Det sies at når en sommerfugl i Brasil blafrer med vingene, kan det til slutt føre til en tornado i Texas; på samme måte som en tilsynelatende uviktig avgjørelse kan endre et menneskes liv på de mest utenkelige vis. Frida Kahlos sommerfugløyeblikk skjedde 17. september 1925.
Hun gikk på bussen på vei hjem fra skolen. Hun oppdaget at hun hadde glemt paraplyen, og gikk av. Uten å ha funnet paraplyen sin gikk hun på en ny buss.
Denne bussen nådde aldri fram til endestasjonen sin. Underveis kolliderte den med en trikk, og Kahlo fikk alvorlige, nesten livstruende skader. Livet hennes, som inntil da lå fastlagt foran henne, hadde tatt en dramatisk vending. Hun skulle oppleve å bli berømt og en av verdens mest anerkjente kunstnere.
Magdalena Carmen Frida Kahlo y Calderón ble født i 1910, da den mexicanske revolusjonen hadde pågått i ett år. Det var iallfall det hun fortalte sine bekjente. Hun var egentlig født 6. juli 1907. Faren var en tysk fotograf som slo seg ned i Mexico by etter at epilepsien forhindret ham i å gå på universitetet. Moren var etterkommer av spanjoler og urfolk.
Da Frida var seks år, fikk hun polio og varige skader av det, ved at beinet ble deformert. Etter sykdommen kom hun og faren nærmere hverandre–kanskje takket være at de begge hadde en funksjonshemning. Hun tilbrakte mange timer sammen med ham i studioet, der hun lærte å retusjere portretter.
Kahlo hadde også akademiske evner, og som 15-åring ble hun tildelt plass ved den prestisjefylte National Preparatory School for å studere medisin. Hun viste seg å være en rebelsk student, unngikk autoritetene og gjorde rampestreker på lærerne.
Det var på bussen hjem fra «prepa» at 18-årige Kahlo kom ut for den skjebnesvangre trafikkulykken. Slik skrev hun om ulykken: «Jeg satte meg ned på siden, ved siden av gelenderet … Et sekund eller to senere kolliderte bussen med en trikk … Det var et merkelig krasj. Det var ikke voldsomt. Det gikk stille og sakte, og det skadet alle … Sammenstøtet kastet alle sammen forover, og gelenderet spiddet meg som et sverd i en okse.»
Kahlo brakk ryggen på tre steder, hun brakk kragebeinet, ribbein og bekkenet. Hun fikk skulderen ut av ledd, indre skader i buken og et brukket bein. Hun ble på sykehuset i en måned, men var mer eller mindre sengeliggende i over to år. For at hun skulle ha noe å gjøre, laget moren et eget staffeli til henne som hun kunne bruke mens hun lå. Hun monterte også et speil i taket på himmelsengen, slik at hun kunne male selvportretter.
De skulle bli de første av i alt ca. 55 selvportretter hun malte i løpet av livet. «Jeg maler meg selv fordi jeg er så ofte alene», sa hun senere, «og fordi jeg er det motivet jeg kjenner best.»
Det var ikke bare kroppen som ble knust i ulykken. Kahlos karrieredrøm om å bli lege gikk også i knas. Skadene i ryggen og beina medførte at hun ikke lenger kunne stå oppreist veldig lenge om gangen. I stedet begynte hun å leke med tanken på å bli profesjonell kunstner.
I 1928 ble hun medlem av det mexicanske kommunistpartiet. I juni samme år ble hun kjent med Diego Rivera gjennom et av medlemmene. Senere skulle hun kalle ham «den andre ulykken min».
Rivera var dobbelt så gammel som Kahlo og over dobbelt så tung. Med den store livvidden og froskeaktige trekk var det noe overraskende at han skulle være en don juan. Han var også kjent i Mexico som en talentfull veggmaler og en ivrig talsmann i kommunistpartiet.
En dag dukket Kahlo opp ved stillaset hans i Ministry of Education, hvor han arbeidet med «Skapelsen». Hun ropte på ham og ba ham komme ned. Han adlød, om enn noe motvillig, men ble positivt overrasket da hun viste ham noen av maleriene sine. Senere forklarte han: «Lerretene avslørte et usedvanlig energisk uttrykk, presise linjer og en sterk strenghet. De hadde ingen av de typiske triksene for å virke original som ofte er å finne i maleriene til ambisiøse nybegynnere.» Hun inviterte ham hjem for å vise ham mer, og de to ble ganske snart et par.
