j u l e f o r t e l l i n g
Samenes julesagn om Stallo
Lengst nord i landet vårt er vinteren ekstra lang og mørk. Her har det oppstått mange fortellinger om underjordiske, ublide vetter og troll, blant annet samenes Stallo.
Han er en stor og farlig kjempe som kan finne på å spise uskikkelige barn. Stallo er delvis menneske, troll, djevel – og julenisse.
Stallo er større enn vanlige mennesker. Han har sekk på ryggen og går ofte kledt i mørke klær med gullknapper. Han er ond og sterk, men han er dum og lettlurt.
I generasjoner har samiske barn listet seg forsiktig rundt i julen, for foreldrene har lært dem at bråk er det verste Stallo vet!
1 / 2
Nordlys over naturlandskap i Norge
Det var viktig å passe på å holde orden i julen.
Det måtte ryddes utenfor lavvoen før jul, så Stallos raide ikke ble sittende fast. En raide er egentlig et kobbel av reinsdyr, men Stallos raide besto av rotter og mus. Det var også viktig at det ikke lå flis igjen etter vedhogsten, og at det sto en bøtte vann med øse ved døra. Hvis Stallo kunne drikke seg utørst, ville han dra videre.
Hvis han ikke fikk vann, ble han sint og kunne suge blodet ut av menneskehoder. Det ble sagt at et sted Stallo ikke fikk vann i julen, døde kona på gården av tørst dagen etter.
Det ble også sagt at noen som kjørte med hest og slede for å hente ved i julen, ble stående fast, helt til de lovet aldri å gjøre det igjen. De mente det var Stallo som hadde satt dem fast.
1 / 2
Tre menn og junder foran en samisk lavvo fra sent på 1800-tallet
Stallo var ingen koselig nisse. Han herjet med samene til hverdag og fest.
Han kunne ha forskjellige skikkelser, og han var synlig og usynlig på samme tid. Ingen hadde sett ham, men alle hadde hørt om ham. Hvis man hørte en pipe- eller fløytelyd ute i vinden, var det Stallo som spilte. Fløytetonen var skarp og kunne skade hørselen. For urfolket var Stallo i naturen, ja kanskje han var selve naturen – kraften som alle mennesker til syvende og sist er underlagt.
Det overnaturlige har en egen evne til å leve videre i juletradisjonene. For at historiene skal føres videre, må de være skumle. De måtte skremme lytterne, gjerne mer og mer for hver generasjon.
Sagnet om reinflokken som ble til stein er en slik historie. Man kan tenke seg hvordan den har utviklet seg gjennom tidene. Du er herved advart!
Nordlys over naturlandskap i Norge
Reinflokken som ble til stein
I jula er det kaldt og mørkt hele døgnet lengst nord i landet vårt. På Finnmarksvidda sto en sameleir med to lavvoer. I den ene lavvoen bodde en gammel kone, en gammel mann og en liten gutt. I den andre lavvoen bodde en hel ungeflokk med en enslig tjenestejente.
Foreldrene hadde reist til Kautokeino, tre mil unna, for å være der i julehelgen og delta på julegudstjeneste.
Barna gjorde som de pleide når de hadde fri – de lekte ute, ståket og løp med bjeller. Veslegutten til det gamle paret fikk ikke lov til å gå ut. I stedet måtte han lese en bok. Kona holdt riset klart i den ene hånda og slapp ham ikke av syne.
Barna som bodde i den andre lavvoen lekte blant reinsdyrene og lot som de selv var reinsdyr.
1 / 2
En samisk gutt kjører slede med reinsdyr.
Med ett ble det stille ute, og tjenestejenta gikk ut for å se etter barna. Hun oppdaget at månen hadde sunket ned på hoggestabben og blitt til Stallo, og at han hadde tatt livet av barna. Forferdet løp jenta til den gamle kona i den andre lavvoen. Hun rådet jenta til å ta den beste kjørereinen og hente foreldrene i Kautokeino. Kona ba henne sette reisehetta løst på hodet, og kjøre under et krumbøyd tre.
Da jenta kom bort til sin egen lavvo, så hun Stallo tilberede barneflokken som julemåltid til seg selv. Det minste barnet var ennå i live.
Stallo snudde seg mot jenta og sa: «Hva vil du?»
Jenta ba pent om en fakkel. Da Stallo gikk for å hente en, dro jenta raskt det minste barnet ut under lavvoduken sammen med ytterhua og reisehetta si. Hun la sele på en rask gjeldsimle og tok skiene på. Da de suste under ei bøyd bjerk, satt Stallo i bjerka og grep etter reisehetta hennes
Jenta suste videre, og Stallo satt igjen med reisehetta hennes i hånden. Da jenta nærmet seg Kautokeino, var simla så utmattet at den sprakk midt ute på Kautokeinoelva.
Dermed måtte hun fortsette til fots resten av veien til Kautokeino.
1 / 2
Nordlys over naturlandskap i Norge
Da jenta kom til kirken, fortalte hun foreldrene hva som hadde skjedd med barna. De trodde ikke på henne, men ble med på å reise hjem.
Da husbonden kikket inn i lavvoen, så han at Stallo satt og spiste barna, ett etter ett.
Da beistet fikk øye på husbonden, grep han ham i skjegget og rev det av. Da kona kom for å se, rev Stallo av henne det ene brystet. Etterpå åt han opp begge foreldrene.
Den gamle kona, mannen og gutten kom seg derfra, men alle reinsdyrene og leiren ble til stein.
Hvis du synes historien virker utrolig, kan du se leiren med egne øyne. På fjellet Durkkihanvárri ligger det to store steiner som ser ut som to lavvoer. En samling mindre steiner ser ut som små reinsdyr som ligger og hviler med hodet bakover.
Steinene er hvite og sorte, slik reinsdyr kan være. Midt uti Kautokeinoelva ligger den siste steinen etter gjeldsimla.
Steinene ligger der til minne om Stallos vrede. De minner folk på å være stille og holde sammen julen – særlig når det piper og fløyter i vinden der ute.
1 / 2
Trær og busker med rim på vidda i Finnmark.
Kilder:
- Magisk Jul – Julens myter og overtro (2020)
Orage Forlag AS
Bilde- og videorettigheter:
-
-
Getty Images
-
Scannet av Friman 2006 (Offentlig eiendom)
-
John Bauer (Offentlig eiendom)
-
Getty Images
-
Getty Images
-
Jeanette Hanvik
-
Getty Images
-
Getty Images
-
Getty Images
-
