Ut på tur: Amalfi-kysten

Hollywoodstjernene kaster stadig glans over dette vakre området, men hovedrolleinnehaveren er likevel maten, som gnocchi med stekt blekksprut, hjemmelaget pancetta og sitrontiramisu.

Når livet gir deg sitroner, er det mye mer enn limonade du kan lage, særlig hvis du befinner deg ved Amalfikysten. Her er fjellsidene dekket av sitronlunder som vaier i sjøluften.

Det var araberne som brakte med seg sitroner til Sør-Italia en gang på 1000-tallet. De store sitronene som vokser i Amalfi nå, er ikke bare ekstra saftige. De kan faktisk spises hele – skall, kjerne, rubbel og bit – uten særlige grimaser. Den er faktisk så unik at den i 2001 ble tildelt EUs geografiske kvalitetsmerking, IGT (Indicazione Geografica Tipica). 

Gavebutikkene som ligger på rekke og rad ved turiststedene tjener godt på å selge suvenirer med sitron som tema. Her får du alt fra kjøleskapsmagneter og såper til den sirupssøte sitronlikøren limoncello – solskinn på flaske, i følge noen, Sanasol med sprit i følge andre.  

Fra Napoli ter det en times nervepirrende kjøring over fjellene til Amalfikysten, som gradvis åpenbarer seg i all sin prakt for hver hårnålssving. En gang var Positano og Amalfi unnselige fiskerlandsbyer –  nå er de lekre, pastellfargede feriebyer. Til tross for den høye kjendisfaktoren, har stedet en overraskende tilbakelent atmosfære. Her sitter man ikke og pirker i en salat, som på den franske Riviera. Gjester i bikinistørrelse 34 blir uten dikkedarer servert rause pastaporsjoner av myndige, italienske matriarker, som Mamma Agata og Signora Netta i Ravello.

Signora Netta har drevet trattoria  Cumpa Cosima i Ravello med stødig hånd i årtier. Et avisutklipp på veggen,  fra 1987, vitner om en matkritiker som går bananas over olivenoljemarinerte lammekoteletter og scallopine al limone (panert kylling i en saus av sitron og hvitvin). Rettene er like gode i dag. Nå står signoraen foran oss i pent forkle og med blomst i håret og sier:”Spis! Spis!”, mens hun lesser mer på tallerknene våre. “Ingen dessert?! OK, bare jordbær.” Hun kommer straks tilbake med en saftig sitronkrempai – og et par jordbær ved siden av. “Limoncello?”

Mamma Agata jobbet i sin tid for en rik amerikansk kvinne og lagde mat til Fred Astaire og Jackie Kennedy. Nå driver hun kokkeskole hjemme på fjellet (mammaagata.com). Her lærer du å lage sitronkylling og sitronkake – sistnevnte var en av Humphrey Bogarts favoritter.

Amalfikysten er kanskje ikke fylt med stjerner, men her er likevel nok av filmreferanser. Hollywood slo leir i Ravello på 50-tallet, under innspillingen av Beat the Devil med John Huston. Gårdene i fjellandsbyen Villa Cimbrone var nylig innspillingssted for filmen Wonder Woman. En del av filmcrewet bodde på Palazzo Avino i nærheten, en rosa nytelse fra 1100-tallet, med Michelinstjerne i restauranten og 100 martinier på cocktailmenyen (palazzoavino.com). I restaurant Rossellinis prøver jeg en nyskapende gourmetversjon av en lokal fattigmannsrett: blekksprut, poteter og pasta (stekt blekksprutgnocchi på potetfondant med røkt ost, ragusaus og sufflé med svart pasta) – et utsøkt måltid med røttene godt plantet i regionens mattradisjon.

Hotell Villa Marias restaurant, også i Ravello, har fortryllende omgivelser (villamaria.it). I den økologiske kjøkkenhagen, som er utnyttet til fulle, kan du melde deg på kurs i limoncella. Alternativt kan du ta en masterclass i mozzarella på det rustikke kjøkkenet. Eller du kan gjøre som Susan Sarandon og Rudolf Nureyev, og innta middagen – bestående av potetravioli med kanin og oliveniskrem – under et tak av blomstrende blåregn, mens du betrakter de glitrende lysene i dalen under deg.

Takket være beliggenheten oppe i høyden, er det overraskende rolig i Ravello også om sommeren. Den eneste lyden på torget er klassisk musikk fra en friluftskonsert i Villa Rufolo. Det er fristende å flykte hit, og slippe unna den travle kysten og all biltrafikken.Men man trenger ikke bil for å utforske omegnens berømte strender og klippelandsbyer. I Amalfi kan du mønstre på en båttaxi som tar deg raskt til stilige byer som Capri eller Positano. Du kan også ta en båttur til Conca del Sognoi i Nerano, en familiedrevet restaurant bygd inn i fjellet, med utsikt mot en liten grotte (concadelsogno.it). Standsmessig ankomst til lunsjen i båt kan få noen hver til å føle seg som en filmstjerne. 

Vi sitter ved et bord ved sjøkanten og spiser squashblomster dekket av ricotta, lettstekte reker og et lass med spagetti alle vongole mens bølgene slår inn mot steinstranda. På nabobordet åpnes en bakt fisk til stor jubel: Sjømat i sola med et glass avkjølt, lokal falanghina.

Ja, for det er ikke bare sitrontrær som klamrer seg til fjellhyllene på Amalfikysten. Druer trives også her, på vinranker som vikler seg rundt pergolaer av valnøttre, bundet sammen av pil. Vingården Marisa Cuomo har riktignok visse utfordringer i de bratte sidene på Furorefjellet, der vinkjelleren er hugget inn i fjellet. Druen falanghina tar imidlertid opp i seg mineraler fra kalkstein og sjø. 

Et lite stykke inn i landet ligger dalen Tramonti, berømt for sine valnøtter. Her, for enden av en vei dekket med kukaker, finner vi en annen liten vingård, Giuseppe Apicella, Her kan man få omvisning, prøvesmakinger og rustikke lunsjer bestående av pasta og potet med pancetta (giuseppeapicella.it). Vinen Tramonti 2015 er en blanding av druene falanghina og biancollila, som Giuseppes datter Fiorina, med nesen stukket godt ned i glasset, ville beskrevet som “pære, ananas, sjasmin, urteaktig”. Vi forsyner oss av et fat med den lokale osten Caciocavallo, pane biscottati (dobbeltstekt, kjekslignende bakverk bløtgjort i vann) og Giuseppes milde, fettmarmorerte, hjemmelagde pancetta. Så smaker vi på den røde 2012-årgangen Cosa d’Amalfi – en fyldig, fløyelsaktig smak av sort pepper, sviske og kanel. 

Da jeg kommer tilbake til Amalfi, melder jeg meg på et siste gårdsbesøk – denne gangen med sitron som tema, selvsagt. Salvatore Aceto er sjette generasjon sitronbonde. Før var han revisor, men dro hjem for å redde familiegården. Han kuttet ut mellomleddene, ble økologisk og begynte med omvisninger (amalfilemon.it)

“Sitroner er livet”, sier han, river opp en sitron og spruter saften på hendene sine – naturens eget myggmiddel. Han skjærer opp en til og tar en bit i munnen før han rekker meg en skive og forteller om konas matkurs. Kanskje har hun limonade som en av oppskriftene, og helt sikkert også sitrontiramisu og mozzarella røkt på sitronblader.