Han var ambisiøs og bestemt, men hadde også respekt for tradisjoner. Augustus forvandlet Romerriket fra en republikk til et keiserrike og ga imperiet en lang periode med fred, velstand og politisk stabilitet.
På dødsleiet ble han gitt et speil slik at han kunne undersøke seg selv. Han hadde lite hår igjen og var hul i kinnene. Men det var ikke uvanlig at utseendet til en sytti år gammel mann var veldig forskjellig fra det som ble idealisert i form av statuene som var spredt i hvert hjørne av det uendelige imperiet. Så spurte han den indre kretsen som satt rundt sengen hans om han etter deres skjønn hadde opptrådt godt i livets store teater.
Keiser Augustus lukket øynene for godt 19. august i år 14. Han døde i Nola, i regionen Campania. Da han døde, ble han opphøyd til en gud, og det ble bygget et praktfullt tempel på Palatinhøyden i Roma, det viktigste og helligste tempelet som ble bygd der. Han hadde styrt Roma i førti år.
Før han døde, hadde hans største bekymring vært at det skulle bryte ut opptøyer etter at han gikk bort. Kona Livia og deres adopterte sønn Tiberius hadde beroliget ham. Tiberius skulle ta Augustus’ plass, og overgangen skulle finne sted i perfekt ordnede former. I sin regjeringstid hadde han gått fra den ene seieren til den andre, og stadig tilført nye erobringer til imperiet. Mye takket være innsatsen hans strakk Romerriket seg nå fra den iberiske halvøy til langt inn i Lilleasia, og fra Frankrike til Nord-Afrika og videre inn i Midtøsten. Alt var under Romas administrasjon og lovgivning.
Han var stolt av alt dette, men fryktet at riket ikke kunne gå utover den nåværende utstrekningen. Derfor hadde han som en av sine siste beslutninger anbefalt å ikke utvide grensene ytterligere. Noen mente rådene kom fordi han fryktet at Tiberius skulle overgå ham selv. Men i virkeligheten var Augustus klar over at det utenfor Romerrikets grenser befant seg en i hans øyne barbarisk verden med vanskelige motstandere som det ikke var verd å prøve å overvinne.
Med sin suverene makt hadde han satt i gang en radikal forandring på alle plan i det som skulle bli det største og mest innflytelsesrike imperiet i verden og sivilisasjonens sentrum. Han hadde bygd opp en enorm hær og gjort administrasjonen i selv de fjerneste provinsene effektiv. Da Augustus begynte i politikken, var Roma en murby. Da Augustus døde, var det en marmorby med mange offentlige bygninger, store bad, basilikaer og akvedukter, og byen var knyttet til alle delene av imperiet med et veinett som er imponerende den dag i dag.
I januar i år 49 f.Kr. bestemte Julius Cæsar seg for å krysse Rubicon med hærene sine og føre krig mot den politiske rivalen Pompeius. På denne tiden var Augustus bare en gutt som het Octavius. Faren hans var en velstående forretningsmann som hadde skaffet seg plass i senatet.
Moren hans, Azia, var av en gammel senatfamilie og i slekt med selveste Julius Cæsar. Azia var bekymret for hva som ville skje med familien hennes hvis Cæsar tapte krigen med Pompeius. Derfor sendte hun Octavian i skjul på en landeiendom.
Cæsar beseiret imidlertid Pompeius og ble den nye diktatoren i Roma. Men han manglet en arving. Han hadde fått en sønn med Kleopatra, Cæsarion, men han var resultatet av et utenomekteskapelig forhold med en fremmed dronning, og var ikke egnet for rollen.
Cæsar bestemte seg derfor for å satse alt på Octavian, som han var grandonkel til, og innså at han hadde uvanlige egenskaper. Og selv om han fortsatt var veldig ung, tildelte Cæsar ham en viktig offentlig oppgave. Mens vanlige tjenestemenn feiret eldgamle religiøse ritualer på Albanofjellet, lot han Octavian få konkrete oppgaver i Roma i deres sted. Men Octavian ville gjerne være med i krig.
