Dwight Eisenhower

Generalen som førte de vestallierte til seier i andre verdenskrig og satt som USAs 34. president.

Regnet slo mot taket og vinden hylte i det allierte hovedkvarteret i Southwick House nord for Portsmouth i timene før daggry 5. juni 1944. En hær på 150 000 mann med tusener av skip og fly var klar til å iverksette operasjon Overlord, den allierte invasjonen av Normandie, D-dagen, det lenge påventede angrepet på Hitlers befestede Europa som man ventet ville fremskynde en total seier i andre verdenskrig.

Mange år med planlegging og logistiske forberedelser hadde ført den allierte overkommandoen frem til dette punktet, men værforholdene var håpløse for operasjonen. Overlord hadde allerede vært utsatt i 24 timer. En ny utsettelse var praktisk talt utenkelig i og med at soldater var om bord i skip, invasjonsflåten allerede lå i stilling og sjansene for å holde det hele hemmelig avtok for hvert minutt som gikk. Men kraftig vind og høy sjøgang kunne fylle landgangsfartøyene med vann, blåse fallskjermsoldater ut av kurs og holde flystøttens maskiner på bakken.

Stemningen var anspent i Southwick House da møtet åpnet kvart over fire om morgenen med de øverste allierte kommandantene til stede. Sjefsmeteorolog og RAF-gruppekaptein James Stagg ga en værmelding som inneholdt et gløtt av håp, et vindu med bedrede forhold som kunne hjelpe Overlord i gang.

Beslutningen om å utsette eller iverksette operasjonen var full av faremomenter i begge tilfeller. Og den lå hos en eneste mann, Dwight Eisenhower, øverstkommanderende for de allierte styrkene. Veterankommandanten som hadde hatt ansvar for Operasjon Torch i Nord-Afrika to år tidligere lot blikket gli rundt i rommet for å få sine underordnede til å belyse situasjonen.

«Jeg sier sett i gang!» sa General Bernard Montgomery, kommandanten for de allierte bakkestyrkene. Andre ga uttrykk for sine meninger og bekymringer. Eisenhower tenkte seg om, gikk frem og tilbake på gulvet med hendene på ryggen og snudde seg mot forsamlingen. «Greit, vi setter i gang!»

I løpet av noen minutter var beskjeden sendt rundt, og kommandanter satte invasjonen av Normandie i bevegelse. Nå fulgte noen uutholdelige timer, men fotfestet de hadde skaffet seg på D-dagen ga de vestallierte et springbrett til å rykke gjennom Frankrike og inn i det tyske riket, møte Sovjets Røde Armé, beseire naziregimet og gjøre slutt på andre verdenskrig bare elleve måneder etter det dramatiske prosjektet som hadde begynt med så alvorlige bekymringer.

Dwight David Eisenhower hadde aldri løsnet et skudd i strid. Faktisk hadde en militær karriere virket lite sannsynlig for gutten, som var født 14. oktober 1890 i Denison i Texas som den tredje eldste av de sju sønnene til David og Ida Stover Eisenhower.

Senere flyttet familien til Kansas, og Dwight vokste opp i kvegbyen Abilene i Midvesten, der han spilte amerikansk fotball og gjorde det godt i alle former for sport. Eisenhowerguttene ville studere, og Dwight gjorde en avtale med broren Edgar: Den ene skulle arbeide og sende penger til å dekke studiene for den andre, og etterpå skulle de bytte roller.

Dwight arbeidet i to år på meieriet i Belle Springs, mens Edgar begynte på University of Michigan. En venn av dem, Edward «Swede» Hazlet, foreslo at de kunne søke marinens høyskole i Annapolis. Hvis de kom inn, ville myndighetene koste utdannelsen. Dessuten innebar det fristende muligheter til å drive sport.

