Han var en modig kriger, en karismatisk leder og en skarp politiker. Konstantin forsto hvor viktig kristendommen kunne bli hvis han samlet imperiet og åpnet dørene for den nye religionen. Denne beslutningen skulle endre verdenshistorien.
Høy og imponerende, med kraftig nakke, ørnenese og gjennomtrengende øyne. De samtidige kildene beskriver Konstantin som selve bildet på kraft og styrke. Det er også inntrykket vi får av keiseren i bruddstykkene av statuen av ham, som nå finnes i Palazzo dei Conservatori i Roma. Den storslåtte statuen sto opprinnelig ved Maxentiusbasilikaen, og ble laget mellom år 313 og 324.
Den forestilte keiseren sittende på tronen i frontal stilling, med den høyre hånden hevet med et korssepter, og venstre som holder en klode. Han var kledd i den klassiske paludamentum, kappen som ble båret av høye offiserer i militæret. Keiseren bar en gyllen krone på hodet og de store øynene så opp og frem. Makten hans ble knyttet til det religiøse, det var viktig at keiseren både var nærmest guddommelig selv, og at makten var gitt av Gud.
At keiserne var koblet med gudene var absolutt ikke en nyhet som ble introdusert av Konstantin, også Augustus hadde lagt vekt på dette mange hundreår før. I 27 f.Kr hadde keiser Augustus bestemt seg for også å være pontifex maximus, det vil si å lede det religiøse livet og være en slags mellommann med gudene, en rolle som pavene senere skulle ha. Etter Augustus hadde alle de etterfølgende keiserne gjort det samme, men når det gjaldt Konstantin, var det en betydelig forskjell: Han var den første kristne keiseren.
Konstantin ble født i år 274 i Niš (i dag ville han vært serbisk). Han vokste opp i en periode da Romerriket trengte arbeidskraft. Da imperiet var på sitt geografisk største under Trajan, hadde strømmen av krigsbytter fra erobringene avtatt, og en fase med gradvis økonomisk krise begynte. Barbarene hadde også på nytt begynt å gjøre opprør, noe som bidro til en følelse av ustabilitet i riket.
Det kostet enorme ressurser å forsvare territoriene, og hæren ble stadig viktigere i statens interne anliggender. I det meste av det tredje århundret hadde det militære uten vanskeligheter kontrollert keiserne. Svake keisere ble innsatt og avsatt akkurat som hæren ville. Dette varte helt til Diokletian kom til makten i 284. I et forsøk på å forbedre grensekontrollen og sikre stabilitet bestemte Diokletian seg for å dele opp imperiet i fire deler. Riket ble nå et såkalt tetrarki, med to cæsarer – altså underkeisere – og to augustuser, alså keisere.
De fire lederne ble plassert i hver sin hovedstad nær «de varme frontene» av grensene. Diokletian var bosatt i Nikomedeia (I dag Izmit i Tyrkia) og Maximianus i Milano, mens de to cæsarene Galerius og Constantius Chlorus var plassert henholdsvis i Sirmium og Trier. Constantius Chlorus hadde som oppgave å kjempe mot barbarene i Storbritannia. Den unge sønnen hans, Konstantin, hadde allerede deltatt i krig i Palestina og Egypt, og ble med.
Og her, langs muren som Hadrian hadde bygget 150 år tidligere, fikk han sjansen til å vise seg oppgaven verdig. Da Constantius Chlorus døde under et av de mange slagene, ble Konstantin umiddelbart akseptert av soldatene som den nye keiseren i de nordvestlige delene av Romerriket. Konstantin hadde utstråling, men også en utmerket politisk intuisjon.
Men i 306 lot den viljesterke Maxentius, sønn av Maximianus og svigersønn til Galerius, seg utrope til keiser av troppene i Roma. Imperiet ble igjen kastet ut i kaos. For å gjenopprette orden var det nødvendig med en sterk mann, og den syke og svake Galerius var ikke i stand til å gjenopprette tetrarkiet og å fremheve autoriteten med makt.