Til å begynne med avviste Cæsar Octavians ønske om å få følge ham til Afrika, hvor det pågikk en krig mot styrker som fortsatt var lojale mot republikken. Innen 46 f.Kr. hadde imidlertid både Syria og Spania gjort opprør mot den nye diktatoren, og situasjonen hadde blitt komplisert. På det tidspunktet ønsket Cæsar å ta med seg Octavian, og den unge fremadstormende fikk være med på slaget ved Munda i Spania i mars i år 45 f.Kr. Der vant Cæsar en knusende seier.
Cæsar tildelte Octavian administrative oppgaver i Spania for å gi ham enda mer erfaring. Og da keiseren kom tilbake til Roma, ville han at Octavian skulle paradere med ham i triumftoget, slik at alle skjønte at han var arvingen hans. Det samme året ble Octavian utnevnt til leder for kavaleriet og sendt til Illyria, der troppene konsentrerte seg om en storstilt operasjon mot partene. Her møtte han Theogenes, en kjent astrolog og astronom, som leste horoskopet hans. Theogenes fortalte at han hadde sett Octavian som verdenshersker i fremtiden.
Den samme natten kom den triste nyheten til Illyria om at Cæsar hadde blitt drept. Det var 14. mars i år 44 f.Kr. Octavian satte straks kursen mot Italia, og da han ankom Calabria, fikk han vite at Cæsar hadde adoptert ham som sin sønn i testamentet sitt og overlatt ham både navnet og den enorme personlige formuen sin. Moren Azia fryktet for Octavians liv og hadde foretrukket at han ikke aksepterte å ta over etter en myrdet diktator. Hun ønsket at han i det minste holdt seg borte fra Roma en stund. Octavian ville imidlertid hevde sin rett og fortsatte reisen til hovedstaden. Han var bare 19 år gammel, og nå var han i gang med sitt politiske eventyr.
De som sto bak drapet på Cæsar, var Marcus Brutus og Gaius Longinus. De var tjenestemenn som hadde blitt utnevnt av Cæsar i sin tid. De sa de ville styrte en diktator, og at de ønsket å gjenopprette de republikanske institusjonene. Egentlig tilhørte de selv en elite som ønsket mer makt.
Cicero var en fremtredende politiker som aldri hadde vært tilhenger av Cæsar og som ønsket republikken tilbake. Han foreslo våpenhvile. Han uttalte at det var nødvendig å respektere Cæsars testamente, men også at Brutus og Longinus fikk amnesti.
Den skjøre våpenhvilen ble brutt på begravelsesdagen, fordi Cæsars støttespillere, også de som hadde kjempet ved hans side, ønsket hevn for enhver pris. Marcus Antonius, som hadde vært løytnant for diktatoren og som selv ønsket å etterfølge Cæsar, pisket opp hevnlysten.
Men Octavian ønsket også hevn. I kraft av Cæsars testamente var han ikke bare blitt veldig rik, men han kunne også på alle måter hevde Cæsars politiske arv.
For å styrke sin posisjon opprettet han en stor hær, bestående hovedsakelig av veteraner som hadde kjempet under Cæsar. Han gikk ikke til angrep på Brutus og Longinus, som ikke hadde særlig mange tilhengere, men mot den andre mannen som ønsket å ta over etter Cæsar, nemlig Marcus Antonius.
Saken ble ikke enklere av at Marcus Antonius hadde giftet seg med Octavians søster, Octavia. Men Octavian allierte seg med senatet, hvor til og med tilhengerne av Brutus fortsatt satt, og fikk dermed satt sammen en stor nok styrke til å møte sin svoger i slaget ved Modena. Octavian vant over Marcus Antonius og fikk drevet ham over Alpene. I juli 43 f.Kr. marsjerte han mot Roma – han hadde allerede prøvd året før, men uten å lykkes. Nå fikk han endelig konsulatet på sin side, den viktigste politiske kraften.
En av Cæsars nærmeste støttespillere, Marcus Aemilius Lepidus, som styrte over det rike sørlige Gallia, presset Octavian og svogeren til å opphøre fiendtlighetene og heller dele makten for å unngå ytterligere politiske forstyrrelser. Etter en mekling ble løsningen at makten skulle deles mellom Lepidus, Octavian og Marcus Antonius. Dette var det såkalte triumviratet, det vil si en tremannsregjering.
