Takket være sin militære dyktighet ble han kalt «Løven fra Norden» – og med god grunn.
Gustav II Adolf (født 1594) var eldste sønn av svenske kong Karl IX av kongehuset Vasa. Hele hans voksne liv skulle vies krigføring. Det førte til at han endret Sveriges status og gjorde landet til en av de store aktørene i Europas politiske liv.
Da han inntok tronen som sekstenåring, lå Sverige i konkurranse med nabolandene om politisk og økonomisk overherredømme i Skandinavia og østersjøområdet. Da han døde bare 16 år senere, var Sverige med på å bestemme kontinentets fremtid. Det var tre hovedgrunner til at han lyktes så godt: han var gudfryktig lutheraner som trodde på rettferdigheten i det han kjempet for, han var en fremragende militær strateg og taktiker, og han hadde støtte av rikskansler Axel Oxenstierna, en dyktig og foretaksom politiker som tok seg av styre og stell hjemme når kongen var ute i felttog.
Sveriges svake økonomiske stilling skyldtes geografien. Landets eneste handelsruter til resten av verden gikk via smale havstrekninger mot vest, stort sett dominert av Danmark og de nordbaltiske havnene Narva, Reval, Riga og polskkontrollerte Danzig. Sverige hadde verdifullt gods å eksportere – trelast, jern, kobber – og trengte adgang til fremmede markeder. Gustav Adolf arvet en krig med Polen, der kong Sigismund III hadde krav på den svenske kronen.
Dette endte med et lite tilfredsstillende forlik i 1613, men Gustav Adolf var ikke innstilt på å slå seg til ro med den. Han ville frigjøre seg fra Sveriges geopolitiske begrensninger. Først rettet han oppmerksomheten østover mot Finskebukta, der den russiske kontrollen for tiden var svekket av interne politiske problemer.
En krig som endte i 1617 ga ham provinsene Karelen og Ingria, noe som i praksis stengte Østersjøen for russisk skipsfart. Nå var Gustav Adolf klar til å gjenoppta kampen med Polen. Den nye krigen varte i tolv år, men da den var omme, hadde Gustav Adolf fravristet Polen provinsene Estland og Livland med et viktig stykke av østersjøkysten.
Den unge kongen lærte raskt sine militære leksjoner av disse tidlige felttogene, og hans viktigste sterke side var at han betraktet krigføring med et ferskt blikk. Gustav Adolfs store nyvinninger lå i teknologi og slagmarkstaktikk. Begge deler bidro til å gjøre hærstyrkene hans mer mobile og anvendelige. Han skiftet ut de vanlige tunge kanonene med lett mobilt skyts som gjorde det mulig for mannskapene å bevege seg lett og reagere raskt på endrede omstendigheter.
Han utviklet også en stor og mer mobil marine til å holde landstyrkene forsynt med alt de trengte. På denne måten vendte han begrensningene i Sveriges geografiske beliggenhet til landets fordel. Ved å ta full kontroll over Østersjøen kunne han bruke den forstørrede flåten til å flytte menn og krigsmateriell til et hvilket som helst sted på kysten.
Da han for eksempel invaderte Tyskland i 1630, seilte han hæren til østersjøkysten ved Peenemünde med 25 krigsskip, deretter brukte han 100 mindre farkoster til å landsette dem raskt og effektivt. Og da hæren rykket innover i landet, var marinen uvurderlig for å holde kommunikasjonslinjene åpne.
Som slagmarkstaktikk var Gustav Adolfs fremgangsmåte intet mindre enn revolusjonær. Den konvensjonelle utplasseringen av styrker var basert på infanteri i tett formasjon støttet av kavalerifløyer. Den nye svenske modellen var organisert rundt mindre, integrerte infanteri-, kavaleri- og artillerienheter med større fleksibilitet til å reagere på raske situasjonsendringer. Som kommandant kunne Gustav Adolf flytte disse avdelingene raskt, og dermed skaffe seg kontroll over feltet.
