Når det usynlige blir tydelig i barnehage og skole

I en barnegruppe skjer mye som ingen forklarer høyt. Barn forventes å forstå når de kan bli med i en lek, hva et ansiktsuttrykk betyr, hvorfor planen plutselig endres, og hva de kan gjøre når kroppen blir urolig. Sosiale historier kan gjøre slike situasjoner mer oversiktlige ved å sette ord og bilder på det som ellers forblir usagt. I denne artikkelen ser vi på bakgrunnen for Carol Grays Social Stories™, hva forskningen sier om effekt, og hvorfor Skolerom utvikler en bredere variant for hele barnegruppen med utgangspunkt i de fem gode vanene i Hverdagsglede.

Når de uskrevne reglene forblir usynlige

I en barnegruppe må man forstå når en lek allerede er i gang, hvordan man kan spørre om å få være med, hva det betyr når noen sier «ikke nå», og hva man kan gjøre når planen blir annerledes. Man forventes å kjenne forskjellen på å le sammen og å le av noen, merke når en annen trenger avstand, og forstå at et avslag ikke alltid betyr «jeg liker deg ikke».

For voksne kan slike sammenhenger virke selvsagte. Vi tolker tonefall, ansiktsuttrykk, tidligere erfaringer og det som skjer rundt oss, ofte uten å tenke over det. For barn er denne forståelsen fortsatt under utvikling. Noen fanger raskt opp det som ikke blir sagt. Andre trenger mer tid, tydeligere informasjon eller hjelp til å se hvilke muligheter som finnes i situasjonen.

Det kan være mange grunner til at det usagte blir vanskelig å forstå. Barnet kan være lite og uerfarent, stå i en ny situasjon, være stresset eller ha begrenset overskudd akkurat da. Språk, sanseinntrykk, oppmerksomhet og tidligere erfaringer påvirker også hva barnet får med seg. For noen barn, blant annet en del autistiske barn og barn med ADHD eller andre nevroutviklingsmessige forskjeller, kan uskrevne forventninger være særlig krevende å oppdage og tolke. Behovet for forklaring oppstår likevel hos langt flere enn dem som har en diagnose.

Når et barn ikke forstår hva som skjer, ser voksne ofte først reaksjonen. Barnet trekker seg unna, blir sint, avbryter, holder hardt fast ved en plan eller forsøker å styre leken. Da ligger korreksjonen nær: «Nå må du vente på tur.» «Du kan ikke bli så sint.» «Du må spørre på en hyggelig måte.» Før barnet kan forventes å handle annerledes, trenger det hjelp til å forstå situasjonen. Hva skjedde? Hva kan de andre ha tenkt? Hva kjente barnet i kroppen? Hvilke valg finnes neste gang?

Sosiale historier kan gjøre noe av dette synlig. Gjennom korte fortellinger, bilder og samtaler kan en situasjon utforskes i et roligere øyeblikk, uten at ett bestemt barn blir satt i sentrum. Historien kan gi språk til det som skjer mellom mennesker, og til det som skjer inni barnet. Den kan også vise at en situasjon ofte har flere mulige forklaringer og flere gode måter å møte den på.

Forrige avsnitt

1 / 3

Neste avsnitt

Historien bak Social Stories

Social Stories™ ble utviklet av den amerikanske læreren og autismekonsulenten Carol Gray rundt 1990. Gray arbeidet ved Jenison Public Schools i Michigan og lette etter en måte å gi autistiske elever tydeligere og mer presis informasjon om situasjoner som ellers kunne være vanskelige å forstå. Sammen med Joy Garand presenterte hun metoden i en fagartikkel i 1993 (Gray, u.å.; Gray & Garand, 1993).

Utgangspunktet var at vansker i en sosial situasjon kan skyldes at barnet mangler informasjon som andre tar for gitt. Barnet trenger ikke nødvendigvis flere formaninger. Det kan trenge en forklaring på hvor situasjonen finner sted, hvem som er involvert, hva som pleier å skje, hvorfor mennesker kan reagere forskjellig, og hvilke muligheter barnet selv har.