Denne oppgaven måtte tas av Konstantin. Han nærte stor respekt av hæren og var faktisk den eneste som var i stand til å gripe inn mot komplottmakeren. Konstantin håpet å undergrave ham fra Roma, der Maxentius hadde støtte fra Pretorianergarden, de keiserlige livvaktene. Konstantin begynte så smått å få livvaktene over på sin side.
Den perfekte muligheten kom rett etter Galerius’ død 5. mai 311. Licinius, en tøff kriger og tronarvingen til Galerius, og rivalen hans, Maximinus Daia, begynte å kjempe om den ledige tronen i Østen. Det medførte at Konstantin fikk hendene frie til å konsentrere seg om Maxentius. Han krysset deretter Alpene våren 312, etter to seire over fienden i Brescia og Verona, og bestemte seg for å gå mot Roma.
Ved portene til hovedstaden, i landsbyen Saxa Rubra, møtte han plutselig på hele hæren til Maxentius. Ifølge legenden fikk Konstantin i dette øyeblikket et syn der han så et enormt lyskors hengende i luften som flammet mer enn solen. På korset sto det skrevet: «I dette tegn skal du seire» i greske bokstaver. Han ble nervøs og urolig og lå våken halve natten i teltet sitt, inntil han like før daggry falt i en ny tung søvn. I en drøm oppfordret et nytt syn ham til å bruke «tegnet» mot fiendene sine. Korset, et symbol på kristendommen, skulle gi ham seier.
Det var 28. oktober 312. Kavaleriet til Maxentius var for det meste sammensatt av numidere og maurere, som var lette og smidige, og det var få soldater i rustning. Konstantins galliske hær var imidlertid mer dynamisk, solid og med større drivkraft. Etter de første angrepene fra Konstantin trakk fienden seg tilbake. Maxentius ble deretter presset helt tilbake til Tiberen, nær Ponte Milvio i de nordlige delene av Roma, og soldatene hans flyktet eller omkom i elven.
Maxentius prøvde i panikk å komme seg over broen for å redde seg selv, men han ble presset av mengden eller kanskje av noen som kjente ham igjen, og falt i vannet og forsvant. To dager senere ble liket hans funnet i gjørmen. En soldat halshogde ham og leverte hodet til Konstantin. Hodet ble stilt på en påle og båret rundt i byen av de jublende troppene. Med seieren ved Ponte Milvio kom hele Italia under Konstantins kontroll. Etter mange år var de vestlige delene av riket forent i hendene på én enkelt keiser, mens de østlige delene var fortsatt gjenstand for tautrekking mellom Licinius og Maximinus Daia.
Konstantins posisjon styrket seg i februar året etter, takket være en allianse han opprettet med Licinius, som i mellomtiden hadde kommet seirende ut av kampene med Daia. I den anledningen undertegnet de to i Milano et edikt som skulle bli historisk: De tok opp igjen en bestemmelse diktert to år tidligere av Galerius, og bestemte seg for å gi kristendommen status som «lovlig religion» ved å likestille den med andre trosretninger. Det var en revolusjonerende gest, fordi inntil da hadde kristne, spesielt de i øst, blitt forfulgt og ansett som «ugudelige».
De kristne nektet nemlig å ofre til de romerske gudene, som de regnet som garantister for velstanden til staten, og dermed brøt de kristne lovene, undergravde systemet og risikerte å utsette imperiet for katastrofer, uro og ulykker. Roma hadde alltid tålt andre folks religioner og vist toleranse. De hadde til og med hatt en tendens til å assimilere dem til sin egen, så lenge de andre kultene ikke brøt lover eller motarbeidet de gamle ritualene.
Men om de kristnes holdning hadde det før blitt sagt at de kompromitterte «pax deorum» (gudenes fred), de forstyrret den offentlige orden og stilte spørsmålstegn ved selve grunnlaget for keiserens autoritet. Derfor kunne kristne dømmes til døden. Med tanke på drømmen der Kristi kors kunngjorde seieren, ønsket Konstantin, med Milanos edikt, ikke bare å legitimere den kristne religionen, men å gi den ny verdighet.