Løsningen med triumvirat hadde allerede blitt brukt tjue år tidligere for å finne et kompromiss mellom Cæsar, Pompeius og og Crassus. Men denne gangen var ikke triumviratet en privat avtale mellom mektige menn, men en nyordning hjemlet i loven, en helhetlig styring av samfunnet. Tidligere senatorer og andre mektige menn som kunne være en fiende av nyordningen ble avsatt, bannlyst fra Roma eller henrettet.
Noe av det første triumviratet gjorde, var å trekke tilbake amnestiet som Cicero hadde gitt Cæsars drapsmenn. Men ønsket om hevn betydde borgerkrig og store kostnader. Deler av kostnadene ble finansiert ved at ledelsen bestemte seg for å konfiskere eiendelene til Brutus og alle hans støttespillere. En økonomisk belønning ble lovet dem som drepte morderne og deres støttespillere, og som kom med deres avkappede hoder som bevis. Belønningen for en slave for tilsvarende bragd, var friheten.
Tiltakene utløste en voldsspiral av diverse hevnaksjoner som ikke hadde noe med politikk å gjøre. Samtidig kjempet Octavians styrker mot troppene som var lojale mot Brutus og Cassius Longinus i noen voldsomme slag ved Filippi i Makedonia, der Octavian endelig vant.
Etter seieren i Filippi ble det i 39 f. Kr. holdt en konferanse i Miseno, ikke langt fra Napoli. Her delte triumviratet de romerske provinsene mellom seg. Marcus Antonius fikk de østlige områdene, mens Lepidus, som hadde vært mekler mellom de to, tok Afrika. Octavian fikk hele den italienske halvøya og den vestlige delen, med unntak av Sicilia, Sardinia og Korsika, som for øyeblikket fikk være under Sextus Pompeius’ kontroll. Sextus Pompeius var lederen som hadde tapt slaget i Mundo i Spania mot Cæsar.
Marcus Antonius innledet nå et forhold med Kleopatra, dronningen av Egypt, som Cæsar tidligere hadde hatt et forhold med. Marcus Antonius’ plan var nå å innlemme Egypt i de østlige regionene som var under hans kontroll. Han var også i ferd med å erobre Armenia, og var på god vei mot å etablere et kraftig østlig imperium.
Dette var en ekspansjonisme som kunne sette Marcus Antonius i stand til å angripe Roma og bli hersker over hele Romerriket. Men også Octavian posisjonerte seg. Først tok han Afrika fra Lepidus, men lot ham beholde en viktig stilling i staten. Den neste motstanderen han beseiret var Sextus Pompeius, og så gjenvant han kontrollen over Sardinia, Korsika og Sicilia. I 38 skilte han seg fra sin andre kone, Scribonia, som i likhet med hans første kone ikke hadde gitt ham mannlige arvinger. I stedet giftet han seg med adelskvinnen Livia, til tross for at hun allerede var gravid med mannen sin, Tiberius Claudius Nero. Dette knyttet ham nærmere den velstående og innflytelsesrike Claudius-familien.
Men Octavians største utfordring var å reformere det romerske samfunnet, som nå var preget av vold og kaos, og også å kompensere soldatene som hadde kjempet for ham mot Brutus og Longinus. For å tildele dem godt og fruktbart land la han ganske enkelt beslag på land fra de gamle eierne, et valg som absolutt ikke gjorde ham særlig populær. Det var derfor nødvendig å kanalisere misnøyen i Romerriket og den italienske halvøya mot ytre fiender. Nå kunne Octavian slå to fluer i en smekk, lede oppmerksomheten vekk fra Roma og befeste sin egen stilling.
Så nå hevdet han at Marcus Antonius var en svak mann i Kleopatras hender, og at deres eneste mål var å tildele deres uekte barn land i riket som burde høre til Roma. Som svar skilte Marcus Antonius seg formelt fra Octavians søster, og gjorde forholdet til Kleopatra offisielt. Octavian svarte tilbake med å erklære krig mot Egypt under påskudd av å gjenopprette æren til Italia. Så erklærte han søsteren og Marcus Antonius som fiender av Roma.