Å lære offiserer og mannskap å bruke den uvante taktikken krevde streng disiplin. Evnen til å holde streng kontroll var en annen sterk side hos Gustav Adolf. Han var dypt religiøs lutheraner og innførte høye etiske standarder. Plyndring var vanlig praksis for hærstyrker på sekstenhundretallet, særlig i leiesoldatstyrker. Svenskekongen innførte strenge regler og straffer for mishandling av ikke-stridende.
Men selv om Gustav Adolf var aldri så smart og fantasifull, var personligheten det største fortrinnet hans. Han ledet fra fremre rekke, inspirerte sine tilhengere og vant motstandernes respekt. Det var denne løven fra nord som egenhendig la om hele forløpet i trettiårskrigen som varte fra 1618 til 1648.
Den konflikten, den mest knusende Sentral-Europa noen gang hadde opplevd, begynte med at tysk-romerske keiser Ferdinand II forsøkte å gjenforene sine enorme riker og føre alle tilbake i den romersk-katolske kirkens fold.
Territoriet Ferdinand «hersket» over var delt opp i 300 halvuavhengige fyrstedømmer, frie byer og kirkestater. Opprinnelig hadde riket vært alliert med pavedømmet som en sterk politisk-religiøs makt, men mange stater hadde innført protestantismen etter at reformasjonen begynte i 1517, og omkring 40 prosent av keiserens undersåtter var nå blitt lutheranere eller kalvinister.
Det var denne situasjonen Ferdinand II satte seg fore å rette på. Fra sin base i Wien, og med hjelp fra sin habsburgerslektning som var konge av Spania, iverksatte han en rekke kriger. I 1630 hadde han oppnådd stor fremgang over hele Tyskland, men han hadde også utløst uro og mistenksomhet. Protestantstater som De forente nederlandene, Danmark, Sverige, England og Skottland fryktet et katolsk korstog. Og det katolske Frankrike risikerte å bli omringet av habsburgerterritorier.
Nå var det at Gustav Adolf grep inn, og det ganske dramatisk. Da han landsatte hæren i Peenemünde, var det umiddelbare målet hans å hindre keiser Ferdinand i å få kontroll over en betydelig del av østersjøkysten. Han aktet, sa han, å «vingestekke imperialistene slik at de aldri vil fly mer». Men det var mer som sto på spill. Ferdinand II var venn og tilhenger av Sigismund III, den polske kongen som higet etter hevn.
Det kunne ikke være tvil om at når keiseren hadde sikret seg fotfeste ved Østersjøen, ville han støtte et angrep på Sverige med sikte på å plassere Sigismund på tronen. Det er også et faktum at religion var en dominerende faktor i begge siders strategi. Ferdinand, som var glødende katolikk, oppfattet det som et kall å føre pavens myndighet ut til alle de «kjetterske» områdene som hadde avvist den.
Likeledes mente Gustav Adolf alvor i trosspørsmålet. Han forsvarte ikke sin egen krone, han kastet seg ut i kampen på protestantenes side og kjempet for alle protestanters rett til å unngå pavemaktens dominans. Så på samme måte som keiserdømmets militære suksess hadde ført Ferdinands hærstyrker lenger og lenger nordover, ville en reversering av den fremrykningen føre den svenske hæren sørover mot keiserdømmets hjerte.
Da Gustav Adolf gikk i land i Nord-Tyskland, fikk han ikke akkurat keiserdømmets militære ledere til å skjelve i buksene. Det katolske forbundet av keiserlige fyrster som bidro til Ferdinands hær var blitt vant til militær fremgang. De sto under ledelse av den svært kompetente greven av Tilly, som følte seg mer enn kapabel til å takle denne nyeste trusselen. De nordtyske protestantiske lederne på sin side tok ikke imot Gustav Adolf med åpne armer som en redningsmann.
De visste utmerket godt hvilke represalier som ville følge forræderiet deres mot keiseren hvis Gustav Adolf tapte. Dessuten var de ikke glade for at folket deres skulle måtte innkvartere utenlandske tropper. Gustav Adolfs eneste store gode var Frankrikes støtte. Kardinal Richelieu, førsteminister for Ludvig XIII, ville begrense habsburgernes makt uten å engasjere seg militært i krigen. Derfor ga han Gustav Adolf militær støtte.
