Hopp ombord i de historiske vognene som kjører langs disse åtte jernbanestrekningene. De har avgang fra stasjoner over hele verden, og har fascinerende historier å fortelle.

De har inspirert forfattere, malere, musikere og filmskapere. De var avgjørende for industrialiseringen av Storbritannia, og de har formet landskapene i mange land. De har vært strategisk viktige i krig, og de har både tatt liv og reddet liv. Det vi snakker om er selvsagt tog. Det er vanskelig å tenke seg et liv uten jernbaner, og deres frodige og varierte historie opplever du best om du tar en togtur – uansett om det bare er en kort tur med en museumsjernbane, eller en storslått reise over flere dager og mange kontinenter.

Vognveier med transportvogner på hjul langs primitive treskinner var forløperen til de jernbanene vi reiser med i dag. De ble trukket av menn eller hester, og var vanlige i Storbritannia fra 1600-tallet. De ble brukt av industrivirksomheter til å frakte tungt gods.

Tanfield-jernbanen i Nordøst-England startet som en slik vognvei i 1647, med hestetrukne vogner som fraktet kull til elva Tyne. Senere ble den gjort om til en dampjernbane med stålskinner, og hevder å være den eldste jernbanen i verden som er i drift. I dag er det imidlertid mennesker som blir fraktet på de gamle togene, og ikke kull.

Forfatteren E.M. Forster kalte jernbanens endestasjon for «Vår inngangsport til det strålende og det ukjente», men de kan like gjerne være en portal til fortiden. Her kan du lese om et lite knippe av verdens flotteste, historiske jernbanestrekninger.

West Highland-jernbanen

Denne turen tar bare fem og en halv time, men den 264 kilometer lange reisen fra Glasgow til fiskehavnen i Mallaig er fantastisk. Byggingen startet i 1889, og målet var å binde sammen Glasgow og Fort William. Arbeidet var ikke uten utfordringer på sin vei tvers over det skotske høylandet, og jernbanen ble ikke fullført før i 1894. Det var tøffe forhold, og 37 anleggsarbeidere omkom på bare fire år. Jernbanen ble senere forlenget helt til kysten, og sporet til Mallaig ble åpnet i 1901.

Når vi har lagt boligblokkene i Glasgow bak oss, svinger jernbanen seg langs Loch Lomonds vakre bredder. Loch Lomond er Storbritannias største innsjø. Deretter tøffer vi videre til Crianlarich, der det går et sidespor til Oban. Landskapet blir gradvis røffere, og når vi kommer forbi Tyndrum (som en gang var hjertet i den skotske gullgruveindustrien), tar banen en stor hårnålssving gjennom en dal fra istiden. Dette er en påminnelse om at det var lite midler til bygging av broer og tunneler, og de la banen rundt fjellene i stedet. Etter Orchy-broen går jernbanen tvers over Rannoch Moor, før vi ankommer den avsidesliggende stasjonen Corrour. Den var med i filmatiseringen av Irvine Welsh’ roman Trainspotting.

Etter Fort William passerer banen stadig flere steder av historisk interesse. Ved Banavie, som noen mener er Sankt Patriks fødested, krysser toget Thomas Telfords Caledoniakanal. Den kjennetegnes av «Neptuns trapp», åtte sluser som ble designet av Telford i 1822. Deretter kommer den fantastiske Glenfinnanbroen med sine 21 buer, som ble bygget i betong av Robert McAlpine og åpnet i 1901. I dag er den mest kjent fra sin rolle i Harry Potter-filmene, men broen gir også utmerket utsikt til Glenfinnan-monumentet. Dette 18 meter høye tårnet ble designet av arkitekten James Gillespie Grant, og er bygget til minne om starten på Jakobittopprøret i 1745. Det var her tronpretendenten Charles Edward Stuart startet sin kamp for å vinne tilbake tronen. Han var støttet av både engelskmenn og skotske jakobitter. Kampen endte i slaget ved Culloden året etter. En enslig høylender står på toppen av tårnet – en påminnelse om at tapet effektivt gjorde slutt på høylendernes levemåte. Videre langs ruta passerer toget Loch nan Uamh-broen. Det var herfra Charles Edward Stuart (også kalt Bonnie Prince Charlie) rømte til Frankrike etter tapet ved Culloden.

