Topografi og fysiske forhold
Oslofjorden har et variert undervannslandskap med dype renner, terskler og bassenger som former livet under overflaten. Lag av fersk- og saltvann skaper et samspill påvirket av både havet utenfor og områdene rundt. Fra den lukkede, oksygenfattige indre fjorden til den åpne, friske ytre fjorden gir topografien store forskjeller i miljø og økosystem.
Et levende landskap under vann
Under overflaten skjuler Oslofjorden et undervannslandskap av renner, terskler og grunner – som fjell og daler på land. Sjøområdet er grått i dette kartet. Her møtes ferskvann fra elver og regn med saltvann fra Skagerrak, og lagdelingen gjør fjorden følsom for både vær og hav. Små endringer i strøm, temperatur og saltinnhold kan få stor betydning for livet under vann.
Et fjordsystem med mange ansikter
Drøbakterskelen fungerer som en undersjøisk dørterskel som skiller Indre Oslofjord fra resten av fjorden. Den hindrer friskt vann i å strømme helt inn, og dypvannet der blir ofte oksygenfattig. Lenger sør, i Midtre Oslofjord, sørger vannet fra Drammenselva for bedre sirkulasjon. Her finnes også dype bassenger og grunne partier som gir et variert undervannsmiljø.
Ytre Oslofjord – fjordens møte med havet
Ytre Oslofjord er den mest åpne delen av fjorden, der vannet strømmer fritt mot Skagerrak og friskt, salt havvann bringes tilbake. Her finnes flere dype bassenger, blant dem Hvalerrenna som når ned mot 470 meter.
Glomma blander sitt ferskvann med sjøvannet, og rundt hoveddelen av fjorden ligger mindre sidefjorder som Drammensfjorden, Tønsbergfjorden og områdene ved Hvaler – hver med sitt særpreg i det store fjordsystemet.
1 / 2
Kilde
Tiltaksrapport for Oslofjorden 8036-2024 (Publisert 17.12.2024)
Regjeringens tiltaksplan (2021–2026) og tilstandsrapporten for Oslofjorden viser at fjorden har hatt negativ utvikling i flere tiår. Forurensing, overfiske, utbygging og klimaendringer svekker økologien. Indre Oslofjord viser noe bedring, mens Ytre Oslofjord og Skagerrak blir dårligere. Mange arter og naturtyper – som torsk, stortare, sukkertare og ålegress – er i tilbakegang, flere er rødlistet, og fremmede arter øker risikoen i økosystemet.
