Den utrolige historien om bondejenta som rømte sammen med hæren og ble hundreårskrigens martyr.
Da den unge bondejenta Jeanne d’Arc ble ført til bålet som hun skulle brennes på, ropte hun opp til himmelen og ba om Guds nåde. Og hva hadde hun gjort? Teknisk sett var det den «kjetterske» oppførselen hennes å kle seg som mann. Men hun hadde vært en merket kvinne en stund allerede. Hun hadde tross alt ydmyket det allmektige England under hundreårskrigen, og det kunne ikke tas lett på.
Titusener av mennesker hadde samlet seg på torget i Rouen for å få med seg begivenheten. Rouen var for øvrig en del av Normandie og på den tiden under engelsk herredømme. Jeannes eneste trøst i disse fryktelige siste øyeblikkene av sitt liv var en dominikansk prest som hadde blitt bedt om å holde korset sitt høyt slik at hun kunne se det over flammene–som nå slikket rundt den nedre kroppen hennes.
Jeanne d’Arc var kledd i hvitt, renhetens farge, og ble henrettet som tenåring.
Så hard var dommen for den såkalte kjettersken som påsto at hun i årevis hadde mottatt beskjeder fra englene. Men Jeanne var mye mer enn en enkel bondejente med guddommelige syn. Hun var en kriger, en splittende politisk kvinne som kunne ha snudd utviklingen i hundreårskrigen.
Da Jeanne d’Arc ble født, hadde Frankrike og England kriget allerede i 75 år. Det begynte som en krangel over den franske tronen i 1337, og konflikten spredte seg raskt til landlige strøk. Engelskmennene brukte blant annet «den brente jords taktikk», som ødela store deler av fiendens avlinger og førte til omfattende lidelser hos lokalbefolkningen. De ba om at konflikten skulle avsluttes snarest mulig.
Men det så ikke lyst ut for Frankrike, hvor det pågikk en intern konflikt som delte landet i to. På den ene siden sto armagnakene som støttet den franske tronfølgeren, Karl. På den andre siden sto burgunderne som allierte seg med engelskmennene som ønsket at hertugen av Burgund skulle kreve tronen. Sammen med engelskmennene okkuperte de store deler av Nord-Frankrike.
Dette satte Jeannes landsby i en vanskelig posisjon. Landsbyen var okkupert av burgunderne, men innbyggerne var likevel svært lojale mot Karl, som de mente var den eneste rettmessige tronarvingen. Dette ble de straffet for, og engelskmennene satte fyr på byen og angrep den en rekke ganger.
Mot dette betente bakteppet ble Jeanne d’Arc født, ca. 1412. Foreldrene var leilendingene Jacques d’Arc og Isabelle Romée. Siden de var analfabeter, klarte de så vidt å livnære seg på jordbruk, mens faren hadde ekstrajobb som skatteinnkrever i landsbyen. Jeannes mor var en dypt religiøs kvinne. Hun innprentet i datteren de katolske verdiene som skulle bli avgjørende for resten av livet hennes.
En dag tenåringen Jeanne jobbet på jordet for faren, fikk hun en opplevelse som skulle endre hennes skjebne. Hun hevder at hun så et stort og sterkt lys, så hørte hun stemmene til englene Katarina, Margrete og Mikael som plutselig snakket til henne. De sa til henne i en overjordisk vakker stemme at hun var utvalgt til å drive engelskmennene ut av Frankrike og sørge for at Karl ble kronet til konge i den tradisjonsrike katedralen i Reims, som den gang lå langt innenfor fiendens grenser.
Tenåringen hadde vært vitne til et mirakel og visste hva hun måtte gjøre nå. Hun måtte bringe nyhetene til makthaverne. Men hvem ville høre på en analfabet bondejente? Hun visste ikke at tronfølgeren Karl var mer enn villig til å lytte til henne. For ham var krigen etter alt å dømme tapt uansett. Etter en fredsavtale inngått i 1420 ble han gjort arveløs og mistet retten til å kreve tronen. Han begynte å bli desperat, og Jeannes tegn fra oven kunne godt være svaret på alle hans bønner.
