Han var en ambisiøs og kultivert stor strateg og elsket det heroiske.
Han erobret Hellas og Persia og dro deretter til datidens ytterste verdensgrenser. Her jaget han den umulige drømmen om å bygge et verdensomspennende imperium.
Aleksander den store er kanskje den mest komplekse, mest legendariske og mest fascinerende skikkelsen i antikken. Det manglet ikke på ambisjoner. Han ville ha makt helt til verdens ende og favne hele menneskeheten i ett politisk rike der alle skulle leve sammen i fred. Han brukte hele sitt korte liv, som bare varte i 33 år, til å erobre territorier og oppdage nye. Hans tidlige død, som inntraff på høyden av hans ære, bidro til å forsterke hans myte.
Det var ikke bare maktsyke eller stormannsgalskap som drev ham. Det var også drømmen om et universelt imperium som kunne fremelske utveksling mellom kulturer og sivilisasjoner. Denne drømmen klarte han i stor grad å realisere, men den skulle ikke vare lenge. Aleksander sto også for en skruppelløs politikk, der makt og vold alltid kunne brukes, både for å beseire motstanderne og for å knuse enhver form for intern opposisjon.
Skikkelsen til Aleksander den store var, og er fremdeles, så interessant at det stadig skrives og fortelles om ham. Ikke bare om hans militære og geografiske bravader, men også fremfor alt om hans kompliserte og mangefasetterte personlighet. Faren hans, Filip II, grunnleggeren av kongeriket Makedonia, bestemte at Aleksanders utdanning skulle overlates til den fremste greske filosofen i perioden (det fjerde århundret f.Kr.): nemlig Aristoteles.
I tillegg til filosofi lærte Aristoteles ham om musikk, skrivekunst og talekunst. Filip tok seg personlig av den politiske og militære utdannelsen til sønnen, med det formål å gjøre ham til en arving som var best mulig skikket til å kunne styre riket. Aleksander vekslet mellom å ha timer i vitenskap og fysisk trening. Den unge mannen var lav av vekst og hadde øyne i to forskjellige farger, det ene blått og det andre mørkt.
Det militære var viktig mens han vokste opp, men også å lese fra Iliaden og Odysseen. Helten hans var Akilles, som man antok var i slekt med moren hans, Olympias. Slektskapet med Akilles var kanskje en av grunnene til at han alltid søkte mer makt. Knapt 18 år gammel viste han sin dyktighet på slagmarken, og kjempet i spissen for rytteriet i slaget ved Khironeia, der makedonerne beseiret grekerne.
Forholdet mellom Aleksander og faren hadde alltid vært problematisk. Og ettersom årene gikk ble det stadig verre, helt til den dagen da Filip ble myrdet, muligens med medvirkning fra sin kone og Aleksander selv. Da ble prinsen kronet til konge av Makedonia. Da folket trodde at de hadde å gjøre med en uerfaren ung mann, organiserte den hellenske halvøy seg umiddelbart for å befri seg fra makedonsk herredømme, med støtte fra Persia.
Byen Theben ledet opprørerne med støtte fra Athen. Men de hadde undervurdert Aleksander. Han rykket umiddelbart inn mot Boiotia, i sentrum av Hellas. Dette skjedde så raskt at da soldatene fra Theben forsto hvilke intensjoner han hadde, var den makedonske hæren allerede på plass foran bymurene. Theben ble erobret og byen ble lagt i grus, mens innbyggerne enten ble drept eller gjort til slaver. Bystatens territorier ble delt mellom de andre byene i Korintligaen (en føderasjon av greske stater opprettet av Filip). Athen ble imidlertid spart.
På denne måten brukte Aleksander både terror og sjenerøsitet til å overbevise de andre bystatene om at det var mye mer praktisk å ha ham som alliert enn som motstander.
Filips etterfølger viste at han allerede hadde overgått faren, som kun hadde forsøkt å knuse grekerne med makt. Sønnen og tronarvingen lyktes i å bli med dem på sin side i Korintligaen mot en felles fiende: perserne.
«Akkurat som himmelen ikke har to soler, kan ikke Asia ha to konger», sa den unge makedonske kongen. Også i Persia oppnådde han en seier som faren Filip bare hadde kunnet drømme om. Etter å ha organisert en hær på 40 000 soldater og en flåte på 160 skip dro Aleksander på pilegrimsreise til Akilles’ grav i nærheten av Troja, for å hedre helten sin.