Dwight ville spille fotball, og den gratis utdannelsen var billetten hans ut av meieriet. Han bestemte seg for å søke og tok den strenge opptaksprøven i Jefferson Barracks i Missouri. Da han fikk vite at han var for gammel til å begynne på høyskolen i Annapolis, sikret han seg plass ved krigsskolen på West Point i 1911 og gikk ut som nummer 61 av 164 kadetter i det legendariske 1915-kullet. Året etter giftet han seg med kjente Mamie Doud fra Denver. De fikk to sønner. Doud Dwight «Icky» Eisenhower ble født i 1917 og døde tragisk av skarlagensfeber da han var tre år. John ble født i 1922.

Eisenhower var en forholdsvis ukjent oberstløytnant da andre verdenskrig brøt ut, men han hadde vist seg å være en fremragende organisator, og da konflikten startet, gjorde han kometkarriere og havnet i overkommandoen. Dels på grunn av disse verdifulle administrative ferdighetene opplevde han ikke kamp eller utenlandstjeneste under første verdenskrig, noe han var svært lei seg for.

I stedet fikk han en rekke oppgaver rundt om i USA og ble instruktør for de første panseravdelingene ved Camp Colt i Gettysburg i Pennsylvania. Han fikk en midlertidig forfremmelse under første verdenskrig, men etterpå gikk han tilbake til sin permanente kapteinsgrad. Kort etter ble han forfremmet til major, en grad han beholdt i seksten endeløse år.

I mellomkrigstiden tjenestegjorde han i Europa, i panamakanalsonen, i Washington D.C. og på Filippinene. To av hans overordnede, generalene Fox Conner og Douglas MacArhur, utformet kommandoperspektivet hans. Han gikk kommando- og generalstabshøyskolen ved Fort Leavenworth i Kansas, der han ble best i et kull på 244 offiserer. Deretter kommanderte han en infanteribataljon stasjonert ved Fort Benning i Georgia.

Under en vanskelig befatning med Bonus Marchers, veteraner fra første verdenskrig som ville ha betaling for innsatsen, rådet Eisenhower MacArthur til å ta avstand fra volden. Han kokte da sjefen trosset rådene hans, reiste til Anacostia Flats utenfor Washington D.C. i full uniform og utløste en opinionskatastrofe. Senere begynte han å forakte MacArthur for mannens bombastiske, egoistiske opptreden, og glemte aldri at han ble tillagt skylden for en totalt mislykket bruk av midler på en filippinsk militærparade i en tid da det ikke fantes noe budsjett for den slags sløseri.

Da Eisenhower vendte tilbake til USA fra Filippinene mot slutten av 1939, kommanderte han en bataljon av 15. infanteriregiment ved Fort Lewis i Washington. Deretter ble han stasjonert hos 3. Armé som stabssjef for general Walter Krueger. Han ble avbildet sammen med Krueger og staben, men var så ukjent at han ble angitt som «oberstløytnant D.D. Ersenbeing».

Da de omfattende Louisiana-manøvrene var over i 1941, ble han forfremmet til brigadegeneral etter 26 år i hæren.

Selv om Eisenhower etter hvert hadde nådd generals rang, lurte han på om den militære karrieren kunne komme så mye lenger i fredstid. Han hadde imidlertid lært å beherske et heftig sinne, han viste en elskverdighet få kunne måle seg med, og han kunne prestere de varmeste smil når han var fornøyd. Han hadde skaffet seg mange venner i tjenesten.

Etter at USA gikk med i andre verdenskrig, var general George C. Marshall, sjef for hærens generalstab, i ferd med å omorganisere Krigsministeriet. Marshall snakket med en annen stigende stjerne i hæren, general Mark Clark, og ba om en liste på ti navn han regnet som de beste kandidatene til å lede den nye Stridsplanavdelingen. Clark, som hadde fullført West Point i 1917, var en gammel venn av Eisenhower.

Clark besvarte Marshalls forespørsel med en kommentar som satte fart i Eisenhowers karriere: «Ike Eisenhower. Om du må ha ti navn, setter jeg bare ni gjentakelsestegn under.»

