Leiv Eirikssons ferd til Vinland

Print Friendly version of featured image

De fantastiske sagaene og bragdene til de aller første europeerne i Amerika.

Columbus var ikke den første europeeren som satte foten på amerikansk jord. Ikke på langt nær. Leiv Eiriksson er vikinghelten som er den egentlige europeiske oppdageren av det amerikanske kontinentet.

Den andre mandagen i oktober er en offentlig fridag i USA. Den kalles Columbus Day, og markerer Christopher Columbus’ ankomst til det amerikanske kontinentet i 1492. Dette er en hendelse som uten tvil markerte et vendepunkt for de forente kontinentene nord og sør for der han gikk i land. Men selv om det er en populær oppfatning, så var ikke den italienske oppdageren den første europeeren som satte foten på amerikansk jord.

Nesten fem hundre år før Columbus gikk i land på Bahamas, ankom en båt lastet med blonde, hvite menn Nord-Amerikas kyst. Vikingenes første oppdagelse av det som ble kalt Den nye verden var høyst sannsynlig ren flaks. I løpet av kort tid satte de imidlertid målrettet kurs mot det fruktbare landet i vest, under ledelse av Leiv Eiriksson og brødrene hans. Tidlig på 1000-tallet prøvde en vikingkoloni å slå rot i et jordisk Valhall de kalte Vinland – et land der det vokste vindruer og hvete.

Leiv kom fra en familie med eventyrere, der noen av dem hadde lagt ut på en vandring som ikke var helt frivillig. Bestefaren Torvald Asvaldsson ble landsforvist fra Norge etter manndrap, en straff som tvang ham til å finne et nytt hjem til familien. Det fant han på Island – et land som opprinnelig ble oppdaget av slektningen hans Naddodd. 22 år senere led Eirik Raude, Thorvalds sønn og Leivs far, samme skjebne da han ble landsforvist fra Island for å ha drept Eyolf Sør. Under hans eksilperiode oppdaget han og bosatte seg på Grønland.

Leiv hadde dermed en del å leve opp til. Det å ha inspirert til etableringen av den første europeiske bosettingen i Amerika er ikke en dårlig arv – selv om det gikk ubemerket hen de første tusen årene.

Hvordan klarte så denne vikingeventyreren å finne veien over det hissige Atlanterhavet uten navigasjonsutstyr, og hva håpet han å finne der? Var han sågar den første hvite mann som satte foten på amerikansk jord, eller var det noen av slektningene hans som var der før ham?  

Det er aldri enkelt å nøste nøyaktig opp i en historie som er tusen år gammel, men heldigvis etterlot vikingene seg en arv av sagaer – altså detaljerte fortellinger om heltenes bragder.

Når det gjelder Leiv og det store, amerikanske eventyret gikk det derimot rundt to hundre år fra det skjedde til historien ble nedskrevet. I løpet av denne tiden hadde historiene blitt gjenfortalt muntlig gjennom generasjoner rundt omkring i lokalsamfunnene på Grønland og Island. Det var ikke til å unngå at forvrengninger, overdrivelser og utbroderinger ble lagt til.

Resultatet er ikke bare én, men to ulike gjenfortellinger – Grønlendingenes saga og Eirik Raudes saga. Til sammen er disse kjent som Sagaen om Vinland, som inneholder ulike versjoner om hvem som gjorde hva og når.

Ifølge Grønlendingenes saga var det kjøpmannen Bjarne Herjólvsson som først fikk øye på amerikansk jord. Han hadde kommet ut av kurs da han prøvde å følge farens seilingsrute fra Island til Grønland i år 986.

Bjarne gikk aldri i land på det ukjente, nye kontinentet, og de neste ti årene var det ingen som virket særlig interessert i historien. Ikke før den nådde ørene til den unge og rastløse Leiv Eiriksson. Han lot seg begeistre og la ut på en ekspedisjon som skulle utforske det mystiske landet i vest. Senere fulgte brødrene Torvald og Torstein og søsteren Frøydis etter, sammen med den islandske oppdageren Torfinn Karlsevne.

I Eirik Raudes saga har Leiv imidlertid en mindre rolle. Her sies det at han oppdaget kysten av Nord-Amerika på samme måte som Bjarne – altså at han var ute av kurs på vei hjem fra Norge. Selv om begge historiene er krydret med fantastiske floskler og store ord, har historikerne lenge ment at de har utspring i faktiske hendelser. Det er en teori som viste seg å være korrekt da den norske eventyreren Helge Ingstad og hans arkeolog-kone Anne Stine Ingstad oppdaget en vikingbosetting på Newfoundland i Canada på tidlig 1960-tallet.

Noen vitenskapsfolk ser på Grønlendingenes saga, som er litt eldre enn Eirik Raudes saga, som den mest pålitelige av de to historiene. Dette selv om begge historiene har flere like aspekter og skikkelser, og mange av hendelsene som beskrives ikke nødvendigvis utelukker hverandre.

Ifølge vikingtradisjonen ble Leiv passet på og undervist utenfor familien. Læreren hans var en mann som ble kalt Tyrke – trolig en frigitt, tysk trell som Eirik Raude hadde tatt til fange flere år tidligere. Tyrke ble mer en fosterfarsfigur enn tjener for Leiv, og fulgte ham på de omfattende ekspedisjonene.

Leiv hadde uten tvil hørt historier om farens og bestefarens opplevelser fra han var liten, og da han var tidlig i 20-årene kjente han på en sterk utferdstrang. Det første påfunnet var å reise fra Grønland til Norge i år 999 for å tjene kong Olav Tryggvason.

