Hopp om bord på gjenforeningsekspressen

Vietnams 1609 kilometer lange nord-sørgående jernbane, har vært en avgjørende livsnerve både i krig og fred. Reisen gir et storslagent møte med landets utrolige mennesker, skjønnhet og historie. Gjenforeningsekspressen (The Reunification Express) går langs Sør-Kinahavet rett nord for Hai Van-passet, mellom Hue og Hoi An. Jernbanelinjen strekker seg gjennom hele landet og tok nesten 40 år å fullføre.

Rett før klokka tolv hver dag skramler sørgående tog fra Hai Phong til Hanoi forbi fru Bays stue, kun centimetre fra verandaen hennes. For meg ser scenen ut som noe fra en katastrofefilm. Med hornet ulende som den siste trompet presser det enorme lokomotivet seg så vidt gjennom det smale området der jernbanesporet går mellom to rader med hus – nært nok til å stenge alt lys ute fra vinduene. Klesvasken på snora blafrer og samtalen vår stilner. Jeg møtte fru Bay helt tilfeldig ute på en rusletur. Hun er 64 år og holder seg godt.  «Jeg legger nesten ikke merke til det, sier hun idet den siste vognen endelig forsvinner, før hun fortsetter å massere svart hårfarge inn i hodebunnen sin med hanskekledte hender. Fru Bay er pensjonert jernbanearbeider. Det er trangt om plassen i denne myldrende byen, så hun regner seg som heldig som har et sentralt plassert hjem, til tross for en åpenbar risiko. «Det er fint for barna også», sier hun. «Vi roper dem rett og slett bare inn når toget tuter.»

Noen få hundre meter fra fru Bays hus ligger Hanois sentralstasjon, Ga Hanoi. Ga, ordet for stasjon, er som skinnene: en arv etter fransk styre. Herfra går jernbanelinjen 1609 kilometer nedover det lange, smale landet til Ho Chi Minh-byen – tidligere Saigon. Det er fire avganger per dag, og reisen tar 34 timer. Fly og et stadig mer moderne motorveisystem gir jernbanen konkurranse når det gjelder fart og komfort, men å reise sakte med tog er en enestående måte å komme inn i et lands hjerte på, og få innblikk i skjønnheten og historien som gjør det unikt.

Den første sørgående ekspressen går klokka 6 om morgenen. Neonskiltet med Ga Hanoi gløder rødt gjennom det lette regnet. Propagandaplakater minner deg om at dette fremdeles er et kommunistisk land, til tross for dets forbløffende kommersielle energi. Stasjonen har et sovjetisk preg, og det samme har den røde, hvite og blå vognparken og de elegante, blå uniformene til vaktene som sjekker billetter.

Mens du vakler deg ustøtt bakover i toget som skramler i vei på de ujevne skinnene, går du samtidig gjennom ulike samfunnslag: de luftkondisjonerte, kupeene med fire båser, der turister og velstående vietnamesere sover i myke senger, vognene med polstrede seter der store tv-skjermer viser vietnamesiske musikkvideoer og såpeoperaer, og de harde tresetene på billigste klasse, hvor familier ligger på utbrettede pappesker på gulvet. Helt i enden av toget er det en restaurantvogn. En meny på vietnamesisk og engelsk lister opp en rekke retter, selv om det kun er nudler med kjøttboller å få akkurat i dag.

Jeg spiser nudlene og drikker den sirupsaktige kaffen som er søtet med kondensert melk. Utenfor vinduet viker betongen og murene i forstedene gradvis for banantrær og smaragdgrønne rismarker, der en og annen bonde arbeider ikledd kjegleformede bambushatter.

Nord–sør-banen kalles noen ganger for Gjenforeningsekspressen (The Reunification Express), til minne om øyeblikket i 1975 da nordvietnamesiske styrker endelig erobret den sørlige delen. Nordvietnamesernes seier avsluttet en 30 år lang konflikt hvor først de franske og deretter de amerikanske styrkene var blitt grundig ydmyket. 