De to hærene gikk mot hverandre våren 1631, men i langsomt tempo. Begge kommandantene måtte kjempe seg frem mot motstand som forsinket fremrykningen. Gustav Adolf brukte tid på å overvinne keiserlige garnisoner ved Küstrin og ved Frankfurt an der Oder. Tilly var involvert i beleiringen av den trofast lutherske byen Magdeburg. Fastlåste strategiske situasjoner var en katastrofe i sekstenhundretallets krigføring. Hærstyrker måtte holdes forsynt. Når de slapp opp for føde, ble de vanskelige å holde styr på.
Gustav Adolf ble stanset ved Frankfurt fordi han fikk dårlig støtte av sine allierte. Tilly sto 24 mil unna, hindret av Magdeburgs motstand. Først 20. mai falt byen. Da utsatte keiserhærens sinte, utsultede soldater byen for den verste orgie av plyndring og herjing man kan forestille seg. Men råskapen til Tillys mannskaper bikket ironisk nok vektskålen til fordel for fienden. Da nyheten om keiserhærens overgrep spredte seg, henvendte protestantiske ledere seg til svenskekongen for å søke støtte.
Gustav Adolfs hær, som nå var forsterket med nye tyske kontingenter, møtte omsider fienden 17. september ved landsbyen Breitenfeld nord for Leipzig. Svenskekongen hadde kommando over 23 000 stridsherdede veteraner og 18 000 mindre erfarne saksiske rekrutter.
Tillys styrke telte 31 000 mann som nettopp hadde vært gjennom den utmattende beleiringen av Magdeburg. Gustav Adolf var dessuten overlegen på artillerisiden.
Han hadde 51 tradisjonelle feltkanoner mot Tillys 27, pluss en hel del av det nye skytset som var mindre og mer mobilt. Den tallmessige fordelen ville ikke nødvendigvis vært avgjørende i seg selv. Men det som gjorde saken vanskeligere for Tilly, var at han sto overfor en helt uvant stridsformasjon. I stedet for en upåvirkelig infanterioppstilling flankert av kavaleri, så han at svenskekongen hadde ordnet kavaleriet i firkantformasjoner.
Mellom seg hadde de plassert rekker med musketerer. De sistnevnte sto bak hverandre i rekker på fem. Den fremste knelte slik at han og soldaten bak ham kunne skyte samtidig. Så snart de hadde fyrt av våpnene, flyttet de seg til bakre ende av rekken mens de to bak dem overtok plassen. Slik kunne svenskene gi konstant ild, mens de løse kavaleriformasjonene ga rytterne større bevegelsesfrihet enn det konvensjonelle geleddet. Om fiendtlig artilleri gjorde skade her, ville det ikke åpne noen alvorlig bresje i rekkene.
Tillys kavaleri angrep om og om igjen. Artilleriet hans hamret løs på de svenske rekkene. Men Gustav Adolfs menn holdt stand. Når det oppsto åpninger i rekkene, sørget den fleksible formasjonen for at hullene raskt ble fylt. Til slutt slo keiserhæren seg i stykker mot de klippefaste svenske firkantformasjonene. Svenskehærens saksiske allierte ble fordrevet fra slagmarken, men keiserstyrkene klarte ikke å skape noen taktisk fordel. Kampene trakk ut, og det lot til at ingenting kunne bryte den fastlåste situasjonen.
Men da skiftet vinden retning og frisknet til. Det blåste skyer av kvelende støv i ansiktet på Tillys slitne soldater. Blindet og forvirret av støvdisen ga de etter og tok til slutt flukten. Da lå 7600 av kameratene deres igjen på slagmarken, og flere ble meid ned mens de flyktet. Seierherrene satt igjen med 8000 fanger, alt artilleriet til keiserhæren og hele bagasjetrenet deres. Nederlaget hadde kostet Tilly to tredjedeler av hæren i løpet av mindre enn to timers kamper.
