Den karismatiske despoten lovet å gjøre Romerriket storartet igjen, men endte med å gjøre seg selv til diktator for resten av livet.
Julius Cæsar ble født i juli i år 100 fvt., men måneden juli var ennå ikke oppkalt etter ham, den het Quintilis. Kartago var blitt knust i 146 fvt., og de østgreske maktene hadde underkastet seg, slik at Romerriket dominerte hele middelhavsområdet. Men ikke alt var fryd og gammen.
Noen måneder tidligere hadde politiske opptøyer ført til massakre på Forum Romanum. Men dette var ikke det første utbruddet av slik vold. I 133 fvt. ble en populær politiker som het Tiberius Gracchus brutalt slått i hjel sammen med mange av sine tilhengere.
Verre skulle det bli.
Da Cæsar var tolv år gammel, brukte den misfornøyde general Sulla legionene sine til å angripe Rom, ta kontroll over byen og drepe alle hans motstandere og enhver som våget å stå i veien for ham. Sulla dro så ut for å krige mot kong Mitridates av Pontos, det nåværende Nord-Tyrkia. Knapt et år senere ble Rom stormet av en annen fiende, denne gang anført av fiender som hadde sluppet unna, samlet seg til ny dyst og vendt tilbake for å ta blodig hevn.
Da Sulla kom seierrik tilbake fra Pontos, hadde borgerkrigen økt i omfang og brutalitet. Han gjenerobret Rom i 82 fvt. og slo opp proskripsjonene på Forum – dødslister som ga alle tillatelse til å drepe dem som sto oppført der. Om de brakte offerets avkappede hode til myndighetene, fikk de en andel av avdødes konfiskerte eiendom.
Republikken hadde ingen formell grunnlov, den baserte seg på en blanding av lover, tradisjoner og vaner for å holde det offentlige maskineriet i gang. Cæsar sa en gang kynisk at «republikken er ingenting», men tradisjonene styrte det meste av det han foretok seg, og det var et fundamentalt prinsipp at ingen enkeltperson eller gruppe noen gang skulle sitte med permanent, overlegen makt.
Statsforvaltningens øverste ledere var de to konsulene, som ble valgt for bare tolv måneder og ikke kunne stille til gjenvalg før ti år var gått. I nødstilfeller ble en diktator utnevnt, som da Hannibal Barca herjet rundt i Italia under andre punerkrig i 218–204 fvt. Diktatoren var da alene om å lede staten i inntil seks måneder.
Sulla blåste nytt liv i tittelen og brukte den som juridisk kamuflasje av makt ervervet med militære midler. Han gjennomførte en serie reformer beregnet på å skape langsiktig stabilitet ved å styrke de gamle tradisjonene i det politiske liv og gjenopprette Senatets prestisje og innflytelse. Da Sulla hadde gjort sitt beste for å få statsapparatet til å fungere igjen og fylt Senatet med sine egne tilhengere, frasa han seg makten og trakk seg tilbake til en privat tilværelse.
Cæsar kalte ham «politisk analfabet» på grunn av den disposisjonen.
Sulla vendte tilbake til et fredelig liv, men Rom var ikke like heldig. Noen av diktatorens reformer ble omstyrtet før ti år var gått, og ingen kunne slette minnet om borgerkrigen – om avkappede hoder på staker på Forum Romanums talerstol og lik som fløt nedover Tiberen. Cæsar og hans jevnaldrende hadde sett alt dette, og det var ingen grunn til å tro at det ikke kunne gjenta seg.
Mindre enn et år etter at Sulla hadde trukket seg tilbake, iverksatte en av konsulene et mislykket kupp og ble henrettet. Men som Cæsar visste Cicero og Pompeius Magnus at det politiske liv når som helst kunne bli voldelig, og at rivalene deres lett kunne komme til å bruke makt. Så det var ikke en sunn og stabil republikk Cæsar styrtet, men en som slet med å takle presset med å holde i hop et rike i vekst.
I etterpåklokskapens lys hevdet folk at Sulla og andre kunne forutsett Cæsars diktatorskap, men det er ingenting som tyder på at han hadde noen andre ambisjoner enn å gjøre en god jobb, akkurat som enhver annen aristokrat. I Rom var det ingen politiske partier av den typen vi har i dag; verv kunne ikke tildeles hele grupper. Kandidatene ga sjelden uttrykk for holdninger, de skrøt i stedet av sine personlige evner og prestasjoner.
Velgerne holdt seg gjerne til etablerte «merkenavn» i form av et lite antall adelsfamilier som flertallet av Roms konsuler kom fra. Tankegangen var at hvis en manns far, onkel eller bror hadde gjort en god jobb for staten, var han trolig like dyktig selv. Suksess avlet suksess, for høye verv førte med seg rikdom og gjorde det lettere å skilte med hva en familie hadde fått til.
Det ga dem også mulighet til å stille mange mennesker i takknemlighetsgjeld for tidligere tjenester, slik at de kunne forlange gjentjenester når som helst. Forekomsten av navn som Kennedy i amerikansk politikk er et ekko av dette fenomenet, selv om det ikke er like uttalt.