Tre timer fra Hanoi går jeg av i Ga Ninh Binh. Jeg skal til Van Long naturreservat, et av landets berømte vakre steder. Jeg har imidlertid bestemt meg for å ta en avstikker for å besøke den bitte lille landsbyen Mai Do, et sted som ikke vanligvis står på turistenes reiseplan, for å møte faren til en venn. 

70 år gamle Hoang Van Huan og hans venn, Thanh Mai Phan, sitter på en veranda i skyggen av longan- og guavatrær. Under krigsårene jobbet begge mennene på jernbanen for den nordvietnamesiske regjeringen. Herr Huan er rakrygget og pen, med skinnende hvite tenner. Han utstråler en berettiget stolthet over at han bidro til å følge hæren til jordas mektigste nasjon ut. Han forteller meg at hans jobb var å reparere skinner og broer etter at de var blitt ødelagt av amerikanske bomber. Han forteller at jernbanen var en avgjørende del av krigsinnsatsen – den førte tanks og tunge våpen til Vinh, en av linjens viktigste stasjoner, hvor de ble transportert videre langs Ho Chi Minh-stien til frontlinjene. «Vi hadde som regel én natt på å reparere en hel bro», sier herr Huan. «Når vi hørte flyalarmen, måtte vi komme oss bort.»

«Det var ekstremt farlig», legger herr Phan til, og fortsetter: «Veien mellom liv og død var kort.» 

Det er 10 hovedinnganger inn til keiserbyen Hue, en av Vietnams sju steder på Unescos verdensarvliste.

Jeg er halvt amerikansk, og det er rart å tenke på at disse to mennene en gang var på motsatt side i en krig der så mange i min egen familie deltok. Det later likevel ikke til å være noe bitterhet igjen. De vinker farvel da jeg starter på den 40 minutter lange kjøreturen til Van Long.

Vietnam er blitt raskt modernisert i årene etter krigen. Hanoi og Ho Chi Minh er enorme, til tider overveldende byer, men du trenger ikke dra langt for å finne ro og ekstraordinær skjønnhet. Van Long naturreservat beskytter et område med digre kalksteinsklipper som stikker opp fra rolige kanaler fulle av vannliljer. De høye, forvitrede toppene er dekket av mørkegrønt bladverk, som kunne vært tilholdsstedet til et mytisk vesen. Det er ikke overraskende at det ble valgt som et av innspillingsstedene til Kong: Skull Island. 

Jeg blir padlet rundt på vannveiene av 63 år gamle Nguyen Thi Thon, som deler dagen mellom å arbeide på rismarkene og ta med turister på båttur. Hun har fremdeles på seg anti-igle-sokker etter å ha stelt med risen om formiddgen. Selv om hun bor så nær hovedjernbanen, forteller hun meg at hun aldri har vært på et tog. Hun sier at hele familien hennes bor i nærheten, og at hun har mye å gjøre med arbeidet på markene. Hun tar oss med dypt inn i verneområdet, hvor klippene klatrer taggete opp av sumpene. Vannet har skåret tunneler i kalksteinen, og vi driver inn i en av dem, der mørket og stillheten omslutter oss. «Klippene er vakre selv for meg», sier hun med et sukk. «Jeg blir stolt når mennesker som deg kommer så langt for å se dem.»

Den kvelden tar jeg SE19-ekspressen sørover fra Ninh Binh. Det er min første natt på et vietnamesisk tog, hvor jeg virkelig får kjenne på reisens rykkende fysikalitet. Toget svinger og skaker så jeg hopper i køya. Jeg våkner med en merkelig, men ikke ubehagelig følelse av å ha blitt mørbanket. Ute er det endelig lyst: Suppeaktige kanaler, klart solskinn og rismarker sier meg at vi nærmer oss Hue.

Hue var hovedstaden i Vietnam i nesten 150 år. Den ligger langs breddene av Parfymeelven og er en varm, fuktig by med keiserlige monumenter og lave bygninger, som ennå bevarer en følelse av storslåtthet og kongelig ro. I byens hjerte, med utsyn over elven, ligger palasskomplekset som en gang var bebodd av Nguyen, landets siste kongedynasti. Hues keiserby ser ut som citadellet til en gammel kinesisk hersker, men det som virkelig er overraskende, er hvor moderne den er: Den ble bygget på 1800-tallet og var bebodd helt til 1945, da den 13. og siste keiseren – Bao Dai – abdiserte. Han klamret seg til fransk­mennene som en marionett og døde i Paris i 1997.

