Kubaneren fra Argentina, den rettferdighetssøkende revolusjonæren som støttet atomkrig, antikapitalisten hvis ansikt ble adoptert av kommersielle krefter etter hans død: Che Guevara var en av 1900-tallets mest komplekse og splittede figurer.
Langt ute på landsbygda nord i Argentina var en ensom ung man på vei til nærmeste by da han måtte stoppe for å fylle luft i dekket på sin upålitelige, nedslitte motoriserte sykkel.
Året var 1950, og mannen var Ernesto Guevara. Han hadde tatt et friår fra medisinstudiet på universitetet i Buenos Aires for å utforske hjemlandet sitt og menneskene der. Mens han reparerte dekket, oppdaget han en landstryker under en bro og gikk bort for å snakke med ham.
Guevara erfarte at den slitne fremmede hadde tjent noen slanter ved å plukke bomull og nå var på vei for å sanke druer i jakt på mer arbeid. Da den hjemløse mannen hørte at den unge syklisten også var på reise – men kun for moro skyld og ikke for å finne jobb – slo han hendene mot hodet og ropte: “Mamma mia! Gjør du all denne innsatsen for ingenting?!”
Guevara hadde ikke noe godt svar, og etter å ha sagt adjø, reiste han videre. Men møtet med landstrykeren ble liggende i bakhodet, som så mange andre møter på reisen gjennom Argentina. Fattigdommen han så der – også på en lengre reise gjennom Sør-Amerika et år senere – gjorde et sterkt inntrykk på Guevara. Det overbeviste ham om, som landstrykeren antydet, at han måtte rette innsatsen sin mot noe viktig – en overbevisning som drev ham til å bli den revolusjonæren vi kjenner som Che.