Disse to timene endret historiens gang i Europa. Det katolske forbundet ble tvunget tilbake til sitt eget kjerneområde i Bayern og Østerrike. Kampen for å gjenerobre Nord-Tyskland var over. Men hva skulle Gustav Adolf gjøre i neste omgang? Etter en overvintring i Böhmen var løven fra Norden på marsj igjen, og nå skrøt han av at han skulle ha kontroll over Wien innen få uker. Nürnberg, Ingolstadt, Augsburg og München hadde åpnet sine porter for ham.
Tilly gjorde ett forsøk til på å stoppe den svenske stormvinden. Han stasjonerte hæren sin på bredden av Lech like ved stedet hvor den munner ut i Donau, men under dekke av et nådeløst artilleribombardement bygde Gustav Adolf en bro og slo seg gjennom keiserhærens rekker. Denne gang var grev Tilly blant de døde.
I sin fortvilelse søkte Ferdinand II hjelp hos en uavhengig krigsherre, Albrecht Wenzel von Wallenstein. Denne hensynsløse, egennyttige leiesoldaten hadde vært ansvarlig for mange av keiserhærens tidligere seiere før keiseren ble nødt til å gi ham sparken på grunn av skandaløs oppførsel. Nå måtte keiseren gå til Wallenstein med lua i hånden. Den gjeninnsatte generalen kjempet en forsvarskampanje, forskanset seg i en sterk forsvarsstilling og lokket Gustav Adolf til en serie fåfengte angrep utover høsten 1632. Så sendte han mannskapene i vinterleir.
Men igjen trosset Gustav Adolf spillereglene. I stedet for å la mannskapene hvile i vintermånedene, angrep han Wallensteins hovedkvarter i Lützen sørvest for Leipzig. I en gjentakelse av Breitenfeld sendte Wallenstein mannskapene om og om igjen mot den svenske stillingen. Men da skumring og tåke senket seg over slagmarken, tok han flukten og forlot artilleriet sitt, bagasjetrenet og enda 6000 falne. Men Wallenstein fikk en trøstepremie.
Han fikk senere vite at kong Gustav Adolf var blant svenskenes falne denne gangen. Han var blitt drept etter at han ble skilt fra mannskapene sine mens han ledet et kavaleriangrep. I etterspillet gjenvant Ferdinand mye av terrenget han hadde tapt. Men de tyske statene var utmattet, og mange av dem lå i ruiner. Wallenstein gikk for arrogant frem, og i 1634 ble han snikmyrdet – av en agent i keiserens tjeneste.
Trettiårskrigen gikk inn i en ny fase, nå ble den i stor grad en kappestrid mellom Frankrike og habsburgerstatene. Svenskene deltok i begrenset utstrekning: de konsentrerte seg først og fremst om å sikre det de hadde vunnet i løpet av krigen. I den forbindelse spilte Axel Oxenstierna en viktig rolle. Traktater med nordtyske stater skapte en protestantisk buffersone. Østersjøen ble en svensk innsjø, og i 1648 hadde Sverige tilføyd nye territorier på sørkysten.
Selv om Gustav Adolf var en enestående skikkelse, bør vi ikke la oss blende så sterkt at vi oppfatter suksessene på slagmarken som eneste årsak til de historiske endringene i Europa. Sverige oppnådde og bevarte sin stilling gjennom kloke økonomiske strategier som kongen fulgte, og som ble fullført av den like dyktige rikskansleren.
Den økonomiske revolusjonen som matet krigsmaskinen skapte nye smelteverk og fabrikker som i sin tur ble muliggjort av lån fra bankierer i Amsterdam. Vi bør heller ikke glemme de tusenene av liv som gikk tapt i Gustav Adolfs «strålende» hærtog. I løpet av et par år raserte hæren hans 1500 tyske byer, 18 000 landsbyer og 2000 borger. Slag organiseres av generaler, men hvem er de virkelige heltene?
Det var litt om Gustav Adolf den store.
Lest av Lena Bjerke Montague