Palasskomplekset fikk enormt store skader under Tet-offensiven i 1968, da den nordvietnamesiske hæren startet et overraskelsesangrep på Sør-Vietnam og deres amerikanske allierte. Takket være nennsom restaurering kan man likevel få et inntrykk av palassets tidligere prakt. De storslåtte troneværelsene, enorme geometriske gårdsplassene, skyggefulle lunder og dammer med fete karper. Langs de søylebårne gangveiene vitner fotografier om de siste dekadente årene til de føydale herskerne: et kinesisk-påvirket hoff hvor embetsmenn i silkekapper krøp for en monark som holdt seg både med harem og med evnukker.

En av disse embetsmennene var en mann kalt Pham Ba Pho. Han tjente under både Bao Dai og hans forgjenger, den flam­boyante, franskutdannede, leppestift­brukende Khai Dinh. Huset hans, en 10 minutters kjøretur fra keiserbyen, er blitt praktfullt restaurert av hans barnebarn og er åpent for publikum.

Pham Ba Pho kom fra en bondefamilie og skaffet seg stillingen ved hoffet gjennom det mange tusen år gamle systemet med konkurransepregede eksamener. I dag har hjemmet hans fortsatt en elegant atmo-sfære som han må ha satt høyt. Det er en grønn oase, bygget i henhold til feng shui-prinsippene, som kombinerer lys, skygge og vann for å skape en fredelig stemning. 

Etter en dag ved keiserhoffet kunne Pham Ba Pho stikke hjem for å røyke opium fra en enorm pipe skåret ut av en elefantstøttann, slappe av sammen med sine tre koner, spille sjakk, lytte til musikk eller drikke og male. «Han sa at folk tror opium er skadelig», forteller sønnesønnen meg, «men hvis du bare røyker litt, gir den deg et langt liv.» 

De siste vietnamesiske keiserne ble ansett å være både dekadente og urett-ferdige. De solgte seg til franskmennene og mistet folkets støtte, men slutten på dynastiet feide også bort en mange århundrer lang tradisjon med komfort og estetisk glede. En følelse av den henger igjen i utformingen av Pham Ba Phos lysthus, hvor vann, mur, treverk, fliser og bjelker går opp i en høyere enhet. 

Den siste jernbanestrekningen, fra Hue til Ho Chi Minh-byen, tar 20 timer. Vietnamesiske venner virker litt bekymret da jeg forteller dem hva jeg gjør. «Det er langt», sier de og ser forferdet ut. 

Det er kveld når jeg går om bord, og stapp mørkt når vi reiser gjennom Hai Van-passet, langs de skarpe konturene av åssidene ut mot havet. Ved morgengry kjører vi inn i Nha Trang, et populært feriested på kysten. Det er fremdeles godt og vel 12 timers togreise igjen, og jeg blir litt misunnelig på dem som går av toget og skal på stranden. Det har blitt varmere på reisen sørover. Den annamittiske fjellkjeden stiger bratt opp på vestsiden. 

Ut av det andre vinduet ser jeg landskapet rulle dovent forbi: Palmetekkede hus som øyer i rismarkene, hegrer som vagler seg ved vanningsgrøfter, piggete dragefrukt-trær og kokospalmer. I alle byene er bataljoner av scootere innestengt bak bommene til planover­gangene når vi passerer.

Med jevne mellomrom triller selgere trallene sine gjennom vognene. De lager vietnamesisk kaffe på bestilling fra et mystisk brygg i en plastflaske, og selger kjeks, snarkokte nudler og kokte maisaks. 

Jeg korter ned reisen med litt søvn og noen ustødige vandreturer gjennom toget. I de billige, overfylte vognene døser utslitte passasjerer i korridorene, noe som gjør det gankse vanskelig å komme forbi. Ved lunsjtid oppsøker jeg spisevognen og nudlene. På bordet ved siden av meg er det travle kjøkkenpersonalet godt i gang med å rense grønne bønner. 