Nå ble Eisenhower innkalt til Washington D.C. igjen, der han raskt ble et sentralt medlem av Marshalls faste mannskap som planla strategi i den mørke perioden i begynnelsen av andre verdenskrig. Eisenhowers åpenhjertige vurdering av situasjonen i Stillehavet høstet øyeblikkelig Marshalls anerkjennelse.

Våren 1942 ble han sendt til Storbritannia for å vurdere forberedelser til en eventuell alliert invasjon på kontinentet. Han kom tilbake med en oppriktig, men nedsettende rapport, og dermed ble han satt til å lede det hele. Mindre enn en måned senere var han på vei til London igjen, nå som kommandant for den amerikanske krigsinnsatsen i Europa, og med generalløytnants rang.

Eisenhower ble tildelt denne kommandoen 25. juni 1942. Mindre enn ett år tidligere hadde han vært ukjent. Ved middagsbordet på utnevnelsesdagen sa Eisenhower til Mamie at han skulle tilbake til London, og at han nok ville bli der så lenge krigen varte.

«Hvilken rolle skal du ha?» ville hun vite.

Eisenhower smilte bredt. «Jeg skal kommandere hele sulamitten.»

Eisenhower kommanderte de amerikanske mannskapenes første utfall mot Wehrmacht under andre verdenskrig, da under tilleggsrollen som kommandant for de allierte styrkene i Middelhavet. 8. november 1942 gikk allierte tropper i land i Nord-Afrika under Operasjon Torch. Amerikanerne led alvorlige tap i de første slagene mot tyskerne, men de lærte fort, tross en viss rivalisering med sine britiske allierte, som i første omgang var skeptiske til amerikanernes kampevne. I Nord-Afrika fikk Eisenhower sin første smak på koalisjonskrig, og senere ble han en mester i den disiplinen.

Seks måneder etter Torch-landgangene hadde amerikanske og britiske styrker på vei østover møtt general Montgomerys 8. Armé, som rykket vestover, og tatt tyskernes Panzerarmee Afrika i en knipetangmanører i den tunisiske ørkenen.

Den allierte seieren i Nord-Afrika var en katastrofe for tyskerne og et hardt slag for militærmakten deres. Eisenhower finslipte sine kommandoferdigheter og traff vanskelige avgjørelser i felten. Han baserte seg mye på sin kullkamerat fra West Point, general Omar Bradley, og sin gamle venn fra den første pansertiden, general George S. Patton Jr.

I juli 1943 fortsatte den allierte offensiven i Middelhavet med Operasjon Husky, invasjonen på Sicilia. Eisenhower ble opphøyd til kommandant for alle allierte styrker på krigsskueplassen, deriblant britenes 8. Armé. Allerede før kampene begynte på øya, kolliderte Pattons og Montgomerys ruvende ego. Eisenhower måtte ofte jobbe for å få dem til å konsentrere seg om fienden i stedet for å kappes om å høste overskrifter og berømmelse.

Da Patton ved to anledninger mistet besinnelsen og slo til innlagte soldater på sicilianske feltsykehus etter invasjonen, ble Eisenhower rasende. Men han kunne ikke klare seg uten den stridende generalen, så han nøyde seg med å tilsidesette Patton, som senere fremsto som helt igjen under kampene i Vest-Europa.

Eisenhower skrev et bryskt brev til sin gamle venn: «Jeg forstår godt at håndfaste og drastiske tiltak av og til krevdes for å oppnå det vi ønsket. Men det unnskylder ikke brutalitet, mishandling av syke eller ubehersket opptreden i underordnedes påsyn. Derfor tviler jeg så sterkt på vurderingsevnen og selvdisiplinen din at jeg blir svært usikker på om du kan være til nytte i fremtiden.»

Sicilia var sikret, og 3. september 1943 invaderte allierte styrker det italienske fastlandet. Operasjon Avalanche markerte starten på et langt, strabasiøst felttog. De første landgangene, som ble ledet av hans venn Clark i spissen for 5. Armé ved Salerno, holdt på å bli slått tilbake av sterk og innbitt motstand. Da andre verdenskrig endte nesten to år senere, pågikk fortsatt kamper i Nord-Italia.

