J U L E F O R T E L L I N G

Piken med svovelstikkene

Det var fryktelig kaldt. Det snødde, og det begynte å bli mørkt. Det var den siste kvelden i året, nyttårsaften. I kulden og mørket gikk det en liten, fattig pike på gaten. Hodet var bart og føttene nakne. Ja, hun hadde jo hatt tøfler på seg da hun gikk hjemmefra, men hva hjalp vel det?

Snøfall på mørk bakgrunn

Tøflene var altfor store, og det var moren hennes som hadde brukt dem før.

Ja, de var så store at den lille piken hadde mistet dem da hun løp over gaten for ikke å bli påkjørt av en vogn som for forbi. Den ene tøffelen var det uråd å finne igjen, og den andre løp en gutt sin vei med. Han sa han kunne bruke den til vugge når han fikk barn.

Piken med svovelstikkene løper over gata og mister den ene tøffelen

De nakne føttene til den lille piken var røde og blå av kulde. I et gammelt forkle hadde hun en mengde svovelstikker, og hun holdt opp en bunt med hånden.

Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen, og piken hadde ikke tjent så mye som en skilling.

Piken med svovelstikkene, alene i vinternatten

Sulten og frossen gikk hun omkring mens snøfnuggene dalte ned i det lange, gule håret hennes som krøllet seg så pent i nakken. I alle vinduene skinte lysene, og det luktet så deilig av gåsestek, for det var jo nyttårsaften. Borte i en krok mellom to hus satte hun seg ned og krøp sammen. Hun trakk de små føttene godt opp under seg, men hun frøs likevel.

Hun våget ikke å gå hjem, for hun hadde ikke solgt en eneste svovelstikke, og faren ville sikkert slå henne.

Kaldt var det også hjemme, for vinden pep gjennom huset enda det var dyttet strå og filler i sprekkene.

Piken med svovelstikkene sitter i en krok mellom husene og fryser

De små hendene hennes var neste døde av kulde. Å, en liten svovelstikke kunne gjøre godt! Bare hun torde stryke en mot veggen og varme fingrene litt. Hun trakk en ut. Ritsj! Og som den sprutet, og som den brant!

Det var en god, klar varme, og den så akkurat ut som et lite lys da hun holdt hånden rundt den.

Den lille piken drømte at hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler på. Ilden brant så velsignet og varmet så godt. Hun strakte føttene ut for å varme dem også, men da sloknet flammen. Ovnen ble borte, og hun satt med den utbrente svovelstikken i hånden.

Snøfall på mørk bakgrunn

Hun strøk av en ny. Den brant og varmet, og der lyset falt på muren så hun liksom inn i stuen der bordet stod dekket med skinnende hvit duk og det fineste porselen. Og der var gåsen! Den duftet så deilig, og den var fylt med svisker og epler.

Gåsen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen. Helt bort til den fattige piken kom den.

Men så sloknet svovelstikken, og igjen kunne hun bare se den tykke, kalde muren.

Piken med svovelstikkene drømmer om en gås

Den lille piken tente en ny. Da satt hun under det nydeligste juletre. Det var enda større og enda finere pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen i julen.

Tusen lys brant på de grønne grenene, og små bilder kikket ned på henne, akkurat slik som hun hadde sett i butikkvinduene.

Hun strakte begge hendene i været … Da sloknet svovelstikken. Alle julelysene steg høyere og høyere. Og nå så hun at det var stjerner. En av dem falt ned og laget en lang stripe på himmelen.

Piken med svovelstikkene ser syner av et juletre

«Nå er det en som dør», sa den lille piken. For da mormor levde, hadde hun sagt til henne: «Når en stjerne faller, går en sjel opp til Gud.» Igjen strøk hun en svovelstikke mot muren. Den flammet opp, og i lyset stod gamle mormor, så klar og skinnende, så mild og velsignet.

«Mormor!» ropte den vesle piken. «Kan du ikke ta meg med deg, mormor! Jeg vet at du blir borte når svovelstikken går ut, akkurat slik som den varme ovnen, den deilige gåsesteken og det store, nydelige juletreet.»

Jenta ser bestemoren i et syn

Og hun skyndte seg å stryke av alle de svovelstikkene hun hadde, for hun ville så gjerne at mormor skulle være riktig lenge hos henne. Og svovelstikkene tindret slik at det var lyst som midt på dagen.

Mormor hadde aldri vært så pen og så stor noen gang. Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy så høyt, så høyt.

Der oppe var det ingen kulde, ingen sult, ingen angst, for nå var de hos Gud.

En fyrstikk som brenner med sort bakgrunn

Men i den kalde morgentimen satt den lille piken fremdeles i kroken ved huset. Kinnene var røde, og munnen hennes smilte.

Men hun var død, frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året.

Og hele bunten med svovelstikker var brent opp. «Hun har vel villet varme seg», sa folk. Ingen visste noe om alt det pene hun hadde sett, og om det strålende lyset som hadde fulgt henne og mormor inn i det nye året.

Den lille piken sitter døder død inntil veggen på huset

Kilder:

  • Våre vakreste julefortellinger (2021)
    Orage Forlag AS

Bilde- og videorettigheter:

    1. Getty Images
    2. Hans Tegner (Offentlig eiendom)
    3. Jahn Thomas Lundeby (Offentlig eiendom)
    4. Helen Stratton (Offentlig eiendom)
    5. Getty Images
    6. Helen Stratton (Offentlig eiendom)
    7. Hans Tegner (Offentlig eiendom)
    8. Hinko Smrekar
    9. Getty Images
    10. Hans Tegner (Offentlig eiendom)