Det skulle imidlertid ikke vise seg å være lett for Jeanne å få tak i Karl. Han holdt hoff i Chinon , en by som var kontrollert av burgundere. Hun spurte den lokale herren sin, Robert de Baudricourt, om å bli eskortert til Karl, men han avviste henne. Hun lot seg ikke knekke av det, men henvendte seg til landsbybeboerne for å få støtte, og mange av dem trodde at hun var redningen som Frankrike hadde ventet på. Hun kom tilbake til Baudricourt med en gruppe tilhengere, og dermed ga han Jeanne lov til å reise til Chinon.
Men for sin egen sikkerhets skyld måtte hun ha på seg mannlig krigerantrekk, noe som var en kjettersk handling. Da hun ankom kongens slott, fant hun ut at kongens hoff var like skeptisk som Baudricourt. Noen hevder Jeanne ble bedt om å peke ut kongen i et rom fullt av adelsmenn og hoffmenn, for å undersøke om hun snakket sant.
For en vanlig person ville dette ha vært umulig, ettersom man ikke hadde sett noen portretter av kongen. Men Jeanne var ledet av Gud, og hun gjenkjente ham straks. Endelig fikk hun møte ham alene, og hun gjorde et sterkt inntrykk på ham. Hun skal angivelig ha bevist sin guddommelige kontakt for kongen, fordi hun visste om hans innerste hemmeligheter.
Kongen og rådgiverne hans var ennå ikke helt overbevist, så de satte Jeanne på en prøve. Byen Orléans hadde vært under beleiring i månedsvis, men Jeanne påsto at hun alene kunne få en slutt på den og utvise engelskmennene. De hadde ingenting å tape, så de utstyrte henne med en hvit rustning og en matchende hvit hest, og sendte henne og en liten gruppe menn til den beleirede byen.
Takket være Jeannes kombinasjon av militær taktikk, mot og ren flaks klarte de å drive ut engelskmennene, til tross for at hun skadet seg i halsen. Beleiringen opphørte etter mindre enn ti dager, 8. mai 1429.
Alle ble forbløffet, også Karl. Jeanne ble sett på som en heltinne, og den neste ambisiøse planen var å marsjere til Reims slik at Karl kunne krones der. Underveis i felttoget kapitulerte byene uten motstand og åpnet portene på vidt gap for den nye korsfareren. Bare drøye 14 dager senere ble tronfølgeren Karl kronet til Karl 7. i katedralen i Reims, med Jeanne og det nå berømte hvite banneret ved siden av seg.
Den enorme framgangen varte imidlertid ikke lenge. Et år senere kjempet hun for å beskytte byen Compiègne, som lå strategisk til ved bredden av elven Oise. Gruppen hennes av armagnaker ble tvunget til å trekke seg tilbake, selv om Jeanne på heltemodig vis ble igjen i bakre rekker for å passe på at alle kom seg trygt unna. Men dermed satte hun seg selv i fare. Hun ble også truffet. En bueskytter traff henne slik at hun falt av hesten og var nødt til å overgi seg. Burgunderne var henrykte over storfangsten og låste henne inn i et slottstårn.
Jeanne ville derimot ikke gi seg så lett og prøvde å rømme flere ganger. Hun hoppet til og med ut fra tårnet, 20 meter rett ned i en tørr og myk vollgrav, og klarte seg på mirakuløst vis uten større skader. Men hun ble likevel tatt og ført til et sikrere sted. Etter månedsvis med forhandlinger med engelskmennene solgte burgunderne Jeanne til dem for 10 000 livres – en stor sum. Hun ble så ført til Rouen for å fengsles, til stor ståhei.