En Social Story™ er derfor en definert metode, ikke bare en kort fortelling om sosial atferd. Historien skal handle om en situasjon som er personlig relevant for én bestemt mottaker. Den skal bygge på grundig kjennskap til situasjonen og utformes etter ti kriterier. Språk, perspektiv, illustrasjoner og innhold tilpasses mottakerens alder, forståelse og erfaringer (Gray et al., 2023).

Metoden har utviklet seg betydelig siden de første historiene ble skrevet. I den nyeste versjonen av kriteriene, Social Stories 10.4, står det Gray og kollegene kaller Social Humility, eller sosial ydmykhet, sentralt. Den voksne kan ikke ta for gitt at egen tolkning av situasjonen er den riktige. Før historien skrives, må den voksne undersøke hva barnet oppfatter, hva omgivelsene krever, og om problemet kanskje bør løses på en annen måte. Noen ganger er det situasjonen, kommunikasjonen eller forventningene rundt barnet som må endres (Gray et al., 2023).

Social Stories™ beskriver dermed både et produkt og en arbeidsprosess. Den voksne forsøker å forstå før hen forklarer.

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt

Mer enn en fortelling om riktig oppførsel

Det er lett å se for seg en sosial historie som en penere måte å fortelle barnet hva det skal gjøre på: «Når det er samling, sitter jeg stille.» «Når noen snakker, venter jeg på tur.» «Når jeg taper, blir jeg ikke sint.» Slike tekster kan ligne sosiale historier på overflaten, men de beskriver først og fremst det resultatet den voksne ønsker og sier lite om barnets opplevelse.

I Carol Grays metode skal beskrivelse få langt større plass enn instruksjon. Historien kan forklare hva barnet kan se og høre, hva som pleier å skje, hvorfor mennesker handler som de gjør, og hva barnet selv kan legge merke til. Dersom teksten inneholder råd, skal de formuleres varsomt og gi rom for valg. De nyeste kriteriene krever samlet sett minst fire ganger så mye beskrivelse som veiledning og setter en grense på én veiledende setning per historie (Gray et al., 2023).

Forskjellen blir tydelig dersom vi ser for oss et barn som dekker ørene og roper under en samling. En korrigerende fortelling vil kanskje si at barnet skal sitte rolig og være stille. En undersøkende historie kan forklare at mange stemmer samtidig kan kjennes sterkt i ørene og kroppen, at barn merker lyd på forskjellige måter, og at det finnes flere muligheter. Barnet kan flytte seg litt unna, bruke hørselsvern, vise et avtalt tegn eller be om en pause. Historien gir støtte til handling, men den begynner med å anerkjenne opplevelsen.

Et kort uttrykk fra kriteriene oppsummerer holdningen: «Never argue perception» – ikke argumenter mot barnets opplevelse (Gray et al., 2023, kriterium 1; vår oversettelse). Hvis barnet opplever rommet som kaotisk, hjelper det lite å si at det egentlig ikke er så mye lyd. Den voksne kan ha en annen erfaring, men barnets erfaring må tas på alvor dersom historien skal oppleves som trygg og troverdig.

Denne tilnærmingen er i tråd med teorien om det doble empatiproblemet. Misforståelser mellom autistiske og ikke-autistiske mennesker oppstår ikke nødvendigvis fordi den ene parten mangler sosial forståelse. De kan oppstå fordi mennesker med ulike erfaringer og måter å kommunisere på har vansker med å forstå hverandre. Ansvaret for forståelse kan derfor ikke ligge hos barnet alene (Camilleri et al., 2023).

Sosiale historier bør heller ikke bare dukke opp når noe har gått galt. I kriteriene fra 2023 anbefales det at minst halvparten av historiene som utvikles for en mottaker, løfter fram prestasjoner, interesser, ferdigheter og gode egenskaper (Gray et al., 2023). Et barn kan like gjerne møte en historie om hvordan det oppdager små detaljer, viser omsorg eller holder ut når noe er vanskelig, som en historie om en krevende situasjon.