Underveis kom Leivs skip ut av kurs, og et ekstremt uvær tvang ham til å søke nødhavn på Hebridene utenfor kysten av Skottland. Uværet varte i over en måned og hindret vikingene i å reise videre. Men Leiv holdt seg virksom og endte med å sette barn på datteren til en lokal høvding som han bodde hos. Kvinnen het Torgunn og fødte en sønn som fikk navnet Torgils – etter at Leiv hadde reist til Norge.

Leiv gjorde et godt inntrykk på kong Olav og han ble invitert inn i følget hans som hirdmann, i en tett krets av væpnede menn. Under vinteroppholdet i Norge konverterte Leiv og hele mannskapet til kristendommen og de lot seg døpe. Da våren kom, fikk Leiv et oppdrag: Han skulle gjøre kristendommen kjent for folket på Grønland. Det var en utfordring han tok imot med begeistring, skjønt tørsten etter eventyr var fremdeles ikke slukket.

Historiene som omtaler Leivs første møte med Amerika spriker enormt. I Eirik Raudes saga er det nok et uvær som får vikingene til å drive ut av kurs på vei fra Norge. Denne gangen havner han så langt vest at han driver nær kysten av et kontinent som er ukjent for alle ombord, men som viser seg å være både løfterikt og fruktbart.

I Grønlendingenes saga hører Leiv imidlertid om dette mystiske landet fra Bjarne Herjólfsson. Han blir da så nysgjerrig at han kjøper Bjarnes båt og er fast bestemt på å reise samme rute. Ifølge ham selv la de i år 1000 ut på den 3000 kilometer lange reisen med et mannskap på 35, bare én ekstra båt og kun en muntlig beskrivelse av ruten til et helt nytt land.

Eirik skal ha vært skeptisk til ekspedisjonen, men var innstilt på å reise sammen med sønnen. Han trakk seg imidlertid i siste liten etter et fall fra hesten, noe han så på som et dårlig varsel. Leiv lot seg likevel ikke stoppe. Han satte seil og plottet inn en rute i nordvestlig retning over Atlanterhavet, samme rute som Bjarne hadde fulgt motsatt vei i år 986. Det første stedet de ankom ble beskrevet som ufruktbart land, og man antar det er dagens Baffin Island. Leiv ga stedene navn etter det han så, og Helleland betyr ganske enkelt «land med heller».

Han fortsatte sørover langs kysten av landet vi i dag kjenner som Canada. Etter hvert endret landskapet seg til store skoger, og Leiv døpte området Markland – dette var trolig kysten av Labrador. Landet så lovende ut, ikke minst fordi det var rikelig med skog, noe som var mangelvare på Grønland, til tross for navnet. Det var Eirik Raude som fant på navnet Grønland i et forsøk på å gjøre det mer fristende for menneskene som han forsøkte å lokke dit fra Island. Selv om trevirke var ettertraktet som bygningsmateriale for hus og båter, fortsatte Leiv sørover.

Til slutt kom oppdagerne til et sted som oppfylte alle kravene Leiv hadde, trolig dagens Newfoundland. Ekspedisjonen slo seg ned på et sted som senere fikk navnet Leivs boder i nærheten av Cape Bauld, ved nordtuppen av Newfoundland. Her overvintret de minst én vinter, og var fulle av lovord om det forholdsvis milde klimaet, den fruktbare jorden og overfloden av mat.

En dag skal Tyrke ha forsvunnet fra en gruppe som sanket forsyninger. Da Leiv fant ham igjen, var han full og bablet i vei om noen bær han hadde spist. Sagaene kaller disse bærene for druer, selv om dagens eksperter mener det er lite sannsynlig at druer kunne vokse så langt nord. Det blir spekulert i om Tyrke kunne ha funnet naturlig gjærende korsved-frukt, stikkelsbær eller tranebær. Uansett ble denne oppdagelsen mottatt med glede, og stedet fikk senere navnet Vinland.  

I løpet av år 1001 returnerte Leiv og mennene hans hjem til Grønland, fullastet med forsyninger av dyrebare «vindruer» og trevirke, og fulle av historier om det vakre landet i vest, som bugnet av mat. På veien hjem kom de over – og reddet – en gruppe forliste nordiske sjømenn, en historie som gjorde kapteinen enda mer berømt og ga ham tilnavnet «Leiv den heldige».  

I motsetning til Grønland og Island hadde Vinland et urfolk – som vikingene senere kalte skrælinger – som var lite imponert over skandinavenes ankomst. Dette ble ekstra tydelig for ekspedisjonene som fulgte. Neste tur ble ledet av Leivs bror Torvald, som fikk den tvilsomme æren av å bli den første europeeren som døde på det nye kontinentet. Han ble drept i en krangel med skrælingene.

Det amerikanske kapittelet i vikingenes saga startet ved et uhell, og de påfølgende forsøkene på å kolonisere kontinentet var dømt til å renne ut i sanden. Illsinte angrep fra de innfødte og avstanden til de nordiske brødrene har fått mye av skylden for fiaskoen.  

Men de modige og fryktsomme nordboerne var like flinke med pennen som med stridsøkser og årer. Gjennom de neste århundrene vandret historiene om de nordiske sjøfolkenes reiser til den andre siden av verden sakte, men sikkert rundt i Europa. De bidro til å påvirke ambisjonene til andre europeiske oppdagere, deriblant Columbus, som påsto at han hadde besøkt Island i 1477.

Selv om det kom sent, er Leivs prestasjoner nå endelig anerkjent i det landet han utforsket for mer enn 1000 år siden. Den 9. oktober hvert år feires Leiv Eiriksson Day. Det er samme dag som den første organiserte utvandringen fra Norge til USA fant sted i 1825. I dag bor det mer enn 4,5 millioner mennesker med norsk opphav i USA. Og sagaen fortsetter…

Lest av Lena Bjerke Montague