Tilbake i kupeen min jobber jeg meg gjennom en biografi over Ho Chi Minh. Ho – onkel Ho – er den desidert viktigste skikkelsen i vietnamesisk historie. Han var landets første president og grunnlegger av kommunist­partiet. Han døde i 1969, før krigen var slutt, men ordene og portrettet hans er synlig overalt. Han er til og med fysisk til stede. I Hanoi, utenfor det digre mausoleet hans, så jeg tusenvis av mennesker stå i kø for å få et aldri så lite glimt av den balsamerte kroppen. 

Toget kjører inn på Ga Saigon rett etter klokka 16. Etter 20 timers konstant bevegelse føler jeg meg både desorientert og litt døv. Med sin noe nedslitte fremtoning, skulle man ikke tro at stasjonen er inngangsporten til en by med 10 millioner innbyggere – en metropol som blander elementer fra sin franske fortid med svimlende, moderne skyskrapere og myldrende gateliv.

I hjertet av gamle Saigon ligger det tidligere franske rådhuset, en merkelig gallisk inntrenger med gul stukk, treskodder og figurklippede busker. På den andre siden av gaten, på en vakker plass omkranset av trær, skuer en statue av Ho Chi Minh ned på sine tidligere koloni­herrer. Men selv onkel Ho blir liten i sammenlikning med endringene som har funnet sted i byen som nå bærer hans navn. 

I dag ligger Ho Chi Minh-byen an til å bli en asiatisk storby som kan konkurrere med Seoul eller til og med Tokyo. Den har ennå en livlig Chinatown, og gateselgere sørger for tofu og billig snacks til travle arbeidere. Antallet luksusbutikker og kjøpesentre mangedobles imidlertid også. Byens metro skal stå ferdig i 2019, og fra EON Heli Bar, i 51. etasje på Bitexco Financial Tower, ser du en by som nærmest vokser foran øynene dine. Bygninger i forskjellige stadier av ferdigstillelse stikker opp mot den perlemorfargede himmelen. Noen er innrammet av stillaser, andre er klare for innflytning. Byen synes å strekke seg til horisonten. Trafikkaoset på gatenivå blir fra denne høyden harmoniske elver av gule frontlys og røde baklykter. Den mørke, buktende Saigonelven markerer neste stadium i byens ekspansjon: luksus­bebyggelsen på Diamantøya – som lover en framtid langt unna onkel Hos drøm om spartansk likhet.

Før jeg forlater Vietnam, går jeg tilbake til Ga Saigon. Det er en time til neste ankomst. Bak billettluken viser en veggplansje rutetidene til Gjenforeningsekspressen. Da jeg gikk av toget dagen før, lurte jeg på om jeg noen gang ville gå om bord igjen. Nå når jeg leser stasjonsnavnene – Hanoi, Ninh Binh, Hue, Saigon, stedene jeg husker og dem jeg sov meg gjennom – begynner jeg imidlertid å bli lei meg for at reisen er over. Det er som å se en bok jeg bare skummet og nå vil lese ordentlig.

Vietnam: Hopp i det!

Verdt å vite 

Reisen dit

Det går ikke direktefly fra Norge, men du kan komme unna med én mellomlanding med Emirates til Ho Chi Minh-byen eller Aeroflot til Hanoi (priser fra ca. 5000 kroner). Enveisflyvninger mellom de to byene koster fra ca. 315 kr
(jetstar.com). 

Når bør du reise?

Med de fjellrike områdene i nord, det sentrale høylandet og det tropiske sør er det ikke én årstid som er best å besøke Vietnam på. Vår og høst har generelt behageligst vær, sommeren gir monsun og vinteren kan være kald lengst i nord.

Les mer

Ta fram Lonely Planets Vietnam-guide, og besøk vietnamtourism.com for å finne ideer og inspirasjon.