I mellomtiden hadde president Franklin D. Roosevelt slitt med beslutningen om hvem som skulle lede de allierte styrkenes innmarsj på kontinentet. Han visste at general Marshall gjerne ville ha den oppgaven, men Roosevelt trengte stabssjefen sin i Washington D.C. Dermed falt valget på Eisenhower, og i desember 1943 fikk han beskjed om at han skulle ha overkommandoen for den allierte ekspedisjonsstyrken.

Tross de urolige stundene på D-dagen, da allierte tropper gikk i land på Gold, Juno, Sword, Utah og Omaha Beach i Normandie, fikk de etablert et fotfeste. Nå sto Eisenhower overfor den store oppgaven med å rykke over kontinentet og inn i Tyskland.

Felttoget i Normandie ble en blodig affære hvor amerikanske, britiske, kanadiske og franske tropper sloss med hardnakkede tyske forsvarsstyrker. Dette terrenget bød på store utfordringer. Markene var atskilt med lehekker, gamle voller av jord, torv og i verste fall store trær, og tyskerne forsvarte energisk hver minste gårdsvei og avkrok. Montgomery klarte ikke å ta det viktige kommunikasjons- og transportknutepunktet Caen på D-dagen, men han tiltrakk seg betydelige tyske mannskaps- og panserstyrker og gjorde det mulig for Bradley å bryte ut i åpent lende med Operasjon Kobra 25. juli 1944.

En seksjon av den tyske fronten ble bombet intenst, deretter fulgte en stormfremrykning gjennom åpningen som oppsto. Den amerikanske 3. Armé ble satt inn med Patton som kommandant og foretok en imponerende lynfremrykning gjennom Frankrike. Patton og Montgomery var fortsatt i tottene på hverandre, og Patton ergret seg da drivstoffreservene ble sendt nordover til rivalen hans slik at han ikke kom videre. Tusener av fiendtlige soldater ble drept eller tatt til fange under den store omringelsen av tyske styrker ved Falaise, men den allierte fremrykningens timeplan kan ha latt andre slippe ut av fellen.

Nå som Caen med omland var sikret, rykket Montgomery også mot den tyske grensen, der Rhinen dannet en enorm fysisk hindring. Under hele felttoget i Europa opererte Eisenhower med en bred front og presset fienden på mange steder samtidig. Bare én gang fravek han det prinsippet i stor målestokk.

På oppfordring fra Montgomery, som også sto for planleggingen, iverksatte Eisenhower i september 1944 Operasjon Market Garden, et kombinert fly- og bakkefremstøt over nedre Rhinen og inn i Nederland med sikte på å erobre Ruhr-distriktet, Tysklands industrielle hjerte, i håp om å ende krigen før jul. Market Garden var en tapper innsats, men mislyktes og endte med at britenes 1. fallskjermdivisjon ble tilintetgjort ved Arnhem.

Vinteren 1944 innebar en ny alvorlig utfordring for planene om å rykke videre inn i Tyskland. De allierte styrkene var fordelt over en lang front i Frankrike, Tyskland og Luxembourg, og Adolf Hitler pønsket ut sin siste desperate satsing i vest: et kraftig panserfremstøt gjennom den tynt bemannede amerikanske linjen i Ardennerskogen som kulminerte med et fremstøt over Meuse-elven og erobring av Antwerpens viktige dypannshavn.

De allierte styrkene ville bli delt opp og forsyningslinjene lammet. Kanskje de til og med ville svikte sine sovjetiske forbundsfeller og fremforhandle en separat fred. Dette uværet brøt løs midt i desember og resulterte i Ardenneroffensiven. Selv om den helt fra starten av hadde små sjanser til å lykkes, var den allierte stillingen i fare inntil skuldrene på frontens store utbuktning ble styrket av Pattons 3. Armé, som gjorde en mesterlig fremrykning nordover og reddet den omringede garnisonen ved veikrysslandsbyen Bastogne i Belgia.

