I dag hylles han som USAs far, men Washingtons vei til legendarisk heltestatus var både farlig og vanskelig.
Den 22. februar 1732 ble George Washington født som sønn av en plantasjeeier som holdt slaver. George fikk en blandet utdannelse av forskjellige læremestere, og planene om å gå inn i den britiske marinen falt i fisk da moren forbød det.
Skjebnen ville det i stedet slik at Washington ble landmåler, og i tre år reiste han rundt og gjorde oppmålinger i fylkesdistrikter i Virginia. Stillingen ble starten på en livsvarig interesse for jordeiendom, og han kjøpte sitt første jordstykke så snart han hadde tjent tilstrekkelig. Da den eldre broren døde i 1752, arvet Washington ikke bare farens enorme jordeiendom, men også majorstillingen i Virginias milits.
Det skulle ikke vare lenge før Washingtons naturlige lederevner og pågangsmot sendte ham rett inn i stridens hete. Med en høyde på 1,88 raget han over sine samtidige, og Virginias generalløytnant Robert Dinwiddle valgte å bruke Washingtons respektinngytende, men inspirerende fremtoning til å prøve å overtale franskmennene til å fjerne seg fra landområdene England hadde gjort krav på.
Da de ikke gikk med på det, vendte Washington tilbake med en liten styrke og angrep den franske posten Fort Duquese, hvor han i løpet av et kvarter drepte kommandanten og ni menn og tok de øvrige til fange. Episoden fikk enorme internasjonale ringvirkninger, og både Storbritannia og Frankrike begynte å pumpe styrker inn i Nord-Amerika – krigen mot franskmenn og indianere var i gang. På et blunk ble navnet Washington synonymt med tre ting – mot, dristighet og hensynsløshet.
Som belønning for sin raske handlekraft ble Washington utnevnt til oberst og øverstkommanderende for Virginia-regimentet, den første stående amerikanske militæravdelingen.
Med kommando over mer enn tusen soldater fikk Washington til oppgave å forsvare Virginias grenseområde. Han demonstrerte sin resolutte opptreden da styrken hans utkjempet 20 slag i løpet av tolv måneder. Men uvørenhet og manglende erfaring viste seg da regimentet kom i skuddveksling med en annen britisk styrke og 15 mann mistet livet.
Tiden som kommandant for en hærstyrke hadde lært Washington mye – kunsten å få frem det beste i sine menn, verdien av utholdenhet og mot, men også betydningen av disiplin og opplæring.
Videre hadde han fått verdifull innsikt i britisk militær taktikk, og den tunggrodde befatningen med myndighetenes representanter hadde overbevist ham om at et nasjonalt styre var eneste fornuftige vei å gå. Men da Washington sluttet i det militære i 1758, mente han at hans tid på slagmarken var omme.
I 1759 giftet Washington seg med intelligente og rike Martha Dandridge Custis, og sammen med de to barna hennes flyttet de til Mount Vernon-plantasjen. Gjennom ekteskapet var Washington nå blitt en av Virginias rikeste menn, og han konsentrerte seg om å utvide plantasjen og gjøre mest mulig ut av den. Lite ante han at det brygget til revolusjon, og at han snart kom til å være på slagmarken igjen i det som skulle bli den mest berømte krigen i amerikansk historie.
Washington var ikke den mest sannsynlige typen til å lede en revolusjon. Selv om han mislikte den kontroversielle stempelloven av 1765 som påla britiske kolonier direkte beskatning, var han i første omgang imot at koloniene skulle erklære uavhengighet. Først da Townshend-lovene av 1767 ble vedtatt, gikk han aktivt med i motstandsbevegelsen. Han begikk den opprørshandlingen å oppfordre Virginias innbyggere til å boikotte engelske varer til lovene ble opphevet. Men da de britiske tvangslovene mot kolonister ble vedtatt i 1774, kom Washington til at noe mer direkte måtte gjøres.
Lidenskapelige, karismatiske Washington var selvskreven til å delta i første kontinentalkongress. Delegatene appellerte til kronen om å oppheve de uakseptable lovene, men britene ga ikke etter en millimeter, derfor ble det innkalt til en andre kontinentalkongress året etter.
Mye hadde endret seg i løpet av et år, og også Washington hadde gjennomgått noe av en forvandling. Slagene ved Lexington og Concord hadde vist koloniene at de var i stand til å møte britenes makt, og da Washington kom til statsmøtet i Pennsylvania kledd i militært utstyr fra topp til tå, sendte det sterke signaler: Han var innstilt på krig. Det samme var Kongressen, som opprettet Den kontinentale hær 14. juni 1775, og den hæren trengte en leder.
En tilbakeholden og litt beskjeden Washington følte seg ikke i stand til å lede en så viktig styrke, men for dem rundt ham fantes det ikke noe annet valg. Med sin militære erfaring, sin lojale patriotisme og sitt bydende vesen ble Washington utnevnt til øverstkommanderende for styrken som skulle kjempe mot verdens mektigste nasjon.