Reise med tog

Togene drives av det statlige selskapet Vietnam Railways og er billige, komfortable og pålitelige. Det er to kategorier: elegante, raskere SE-tog og eldre, billigere TN-tog. Det er fire billettklasser: hardt sete, mykt sete, sovevogn med hard seng (med seks senger per kupé) og sovevogn med myk seng (med fire). SE-tog har også mulighet for klimaanlegg. Det går flere tog daglig fra Hanoi og Ho Chi Minh-byen. Reisen tar 32–36 timer og koster fra 116 kr én vei. Hvis du går av underveis, må du kjøpe separate billetter for hver etappe av reisen. For å bestille og sjekke togtidene, gå til nettsiden til reisebyrået Bao Lau (baolau.com) eller 12Go Asia (12go.Asia). Du kan bestille opptil 90 dager på forhånd for en lang reise, men en dag eller to går vanligvis bra, bortsett fra i ferietider. Sovevognskøye bør bestilles minst en uke på forhånd. 

Hvem kan hjelpe?

Det er mulig å organisere reisen på egen hånd, men en turoperatør kan gjøre logistikken enklere og organisere utflukter utenfor toget. Den erfarne Sørøst-Asia-spesialisten Buffalo Tours kan skreddersy turer med lokale guider. Velg blant dagsturer, vandreturer, landsomfattende turer og familieferier. En åttedagers Vietnam-reise med Gjenforeningsekspressen koster fra ca. 11 300 kr (buffalotours.com). 

Forslag til reiserute

1 Sjekk inn på Silk Path Hotel Hanoi, som har rom med håndtrykket tapet og høye vinduer. Mange har balkong og utsikt over det historiske Hoan Kiem-distriktet ved sjøen (fra kr 420; silkpathhotel.com).

2 Besøk Litteraturtempelet (over, i midten) og gå videre til Ho Chi Minh Mausoleum-komplekset med blant annet presidentpalasset, et mausoleum og botaniske hager, som er et pilegrimssted (mausoleum gratis; bqllang.gov.vn). For middag, rusle i de smale gatene i den gamle bydelen, byens historiske, hektiske hjerte, hvor gateselgere fikser noen av Hanois beste retter. 

3 Fra Ga Hanoi i nærheten er det bare litt over to timer med tog sørover til Ninh Binh. Herfra tar du en taxi til Van Long naturreservat, det største våtmarksområdet i det nordlige Vietnam (inngang kr 5). Det sjeldne fuglelivet og de mektige kalksteinstoppene er høydepunkter på en 90-minutters robåttur (kr 32). Tilbake i Ninh Banh går du om bord i toget for den drøyt 10 timer lange reisen til Hue.

4 Ditt hotell for natten er EMM Hotel i Hue. De stilige rommene har parkettgulv og balkong med utsikt over byen. Du kan ta for deg av restaurantens lokale retter, ta en dukkert i utendørsbassenget eller slappe av i loungen ved bassengkanten (fra kr 265; emmhotels.com).

5 I Hue kan du utforske keiserbyen, med keiserens residens, templer og palasser (inngang kr 53). En 10 minutters kjøretur unna ligger Om Garden House, keiserembets-mannen Pham Ba Phos tidligere bolig (00 84 543 527 810). Spisesalen ligger i en fredelig hage og serverer Hue-spesialiteter, som banh khoai: reke- og ribbefylte crêpes (bestill på forhånd). 

6 Gå om bord i toget for siste etappe til Ho Chi Minh-byen, en reise på 19–23 timer. Landskapet er imponerende de første timene, mens toget snor seg langs jungelkledde klipper, strender og øyer, før det går via Hai Van-passet opp i fjellene.

7 Liberty Central Saigon Centre Hotel har romslige værelser, en hyggelig kafé, restauranter, et spa og takbasseng med utsikt over Saigon-
elven (fra kr 580; odysseahotels.com).

8 I Ho Chi Minh-byen kan du se gamle Saigon i rådhuset fra den franske kolonitiden (over, til høyre), Notre Dame-katedralen fra 1800-tallet og postkontoret, tegnet av Gustave Eiffel. Spis vietnamesisk-fransk mat på Mandarine (orientalsaigon.com.vn) og ta drinken på EON Heli Bar i 52. etasje (eon51.com).