Forrige avsnitt

1 / 3

Neste avsnitt

Skoleroms sosiale historier

Skoleroms sosiale historier er inspirert av prinsippene i Carol Grays Social Stories™. Vi bruker blant annet et tydelig og beroligende språk, tar utgangspunkt i barnets perspektiv og lar beskrivelse få større plass enn instruksjon. Historiene våre er likevel ikke Social Stories™ i metodens strenge betydning. De er utviklet for bruk i hele barnegruppen og er ikke individuelt tilpasset ett bestemt barn eller utformet etter alle metodens kriterier.

Dette skillet er viktig. En Social Story™ etter Carol Grays metode begynner med én konkret mottaker og en grundig undersøkelse av akkurat dette barnets situasjon. Skoleroms historier begynner i situasjoner mange barn kan kjenne igjen: å forsøke å komme inn i en lek, møte en ny aktivitet, kjenne at det blir for mye lyd, be om hjelp, gjøre en feil, vente, dele, vise omtanke eller oppleve at en plan endrer seg.

Skoleroms pedagogiske utgangspunkt er at alle barn kan ha glede og nytte av slike historier. Alle barn møter øyeblikk der forventninger, følelser og sosiale sammenhenger kan være vanskelige å forstå. Derfor utvikler vi historier som kan leses og utforskes sammen i barnehagen og skolen. De skal ikke rette opp ett bestemt barn. De skal gi gruppen et felles språk for det som skjer mellom mennesker, inni kroppen og i møte med nye eller krevende situasjoner.

Når historien leses i fellesskap, kan barna oppdage at mennesker kan oppleve den samme situasjonen forskjellig. Ett barn blir glad når en ny lek begynner. Et annet trenger tid til å se på før det deltar. Ett barn ønsker hjelp med en gang. Et annet vil prøve selv. Samtalen kan romme spørsmål som: Hva tror dere personen i historien legger merke til? Hva kan den andre ha tenkt? Finnes det flere måter å delta på? Hva kunne en voksen ha gjort?

Figurene og situasjonene skal skape nok avstand til at gruppen kan undersøke temaet uten at noen må fortelle om seg selv. Samtidig kan den voksne invitere barna til å dele egne tanker og erfaringer dersom de ønsker det.

For enkelte barn vil en felles historie ikke være tilstrekkelig. De kan fortsatt ha behov for en individuelt tilpasset Social Story™, visuell støtte eller andre tiltak knyttet til en konkret situasjon. Den felles historien har en annen oppgave: å bygge forståelse i miljøet rundt barnet og gi gruppen et språk de kan bruke sammen.

Forrige avsnitt

1 / 3

Neste avsnitt

Fem gode vaner i små og store hverdagssituasjoner

De fem gode vanene er store begreper. Å være oppmerksom, aktiv, fortsette å lære, knytte bånd og gi rommer mange ulike erfaringer. For barn blir begrepene meningsfulle når de kobles til noe de kjenner igjen: lyden som plutselig blir for høy, leken de ikke forstår reglene i, oppgaven de ikke får til, eller øyeblikket da de gjerne vil hjelpe, men ikke vet hvordan.

Her kan sosiale historier bygge bro mellom ordene og barnas hverdagsliv. En historie trenger ikke forklare en hel god vane. Den kan ta utgangspunkt i én liten situasjon og gjøre det lettere å få øye på hva som skjer, hvilke følelser og behov som kan være til stede, og hvilke handlingsmuligheter barnet har. Den samme historien kan berøre flere vaner. Når et barn legger merke til at en venn står alene og inviterer vennen inn i leken, handler det både om å være oppmerksom, knytte bånd og gi.