Det går regelmessige togturer langs strekningen. Om sommeren går damptoget The Jacobite fra Fort William til Mallaig, og det luksuriøse Royal Scotsman-toget følger også samme rute.

Paddington til Penzance

Dette er Great Western Railways’ karakteristiske rute, som ble skapt av Isambard Kingdom Brunel. Den går noen steder så nær kysten at den ofte blir ødelagt av uvær.

Det begynte å gå gjennomfartstog på denne ikoniske strekningen i 1867. Turen tok opprinnelig ni timer, men det ble redusert til bare sju timer i 1904, da en formiddagsrute kalt the Cornish Riviera Express startet opp. Oppstarten av denne ruten falt sammen med at interessen for Cornwalls keltiske arv ble vekket til live igjen. Togene fraktet snart nysgjerrige feriegjester til de sandfylte strendene i dette tidligere utilgjengelige hjørnet av De britiske øyene. Jernbaneselskapet gjorde området enda mer eksotisk da de laget en plakat der kartet over Cornwall ble krysset med kartet over Italia. Det var ikke bare klimaet som var likt, men også det vakre landskapet.

Brunel bestemte at ruta skulle bli den mest fremstående i England, og ingeniøren, som var berømt for sin kompromissløse stil, insisterte på en uvanlig bred sporvidde på strekningen. Dette gjorde den flat og rask, men den ble uforenlig med de andre skinnesystemene. Sporvidden ble senere endret. Strekningen mellom Exeter og Teignmouth er spesielt historisk interessant: Brunel designet den som en «atmosfærisk jernbane» med tog som ble drevet av et lufttrykkssystem som gjorde dem raskere og mer stillegående. Jernbanen kom i drift i 1847, men det oppsto raskt tekniske problemer og den ble forlatt. Nå er denne delen av banen langsommere enn de andre. Ved Dawlish Warren går toget langs sanddynene – et fantastisk skue, selv om den ofte blir skadet av sjøen som slår inn. På folkemunne blir den kalt Brunels fiasko.

Han oppveide dette med mektige Royal Albert Bridge, som går over elva Tamar og binder sammen Devon og Cornwall. Den ble åpnet i 1859 av prins Albert, og blir ofte kalt Brunels mesterstykke. I tillegg til daglige ruter langs strekningen, går det også nattog, The Night Riviera. Det går fra London kl. 23:45 og er i Penzance ca. kl. 8:00 neste dag.

Den transsibirske jernbane

Den er en av de lengste, sammenhengende jernbanestrekningene i verden, den er mer enn 9 200 km lang og krysser flere tidssoner i tillegg til villmarken i Sibir.

En reise med den klassiske Transsibirske jernbanen tar sju dager og går fra Moskva til Vladivostok øst i Russland. Byggingen startet i 1891 av tsar Nikolai II, og det meste av arbeidet ble utført av straffanger og russiske soldater. Den er ikke den mest naturskjønne strekningen i verden, det å bli sendt til Sibir var tross alt sett på som straff, men mange av stoppestedene langs ruta forteller mye russisk historie. 

Jekaterinburg er for eksempel stedet der tsar Nikolai II og hans familie ble henrettet av bolsjevikene i juli i 1918. Det står en stor kirke i bysantinsk stil der nå. Så har vi Perm, som var barndomshjemmet til Sergej Djaghilev, som var grunnleggeren av ballettkompaniet Ballet Russes. Perm er også stedet som inspirerte Boris Pasternak til å skrive Doktor Zhivago. Det var jernbanelinjen som la til rette for utvikling og bosetting i Sibir, og som gjorde det mulig for Sovjet å utnytte de rike forekomstene av kull og metaller. Dette dreide Sibir fra et overveiende jordbrukssamfunn til et tungt industrialisert område.