Så marsjerte han inn på persisk territorium og frigjorde alle de greske byene ved Egeerhavet etter hverandre. Han seiret over troppene til kongen av Persia, Dareios III, i slagene ved Granikos og Issos, og det åpnet veien til Syria og Fønikia. Deretter satte han kursen mot Egypt. Faraoene var allerede svekket, og Aleksander gjorde seg til hersker også over dette riket. Han grunnla byen Alexandria, som skulle bli det viktigste kulturelle senteret i oldtiden.
Alle seirene så ut til å bare øke tørsten etter mer land. Aleksander rykket på dette tidspunktet inn i hjertet av det persiske imperiet, Mesopotamia, og beseiret Dareios III en gang for alle i slaget ved Gaugamela. Til tross for at Aleksanders hær var åpenbart tallmessig underlegen, klarte makedoneren å unngå å bli omringet. Aleksanders taktikk gikk ut på å komme med raske angrep for så å trekke seg kjapt tilbake. På denne måten klarte han å trenge dypt inn i fiendens front og klarte å true Dareios selv, som flyktet.
Byene Babylon, Susa og Persepolis falt for ham. Aleksander ble utropt til konge av Asia og beordret at det persiske keiserpalasset i Persepolis skulle ødelegges. Samtidig beordret han dødsstraff til en lokal guvernør som trodde han gjorde ham en tjeneste ved å drepe Dareios. Aleksander ga i stedet en høytidelig begravelse til keiseren som hadde vært hans store rival.
Ikke nok med det: Han dro til graven til Kyros den store og beordret at denne skulle restaureres. Den nye herskeren gjorde det i håp om å bli tatt imot med velvilje av perserne. Han viste respekt for deres fortid og lot de fortsette med sine tradisjoner og sin kultur. For å styrke sitt image som fredsstifter giftet han seg med datteren til kongen av Baktria, Roxana. Dette likte imidlertid ikke makedonerne, som ville foretrukket en kvinne av deres folk som dronning.
Med alle disse folkene under seg prøvde Aleksander å være mest mulig rettferdig. Takket være maktposisjonen sin og de enorme skatteinntektene klarte herskeren å rekruttere mange soldater. Og snart skulle han ta fatt på enda en ekspedisjon, denne gangen til ytterkantene av den kjente verden og enda lenger, og slik var han også en oppdagelsesreisende. Han hadde erobret regionene sør for Det kaspiske hav, tilsvarende dagens Afghanistan, Usbekistan og Tadsjikistan, og nå kastet han blikket på Nord-India.
Ingen europeere hadde noen gang vært så langt øst. Det ble en reise full av vanskeligheter, men likevel en triumfferd. Alle slagene ble kronet med en siste seier mot det gamle indiske riket ved Idaspe-elven, i dagens Pakistan. I dette sammenstøtet, i en av de mest avsidesliggende og ufremkommelige regionene han hadde vært i, pådro Aleksander seg en alvorlig skade og mistet sin elskede hest Bukefalos, som trofast hadde ledsaget ham overalt.
Til tross for seieren var moralen blant Aleksanders menn lav. De var veldig langt hjemmefra (de hadde tilbakelagt mer enn fem tusen kilometer!) og mange fryktet at de kanskje aldri skulle komme hjem igjen. Og nå nektet de å fortsette videre. Alexander bestemte seg for første gang for å stoppe. De store menneskelige og materielle kostnadene ved erobringene hans, samt behovet for å holde et enormt imperium under kontroll, presset ham til å endelig bremse.
Han gjorde retrett til Babylon. Selv om han var gift med Roxana giftet han seg også med en av Dareios’ døtre, Statira. I likhet med ham giftet åtti makedonske offiserer seg med unge persiske kvinner. Det hele var i integreringens navn mellom det persiske, det makedonske og greske folket.
Men denne harmonien hersket for det meste bare på papiret. Ifølge kildene måtte Aleksander slå ned på en rekke opprør, inkludert et fra de makedonske soldatene selv, som var motvillige mot alle skikkene og tradisjonene de måtte respektere. De mente også at Aleksander selv var blitt altfor asiatisk.
Nå var han på høyden av sin storhetstid. Og da ble han lei, lei av opprørene og administrasjonen av imperiet. Han begynte å overdrive inntaket av både mat og alkohol, noe som sannsynligvis var medvirkende til at han fikk akutt betennelse i bukspyttkjertelen og døde.
Andre kilder hevder han ble forgiftet. Han døde i år 323 f.Kr.. Aleksander den store hadde ikke utpekt noen spesiell arving til tronen på dødsleiet. Da han lå på dødsleiet, insisterte han bare på at «den sterkeste» skulle ta over. Konsekvensen ble at territoriene hans ble delt mellom hans mest lojale menn. Én av dem, Ptolemaios, tok seg av begravelsen til lederen og regjerte deretter over Egypt. Andre etterfølgere fikk Makedonia og Asia.