Vær oppmerksom

For barn begynner oppmerksomhet ofte i kroppen og sansene. En historie som Når det blir mye lyd kan hjelpe barna med å utforske hvordan kroppen kan reagere i et rom med mange stemmer, stoler som skraper og mye bevegelse. Noen får lyst til å holde seg for ørene. Andre begynner å snakke høyere, bevege seg mer eller trekke seg unna. Historien kan vise at reaksjonene kan være forskjellige, og at det finnes flere måter å ta vare på seg selv på: finne et roligere sted, be en voksen om hjelp, bruke hørselsvern eller vente litt og kjenne etter.

Andre historier kan hete Kroppen min gir meg beskjed eller Det finnes små ting å legge merke til. De kan rette oppmerksomheten mot pust, spenning i kroppen, lyder, temperatur, farger eller små forandringer i omgivelsene. Målet er at barnet gradvis kan oppdage og forstå noen av signalene fra kroppen og verden rundt seg.

Vær aktiv

Å være aktiv handler om mer enn å løpe fort eller mestre bestemte øvelser. Barn kan delta med kroppen på mange måter, og de trenger ulik grad av fart, utfordring, hvile og oversikt. I historien Når vi skal leke en ny lek kan barna møte en figur som gjerne vil være med, men som ikke kjenner reglene. Figuren kan se på først, spørre hva leken går ut på, delta sammen med en voksen eller prøve én del av leken før resten.

En historie som Jeg kan være med på min måte kan åpne for at deltakelse ikke alltid ser lik ut. Ett barn løper, et annet går, et tredje teller poeng eller hjelper til med utstyret. Kroppen trenger både fart og pause kan vise at aktivitet og hvile begge er deler av det å lytte til kroppen. Slik kan historiene gi flere barn en reell vei inn i fellesskapet uten at én måte å delta på blir framstilt som den eneste riktige.

Fortsett å lære

Læring innebærer å møte noe vi ennå ikke mestrer. For barn kan dette vekke nysgjerrighet, men også frustrasjon, usikkerhet og lyst til å gi opp. Historien Når jeg ikke får det til med én gang kan utforske forskjellen mellom «jeg får det ikke til» og «jeg får det ikke til ennå». Den kan vise at det er mulig å prøve på nytt, dele opp oppgaven, se hvordan andre gjør det, ta en pause eller be om hjelp.

I Det er lov å be om hjelp kan barnet oppdage at hjelp ikke betyr at noen gjør alt for deg. Hjelp kan være å få den første brikken på plass, få en forklaring på en annen måte eller ha noen ved siden av seg mens man prøver. Historien Når planen blir annerledes kan handle om læringen som ligger i å møte forandring. Den kan anerkjenne at det kan være vanskelig når turen blir avlyst eller vikaren gjør ting på en annen måte, samtidig som den gir barnet informasjon om hva som skal skje i stedet.

Knytt bånd

Mye av det sosiale livet mellom barn styres av signaler som ikke alltid er lette å tolke. Hvordan viser vi at vi vil være med? Hva betyr det når noen sier nei? Hvordan kan vi finne tilbake til hverandre etter en misforståelse?

En historie som Kan jeg være med? kan vise flere måter å nærme seg en lek på: spørre, se hva de andre gjør, tilby en idé eller søke støtte hos en voksen. Samtidig kan historien utforske at svaret «nei, ikke akkurat nå» kan ha flere betydninger. Kanskje leken allerede har begynt, kanskje de andre ikke vet hvordan flere kan bli med, eller kanskje noen trenger litt tid. Et avslag i én situasjon betyr ikke nødvendigvis «jeg liker deg ikke».

Når leken ikke blir slik jeg tenkte kan vise hvordan barn kan ha ulike forestillinger om den samme leken, uten at noen av dem nødvendigvis gjør noe galt. I Når vi må finne ut av det sammen kan barna utforske hvordan man kan stoppe opp, fortelle hva man trodde skulle skje, lytte til den andre og forsøke å finne en løsning. Historien gjør noen av de usynlige sidene ved samspill lettere å oppdage og snakke om.