Den Transsibirske jernbanen er ikke bare en jernbanelinje, men derimot et nettverk av sammenkoblede jernbanestrekninger. Alle er interessante for en reisende historienerd. Det er to ulike linjer som tar deg til Kina: den første går fra Moskva til Beijing via Mongolia. Da krysser du både Sibir og Gobiørkenen på veien. Den andre går innom de samme byene, men den går via Mandsjuria. Du kan også gå av i Vladivostok og ta ferje til Japan. Dette er virkelig jernbanen der øst møter vest.

For informasjon om billetter på den Transsibirske jernbanen kan du gå til www.ostreiser.no. Hvis du foretrekker noe mer luksuriøst, kan du ta en guidet tur på the GoldenEagle (www.goldeneagleluxurytrains.com). 

Fra Beograd til Bar

Denne strekningen ble åpnet av togelskeren marskalk Josip Tito i 1976. Han var leder i det tidligere Jugoslavia, og reiste ofte i sin private jernbanevogn.

Byggingen av denne strekningen startet i 1955, og var en av Titos mest ambisiøse prosjekter. Den er en utrolig ingeniørbragd, med 254 tunneler og 435 broer.

BILDE: Tito hilser på folkemengden fra et vindu på det berømte blå toget.

Den strekker seg 476 kilometer fra Bar, like sør for Kotor på kysten av Montenegro, og gjennom Bosnia til den serbiske hovedstaden Beograd. Fra Adriaterhavet krysser linjen innsjøen Skadar over til Podgorica – tidligere kalt Titograd. Deretter krysser den en elvekløft over Mala Rijeka-broen. Fram til 2001 var det den høyeste jernbanebroen i verden, med sine ruvende 200 meter over elven Mala Rijeka. Landskapet er absolutt fascinerende, og det er også de historiske assosiasjonene. 

Titos personlige tog, også kalt det blå toget, kom på skinnene i 1959, og han reiste ofte denne strekningen. Toget var luksuriøst innredet med fløyelssofaer, spisevogn, bad, kontor og TV-rom. Veggene var dekorert med tremosaikk i mahogni, pære og valnøtt, og Titos soverom hadde silketapet. På toget kunne kan ha hemmelige forhandlinger på høyt nivå, og han underholdt statsoverhoder som Sovjets leder Leonid Bresjnev, Etiopias Haile Selassie og dronning Elizabeth av England.

I mai 1980 tok Tito sin siste reise med toget, da fraktet toget kisten hans. De antikke vognene ble lagret på et sidespor helt til de fikk nytt liv i 2013, da de ble koblet til det ordinære toget slik at turistene kunne nyte komforten. Dessverre er det ikke lenger mulig å reise med disse vognene, men den samme, 11 timer lange strekningen kan oppleves med den ordinære jernbanen. I Beograd kan du bo på hotell Metropol Palace, der Tito var vert for blant annet Elizabeth Taylor og Che Guevara. 

Sørgående tog kan bestilles på www.serbianrailways.com, mens nordgående turer må kjøpes på stasjonen i Bar.

Jernbaner i Indias fjell

Du kan reise nesten hvor som helst i India med tog, det er en arv etter britenes kolonistyre. Disse tre strekningene blir ansett som så viktige at de står på UNESCOs verdensarvliste.

Den første jernbanelinjen i India ble bygget i 1853, og innen 1929 fantes det rundt 66 000 km med spor. Togene ble hovedsakelig brukt til å frakte tropper på tvers av den indiske subkontinentet, og å frakte varer, som f.eks. bomull, til Indias havnebyer. Det ble bygget smalsporede jernbaner i åsene for å betjene de fjerne og idylliske stasjonene som britene etablerte på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Terrenget var utfordrende, og under byggingen måtte man benytte seg av mange kreative og oppfinnsomme løsninger som har vist seg å tåle tidens tann.

The Darjeeling Himalayan Railway var den første jernbanestrekningen i åsene, og den ble åpnet i 1881. Den ble kalt «leketoget» og gikk fra Silguri ved foten av Himalaya til Darjeeling. Der var klimaet kjøligere og mer behagelig for britene i de kvelende, indiske sommermånedene. Darjeeling var også godt egnet for dyrking av te, og det ble etablert store plantasjer. Dette ble en liten utpost av England i India, med etterligninger av tudorhus og kirke. Jernbanestrekningen er fremdeles i drift.