Så fort hun var i fiendens hender, jobbet de raskt for å fordømme henne. Den unge kvinnen hadde ydmyket dem på slagmarken, og mange trodde faktisk at hun hadde en alliert i de høyere makter. Men var det Gud eller djevelen? Aktoratet besto utelukkende av engelske eller burgundske prester og var støttet av den teologiske skolen ved Universitetet i Paris. De ville gi inntrykk av at det var djevelen. Den unge kvinnen hadde tiltrukket seg så mye støtte at hun var en trussel for hele det religiøse hierarkiet.
Den uskolerte unge kvinnen holdt stand, til tross for det intense presset fra retten. Hun ble stilt spørsmål som skulle få henne til å forsnakke seg, men svarte bedre enn den listigste retoriker. Hun oppviste også en god porsjon vidd. Da en av de geistlige spurte med en tydelig engelsk aksent hva slags språk stemmene i hodet hennes snakket, svarte hun at de snakket fransk – og det mye bedre enn ham.
Dette gjorde imidlertid at autoritetene ble enda mer bestemt på å kvitte seg med henne én gang for alle. De truet med å henrette henne på stedet, for å skremme henne til å underskrive en tilståelse (om kjetteri) som hun ikke kunne lese. Men kjetteri kunne dømmes med dødsstraff kun hvis det var en gjentatt forseelse. Dermed ble Jeanne dømt til livstid i fengsel, mens myndighetene tenkte ut sitt neste trekk.
Jeanne hadde det ikke bra i fengselet. Hun gikk ofte kledd i herreklær og sa det var for å beskytte seg mot seksuell trakassering og voldtekt. En «stor, engelsk lord» hadde angivelig ved en anledning prøvd å overfalle henne og tvunget henne til å ta på seg den gamle mannlige rustningen. Kirken tillot faktisk kvinner å gå med mannlige klær i visse tilfeller–som hos Jeannes – men fangevokterne var mye mindre tolerante.
Ikke engang han som først støttet henne, kong Karl 7., ville hjelpe henne. Han distanserte seg i stedet og var redd for at enhver tilknytning til henne kunne skade hans makt. Jeanne hadde ingen allierte lenger, og den 29. mai 1431 ble hun dømt til døden. Dagen etter ble hun henrettet.
Den gudfryktige kvinnen fikk en nådeløs slutt på livet der på torget i Rouen. Folkemengden hånte henne – noen gråt- men Jeanne sto rakrygget. Hun ba presten som var til stede, om å holde korset høyt og rope ut en bønn slik at hun kunne høre den gjennom flammenes ubønnhørlige hves. Hun ble brent tre ganger for å være sikker på at kroppen var totalt ødelagt.
Da flammene endelig sluknet, var det bare en askehaug igjen av den unge kvinne. Noen påstår imidlertid at hjertet hennes på mystisk vis var intakt. Asken ble kastet i Seinen, så det ikke skulle være noe igjen som tilhengerne hennes kunne valfarte til.
Etter at Jeanne ble henrettet, fortsatte krigen i ytterligere nesten 25 år. Alliansen mellom burgunderne og engelskmennene brøt imidlertid fort sammen, og Frankrike kom seirende ut. Engelskmennene ble etter hvert drevet ut av størsteparten av landet, og Karl ble offisielt kronet til konge av Frankrike i Reims katedral, akkurat slik som Jeanne ønsket.
I dag er Jeanne d’Arc en fransk nasjonalhelt. Hun var en ung kvinne med en sterk religiøs overbevisning og stor støtte i folket, noe som tragisk nok gjorde henne til et politisk mål i datidens maktkamp. I 1920 ble hun kanonisert – den høyeste ære den katolske kirke kan gi. Hun er en martyrlegende som vi fortsatt hedrer, 800 år etter hennes død.
Det var litt om Jeanne D’Arc.
Lest av Lena Bjerke Montague