Det varte ikke lenge før den nye kommandanten fikk vise hva han var god for. I mars 1776 snudde Washington utviklingen i beleiringen av Boston ved å plassere artilleri på Dorchester Heights, lave høyder med god utsikt mot Boston og havnen. De perfekt plasserte og kraftige kanonene tvang britene til å trekke seg fra byen, og Washington rykket inn i New York med hæren. Selv ikke de kritiske britiske avisene kunne komme bort fra dyktigheten til den fengslende nye lederen som tydeligvis ganske uanstrengt kunne drive imperiet deres tilbake.
Men om vi ser bort fra seieren og ryktene, var Washington på dypt vann nå. Han hadde kommandert menn før, men bare en styrke på tusen soldater, langt fra de titusenene han nå rådet over. Han hadde bare kjempet i grensetrefninger, noe ganske annet enn de åpne feltslagene han sto overfor nå. Han hadde aldri kommandert mengder av kavaleri eller artilleri, og måtte hele tiden lære underveis. Washington måtte basere seg på sin egen intelligens og sitt eget mot for å ha noe håp om å snyte sine garvede, erfarne motstandere for seieren.
Washingtons manglende erfaring viste seg i det knusende nederlaget han led i slaget på Long Island. I forsøk på å erobre New York startet britiske general William Howe en storoffensiv som Washington ikke klarte å slå tilbake. Det britiske angrepet var så voldsomt at Washington måtte trekke hele sin hær tilbake over East River i ly av mørket.
Den operasjonen var kanskje imponerende i seg selv, men for den selvkritiske lederen var den en rask og brutal påminnelse om hans egne mangler som general, og han innså raskt at denne krigen ikke ville bli lett å vinne.
Men også britene hadde en hemmende svakhet. De var simpelthen for sikre på at de kom til å vinne. Howe undervurderte de amerikanske mannskapenes og den dristige lederens vilje til de grader at han satte igjen hessersoldatene sine ved Trenton, trygg på at Storbritannia kom til å vinne krigen i løpet av noen måneder. Washington, derimot, var svært oppmerksom på sine egne soldaters moral. Etter nederlaget ved New York og den ydmykende retretten trengte de noe positivt som inspirasjon, og Trenton lå lagelig til for hugg.
Planen var noe ingen andre enn Washington kunne pønsket ut. Den var djerv, tøff og direkte farlig. Han førte soldatene over den lumske isen på Delaware River en kald annen juledag i 1776. Bare 2400 av soldatene hans klarte å komme seg over uten å vende tilbake, men det var nok. Hesserne ved Trenton var fullstendig uforberedt på angrepet, og ble raskt overmannet og beseiret av Washington og mennene hans.
Noen dager senere ledet kommandanten et motangrep mot en britisk styrke som ble sendt for å angripe hæren hans i Princeton, og her oppnådde han en liten, men viktig amerikansk seier.
I mellomtiden trodde de britiske rødjakkene fortsatt at de kunne stanse opprøret som om de satte kork i en flaske. Howe trodde at hvis han tok kontroll over viktige kolonibyer, ville opprørsflommen tørke inn, og befolkningen ville underkaste seg det britiske veldet. Da Howe tok sikte på revolusjonssenteret Philadelphia, red Washington ut for å møte ham.
Men de siste seierne hadde kanskje fordreid dømmekraften hans, for han ble overmannet, og britene tok Philadelphia. Men kolonistenes kamp fikk et godt løft da britenes general Burgoyne måtte overgi hele sin styrke på 6300 mann i slaget ved Saratoga. Det lot til at verdens store aktører endelig begynte å tro at amerikanerne hadde en sjanse til å ta innersvingen på det mektige britiske imperiet, og Frankrike allierte seg åpent med opprørerne.
Mens general Howe konsentrerte seg om å erobre viktige byer, fikk Washington en åpenbaring. Selv om de enkelte slagene var viktige, innså han at nøkkelen til seier ikke lå i militær suksess, men i hans evne til å holde motstandens hjerte i gang. Dette rådet ikke britene over, det var helt og holdent opp til ham.
Denne opprørsånden møtte sin hittil mest utfordrende hindring i løpet av den lange vinteren 1777. I seks lange måneder mistet soldatene i Valley Forge-forlegningen mange tusen mann i sykdom.
Det skortet på forsyninger, sulten bredte seg, og mange fryktet at de forferdelige forholdene ville provosere den fortvilte hæren til opprør. Washington selv ble utsatt for sterk kritikk fra det amerikanske folket og Kongressen, som oppfordret ham til å fremskynde krigsinnsatsen, mens Washington-fiendtlige bevegelser vokste frem i kulissene. Washington svarte simpelthen slik: «Når folket blir misfornøyd med mitt arbeid … vil jeg gi fra meg roret … og gå tilbake til min private tilværelse.» Kritikerne stilnet snart.