Da de giftet seg i juni 1929, var det bare faren til Kahlo som kom fra hennes side i familien. Moren hennes beskrev det som en allianse mellom «en elefant og en due», men faren skjønte at Rivera i det minste kunne betale for den medisinske behandlingen som Kahlo sannsynligvis ville trenge resten av livet. I bryllupet tok Kahlo på seg tradisjonelle hverdagsklær som hun lånte av tjenestepiken sin, og det var starten på en klesstil som skulle fortsette livet ut.
Hver morgen tok hun på seg perlekjeder, lange skjørt og broderte overdeler slik urfolkene hadde. Hun ble en del av Mexicanidad-bevegelsen som hadde vokst fram i etterkant av revolusjonen. I november 1930 reiste paret til San Francisco – Kahlos første utenlandsreise–og her skrev fotograf Edward Weston: «Hun skaper stor begeistring … Folk stopper opp og ser på henne med undring.»
Neste år dro de tilbake til USA – denne gangen til New York, hvor Rivera hadde sin første minneutstilling ved Museum of Modern Art. Kahlo hatet oppholdet i byen og beskrev den som «en kjempestor kyllingsuppe». Hun syntes det var fortvilende å se de store forskjellene mellom fattig og rik, og laget en scene på de hotellene som ikke ga jøder adgang. Språket hennes kunne til tider være like fargerikt som klærne.
I begynnelsen av 1932, mens de bodde ett år i Detroit, ble Kahlo gravid. På grunn av bussulykken hadde hun fått beskjed om at hun ikke var i stand til å bære fram et barn, siden bekkenet var skadet. Det var med tungt hjerte hun bestilte abort, men senere oppdaget hun at hun fortsatt var gravid. Hun ville så gjerne ha «en liten Diguito» og bestemte seg for å beholde barnet. Men i juli spontanaborterte hun. Det var et traume som inspirerte henne til å skape noen av hennes mest kontroversielle verk.
Da de var tilbake i Mexico, skaffet Rivera og Kahlo seg to hus i San Ángel som var forbundet med en trapp. Her kunne paret leve adskilt – en ordning som så ut til å passe Rivera bra. På den måten hadde han Kahlo i nærheten for å holde orden i privatlivet og det forretningsmessige, samtidig som han hadde en fri tilstrømming av kvinnelige bekjentskaper. Sommeren 1934 oppdaget Kahlo at Rivera sto i med lillesøsteren hennes, Cristina. Hun ble knust og flyttet ut for en periode.
Kahlo bestemte seg til slutt for å gå tilbake til Rivera. Hun skrev: «Alle brevene, kjærlighetsforholdene med diverse kvinnfolk, lærerinner i engelsk, sigøynermodeller, assistenter med gode hensikter, fullmektige sendebud fra fjerne steder, handler kun om flørting, og i bunn og grunn elsker vi hverandre høyt.» Hun streket under «flørting» og «vi», men likevel viste det seg at de hadde et åpent ekteskap etter hvert. Hun begynte selv å være utro ikke lenge etter, både med menn og kvinner.
I september 1936 appellerte Rivera til den mexicanske presidenten om å gi Lev Trotskij asyl i Mexico. Den russiske revolusjonære lederen hadde siden 1929 bodd i eksil i Tyrkia, Frankrike og Norge, og nå hadde det stalinistiske regimet funnet ham skyldig i forræderi og dømt ham til døden i hans fravær.
Med bakgrunn i faren han befant seg i, fikk han innvilget asyl, og det var Kahlo som tok imot Trotskij og kona da de gikk av båten. Paret fikk bo i Kahlos barndomshjem, La Casa Azul («det blå huset»). Her tilbrakte Kahlo mange timer med å prate med Trotskij på engelsk – et språk ingen av partnerne deres behersket særlig bra. Den gjensidige beundringen utviklet seg fort til noe mer intimt, og de fikk et lidenskapelig forhold som varte i et år.
André Breton var leder av surrealist-bevegelsen, og i 1938 reiste han til Mexico. Også han ble bergtatt av Kahlos kunst. Han fastslo at hun var surrealist. Følgelig ble hun invitert av Julian Levy – eieren av et galleri i New York med vekt på surrealistisk kunst – til å holde en utstilling der. Ved åpningen ble det delt ut en brosjyre som inneholdt et essay av Breton. Her erklærte han at kunsten hennes var «som silkebånd rundt en bombe». Hun fikk solgt omkring halvparten av de 25 utstilte maleriene.