Gi

Å gi kan være å dele, hjelpe, vise omtanke, invitere noen med eller bidra til noe som er viktig for fellesskapet. For barn må denne vanen samtidig formidles på en måte som ivaretar frivillighet og egne grenser. Å være hjelpsom betyr ikke at man alltid må si ja, dele alt man har eller sette egne behov til side.

I historien En liten ting som kan glede kan barna møte små, selvvalgte handlinger: holde døren, si noe vennlig, hente en blyant eller lage plass ved siden av seg. Når jeg vil hjelpe kan utforske hvordan vi først kan legge merke til hva den andre trenger, og kanskje spørre før vi griper inn. Historien Noen ganger vil andre gjøre det selv kan vise at et nei til hjelp ikke er et nei til vennlighet. Omsorg kan også være å respektere at den andre ønsker å prøve på egen hånd.

På denne måten blir «Gi» en utforskning av hvordan barn kan bidra til fellesskapet og samtidig ta vare på egne og andres grenser.

Forrige avsnitt

1 / 6

Neste avsnitt

Pedagogisk bruk i barnehage og skole

Sosiale historier bør brukes som utgangspunkt for forståelse og samtale, ikke som en reaksjon etter at et barn har gjort noe de voksne misliker. Dersom historien først dukker opp etter en konflikt, kan barnet oppleve den som en skjult irettesettelse. Det er ofte bedre å lese og utforske historien i en rolig stund, før en ny aktivitet eller som del av et arbeid gruppen allerede gjør med relasjoner, følelser og de fem gode vanene (Statped, 2025).

Den voksne kan lese historien høyt og la barna stoppe ved bildene, undre seg og komme med egne tolkninger. Hva tror dere personen legger merke til? Hvordan kan dette kjennes i kroppen? Hva kan ha skjedd rett før? Hva kunne personen gjort nå? Spørsmålene bør ikke fungere som en prøve med ett riktig svar. Hensikten er å få fram at mennesker kan oppleve den samme situasjonen forskjellig, og at det ofte finnes flere gode handlingsmuligheter.

Historiene kan bearbeides videre gjennom lek, tegning, konkreter, bevegelse eller korte rollespill. Barna kan foreslå en ny slutt, vise ulike måter en person kan svare på, eller lage et ekstra bilde til historien. Slik blir de medskapere av mening. Hvis barna sier at en framstilling ikke stemmer med deres erfaring, er det verdifull informasjon. Da kan historien justeres eller utvides.

I barnehagen bør historiene være korte og konkrete, med få hendelser og ett tydelig tema om gangen. Bildene må bære en vesentlig del av meningen, og språket bør være så enkelt at barna kan kjenne igjen sentrale formuleringer ved gjentatt lesing. En figur, en gjenstand eller en liten dramatisering kan gjøre innholdet lettere å forstå. For de yngste kan det være nok å dvele ved ett øyeblikk: Hvordan ser kroppen ut når lyden blir for sterk? Hvordan kan vi vise at det er plass til en til i leken?

På småskoletrinnet kan historiene romme flere perspektiver og mer sammensatte situasjoner. Elevene kan undersøke hvorfor to personer forstår den samme hendelsen ulikt, sammenligne flere valg og drøfte hvilke følger valgene kan få. De kan lage tegneserier, skrive tankebobler eller formulere egne avslutninger. Etter hvert kan historiene ta opp mer finstemte spørsmål, som forskjellen mellom erting og en misforståelse, mellom å hjelpe og å overta, eller mellom å trenge en pause og å trekke seg helt ut av fellesskapet.

Gjentakelse er nyttig når den har en hensikt. En historie om en tur, en forestilling eller en ny lek kan leses flere ganger før situasjonen oppstår og tas fram igjen etterpå. Da kan barna sammenligne det de forestilte seg, med det de faktisk erfarte. En historie om mer generelle erfaringer kan få ny betydning etter hvert som barna møter lignende situasjoner i hverdagen.