Selv om forholdene mildt sagt hadde vært en påkjenning, var soldatene ved godt mot etter vinteroppholdet. Washington viste at han var mer slagkraftig enn noensinne da styrkene hans rettet et flankeangrep mot britene som forsøkte å dra fra Monmouth.
Selv om slaget endte uavgjort og fastlåst, hadde Washington endelig oppnådd det han hadde gått inn for helt siden krigen begynte, nemlig å holde stand i et regulært feltslag. Dette var stort for amerikanerne. Det viste at den voksende kontinentale hæren utviklet sine ferdigheter uhyggelig raskt, og hvis de ikke ble knust av den forferdelige vinteren de hadde vært gjennom, hvilken sjanse hadde vel britene til å klare det?
Franskmennene tenkte tydeligvis på samme måte. 5. september 1781 seiret 24 franske skip over 19 britiske fartøy i slaget ved Chesapeake. Dermed ble britene hindret i å forsterke mannskapene til Lord Cornwallis, som ble holdt innestengt i Yorktown i Virginia. Viktige franske styrker med enorme artilleriforsyninger kunne settes inn mot Den kontinentale hær. Dette var akkurat den muligheten Washington trengte, og han aktet ikke å la den gå til spille.
Nå som den britiske hæren var fanget i en felle og hans egen ble stadig større, førte Washington sine menn fra Williamsburg og omringet Yorktown.
Fra slutten av september rykket den kontinentale hær stadig nærmere rødjakkene og tvang dem til å trekke seg tilbake fra sine ytre forsvarsstillinger, slik at amerikanerne og franskmennene kunne ta dem i bruk. Mens kolonistene begynte å plassere artilleri, bombarderte britene dem med konstant ild. Likevel fortsatte Washington å besøke og motivere sine menn langs frontlinjen, selv om han løp stor risiko, og 5. oktober var han klar til å iverksette planen.
I et forferdelig uvær grep Washington en hakke og begynte å lage den nye skyttergraven amerikanerne skulle bruke til å bombardere britene. Klokken fem om ettermiddagen 9. oktober åpnet amerikansk artilleri kontinuerlig ild mot dem. De britiske skipene ble senket og soldatene deserterte i hopetall.
Amerikanerne gravde nye stillinger etter hvert som de vant terreng, og da Washingtons menn overrumplende stormet den britiske skansen, overmannet de rødjakkene. Cornwallis prøvde å flykte over York River mens Washington bombarderte byen med artilleri, men han måtte til slutt overgi seg.
Lite ante Washington at seieren han hadde vunnet ved Yorktown skulle føre til at britene kapitulerte, krigen endte og Amerika vant sin frihet. 3. september 1783 inngikk representanter for begge land Parisavtalen, der det sto at Storbritannia anerkjente De forente staters uavhengighet.
Nå som seieren var vunnet, sendte Washington hæren hjem og tok farvel med mennene som hadde verdsatt ham ikke bare som leder, men også som våpenbror. 23. desember 1783 søkte han avskjed som hærens øverstkommanderende og vendte beskjedent hjem til Mount Vernon, en handling som etter hvert skulle definere ham i historiebøkene.
Men uten ham fikk landet vanskeligheter. Statene hadde ingen å samle seg om, så de kjempet seg imellom, kranglet om grenser og påla sine egne borgere harde skatter. Den tidligere kommandanten fulgte utviklingen på avstand mens landet han hadde ført til frihet slet med å bestå. Han syntes det var forstemmende, men nølte med å gjøre noe.
Først da et væpnet opprør som ble kalt Shays opprør brøt løs i Massachusetts, lot Washington seg endelig overtale til å tre frem i rampelyset igjen.
Washington deltok i all stillhet i grunnlovskongressen som ble holdt i Philadelphia i 1787. Der satt han og hørte taust på forhandlingene; bare en eneste gang tok han ordet. Men prestisjen hans talte sitt tydelige språk, og de forsamlede var enige om at det nasjonale styret trengte mer autoritet – det trengte en skikkelse som var sterk og bydende nok til å holde kontroll. Washington ble enstemmig valgt til å fylle den rollen.
Han ble leder for grunnlovskongressen i 1787, og i 1789 ble han enstemmig valgt til USAs første president – den eneste i historien som har fått 100 prosent av stemmene. Han skulle sitte som president i to valgperioder frem til våren 1797, da han endelig vendte tilbake til sitt kjære Mount Vernon. Han forsto kanskje klarere enn sine mange tilhengere at makten over frihetens land ikke kunne bli liggende i én manns hender i all evighet.
Det var litt om George Washington.
Lest av Lena Bjerke Montague