Trampeklappen fylte auditoriet. Hun trykket hånden og mottok prisen. Hun sammenlignet det med forrige gang hun mottok prisen – den gangen hadde hun mannen ved sin side. Dette var nok et skjellsettende øyeblikk. Hun hadde satt rekord og rystet det mannssjåvinistiske forskermiljøet i grunnvollene verden over.
Det er kun én person som har mottatt to Nobelpriser på to ulike fagfelt: Marie Curie. Utad var hun sky og tilbaketrukket, men likevel et stort geni. Hun var ikke bare den første kvinnen som fikk en Nobelpris, hun var den eneste kvinnen som fikk den to ganger. Det banebrytende arbeidet skulle imidlertid koste henne dyrt.
Marie Curie ble født i Warszawa den 7. november 1867, som den gang var en del av det russiske tsarriket. Hun fikk navnet Maria Sklodowska og vokste opp i en intellektuell, men fattig familie. Faren var fysikklærer, ateist og patriot, og sterk tilhenger av et uavhengig Polen. Standpunktene hans sto i strid med autoritetenes syn, og det betydde at det var vanskelig for ham å holde på en jobb.
Maria tilbrakte sine første år på kostskolen som den dypt katolske moren hennes drev.
Men da moren døde av tuberkulose da Maria var elleve år, søkte hun tilflukt i farens laboratorium. Den stille, rasjonelle verdenen som besto av pipetter og problemløsning sto i voldsom kontrast til den politiske uroen som befant seg utenfor.
Da Maria fylte 18 år, ble hun imidlertid innhentet av den økonomiske virkeligheten, og gjorde en avtale med søsteren sin, Bronia. Da Maria arbeidet som guvernante for en russisk adelsmann, sparte hun opp en slump penger som hun sponset søsterens studier med. Bronia studerte medisin i Paris, og avtalen var at når hun ble lege, skulle hun betale for å få Maria til Paris, slik at hun også kunne studere.
Men etter bare to år hadde storebror fått nyss i Marias venstrevridde ideer. I en alder av 24 år flyttet hun derfor til Paris og endret navnet til Marie. Det skulle egentlig bare være midlertidig. Planen var å få vitnemål fra skolen og så reise tilbake til Polen så fort de polske myndighetene ble litt mindre paranoide. Men i Paris var det både laboratorier og kjærlighet som skulle endre livet hennes for alltid.
I begynnelsen var livet i Paris en stor utfordring for en pengelens student. Hun slet med å føre en samtale på fransk, og leide et lite rom på et trekkfullt loft der hun sov med alle klærne over seg for å holde varmen. Å finne arbeid var også litt av en utfordring for en ung kvinne i den mannsdominerte forskerverdenen.
Marie prøvde flere ganger å få seg jobb i et laboratorium, men ble avvist hver gang. Til slutt fikk hun lov til å utføre noen enkle oppgaver. Men de tekniske ferdighetene hennes tiltrakk seg snart oppmerksomhet og hun ble møtt med respekt av kollegene. Det var mens hun jobbet i dette laboratoriet at hun møtte en forsker ved navn Pierre Curie.
De var begge lidenskapelig opptatt av vitenskap, og de delte også politisk og religiøst syn. Det tok ikke lang tid før kjærligheten blomstret. Pierre hadde allerede skapt seg et stort navn innen forskermiljøet. Tidlig i karrieren hadde han oppdaget den såkalte “piezoelektrisiteten” sammen med broren Jacques. På det tidspunktet var han sjef på et laboratorium ved Skolen for industriell fysikk og kjemi, der talentfulle ingeniører fikk opplæring.
I Pierre fant Marie en likesinnet, en på samme intellektuelle nivå og en fortrolig venn – en hun kunne glede seg over vitenskapelige gåter og dra på oppdagelsesferd på sykkel med. Likevel takket hun nei da Pierre fridde første gang – hun hadde hele tiden sett for seg at hun skulle hjem til Polen. Pierre var alvorlig forelsket og tilbød seg å gi opp hele karrieren for å flytte til Polen med henne.
I 1894 besøkte hun familien sin, og under dette oppholdet søkte hun om studieplass ved universitetet i Kraków. Hun kom imidlertid ikke inn, fordi hun var kvinne. I 1895 giftet kjæresteparet seg dermed, i en forstad til Paris. Som den utradisjonelle kvinnen hun var, hadde Marie på seg en mørkeblå drakt i stedet for brudekjole, et antrekk som hun senere brukte i laboratoriet. To år senere kom den første datteren deres Irène til verden, etterfulgt av Eve i 1904.
Marie lot ikke morsrollen hindre henne i å arbeide. Veilederen hennes, Antoine Becquerel, hadde gitt henne i oppgave å undersøke et underlig fenomen han hadde kommet over. Røntgenstrålene var akkurat blitt oppdaget, og Becquerel var fascinert av hvordan visse stoffer lyste ved sterk lyseksponering. I 1896 hadde Becquerel funnet ut at uransalt påvirket en fotografisk plate, selv når den var dekket av svart papir og uten at sola skinte på den.
Ved hjelp av en innretning Pierre hadde funnet opp, gikk Marie løs på oppgaven med å løse gåten med disse rare strålene. I løpet av noen dager oppdaget hun at grunnstoffet thorium ga fra seg samme stråler som uran. Hun konkluderte med at det ikke var ordensrekkefølgen av atomer i et molekyl som gjorde at det strålte, men oppbygningen av atomet selv. Denne oppdagelsen var revolusjonerende.
