Men geosfæren er ikke isolert. Når et vulkanutbrudd sender aske og gasser opp i atmosfæren, påvirkes luftkvalitet og klima. Når fjell forvitrer, fraktes mineraler videre, blant annet ut i hydrosfæren og gir næring til livet i biosfæren. Geosfæren er med andre ord en aktiv aktør i samspillet mellom jordas systemer.

Hydrosfæren er også en viktig klimaregulator. Havene absorberer store mengder varme og karbondioksid fra atmosfæren, og havstrømmene transporterer energi rundt kloden. Endringer i temperatur og saltholdighet påvirker disse strømmene og dermed klimaet globalt.

Når vann strømmer gjennom landskapet, former det geosfæren gjennom erosjon og sedimenttransport. Samtidig er vann avgjørende for livet i biosfæren, både som habitat og som ressurs. Hydrosfæren er med andre ord en dynamisk kraft i jordas systemer.

Atmosfæren består hovedsakelig av nitrogen (78 %) og oksygen (21 %), men også små mengder av gasser som karbondioksid (CO₂), metan (CH₄), ozon (O₃) og vanndamp. Alt dette er gasser som har stor betydning for jordas energibalanse.

Drivhuseffekten er et sentralt begrep i forståelsen av atmosfæren. Den beskriver hvordan visse gasser fanger varme i atmosfæren og hindrer den i å forsvinne ut i verdensrommet. Uten drivhuseffekten ville jorda vært for kald til å leve på. Men når konsentrasjonen av drivhusgasser øker, forsterkes effekten, og det fører til global oppvarming.

Atmosfæren er delt inn i flere lag, der troposfæren er det nederste og mest dynamiske laget. Her foregår alt vær. Over den ligger stratosfæren, som blant annet inneholder ozonlaget. Høyere opp finner vi mesosfæren, termosfæren og til slutt eksosfæren som overgangen til verdensrommet.

Atmosfæren er i kontinuerlig samspill med de andre sfærene. Når havet fordamper vann, påvirkes atmosfærens fuktighet. Når planter tar opp CO₂, endres gassbalansen. Og når vulkaner slipper ut partikler, kan det påvirke både temperatur og nedbørsmønstre.

En av kryosfærens viktigste funksjoner er dens evne til å reflektere sollys. Dette kalles albedo-effekten. Lyse overflater som snø og is reflekterer mesteparten av solenergien tilbake til verdensrommet, og bidrar dermed til å holde jorda kjølig. Når is og snø smelter, blottlegges mørkere overflater som jord og hav, og mørke overflater absorberer mer varme. Dette forsterker oppvarmingen og fører til ytterligere smelting, altså en selvforsterkende prosess og ond sirkel. 

Kryosfæren er også et enormt ferskvannslager. Isbreene i Himalaya forsyner store deler av Asia med vann, og innlandsisen på Antarktis og Grønland inneholder over 99 % av alt ferskvann i fast form. Når denne isen smelter, bidrar det til havnivåstigning, som igjen påvirker kystsamfunn og økosystemer i hydrosfæren og biosfæren.

I tillegg påvirker kryosfæren havstrømmer og atmosfæriske sirkulasjonsmønstre. Når kaldt smeltevann strømmer ut i havet, kan det forstyrre den termohaline sirkulasjonen. Dette er et system av flere globale havstrømmer som transporterer varme rundt kloden, og som Golfstrømmen er en del av. Dette kan få konsekvenser for klimaet i store deler av verden.

Planter tar opp karbondioksid fra atmosfæren og frigjør oksygen gjennom fotosyntese. De henter vann fra hydrosfæren og næringsstoffer fra geosfæren. Dyr og mennesker er avhengige av planter for mat og oksygen, og påvirker samtidig miljøet gjennom forbruk, arealbruk og utslipp.

Biosfæren er også en viktig aktør i karbonkretsløpet. Når planter og dyr dør, brytes de ned og karbonet lagres i jorda – eller frigjøres til atmosfæren. Endringer i biosfæren, som avskoging eller tap av biologisk mangfold, kan derfor ha direkte konsekvenser for klimaet.

I møte med klimaendringer og naturfarer må biosfæren tilpasse seg. Noen arter migrerer, noen forandrer seg og andre dør ut. Når økosystemer forandres, blir det biologiske mangfoldet truet. Biosfæren har enorm evne til å tilpasse seg og gjenoppbygge seg, men da trenger den tid og riktige betingelser.