«Den gikk fra Silguri ved foten av Himalaya til Darjeeling. Der var klimaet kjøligere og mer behagelig i de kvelende sommermånedene»

Kalka-Shimla-jernbanen nordvest i India åpnet i 1903, og den bandt sammen byene Kalka og Shimla med en strekning på 96,6 kilometer. Shimla ligger ved foten av Himalaya, og det var kjøligere der enn i Dehli og Calcutta. Det ble dermed sommerhovedstaden i det britiske India. Her ser vi utallige eksempler på ingeniørkunst, med 864 broer og 103 tunneler.

I motsetning til de to andre jernbanestrekningene, ligger Nilgiri Hill Railway sør i India, i delstaten Tamil Nadu. Byggingen startet i 1891, men det kompliserte fjellterrenget gjorde at den ikke ble ferdig før i 1908. Det er en tannhjulsbane, og det er den bratteste jernbanen i Asia. Den er så bratt at nedfarten er nesten en time kortere enn turen oppover. 

Jernbanen er bare 26 kilometer lang, fra Mettupalayam opp til Udhagamandalam, tidligere kalt Ootacamund, i Nilgiri-åsene. Ooty (eller «hovne Ooty» for britene) var en kolonistasjon der Ootacamund-klubben ligger. Der kunne medlemmene nippe til gin og tonic og spille avslappende biljard i omgivelser som lignet mer på Surrey enn det sørlige India. Klubben finnes fremdeles i dag, med polerte tregulv, glinsende messing og jakttrofeer fra en svunnen tid.

www.seat61.com er den beste nettsiden hvis du vil lære mer om Indias intrikate jernbanesystem.

Orientekspressen

Dette er trolig den mest romantiske av alle togreiser, og de antikke vognene fra den berømte Venezia-Simplon Orientekspressen har blitt et symbol på luksus.

Femstjerners service, utmerket mat og Art Deco-glamour … En tur med Venezia-Simplon Orientekspressen (VSOE) er en av verdens mest fantastiske jernbanereiser. Den klassiske ruta går fra London med et britisk Pullman-tog ut til kysten, av og til med vogner som har spilt en rolle i verdenshistorien. Et par av dem var en del av toget som utgjorde Winston Churchills begravelsesfølge. Vel framme i Frankrike kobles du på det kontinentale Wagon-Lits-toget som har nydelig restaurerte vogner i blått og gull fra 1920-tallet. Der er det bar med flygel og sovevogner som kan gjøres om til sitteområder betjent av personale med hvite hansker. Det feier gjennom Paris og videre til Venezia, en magisk reise som varer i 24 timer. Én gang i året, som en hilsen til det historiske navnet, går toget helt til Istanbul.

Den opprinnelige Express d’Orient var en tjeneste som startet i 1883 og fraktet passasjerer over natten fra Paris til Wien, og denne ruta var i drift helt til 2009. Et annet tog fraktet så passasjerene videre til Varna øst i Bulgaria, og der tok de ferge til Istanbul. Så var det Simplon Orientekspressen, en strekning som startet opp i 1919 etter at Simplon-tunnelen åpnet. Den skapte en ny rute gjennom Milano og Venezia. Disse togene gikk fra Paris, tvers over Europa og ned til Istanbul. Dette var toget som var kulisse for Agatha Christies krimklassiker Mord på Orientekspressen.

Togstrekningen ble ofte benyttet av de rike og berømte, og de beryktede også. Både Tolstoj, Trotskij og Mata Hari skal ha reist med toget, i tillegg til diplomater og kongelige. På 1930-tallet fraktet Orientekspressen, Simplon Orientekspressen og en annen tjeneste kalt Arlberg Orientekspressen passasjerer tvers gjennom Europa til reisemål som Budapest, Athen og Bucuresti. Det ble enda mer forvirrende da handlingen i Graham Greenes roman Toget til Istanbul foregår på Oostende-Wien Orientekspressen. Selv om det ikke finnes noe som heter den «ekte» Orientekspressen, får den romantiske turen fra London til Venezia deg til å føle at du har tatt steget inn i en flyktig, men svært glamorøs fortid.