Kjemikere verden rundt fikk øynene opp for Maries iherdige kjemiarbeid og den klassiske arbeidsmåten hennes. Hun låste seg inne i “det triste, gamle skuret”, som hun kalte det, og tilbrakte timevis med å røre i enorme beholdere fylt med uranbekblende som hun løste opp i syre for å separere de ulike elementene.
De endeløse eksperimentene ga lønn for strevet til slutt. I juni 1898 ekstraherte Marie og Pierre et svart stoff som var 330 ganger mer radioaktivt enn uran. De kalte oppdagelsen polonium. Marie var helt ærlig på at hjemlandet Polen hadde inspirert navnevalget. På denne tiden var dette en ganske vågal politisk uttalelse. Seks måneder senere kunngjorde paret Curie at de hadde oppdaget enda et nytt kjemisk grunnstoff, nemlig radium.
I 1903 mottok Becquerel og Curie-paret Nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av såkalt “radioaktivitet”. Dette var helt unikt. Aldri før hadde en kvinne vunnet en Nobelpris. Og det skjedde heller ikke uten kontroverser. Komiteen hadde stemt for at Becquerel skulle få den ene halvparten av prisen og Pierre den andre. Men ett komitémedlem spurte hvorfor ikke Marie også skulle få anerkjennelse. Dermed fikk Pierre og Marie hver sin fjerdedel av prisen.
Curie-paret passet hverandre som hånd i hanske. Pierre hadde lett for å drømme seg bort, mens Marie var en fremragende nettverksbygger og god på å promotere arbeidet deres. Likevel var det Pierre som alltid fikk størst anerkjennelse, som da Vanity Fair skrev en artikkel om “årets menn”. Her finnes et bilde av Pierre som seierssikkert holder et stykke radiumklorid i hånden, mens Marie står lydig i bakgrunnen.
Curie-paret fløt på en bølge av suksess, men lykken skulle ikke vare. I april kom Pierre ut for en tragisk ulykke, og døde momentant av hodeskader etter å ha falt under en hest og vogn. Marie viste først ingen ytre tegn på sorg, men skal angivelig bare ha gjentatt for seg selv: “Pierre er død.” Men bak fasaden av stål var hun knust av sorg. Hun ble stadig mer innadvendt og begravde seg i arbeidet.
Marie og familien flyttet til utkanten av Paris, der Pierres far var til stor hjelp i oppdragelsen av barnebarna. Hun reiste verden rundt på konferanser og sendte hjerteskjærende brev til døtrene, hvor hun skrev at hun ønsket å være mer sammen med dem. Hun sto i en spagat mellom familie og jobb, og fortsatte å fordype seg i arbeidet. Da Pierre døde, tok hun over stillingen hans som professor i generell fysikk ved vitenskapsfakultetet – som første kvinne i en slik stilling. Men på det personlige plan var Marie ensom.
I 1910 søkte den nå 43 år gamle Marie trøst i armene hos en annen forsker – Paul Langevin, en gift mann med fire barn. Da kona (som han var separert fra) oppdaget den lidenskapelige affæren, vil ryktene ha det til at hun lekket detaljene til en tabloidavis. Langevin skal ha utfordret journalisten som trykket saken til en duell, og Marie følte seg så nedverdiget av pressen at hun avsluttet forholdet.
Men merkelappen hun fikk, som en som ødela familier, påvirket også karrieren, og affæren kostet henne nesten en ny Nobelpris. Det svenske vitenskapsakademiet prøvde nemlig å overtale henne til å ikke komme til Stockholm for å motta prisen – denne gangen i kjemi.
Til det svarte Marie: ”Prisen er gitt til oppdagelsen av radium og polonium. Jeg mener at det ikke er noen sammenheng mellom min forskning og detaljer rundt mitt privatliv. Jeg godtar ikke […] at anerkjennelsen av vitenskapelig arbeid skal påvirkes av sladder og krenkelser av privatlivet.”
Maries rykte forble skadet helt til første verdenskrig, da hun gjorde en heltemodig innsats for å hjelpe sårede franske soldater. Dessverre skulle Maries arbeidsslit til slutt også bli hennes bane. I dag unngår vi så godt det lar seg gjøre å bli eksponert for radioaktivt materiale, men Marie visste ikke bedre, og tilbrakte mange timer ubeskyttet i laboratoriet. I 1934 døde hun av aplastisk anemi, en tilstand hvor beinmargen ikke produserer nok blodceller. Det er overveiende sannsynlig at hennes død skyldtes den radioaktive strålingen.
Da radium først ble oppdaget, lignet det ikke på noe man hadde sett før – det lyste i mørket og var varmt å ta på. På 1920- og 30-tallet var kvakksalverne ville av begeistring for stoffet, og det ble solgt radioaktiv tannkrem og salver. Stoffet ble også brukt i alt fra klokker til nattlys. Men det ble fort klart at det “magiske stoffet” også hadde store ulemper. I 1901 rapporterte Becquerel at lommen på vesten hans fikk svimerker da han oppbevarte en radiumprøve i den. Laboratorieassistenter opplevde å få vondt i leddene og sår på fingrene etter å ha vært i kontakt med radioaktivt materiale.
Marie må ha skjønt at hun lekte med døden. Så hvorfor fortsatte hun å arbeide med radioaktive stoffer? Hun fornektet det sannsynligvis, og var så oppslukt av arbeidet. Med tanke på hvor stor eksponering hun utsatte seg for, var hun heldig som levde til hun ble 66 år.
Marie Curies liv var preget av vitenskapelig mot, og hun har utvilsomt gjort seg fortjent til en plass på den vitenskapelige stjernehimmelen.
Det var litt om Marie Curie.
Lest av Lena Bjerke Montague