Harmonien mellom de to keiserne Konstantin og Licinius var kortvarig. De to kom nok en gang til stridigheter og imperiet ble kastet ut i krig. 18. september 324 i Chrysopolis (i dag er det distriktet Shkoder i Istanbul), kom det til det endelige sammenstøtet. Licinius ble beseiret av Konstantin og ble tvunget til å trekke seg tilbake til Nikomedeia og til slutt overgi seg til sin rival. Året etter ble han henrettet ved hengning. Etter førti år var imperiet igjen styrt i sin helhet som et enevelde.
Konstantin utpekte seg umiddelbart som «Restitutor Orbis», gjenoppretteren av verden, og startet et intenst arbeid med å styrke imperiets enhet og makt. Han la mye vekt på sin egen persons opphøyethet og prestisje. Det var for eksempel typisk av ham å endre navnet på konsulatet til å hete «consistorium», det vil si «sted der man står», fordi medlemmene måtte stå oppreist og ikke lenger sitte når de snakket med ham.
Han hadde også en gruppe med comitatus, det vil si lojalister som fulgte ham overalt, og de ble betrodd oppgaven med å utføre de mest delikate oppgavene. Samtidig ble alle kontorene som hittil hadde vært meget viktige i styringen av imperiets liv, drastisk redusert. Pretoriets prefekter, altså hovedkvarterets befalingsmenn, ble fratatt militær makt, og fikk i stedet stillinger som enkle regionale guvernører. Senatet, som tidligere hadde vært særdeles prestisjetungt, ble nå redusert til lite mer enn en dekorativ og nesten alltid applauderende gruppe med nikkedukker.
Den økende avstanden mellom keiseren og befolkningen ble understreket ved innføringen av spesielle sakrale seremonier. Disse seremoniene ble ledet av praefectus sacri cubiculi (dvs. «personen som har ansvaret for det hellige soverommet»), som hadde som oppgave å kle keiseren og plassere kronen med diademet på hodet. Denne personen var også en slags mellommann med alle regaliene som hadde blitt berørt av «profane og vanlige» hender.
Alt dette var for å fremheve symbolsk hvordan makten – der seieren på Ponte Milvio hadde vært den klareste demonstrasjonen – hadde kommet direkte fra Gud. For å forsterke sin makt én gang for alle trengte imidlertid Konstantin støtte fra den kristne kirken, som nå hadde blitt stadig mer fremtredende i det romerske samfunnet.
Det var ikke bare plebeiere, altså mennesker fra lavere samfunnslag, som var med i kirken, men også mange medlemmer av senatet og rike grunneiere som hadde stor økonomisk makt. Gjennom historien har det vært mange diskusjoner om hvorvidt Konstantin virkelig var personlig kristen eller ikke.
Men at han ble omvendt til den stadig voksende religionen, viste at han forsto at kirken kunne hjelpe imperiet og bli et lim i samfunnet og en verdifull og mektig alliert. Spesielt i krisetidene. Allerede i Milano-ediktet ble det bestemt at de kristne skulle få tilbake alle verdiene som hadde blitt konfiskert under tidligere forfølgelser. Kirken ble også favorisert ved at den fikk skattefritak.
Dette gjorde at Kirken fikk et bedre økonomisk grunnlag for å strukturere seg og bli større. Ved å gi biskopene, inntil da enkle koordinatorer for små trossamfunn, større rettslige funksjoner, løftet keiseren dem til en rang av privilegerte samtalepartnere med sentralmakten.