Historien må også vurderes i sammenheng med miljøet rundt barnet. Dersom mange barn strever med å forstå en aktivitet, kan det være selve instruksjonen, tempoet eller organiseringen som må endres. Hvis et barn blir overveldet av lyd, er det ikke tilstrekkelig å fortelle barnet hvordan det kan håndtere lyden. De voksne må også undersøke om støynivået kan reduseres. Sosiale historier kan gjøre en situasjon mer forståelig, men de fritar ikke voksne fra ansvaret for å skape trygge og tilgjengelige omgivelser.

Historier for hele gruppen kan suppleres med mer individuelt tilpasset støtte når et barn trenger det. Noen kan ha nytte av fotografier fra det faktiske rommet, helt konkrete opplysninger om rekkefølgen på en aktivitet, en visuell dagsplan eller støtte gjennom alternativ og supplerende kommunikasjon. Da må innhold, språk og form tilpasses barnets egen forståelse og måte å kommunisere på (Statped, 2026).

Det avgjørende er ikke hvor mange historier gruppen leser, men hvordan de brukes. En god sosial historie skal ikke låse barna til et bestemt manus. Den skal gjøre noe som tidligere var uklart, lettere å forstå. Slik kan den gi barnet flere muligheter til å delta, uttrykke egne behov og finne sin plass i fellesskapet.

Forrige avsnitt

1 / 4

Neste avsnitt

Hva viser forskningen på barn?

Når vi spør om sosiale historier virker, må vi presisere hvem historien er laget for, hvilken situasjon den gjelder, og hva den skal støtte. En historie som skal forberede et barn på tannpuss eller en tannlegetime, er noe annet enn en historie som skal støtte vennskap, følelsesregulering eller deltakelse i lek. Studiene undersøker ulike mål og ulike måter å bruke historiene på. Det gjør det vanskelig å trekke én samlet konklusjon.

Mye av kunnskapsgrunnlaget består av små enkeltkasusstudier med autistiske barn. Forskningsoversikter har funnet positive resultater i enkelte studier, men også store forskjeller i kvalitet og effekt. Resultatene er mest lovende når historien er individuelt tilpasset, situasjonen er tydelig avgrenset og målet er konkret. Dokumentasjonen er svakere når målet er en bred endring i sosial kompetanse eller at barnet skal overføre det som er lært, til mange nye situasjoner (Kokina & Kern, 2010; Qi et al., 2018; Wahman et al., 2022).

Den hittil største og grundigste studien ble gjennomført ved 87 britiske barneskoler og omfattet 249 autistiske barn mellom fire og elleve år. For hvert barn ble det utviklet en individuelt tilpasset Social Story™ knyttet til et konkret sosialt eller emosjonelt mål. Historien skulle leses sammen med barnet minst seks ganger i løpet av fire uker. Etter seks måneder fant forskerne ingen statistisk sikker forskjell på studiens hovedmål, som var lærervurdert sosial responsivitet. De fant heller ingen sikre forskjeller i angst, depresjon, generell helse eller foreldrenes stress. Barna som hadde fått en sosial historie, nådde imidlertid sitt individuelle sosial-emosjonelle mål oftere enn barna i kontrollgruppen (Wright et al., 2025).

Resultatet viser både muligheter og begrensninger. En sosial historie er neppe et tiltak som alene skaper store og generelle endringer i et barns sosiale fungering. Den kan likevel være nyttig når barnet trenger støtte til å forstå eller håndtere én bestemt situasjon. Forskerne pekte også på at arbeidet med historien kan åpne for samtaler mellom barnet, hjemmet og skolen.