Året etter arrangerte Breton en utstilling for henne i Paris. Her kjøpte Louvre selvportrettet hennes «The Frame». Det var første gang i det århundret at et stort internasjonalt museum kjøpte kunst av en mexicansk kunstner.
Da hun kom tilbake til Mexico, gikk det enda dårligere i ekteskapet med Rivera, og han ba om skilsmisse. Kahlo ble knust. I månedene som fulgte, fikk hun stadig verre helse, og hun begynte å drikke tett. På dette tidspunktet var Rivera på oppdrag i San Francisco for å male et veggmaleri. Da han fikk høre om tilstanden hennes, oppmuntret han henne til å fly til San Francisco og la legene hans se på henne. Her ble hun foreskrevet å ligge i ro, å spise sunt og, kontroversielt nok, å bli sammen med Rivera igjen – skjønt legen selv mente at han «ikke taklet monogami». Rivera gikk med på det, og 8. desember 1940 – akkurat ett år etter skilsmissen – giftet de seg igjen.
Til tross for behandlingen fortsatte Kahlos helseproblemer, særlig ryggplagene, og hun var nødt til å gå med korsett i stål og lær eller gips. Hun var store deler av tiden henvist til La Casa Azul, og det eneste selskapet var samlingen av kjæledyr, deriblant edderkoppaper, mexicanske nakenhunder og papegøyer. Hun fikk stadig større anerkjennelse for arbeidene sine, men det var samtidig vanskelig å leve av dem, siden hun nektet å inngå kompromisser med kundenes ønsker. Økonomien bedret seg fra midten av 40-tallet.
På 50-tallet var Kahlo mye på sykehuset. Her gikk hun gjennom en mislykket beintransplantasjon som ga henne en infeksjon og lenket henne til rullestolen. Hun fortsatte likevel kampen for kommunismen og sa: «Jeg må kjempe med alle krefter og sørge for at det lille jeg klarer å gjøre, er til fordel for revolusjonen, den eneste grunnen jeg har til å leve.»
I april 1953 forsto fotografen Lola Álvarez Bravo at Kahlo var alvorlig syk, og arrangerte den første soloutstillingen hennes i Mexico. På kvelden da den private utstillingen skulle åpne, var Kahlo i spesielt dårlig form, så Rivera fikk himmelsengen hennes plassert i galleriet.
I august samme år ble det høyre beinet hennes amputert ved kneet på grunn av koldbrann. Hun gikk inn i en dyp depresjon. I februar året etter skrev hun: «Jeg vil ta livet av meg. Rivera hindrer meg i det, siden jeg forfengelig nok tror at han vil savne meg … Men aldri har jeg lidd så mye. Jeg vil vente litt …»
Kahlos siste offentlige opptreden var 2. juli 1954, på en demonstrasjon mot at CIA invaderte Guatemala. Deltakelsen var mer enn kroppen hennes tålte. 12. juli ga hun Rivera en ring i presang til sølvbryllupet – som var over en måned fram i tid. Da han spurte hvorfor hun gjorde det, svarte hun: «Fordi jeg føler at jeg skal forlate deg veldig snart.» Neste morgen var hun død. Den offisielle dødsårsaken var blodpropp i lungene, men mange tror at hun begikk selvmord ved overdose.
Det var ikke før på 1970-tallet at Kahlo ble kjent med et annet navn enn «kona til Diego Rivera». I 1976, under feminismens andre bølge, utkom en dokumentar ved navn The Life and Death of Frida Kahlo. Filmen gjorde historien om henne tilgjengelig for et bredt publikum.
Den mexicansk-amerikanske feministen Chicano og LHBT-samfunnet trykket Kahlo til sitt bryst. I tiårene som fulgte, ble hun stadig mer berømt, og ansiktet hennes begynte å dukke opp på T-skjorter, kopper og putetrekk. I dag kjenner vi ansiktet hennes selv om vi ikke kjenner til hva hun har oppnådd. I en tid da selvframstilling er blitt en egen visuell sjanger, er Frida Kahlo mer populær enn noen gang.
Det var litt om Frida Kahlo.
Lest av Lena Bjerke Montague