Mount Washingtons tannhjulsbane

Verdens første tannhjulsbane til fjells klatrer til toppen av det mektige Mount Washington i New Hampshire i USA.

En tannhjulsjernbane bruker tannhjul på takkete skinner for å drive toget opp bratte bakker, og 1917 meter høye Mount Washington, det høyeste punktet i de seks delstatene som utgjør New England, er virkelig bratt. Byggingen startet i 1862, etter at den lokale forretningsmannen Sylvester Marsh gikk seg bort på vei opp til toppen. Han var fast bestemt på å finne en enklere måte å nå toppen på, og med hjelp fra to oppfinnere begynte han å bygge jernbanen.

Jernbanen åpnet til slutt 3. juli 1869, og året etter var det rundt 5 000 passasjerer som tok den spennende turen til toppen. Mange kjøpte også like innovative stereobilder som suvenirer.

Reisen tur/retur tar tre timer, og da er en time på toppen inkludert. På en klar dag sies det at du kan se Atlanterhavet, men Mount Washington er kjent for sitt ekstremvær, så det er mer sannsynlig at du opplever kraftig vind og regn. De startet med meteorologiske observasjoner på toppen mot slutten av 1800-tallet, og instrumentene på målestasjonen har registrert orkan i kastene på 110 dager i løpet av et år, og vindhastigheter på så mye som 372 km/t.

Det er et stort observasjonsområde på toppen av jernbanen. Der ser du ut over stupet på Mount Washington. Denne utsikten blir også streamet via webcam.

Storbritannia fikk ikke sin første tannhjulsbane før i 1896, Snowdon mountain line. Den tar turistene 7,6 km fra Llanberis til toppen av Mount Snowdon, Wales’ høyeste topp. Ideen ble først lansert i 1869, men ble stoppet etter motstand fra en grunneier som var redd det skulle ødelegge landskapet.

Ffestiniog-jernbanen

Wales har verdens flotteste utvalg av dampjernbaner og smalsporede jernbaner. Denne museumsjernbanen tar deg til Snowdonias industrifortid.

Snowdonia er med rette kjent for det overveldende fjellandskapet, men de har også en fascinerende industriarv. Den kan du utforske med en tur på Ffestiniog Railway. Dette er verdens eldste smalsporede jernbane, bygget i 1830 for å frakte skifer fra bruddene i Blaenau Ffestiniog ned til havna i Porthmadog. Det var et genialt system; togene som var lastet med skifer kjørte nedover ved hjelp av tyngdekraften. De tomme vognene ble trukket opp igjen av hester. I 1883 tok de i bruk damplokomotiver, og senere kom passasjertogene som lot de reisende i viktoriatiden nyte synet av de vakre, walisiske fjellene.

Skiferen var prisbelønt for sin kvalitet og varighet, og ble benyttet over hele verden, først og fremst som takstein. Det gikk imidlertid nedoverbakke fra 1920, og på 1940-tallet ble jernbanen stengt. Jernbane er imidlertid lidenskap, og med hard jobbing fra frivillige ble den gjenåpnet i 1982. Originale lokomotiver frakter nå passasjerer rundt hårnålsvinger, forbi innsjøer og fossefall og opp til den nakne skjønnheten Blaenau Ffestiniog. Der ligger det fragmenter av grå og glinsende skifer i regnet og danner et månelandskap som er merkverdig tiltalende.

Det er vel verdt å gå av toget for å utforske byen og besøke skifergrottene i Llechwedd. Der får du se hvordan skiferindustrien og livene til skiferarbeiderne var. Høydepunktet er the Deep Mine Tour, som tar deg 152 meter under bakken i Storbritannias bratteste kabelbane. 

Ffestiniog Railway, som er 21,7 km lang, er nå koblet til en annen museumsjernbane – the Welsh Highland Railway. Denne 40 kilometer lange jernbanen går fra Caernarvon, forbi Mount Snowdon og gjennom det fredelige Aberglaslyn-passet til Porthmadog.