For de yngste barna er kunnskapsgrunnlaget mer begrenset. En forskningsoversikt fra 2024 fant 21 studier med barn mellom to og seks år. Studiene undersøkte svært ulike ferdigheter og kombinerte ofte sosiale historier med øvelse, rollespill, video eller belønning. Bare to studier kunne inngå i den statistiske sammenstillingen, og begge handlet om tannpuss. En annen oversikt undersøkte tolv enkeltkasusstudier med til sammen 30 barn mellom tre og fem år og fant varierende kvalitet og effekt (Wahman et al., 2022; Zhou et al., 2024). Resultatene fra noen få, avgrensede ferdigheter kan derfor ikke brukes som dokumentasjon for brede virkninger på barns sosiale og emosjonelle utvikling.

Forskningen gir et sammensatt bilde. Sosiale historier kan være nyttige når målet er konkret, individuelt og situasjonsbundet. Dokumentasjonen er svakere for brede og varige endringer i sosial kompetanse, psykisk helse eller selvregulering. Vi vet fortsatt for lite om hvor godt læringen overføres til nye mennesker og situasjoner, og hvor lenge en eventuell virkning varer.

Nesten all denne forskningen handler om individuelt tilpassede historier for autistiske barn. Den undersøker ikke Skoleroms bruk av sosiale historier i hele barnegruppen. Vår tilnærming må derfor forstås som en pedagogisk videreutvikling, ikke som et tiltak med ferdig dokumentert effekt. Begrunnelsen er at tydelig språk, visuell støtte og felles utforsking kan gi barn flere muligheter til å forstå, delta og sette ord på egne erfaringer. Hvordan historiene fungerer i praksis, må følges med nysgjerrighet og justeres etter barnas respons.

Forrige avsnitt

1 / 3

Neste avsnitt

Fra korreksjon til forståelse og medvirkning

En sosial historie bør hjelpe barnet med å få øye på hva som skjer. Hva kan jeg legge merke til? Hva kan andre mennesker tenke eller føle? Hva kan jeg prøve? Hvilken støtte kan jeg få av de voksne?

Dette utgangspunktet gjør situasjonen til noe barnet og de voksne kan undersøke sammen. Historien kan formidle at mennesker opplever situasjoner forskjellig, forklare noe av det som kan skje, og vise flere muligheter som kan hjelpe. Barnet blir ikke gjort til problemet som skal rettes opp.

Derfor trenger ikke en sosial historie alltid å ende med ett riktig svar. Barna kan oppdage andre perspektiver, foreslå flere handlingsmuligheter eller si at en del av historien ikke stemmer med deres erfaring. De kan tegne en ny slutt, spille ut forskjellige løsninger eller hjelpe den voksne med å finne ord som passer bedre. Slik blir historien et utgangspunkt for samtale og medvirkning.

Dette gjelder også de fem gode vanene. «Vær oppmerksom» handler både om at barnet legger merke til egne signaler og om at voksne oppdager når lyd, lys eller uro blir for mye. «Vær aktiv» kan romme ulike måter å delta på, og respekt for at kroppen noen ganger trenger fart og andre ganger pause. «Fortsett å lære» forutsetter at det er trygt å prøve, gjøre feil og be om hjelp. «Knytt bånd» krever at voksne hjelper barn inn i fellesskapet og støtter dem når misforståelser oppstår. «Gi» handler om å erfare at et bidrag kan bety noe, uten at barnet alltid må dele, hjelpe eller sette egne behov til side.

Når sosiale historier brukes på denne måten, flyttes oppmerksomheten fra korreksjon til forståelse. Vi undersøker hva barnet kan gjøre, hva de andre barna trenger å forstå, hva de voksne kan bidra med, og hvordan miljøet kan bli mer oversiktlig og tilgjengelig.

Skoleroms sosiale historier skal gi hele barnegruppen et felles språk for situasjoner som ellers lett forblir uuttalte. De skal gjøre plass til ulike måter å sanse, føle, tenke og delta på. Noen historier vil forberede barna på noe nytt. Andre vil hjelpe dem med å forstå noe som allerede har skjedd. Noen vil først og fremst åpne en samtale.