Samtidig tok Montgomery midlertidig kommando over de amerikanske styrkene nord for Ardenne og angrep. Eisenhower ble forfremmet til General of the Army 20. desember, og i januar var trusselen over. I etterkant av Ardenneroffensiven ble det ytret mye kritikk av beredskap og reaksjoner, men dette ebbet snart ut i flommen av seiere som fulgte.

Våren 1945 gikk allierte styrker over Rhinen og trengte langt inn i Tyskland.

I april møttes amerikanske og sovjetiske soldater i byen Torgau ved Elbe, og Det tredje riket var delt i to. I krigens siste dager i Europa besluttet Eisenhower å la Den røde armé kjempe, blø og dø i erobringen av Tysklands hovedstad Berlin. Den beslutningen irriterte underordnede, men en samtale med Bradley hadde overbevist ham om at taktikken var riktig. Og under oppdelingen av det okkuperte Tyskland etter krigen fikk de vestallierte sine egne sektorer i Berlin. Da seieren i Europa var sikret i mai 1945, ble Eisenhower hyllet som helt. Historikerne er enige om at få menn kunne bevart de svake forholdene mellom de allierte og ført et massivt felttog mer effektivt enn Eisenhower gjorde.

Generalen tjente som militær guvernør over den amerikanskokkuperte sonen i Tyskland, han ble hedret med en konfettiparade i New York og etterfulgte Marshall som sjef for hærens generalstab. Populariteten hans steg, og både republikanerne og demokratene ville gjerne ha ham til å stille som presidentkandidat i 1948. Det avslo han og forklarte at han var soldat på livstid. Han takket ja til ledervervet for Columbia University, var rådgiver for forsvarsminister James Forrestal, ble sterkt involvert i dannelsen av den amerikanske forsvarsstaben og tjente som militær øverstkommanderende for NATO.

I 1951 klarte republikanerne å overtale Eisenhower til å stille som presidentkandidat. Han ble valgt med et skred av stemmer, og senere ble han med stort flertall valgt for en ny periode. Han satt i Det hvite hus fra 1953 til 1961, og i den perioden ble «I like Ike» et velkjent slagord. I tiden som president fulgte Eisenhower en moderat konservativ linje.

Han arbeidet for å få slutt på krigshandlingene på den koreanske halvøy, noe som gikk i orden i juli 1953, dessuten støttet han Frankrike i konflikten med det kommunistiske Viet Minh i Indokina, og han var statsleder i Den kalde krigens tidligste år. Da Sovjetunionen utviklet atomvåpen, ble verden mye farligere å leve i. Generelt opplevde USA økonomisk fremgang, men forholdet til sovjetrusserne var ofte spent.

Da Sovjets statsminister Nikita Khrustsjov fremla vrakrester av USAs nedskutte U-2 og dømte pilot Francis Gary Powers for spionasje i en skueprosess, ble presidenten stilt i forlegenhet for verdens øyne.

Eisenhower gikk videre med de eksisterende sosiale programmene, og selv om han hadde vært kritisert for manglende entusiasme for borgerrettsbevegelsen, undertegnet han Borgerrettsloven av 1957 og sendte føderale mannskaper til å sikre raseintegrering ved Central High School i Little Rock i Arkansas, en skjellsettende hendelse i forholdet mellom rasene.

Eisenhower var storrøyker det meste av livet, og på 1950- og 1960-tallet fikk han en serie hjerteinfarkt som gikk ut over helsen. I 1957 fikk han et mildt slag, og i flere år hadde han tarmproblemer som krevde flere operasjoner. Da den politiske karrieren var over, trakk han seg tilbake til boligen han og Mamie hadde kjøpt i Gettysburg i 1950, men fritid hadde han lite av. Han begynte å male, og var fortsatt ivrig golfspiller.

Eisenhower tilbrakte sitt siste år i en suite på Walter Reed Army Hospital, der han døde av hjertesvikt 28. mars 1969, 78 år gammel. Han huskes som en av det 20. århundres mest populære og avholdte amerikanske offiserer.

Det var litt om Dwight Eisenhower.

Lest av Lena Bjerke Montague