Cæsar kom fra utenfor denne indre kretsen. Familien hans påberopte seg å ha gammel stamtavle, blant annet skulle gudinnen Venus ha sin plass på slektstreet, men det var flere hundre år siden de hadde vært i spissen for romersk politikk.
Cæsar var nødt til å skape seg et navn, for få velgere ville stemme på en som hadde et så ukjent navn. Tidlig i tjueårene tjenestegjorde han en kort periode i hæren og ble tildelt corona civica, Roms høyeste militære utmerkelse, som tradisjonelt ble gitt til dem som hadde reddet en medborgers liv.
Men samtidig hevdet ryktene at den tilårskomne kongen av Bitynia hadde forført Cæsar. Diskret homoseksuell aktivitet i seg selv var ikke så farlig i Roms elite, men å spille den skammelige passive rollen, særlig overfor en fordervet gresk monark, det var fornedrende. Dette saftige ryktet forfulgte Cæsar så lenge han levde. Men det sies jo at ingen publisitet er dårlig publisitet, og ryktet innebar om ikke annet at navnet hans ble kjent. Han begynte å skille seg ut fra alle de andre unge mennene som var ute etter en karriere i det politiske liv.
I Rom opptrådte Cæsar som advokat i en rekke høyprofilerte rettssaker som alle ble holdt på hevede podier på Forum Romanum, hvor de var åpne for forbipasserende og potensielle velgere. Da han dro tilbake til det østlige Middelhavet for å perfeksjonere retorikken, ble han bortført av sjørøvere som krevde løsepenger, men det varte ikke lenge før han kom tilbake med en raskt mobilisert flåte. Han fant sine tidligere kidnappere og korsfestet dem, akkurat som han hadde lovet dem å gjøre.
Som tegn på sin nåde skar han over strupen på sjørøverne for å spare dem langvarig pine. Historien spredte seg, sikkert etter at Cæsar selv hadde fortalt den i all beskjedenhet – han var det eneste vitnet av betydning. Et annet samtaleemne var Cæsars serie av affærer med andre senatorers hustruer, noe som selvsagt skaffet ham mange fiender.
Tretti år gammel kunne en mann søke et politisk verv, og for en aristokrat var det en æressak å vinne hvert verv så snart han ble gammel nok. Cæsar gjorde dette dels fordi han var god til å bli lagt merke til, men også fordi han hadde en enestående sjarm og karisma som satte ham i stand til å forføre en tilhørerskare like lettvint som en annen manns hustru. Dessuten lånte han penger i svimlende omfang og brukte dem til å gjøre folk tjenester, til å holde offentlige opptredener og til enkle bestikkelser for å vinne stemmer. Alle de andre kandidatene gjorde det samme, men Cæsar viste seg å være bedre til det; han brukte pengene på en smart måte.
Snart var gjelden hans så enorm at han måtte fortsette å vinne dommerverv. Han hadde ingen sjanse til å betale kreditorene tilbake hvis han ikke ble konsul og fikk kommando i en lukrativ krig. Et eneste feiltrinn ville betydd politisk utslettelse, noe som skjedde mange. Siden alle slet med å bruke mer penger enn konkurrentene, gikk det uunngåelig nok en konstant inflasjon i bestikkelsene som krevdes for å vinne et valg. Da Cæsar søkte den sterkt politiske stillingen som Roms yppersteprest, pontifex maximus, skal han ha gått hjemmefra etter å ha sagt til moren at han skulle «komme tilbake som seierherre eller ikke i det hele tatt».
Heldigvis for moren vant Cæsar endelig det ettertraktede konsulvervet i 59 fvt. Han ble i første rekke hjulpet av en hemmelig avtale med Crassus og Pompeius, to av republikkens rikeste menn. Førstnevnte var finansmann og eiendomsutvikler; han hadde beseiret Spartacus’ hær av rømte slaver og skrøt av at ingen kunne regnes som rik før han hadde råd til å opprette sin egen legion. Pompeius hadde på sin side arvet så enorme gods at han faktisk opprettet tre legioner som en privat hær for å kunne støtte Sulla under borgerkrigen. Karrieren hans hadde brutt alle regler, også de som diktatoren selv understreket. Ikke desto mindre følte Cæsar at det ikke var noen grunn til å straffe «den unge slakteren», som han ble kalt, det var bedre å utnytte ham og soldatene hans.
Pompeius hadde endelig slått kong Mitridates av Pontos, og da han kom tilbake til Rom, hadde han velvillig demobilisert hæren sin og ventet å bli tatt tilbake med åpne armer som Senatets øverste statsmann, og å få en ærefull og viktig rolle i det offentlige liv.
Men uerfaren som han var i dagligpolitikk, ble han i stedet utstøtt av de fleste senatorene, som ikke hadde lyst til å bli stilt i skyggen av en annen.
