyreriket er fem sanser langt fra nok.
For å overleve i naturen har dyrene utviklet
utrolige superkrefter.

Lukt

Noen bjørner kan lukte et måltid på flere kilometers avstand!

Bjørnen har en forbløffende fintfølende nese som hjelper den å lukte seg fram til hvem som er venner, unngå fare og, ikke minst, lete etter mat.

Det er flere grunner til at bjørnens luktesans er så god. For det første har den en enorm nese. Dermed har luktereseptorene god plass, og jo flere luktereseptorer man har, desto mer følsom er luktesansen.

Den andre fordelen er at bjørnenesen har spesielle muskler som gjør at bjørnen kan velge hvordan den vil bevege nesen. Derfor kan den følge et spor over lange avstander for å finne seg noen smakfulle munnfuller til middag.

Det området av hjernen som tolker duftinntrykk, kalles luktelappen. Luktelappen er fem ganger større hos en bjørn enn hos et menneske, til tross for at bjørnehjernen bare er en tredel av størrelsen til en menneskehjerne. Det betyr at bjørnen har større kapasitet til å behandle inntrykkene fra lukte-reseptorene i nesen. En isbjørn kan for eksempel svømme 160 kilometer for å komme fram til en hunnbjørn som er klar til å pare seg!

Background image layer 1

Rotter er superluktere med to lukteorganer

Gnagere har velutviklede, supersensitive neser. Lenge har man trodd at dyrene hovedsakelig brukte luktesansen til å finne mat, for en gnagers kosthold er som regel veldig variert. Det er sant at mange rotter og mus tenker mest med magen, men mat er slett ikke det eneste de snuser etter. Kjemikalier fra kroppssekreter kan gjøre gnagerne oppmerksomme på at det er rovdyr i nærheten. De kan altså bokstavelig talt lukte fare. Bare ved å snuse ut i luften, og noen ganger slikke seg litt på nesen, kan rottene også oppdage hormonforandringer i andre dyr eller forandringer i nærmiljøet.

Rotter har to forskjellige lukteorganer. Når de puster luft inn gjennom nesen, passerer duftmolekylene et hudområde der det sitter tett i tett med celler som vi kaller lukteceller. På luktecellene sitter det luktreseptorer, og forskjellige reseptorer aktiveres av forskjellige dufter. Når reseptorene oppfatter en duft, sender luktecellene signaler videre til rottehjernen. Den lille hudflekken i nesen er svært sensitiv, og rotter har 1207 forskjellige luktreseptorer. Til sammenlikning har vi mennesker bare ca. 350 forskjellige luktreseptorer.

Den andre lukteorganet heter det vomeronasale organ. Det sitter inni rottenesen og brukes først og fremst til å oppdage feromoner. Når den lille skapningen lukter eller smaker noe, løses duftmolekylene opp i slim og passerer det vomeronasale organ, som så sender duftsignalene videre til hjernen. Det vomeronasale organ hjelper rotta med å oppdage hormonendringer hos andre rotter i nærheten. For eksempel kan ikke en hannrotte pare seg med en hunn før duften av hormonene hennes forteller ham at hun er klar.

Sjøkneleren har de mest komplekse øynene i dyreriket

Det finnes over 550 arter av sjøknelere. Disse små skalldyrene lever for det meste i Det indiske hav og i Stillehavet. De er hissige rovdyr som kan slå en skikkelig uppercut, men det mest imponerende ved dem er øynene. To store øyne sitter på stilker øverst på hodet og kan dreies i forskjellige retninger uavhengig av hverandre. Hvert øye er «trinokulært», det betyr at sjøkneleren kan fokusere på objekter i nærheten med tre separate områder av øyet for å vurdere dybde og avstand.

Inni sjøknelerens imponerende glugger sitter det millioner av fotoreseptorer. Det er bitte små celler som registrerer lys. Vi mennesker har bare tre typer slike celler, mens sjøkneleren har 12–16 forskjellige typer fotoreseptorer. Tidligere trodde man at sjøknelerens syn derfor var som en fargefilm, men nå vet vi at disse reseptorene i virkeligheten hjelper det lille skalldyret å se lys i forskjellige bølgelengder, særlig ultrafiolett.