Med denne økte prestisjen ble Kirkens menn ideelle verktøy for å kontrollere territoriet, og de var i stand til å hjelpe der imperiet oftere og oftere mislyktes. Konstantin grep også inn i spørsmål som kunne svekke Kirken. Den mest oppsikts-vekkende handlingen i denne forstand var det økumeniske rådet som ble sammenkalt av ham i 325 i Nikea, i det keiserlige palasset. Det endte med at biskopene ble enige om å fordømme ariske kjettere og utarbeide et symbol, eller trosbekjennelse, for å etablere forståelsen av den hellige treenigheten.
Denne trosbekjennelsen, noe endret i 381 i Konstantinopel, er den som fremdeles den dag i dag blir resitert under liturgiske feiringer.
Konstantin foretok også en rekke viktige reformer som skulle prege kristendommen. Her startet institusjonen med søndag som en hellig hviledag, avledet fra “Dies Solis”, dagen til Sol invictus, den romerske solguden — og også jul, der Jesu fødsel og fødselen av den samme Sol invictus overlapper vintersolverv.
Med disse og andre tiltak la han grunnlaget for det som senere skulle bli kalt «cæsaropapisme», der keiseren kombinerer verdslig og kristen makt. Denne styreformen skulle bli det vanlige for Det bysantinske riket og Tsar-Russland.
Å være i Roma dugde ikke lenger for Konstantin. Byen var for langt unna grensene, som kontinuerlig måtte forsvares. Legionenes forflytninger kunne ta uker og måneder, og for mye tid gikk til spille. Han ønsket en hovedstad nærmere de to stedene der man stadig måtte sette inn militær-makten: Rundt Donau, der de såkalte barbarene stadig presset på, og i Mesopotamia, der stridighetene med perserne hadde pågått i århundrer.
I 324 bestemte Konstantin seg for å legge Romerrikets nye hovedstad i Østen, på Bosporus. 11. mai 340 ble det gamle Bysants til Konstantinopel, Konstantins by. Keiseren var også pontifex maximus, yppersteprest. Og selv om kristendommen nå var utbredt, trodde de fleste av innbyggerne fremdeles på de gamle gudene. Derfor passet Konstantin på å respektere de gamle tradisjonene, og erstattet dem ikke øyeblikkelig med den kristne gud.
«Det nye Roma» kunne minne om den gamle hovedstaden. Også her fantes syv høyder, speilet i de mange åsene som kan gjenkjennes med litt fantasi i området rundt. Roma hadde sin milestein, Milliarium Aureum, et referansepunkt som man kunne måle alle avstander fra. Også her ble det eksakte sentrum markert med den såkalte “Milion”.
I likhet med Roma var Konstantinopel også utstyrt med overdådige bygninger, i samsvar med sin fremtredende rolle: Augustaionforumet ble bygget på den gamle agoraen, og hippodromen ble flankert av keiserpalasset og termene. Ved forumet ble det også bygd et senat og en ny havn ikke langt unna.
Midt i forumet sto Palladium, den beskyttende statuen som Aineias ifølge Virgil hadde brakt til Roma fra Troja. Statuens krefter og viktige symbolverdi ble dermed overført, både moralsk og fysisk, til den nye hovedstaden i imperiet.
I 337 dro Konstantin ut på sitt siste felttog, denne gangen mot perserne. Han var fortsatt sterk og robust, men han var 63 år gammel, og preget av at han hadde tilbrakt de fleste av disse årene på slagmarken. Han ble syk og ble tvunget til å vende tilbake til Nikomedeia hvor han, etter å ha blitt døpt av biskop Eusebius, døde 22. mai. Han hadde gitt ordre om at han skulle bli begravet i apostelkirken som han hadde bygget i Konstantinopel. Her krevde han å bli begravet som likemann av apostlene og at han skulle være «den trettende blant de tolv».
For å unngå borgerkrig delte han imperiet mellom sine tre sønner. Ved å gjøre dette forårsaket han imidlertid slutten på den territorielle og politiske enheten som så møysommelig hadde blitt opparbeidet. Det ble begynnelsen på en krise, som på under 150 år brakte Romas ærerike historie til ende.
Det var litt om Konstantin.
Lest av Lena Bjerke Montague