Nå var det blitt en besettelse for Roms elite å skjøtte prinsippet med at ingen skulle vinne for mye langsiktig makt. For mange senatorer så politisk tjeneste som en sjanse til endelig å få presset provinsbefolkningen slik at de kunne betale gjelden sin og bli enda rikere. De etablerte familiene ville sørge for at det fantes nok muligheter for dem og vennene deres, og likte ikke at det var bare noen ganske få menn som fikk store kommandoer, selv om dette var den beste måten å takle et problem på.
Tregheten tok tak i hjertet av staten; det innebar at de fleste senatorer syntes det var bedre at et problem fikk bestå enn at en av rivalene deres skulle få æren for å ha løst det. Arbeidsledigheten blant borgerne lå på et skyhøyt nivå, og hundretusener var avhengig av korntrygden som ble delt ut i Rom.
Støttet av innflytelse, penger og tilhengere greide Cæsar i løpet av sin konsulperiode å presse gjennom en lov som fordelte store statseide jordeiendommer som gårder til krigsveteraner. Opposisjonen var bitter, men det gjaldt ikke først og fremst prinsippet, det gikk mer på frykten for at dette skulle gjøre Cæsar for populær hos folket. Da Cæsar hadde sikret det hans allierte ønsket, fikk han en ekstraordinær provinskommandostilling som etter hvert ble forlenget til ti år.
Dette førte til at han erobret Gallia og gjorde ekspedisjoner inn i Tyskland og til Storbritannia, hvorav alle står beskrevet i hans kommentarer om gallerkrigen.
Det var her han omhyggelig demonstrerte at alt han gjorde var til beste for Rom, og at han hyllet betydningen av tapperhet og seiere for «nostri» – gutta våre.
Kanskje en million mennesker mistet livet, og like mange ble solgt som slaver, men romerne betraktet ikke imperialisme som noe negativt. Cæsar ble belønnet med flere offentlige takksigelsesdager enn noen tidligere general. Takket være plyndring kunne han betale ned den kolossale gjelden sin, kjøpe nye politiske venner og bygge svære monumenter i Rom, noe som skaffet arbeid til fattige borgere.
Cæsars motstandere hadde ikke klart å hindre det han gjorde i konsulperioden, men de hadde sådd tvil om lovligheten av disposisjonene hans. I løpet av tiden hans i Gallia hadde Crassus begynt å drømme om ny militær ære, og iverksatt en uprovosert invasjon av Partherriket. Det han oppnådde var å bli drept.
Pompeius og Cæsar hadde glidd fra hverandre, ikke minst etter at Julia, Pompeius’ datter og Cæsars hustru, omkom i barselseng. Motstanderne skjønte at alliansen var svak, så de gjorde hva de kunne for å bryte de to mennene fra hverandre. De ante at de med Pompeius’ støtte kunne gjøre slutt på Cæsars strålende karriere.
Senere hevdet dikteren Lucan at Pompeius ikke kunne fordra en likemann, og at Cæsar ikke kunne fordra en overmann. Han kunne tilføyd at en hel del fremstående senatorer var villige til å risikere en ny kostbar borgerkrig bare for å sette Cæsar på plass. Men Cæsar var like villig til å styrte verden ut i kaos bare for å bevare sin anseelse og ære.
Etter å ha gjort opp status over døde senatorer etter slaget ved Farsalos i 48 fvt. hadde han bare en kort kommentar: «De ønsket dette.»
Cæsar hadde den beste hæren og var fortsatt i sin militære glansperiode, så han triumferte i denne nye borgerkrigen. Dermed fikk Rom en diktator igjen, men Cæsar forbauset alle med sin «mildhet», han sparte motstandere som overga seg, ikke minst Brutus og Cassius, som begge til og med fikk utmerkelser og verv i det nye regimet hans.
Han brukte mye av sin tid på felttog, og på sitt berømte forhold til Kleopatra. Men når han først var innom Rom, gjennomførte han intense serier av vidtspennende reformer og fikk staten til å begynne å fungere igjen. De fleste av disse reformene var fornuftige, men i mange tilfeller fikk de ikke nok tid på seg til å begynne å virke.
Dette var ikke akkurat noe brutalt tyranni, men i altfor mange senatorers øyne var det ikke slik staten burde virke. Én mann, uansett hvor dyktig og velmenende han var, burde aldri ha så mye makt og høste så mye ære at han overskygget alle andre.
Brutus, Cassius og flere titalls andre senatorer innså at de ikke hadde annen mulighet enn å rette et attentat mot Cæsar, så de stakk ham ned og drepte ham 15. mars år 44 fvt., en dag som på den romerske kalenderen kalles mars’ ides. De ble forbauset over at befolkningen ikke delte begeistringen deres over den friheten de hevdet at Cæsars død medførte – det ville egentlig si elitens frihet til å dele de høye vervene og fortjenesten seg imellom.
Snart brøt det ut en ny borgerkrig som til slutt ble vunnet av Cæsars grandnevø og arving, Cæsar Augustus, som ble Roms første keiser. Etter kaoset og blodsutgytelsene var alle simpelthen glade for å ha stabilitet, uansett hva det kostet politisk. Republikken var død.
Det var litt om Julius Cæsar.
Lest av Lena Bjerke Montague