Målet er ikke at alle barn skal reagere likt. Målet er at flere barn skal forstå hva som skjer, finne en trygg måte å delta på og erfare at deres perspektiv også har en plass i fellesskapet.

Forrige avsnitt

1 / 2

Neste avsnitt

Kilder

Camilleri, L. J., Maras, K., & Brosnan, M. (2023). A rule-based theoretical account of social stories to address the double empathy problem. Frontiers in Psychology, 14, 1085355. https://doi.org/10.3389/fpsyg.2023.1085355

Gray, C. (u.å.). Social Stories overview. Carol Gray Social Stories. Hentet 18. november 2026 fra https://carolgraysocialstories.com/social-stories/social-stories-overview/

Gray, C., Faherty, C., Timmins, S., & Lanou, A. (2023). Social Stories 10.4 Criteria. Carol Gray Social Stories. https://carolgraysocialstories.com/wp-content/uploads/2023/11/2023-Social-Stories-10.4-Criteria-1.pdf

Gray, C. A., & Garand, J. D. (1993). Social Stories: Improving responses of students with autism with accurate social information. Focus on Autistic Behavior, 8(1), 1–10. https://doi.org/10.1177/108835769300800101

Kokina, A., & Kern, L. (2010). Social Story™ interventions for students with autism spectrum disorders: A meta-analysis. Journal of Autism and Developmental Disorders, 40(7), 812–826. https://doi.org/10.1007/s10803-009-0931-0

Qi, C. H., Barton, E. E., Collier, M., Lin, Y.-L., & Montoya, C. (2018). A systematic review of effects of Social Stories interventions for individuals with autism spectrum disorder. Focus on Autism and Other Developmental Disabilities, 33(1), 25–34. https://doi.org/10.1177/1088357615613516

Statped. (2025, 25. september). Sosiale historier og tegneseriesamtaler. https://www.statped.no/kurs/sosiale-historier-og-tegneseriesamtaler/

Statped. (2026, 18. september). Kommunikasjonsvansker hos barn med autisme. https://www.statped.no/tiltak-og-tilrettelegging/nevroutviklingsforstyrrelser/hvordan-mote-kommunikasjonsvansker-hos-barn-med-autisme/

Wahman, C. L., Pustejovsky, J. E., Ostrosky, M. M., & Santos, R. M. (2022). Examining the effects of Social Stories™ on challenging behavior and prosocial skills in young children: A systematic review and meta-analysis. Topics in Early Childhood Special Education, 41(4), 267–279. https://doi.org/10.1177/0271121419855692

Wright, B., Blackwell, J. E., Bell, K. J., Teige, C., Mandefield, L., Wang, H.-I., Welch, C., Scantlebury, A., Watson, J., McMillan, D., Standley, E., Attwell, L., Carrick, H., Taylor, A., Taylor, O., Hodkinson, R., Edwards, H., Pearson, H., Parrott, S., … Hewitt, C. (2025). Autism Spectrum Social Stories in Schools Trial 2 (ASSSIST-2): A pragmatic randomised controlled trial of the Social Stories™ intervention to address the social and emotional health of autistic children in UK primary schools. Child and Adolescent Mental Health, 30(1), 4–12. https://doi.org/10.1111/camh.12740

Zhou, N., Zhou, L., Ho, C. Y. T., McGrath, C., & Wong, H. M. (2024). Social Story intervention for training expected behaviors among preschool children: A systematic review and meta-analysis. International Journal of Environmental Research and Public Health, 21(7), 940. https://doi.org/10.3390/ijerph21070940

Relaterte yrker

Synes du dette var spennende lesning? Her har vi forslag til noen yrker du kan utforske:

Pedagogisk-psykologisk rådgiver (PP-rådgiver)

Pedagogisk-psykologisk rådgiver (PP-rådgiver)

Spesialpedagog

Spesialpedagog

Grunnskolelærer

Grunnskolelærer

Barnehagelærer

Barnehagelærer

Close Icon

Loading...