Få vitenskapsmenn har etterlatt seg en større arv enn Alfred Nobel. Den svenske kjemikeren fant ikke bare opp dynamitten, han oppfordret også andre vitenskapsmenn og -kvinner til å utforske nye studieretninger da han grunnla verdens mest prestisjetunge pris for intellektuelle prestasjoner: Nobelprisen.
Siden prisen ble etablert i 1901, har verdens største begavelser blitt belønnet for sitt arbeid med å videreutvikle vitenskapen og humanistiske fag. Nobel håpet at denne prisen, som blir evaluert av likemenn, ville flytte grenser til beste for menneskeheten, og Albert Einstein, Marie Curie og Alexander Fleming er blant de første mottakerne.
Alfred Bernhard Nobel var født i Stockholm den 21. oktober 1833. Foreldrene het Immanuel og Andriette. Faren var maskiningeniør med varierende grad av suksess med sine ulike oppfinnelser og produksjoner. I 1837 reiste han til Russland for å finne lykken. I 1842 hadde han etablert en vellykket virksomhet som produserte utstyr til det russiske militæret, og resten av Nobel-familien flyttet etter.
Sammen med sine tre brødre Robert, Ludwig og Emil fikk Alfred hjemmeundervisning av privatlærere. Etter oppfordring fra den driftige faren, som også konstruerte og bygget gruver, utviklet Alfred et talent innen kjemi – med spesiell interesse for eksplosiver. I 1850 reiste Alfred til Paris for å studere kjemi under den franske professoren Pelouze som hadde gjennomført eksperimenter med konsentrert salpetersyre for å utvikle eksplosive materialer i laboratoriet sitt.
Da Alfred Nobel kom tilbake til Russland, begynte han å arbeide i farens fabrikk. Her ble det produsert militært utstyr for Krimkrigen. Krigen var over i 1856, firmaet gikk konkurs, og Nobel-familien ble tvunget til å reise tilbake til Sverige. Alfreds to eldre brødre, Robert og Ludwig, ble igjen i Russland i håp om å redde det som var igjen av firmaet.
I mellomtiden begynte Alfred å eksperimentere med eksplosiver i farens laboratorium. I 1862 hadde han satt opp en liten fabrikk der han begynte å produsere et spennende, svært flyktig eksplosiv kalt nitroglyserin. Det hadde nylig blitt oppfunnet av en annen av Pelouzes studenter: italieneren Ascanio Sobrero.
Nobel skjønte at det var mulig å tjene mye penger på dette eksplosivet, men bruk av nitroglyserin var foreløpig ikke praktisk mulig fordi det var så ustabilt. Utfordringen var å finne en måte å kontrollere stoffet på, slik at det kunne håndteres på en trygg måte.
Nobel brukte mange år på å perfeksjonere oppskriften på eksplosivene, i tillegg til å finne opp og utvikle detonatorer. Til slutt klarte han å finne en metode der han kunne gjøre nitro-glyserinet stabilt og praktisk håndterbart for byggebransjen og gruveindustrien. Dermed hadde han funnet opp dynamitten, og Nobel fikk patent på denne oppfinnelsen i 1867.
Han hadde nå et kommersielt produkt han kunne selge. Nobel ble en svært rik mann som var sentral i en helt ny industrigren. Han etablerte 16 fabrikker som produserte dynamitt i nesten like mange land.
Nobel døde av hjerteinfarkt i sitt hjem i San Remo i Italia da han var 63 år gammel. Uten hjelp fra sin advokat hadde Nobel ett år tidligere signert sitt testament. Der ga han det meste av formuen bort til det han ville skulle bli en årlig pris som skulle stimulere til vitenskapelig utvikling.
I testamentet skrev han blant annet: «hele min realiserbare formue skal håndteres på følgende måte: kapitalen, som skal investeres i sikre verdipapirer, skal utgjøre et fond der renten skal deles ut som priser hvert år, til dem som i løpet av foregående år har gjort menneskeheten størst nytte.»
Det var litt om Alfred Nobel.
Lest av Lena Bjerke Montague