Men før sin for tidlige bortgang som 33-åring, hadde Aleksander oppnådd mer enn han kunne ha drømt om. Han kunne være like hensynsløs som Akilles, helten hans fra eposet Iliaden. Han møtte vanskeligheter og farer uten frykt, og kunne være voldelig uten å nøle. Blant annet drepte han sin tidligere nære venn Kleitos etter at denne hadde våget å kritisere ham i offentlighet.
Men han var også ekstra dyktig i det vi i dag vil kalle problemløsning. En evne han demonstrerte på utmerket vis da han løste den uløselige gordiske knute ved like greit å kutte den med sverd.
Det finnes flust av konkrete eksempler på Aleksanders kløkt på slagmarken. Den overlegne persiske flåten, som alvorlig truet forsyningene fra Hellas til hæren, ble omgått ved å forgifte vannkildene på fastlandet der perserne hentet sine forsyninger fra. Den til da ugjennomtrengelige festningsbyen Aornos hadde lenge vært det trygge tilfluktstedet til stammer i fjellene som i årevis hadde vært et problem for de makedonske styrkene.
Festningen ble erobret ved at man klatret opp på den eneste siden uten murer, en veldig bratt fjellvegg, for så å overraske innbyggerne. Andre ganger kunne andre strategier benyttes. Etter slaget ved Granikos kom Aleksander over mange små og mellomstore festningsbyer. Å erobre alle disse ville ha ført til et stort tap av både soldater og tid. Derfor sendte han sendemenn til hver av dem og ba dem om å overgi seg til ham.
Hvis en by nektet, valgte han å gi den byen samme behandling som han hadde gitt Theben tidligere: Etter å ha erobret den beordret han soldatene sine til å begå allslags grusomheter mot innbyggerne. Ingen ble skånet og byen ble fullstendig ødelagt. Etter å ha fått vite om dette stedets skjebne overga de andre byene seg til makedonerne. Aleksander klarte dermed med minimal anstrengelse å skaffe seg en forsyningslinje til hæren sin, og han kunne fortsette sin reise mot Østen.
Ved elven Hydaspes gikk han i krig med den indiske kongen Poros. Der møtte Aleksander en hær som var minst tre ganger så stor som sin egen og som hadde 200 elefanter.
Ikke engang makedonsk rytteri og falanks kunne vinne dette. Han bestemte seg for å bruke kun infanteri, men også leiesoldater fra området Sogdia, som var svært dyktige bueskyttere til hest. Bueskytterne siktet først mot elefantførerne, deretter på øynene til elefantene. Dyrene ble fullstendig ustyrlige og laget kaos i rekkene og trampet ned mange av Poros’ soldater.
Kampen endte med katastrofe for den indiske kongen. Han tapte tjue ryttere for hver falne makedonske rytter, og infanteriet hans ble smadret mens fienden led svært få tap. Etter å ha fanget Poros spurte Aleksander ham hvordan han ville bli behandlet. «Drep meg eller behandle meg som en konge!» skal Poros ha sagt. Aleksander valgte det siste, og de ble nå allierte.
Nettopp denne framsyntheten, utover de utallige prestasjonene og den grenseløse ambisjonen, gjorde at han fortjente tilnavnet «den store». Aleksander forandret faktisk verden på bare tolv år. Det var en kort, men tilstrekkelig periode for å starte den såkalte hellenistiske epoken, en æra med imponerende økonomisk og kulturell vekst for verden i oldtiden.
Imperiet hans strakte seg over de tre da kjente kontinentene, og ble lagt med nye handelsveier. Urbane maktsentre hadde fremgang. Ideen om en internasjonal valuta ble født, og koinè, en gresk dialekt, ble et slags universelt språk. Respekten for kunst vokste og krig og krigsstrategi var noe fremtidige herskere måtte kunne.
Men drømmen om et økumenisk imperium, som virkelig forente alle folkeslag og land, viste seg å være uoppnåelig selv for ham. Makedoneren mente at hvis alle samlet seg under ett enkelt politisk organ under gresk innflytelse, ville alle kunne øke sin kunnskap og sammen nå et nytt stadium for sivilisasjonen, der konflikter skulle opphøre og alle ville samarbeide mot et felles mål. Her skulle absolutt alle være verdens-borgere og ingen skulle frykte undertrykking eller vold. Målet var et samfunn basert på orden, kunnskap og en kontinuerlig evolusjon. Prosjektet var for utopisk selv for Aleksander den store, og forble en drøm.
Det var litt om Aleksander den store.
Lest av Lena Bjerke Montague