I 31 f. Kr. beseiret Octavian Marcus Antonius i sjøslaget ved Actium i Det joniske hav. Året etter erobret Octavian Alexandria og krigen var over. Marcus Antonius og Kleopatra begikk selvmord, og sønnen Cæsarion, som Cleopatra hadde fått med Cæsar, ble drept.
Etter seieren over Marcus Antonius hadde Octavian ikke lenger fiender som kunne true ham. Nå kunne han endelig reflektere over et problem som hadde plaget ham i lang tid. Hvorfor hadde Roma blitt utsatt for så dype indre konflikter over så lang tid? Dette var problemer som i siste instans kunne true Romerrikets hegemoni. Og hva kunne gjøres for å forhindre at det skulle skje igjen?
Octavian forsto at de republikanske institusjonene som hadde regjert i Roma i generasjoner ikke lenger var i stand til å ta hånd om rollen Roma nå hadde, som sentrum i et verdensimperium. Innbyggernes behov ble heller ikke tilfredsstilt. Tiden var inne for å endre institusjonene, regjeringsformen og også administrasjonen av hovedstaden. Forgjengeren Cæsar hadde i sin tid besluttet å opprette nye offentlige kontorer, der Octavian som ung hadde startet sin karriere, men denne beslutningen ble fordømt som ulovlig av motstanderne, og som et skritt mot diktatur. Nå var det viktig å skape stabilitet.
Under et berømt møte i år 27 f.Kr. ga han senatet tilbake all makt, som en slags belønning for støtten i kampen mot Brutus og Longinus og også mot Marcus Antonius. Dette var en rent formell handling, fordi Octavian var fortsatt ved roret og hadde eneveldig makt over den formidable romerske militærmaskinen. Men det var en handling som fikk ham til å virke ekstremt klok og storslagen. Til gjengjeld ga senatet ham tittelen Augustus, som kan oversettes med «den strålende, den beste og den første blant alle menn». Deler av huset hans ble dekket med gull og en laurbærkrans ble plassert over døren.
Det var de som ønsket å gi ham navnet Romulus, som den mytiske grunnleggeren og kongen av Roma, men Octavian hadde avslått tilbudet, fordi han ikke ønsket å knytte navnet sitt til en monarkist, noe som han mente hadde bremset Cæsar og ført til konspirasjoner og til slutt mordkomplott som fikk ham drept. I tillegg ble han princeps, som betyr «den første blant likemenn», som i praksis også gjorde ham til ordstyrer i senatet. Det var en offisiell anerkjennelse av karismaen hans, men det ga ham også utvidet makt – det var for eksempel princepsen som dikterte dagsorden for møtene. Det var også bevis på at den største politiske institusjonen i Roma nå fullverdig anerkjente Augustus, som han nå ble kalt. Keiseren antok en ny, spesiell og nesten hellig rolle – som landsfaderen til et nytt og enda sterkere Romerrike.
Dermed ble en helt ny institusjon født, principatet, som er en betegnelse på det romerske keiserriket. Dette skulle bli styringsmodellen for Romerriket i århundrer fremover. Det var en form for enevelde, men likevel forskjellig fra monarkiet, fordi det i større grad hadde en formell respekt for tradisjonene og de representative institusjonene, og en vilje til å styre i samspill med dem. Av denne grunn bestemte han seg for å avvente Lepidus’ død for også å innta stillingen som pontifex maximus, yppersteprest. Dette var en stilling med meget høy prestisje, som ga ham kontroll over alt det religiøse livet som Roma var dypt gjennomsyret av. Freden og velstanden i de mange årene under Augustus fikk folk til å glemme at republikken faktisk hadde opphørt å eksistere.
Augustus la grunnlaget for Romerrikets største glansperiode, et rike som skulle regjere i 500 år til i den vestlige delen av Europa og 1500 år i den østlige.
Keiseren døde 19. august i år 14, 75 år gammel.
Det var litt om keiser Augustus.
Lest av Lena Bjerke Montague